Osprey Publishing

Usynlig fly setter fienden sjakkmatt

Under den kalde krigen truet avanserte radarsystemer med å gjøre USAs flystyrke utdatert. Lockheed-fabrikkenes beste folk fikk i oppdrag å løse den umulige oppgaven å lage en helt ny type fly som ikke kunne spottes av usynlige radar-bølger. Beinhard matematikk ga svaret.

Under Yom Kippur-krigen i 1973 lider Israel store tap. På bare tre dager skyter Egypt og Syria ned så mange som 49 israelske fly.

I direkte luftdueller seirer Israels flyvåpen om og om igjen – tapene skyldes i stedet et nytt våpen som de arabiske hærstyrkene rår over: Bakke-til-luft-missiler.

De er montert på kjøretøyer og blir stadig flyttet til nye posisjoner der deres effektive radarsystemer låser seg fast på israelske jagere på vei mot fronten.

Kort etter blir jagerne innhentet av et missil og sprenges i luften.

Rapportene fra krigssonen forferder generaler og toppministre i Washington, for Yom Kippur-krigen er ikke bare et oppgjør mellom Israel og nabolandene.

Konflikten er også en styrkeprøve mellom amerikansk og sovjetisk krigsmateriell, og fremtiden ser dyster ut for USA.

Hvis den kalde krigen blir varm, og NATOs flystyrker i Europa lider like store tap som israelerne gjør nå, vil NATO gå tom for fly i løpet av to uker –og da kan intet hindre Sovjetunionen i å tromle over hele Vest-Europa med sitt enorme arsenal av stridsvogner.

USA trenger en ny type fly som ikke kan spores av radarer som med dødelig presisjon leder bakke-til-luft-missiler frem til sine mål.

Video

Lockheed inviterte seg selv

I 1974 inviterte det amerikanske forsvarsdepartementet fem av landets ledende flyprodusenter til å delta i ”Prosjekt Harvey” – oppkalt etter en film om en usynlig kjempekanin.

De fem selskapene skulle alle svare på to spørsmål:

  • Hvor lite radarekko måtte et fly maksimalt avgi hvis det skulle være i stand til å komme på skuddhold av målet uten å bli oppdaget?

  • Ville selskapet være i stand til å produsere et slikt fly?

To produsenter takket straks nei til å delta, og en tredje ville heller eksperimentere med elektronisk avledning enn å finne opp et nytt fly.

Tilbake var McDonnell Douglas og Northrop, men i 1975 fikk de en ny rival: Lockheed, som inviterte seg selv med.

“Hvordan formgir vi et fly så det blir usynlig på en radar?” Richard Scherrer, sjef ved Skunk Works.

Lockheed-fabrikken i California hadde i utgangspunktet blitt forkastet fordi det ikke hadde utviklet et kampfly på nesten 10 år, men direktøren gjorde Forsvarsdepartementet oppmerksom på at han hadde fremstilt spionfly og droner med lite radarekko for CIA.

Lockheeds utviklingsavdeling med dekknavnet Skunk Works gikk snart i gang med å skrive et nytt kapittel i luftfartens historie.

For første gang skulle et fly ikke utvikles i henhold til aerodynamikkens lover, men fysikkens lover for elektromagnetisme.

Datakraft hjalp ingeniørene

De ansatte ved Skunk Works gikk i gang, og sjefen ba om ideer fra sitt team av skarpe hjerner.

”Hvordan formgir vi et fly slik at det blir usynlig på en radar?” lød spørsmålet.

”Vel, det er jo enkelt,” svarte Denys Overholser. Han var teamets tallknuser og skulle sikre at designforslag ga et tilstrekkelig lite radarekko.

”Du lager det bare av plane overflater, og du vender kantene vekk fra radarens siktelinje. På den måten får du radarstrålen til å reflektere vekk fra radaren, og ekkoets størrelse blir redusert”.

I løpet av de neste tre ukene utviklet Overholser et dataprogram som kunne beregne hvor synlig forskjellige utkast til flykropp ville være for radar.

Underveis støttet han seg ironisk nok på noen gamle teorier utviklet av en forsker fra dødsfienden Sovjetunionen – forskning som det sovjetiske flyvåpenet ikke hadde funnet nyttig.

Da Overholser var ferdig med sitt dataprogram, satte han programmet i gang med å foreta beregninger av kollegenes i alt 20 utkast til et usynlig fly.

Som Overholser hadde spådd, besto alle forslagene av plane flater og skarpe kanter.

Datamaskiner i 1975 var ikke kraftige nok til å utføre de kompliserte beregningene som et fly med runde former ville kreve.

Overholsers program valgte det mest lovende forslaget, hvoretter Skunk Works bygget en testmodell i tre.

Lockheeds ingeniører kom frem til et lite vakkert design som minnet om klossete trekanter på en flat tallerken.

© Shutterstock

Lockheeds modell så merkelig ut

Sett ovenfra var den trekantet, vingene og buken utgjorde en helt plan flate mens kroppen og motorene raget opp på oversiden som en gruppe pyramider.

Flyets plane flater og knivskarpe kanter lignet fasettene på en edelstein, og modellen fikk kallenavnet ”Hopeless Diamond” – Håpløs Diamant – et ironisk ordspill over den berømte edelsteinen Hopediamanten.

Flyet ville med sikkerhet verken vinne priser for skjønnhet eller elegante manøvrer.

Tre-modellen ble plassert på en søyle, og en radar forsøkte å spore den. Bare selve søylen dukket opp på skjermen, så teknikerne måtte kjøre ut til teststedet for å undersøke om “Hopeless Diamond” hadde falt ned.

Modellen satt imidlertid på sin plass. Skunk Works måtte derfor konstruere en ny søyle som ikke ga radarekko før det var mulig å teste flydesignet.

Resultatet var så imponerende at Lockheed inviterte flyvåpenet til å inspisere “Hopeless Diamond”. Fremvisningen kom imidlertid skjevt ut da modellen avga et langt større radarekko enn vertene hadde forventet.

Lockheeds teknikere lette febrilsk etter en forklaring, inntil en telefonsamtale fra teststedet løste mysteriet: En fugl hadde landet på flyet! Et bilhorn jaget den uønskede gjesten vekk, og så forsvant signalet fra radaren – modellflyet var usynlig.

På det tidspunktet hadde rivalen McDonnell Douglas gitt opp mens Northrops testmodell sendte ut et nesten 10 ganger sterkere radarekko enn den håpløse diamanten.

Lockheed var vinneren, og fabrikken gikk i gang med å produsere en prototype.

Katapultsete reddet piloten

I 1977 hadde Lockheed-fabrikkene to prototyper klare. Flyet bar det anonyme dekknavnet ”Have Blue”, og arbeidet hadde skjedd i dypeste hemmelighet.

Sovjetunionen måtte ikke vite hva det amerikanske flyvåpenet var i gang med. Prototypene kunne knapt kalles fly.

"Flyet dykket to meter på den ene siden og deiset ned på rullebanen." Amerikansk pilot under testflyvningene.

Prisen for det minimale radarekkoet var en så håpløs aerodynamikk at de bare holdt seg på vingene fordi fire datasystemer konstant justerte på ror og vingeklaffer, noe som økte oppdriften.

Uten assistanse ville maskinen gå i spinn.

“Have Blue” lettet for første gang i desember 1977, og flyet viste seg å være mindre vanskelig å håndtere enn fryktet.

Prototypens luner kunne dog ikke fjernes helt – et halvt år senere, under landingen etter 37. flyvning, gikk det galt.

“Jeg skulle til å flate ut og senke nesen da min innflyvningsvinkel ble helt gal. Flyet dykket to meter på den ene siden og deiset ned på rullebanen”, fortalte testpiloten Bill Park senere.

Møtet med asfalten vred understellet skjevt, og Park måtte oppgi å få “Have Blue-01” trygt ned på bakken.

Han utløste katapultsetet, pådro seg en hjernerystelse på vei ut og brakk beinet da han hengende bevisstløs i fallskjermen sin traff bakken.

Ulykken avsluttet Bill Parks pilotkarriere, og “Have Blue-01” var et ulmende vrak.

“Have Blue-02” nådde opp i 52 flyvninger før flere systemer ble satt ut og piloten måtte hoppe ut.

Bulldosere begravde begge vrakene i ørkenen, og ingen kjenner i dag deres siste hvilested.

Til tross for de to ulykkene, var Lockheed og flyvåpenet enige om at flyet hadde stort potensial.

Under kodenavnet Senior Trend tok det endelige designet form.

Radaranlegg påvirket etterkrigstidens flyproduksjon.

© Shutterstock

Luftkrigen ble gjemmelek

For krigsfly har det alltid vært en fordel å skjule seg for fienden, men metodene har endret seg i årenes løp.

Jageren var et bombefly

I 1983 var Lockheed F-117 Nighthawk endelig klar for kamp.

Vingene var blitt gjort større i forhold til prototypen, og de to halerorene hadde blitt fullstendig omgjort. Begge deler gjorde flyet mer stabilt uten å endre på synligheten.

F-en i F-117 sto for fighter (jager), men flyet var helt fra starten ment som et våpen for å angripe mål på bakken.

Til tross for disse forbedringene var Nighthawkens flyferdigheter så dårlige at den ikke hadde en sjanse hvis den møtte fiendtlige fly.

Bevæpningen besto derfor utelukkende av bomber som kunne veie opp til 2300 kg.

Lockheeds usynlige fly kom aldri i kamp mot Sovjetunionen, slik det egentlig var skapt for.

Den kalde krigen var over da USA invaderte Panama i 1989 og to Nighthawker gjennomførte sitt første bombetokt.

Den sanne ilddåpen kom imidlertid først under Golfkrigen to år senere, da en internasjonal koalisjon ville kaste den irakiske diktatoren Saddam Husseins hær ut av Kuwait.

“Det lot ikke til at noen ante at jeg var på himmelen”. USAs første pilot over Bagdad i 1991.

Nighthawken var utsett til å innlede luftoffensiven mot Irak natten til den 16. januar 1991.

Den første bomben skulle felles av piloten Gregory Feest, og målet hans var en bunker i nærheten av Bagdad. Det svartmalte flyets egenskaper ville bli satt på prøve, for Irak hadde et omfattende og avansert luftforsvar.

”Det lot ikke til at noen ante at jeg var på himmelen,” forklarte piloten senere.

Han låste sitt infrarøde sikte på bunkeren, og så snart han var innenfor rekkevidde, trykket han på avtrekkeren.

Bombeluken i buken åpnet seg, og han merket at flyet ble omtrent et tonn lettere.

Mens den laserstyrte bomben for av sted mot bunkeren og trengte gjennom betongkappen, satte Feest kursen mot sitt neste mål. Bare eksplosjonen avslørte for irakerne at de var under angrep.

“Sporprosjektiler, lysglimt og eksplosjoner kunne ses overalt. Hele landet hadde våknet – med mer luftvernild enn jeg hadde kunnet forestille meg. Jeg så flere luftvernmissiler stige til himmels og suse forbi meg for og akter. Ingen av dem så ut til å sikte mot noe. Stealth-teknologien fungerte virkelig,” noterte Feest.

Han fortsatte derfor rolig gjennom infernoet til neste mål, hvorpå han vendte uskadd tilbake til basen.

Svakt punkt avslørt

Ingen Nighthawk gikk tapt i Golfkrigen. Flyet var ganske usynlig der det listet seg over nattehimmelen mot sitt mål.

Men neste gang det var i krig, dukket det opp et svakt punkt.

Denne gangen het fienden Serbia, og Nighthawkens oppdrag gikk ut på å tvinge den serbiske hæren til å trekke seg ut av Kosovo.

Den amerikanske generalen Norman Schwarzkopf viser en video av hvordan Nighthawkens missiler rammet ønskede mål under Golfkrigen i 1991. .

© Getty Images

Om kvelden den 27. mars 1999 oppfanget et serbisk missilbatteri noen veldig svake radarekko på himmelen.

Mannskapet gjettet at det var et amerikansk stealth-fly, men de gamle luftvernrakettene fra 1960-tallet kunne ikke låses fast på det fordi målet forsvant fra radaren med få øyeblikks mellomrom.

Men så dukket plutselig målet opp klart og tydelig.

Den amerikanske piloten Darrell Zelko hadde åpnet bombeluken, og flyets usynlighetskappe forsvant et kort øyeblikk.

To raketter steg mot flyet mens Zelko intetanende fortsatte.

Han slapp bomben, lukket luken og dreide av mens han økte farten.

Det ene missilet tapte siktet, men det andre traff og blåste bort en bit av flyets ene ving.

Zelko utløste febrilsk katapultsetet, og kort tid etter sto han midt i fiendeland. Til alt hell nådde amerikanske helikoptre ham først.

Nedskytingen viste at Nighthawken, til tross for sine mange styrker, hadde svakheter.

Under en øvelse slipper en Nighthawk en 900 kg tung laserstyrt bombe som selv finner veien til målet. Samme slags ammunisjon ble brukt under Golfkrigen.

© USAF/Edward Snyder

Flyet rakk å oppleve enda en krig, nemlig den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, men fem år senere sendte luftforsvaret flyet ut i pensjon.

Det var blitt skapt med 30 år gammel teknologi, og nå var det mulig å bygge langt mer avanserte usynlige fly.

Lockheed sto også bak den neste generasjonen av stealth-fly, nemlig den mye hurtigere og mer manøvrerbare jageren F-22 Raptor.

Dette flyet er nå i ferd med å bli erstattet av Lockheeds F-35 Lightning II, som blant annet Norge har kjøpt.