Britisk radar vant luftkrigen mot tyskerne

For å imøtegå trusselen ble flere initiativ satt i verk. Lyttestasjoner ble satt opp for å snappe opp fiendtlig radiokommunikasjon, lyskastere lyste opp himmelen langs kysten – og radiobølger skulle settes inn som våpen. I 1934 utlovde luftfartsdepartementet 1000 pund til den som kunne utvikle en funksjonell dødsstråle basert på radiobølger.

«Dødelighetsraten blant sauer er ikke blitt påvirket av premien», ble det tørt konstatert i et offisielt skriv fra luftfartsdepartementet.

Fra begynnelsen av var Watt kritisk til forslaget. Tanken var at strålen skulle drepe fiendtlige flygere ved å øke kroppstemperaturen deres på mange kilometers avstand. Etter å ha regnet på tallene kunne Watt konstatere at hans innledende skepsis var velbegrunnet. En dødsstråle ville kreve mye mer energi enn det var mulig å skaffe med tidens elektrisitetsverker.

Beregningene ga derimot Watt en annen idé. I stedet for å sende ut en stråle som drepte fienden, kunne man sende ut radiobølger for å peile posisjonen av flyene deres i luften. Han skrev forslaget inn i rapporten sin, og siden betegnet han selv dette «dødsstråle-notatet» som radarens fødselsattest.

Ved hjelp av en hjemmelaget radiomottaker – koblet til en primitiv tv-skjerm – og ved å låne en sender i BBCs radiotårn like ved, fikk Watt nå anledning til å teste ut ideen. En flyger fikk ordre om å fly i retning radiotårnet uten å vite hvorfor. Med apparatet sitt registrerte Watt flyet over en distanse på rundt 13 kilometer før signalet forsvant.

Lister ble så imponert over Watts resultater at han tildelte ham en stab og arbeidsplassen på den avsidesliggende herregården Bawdsey Manor. Her kunne videreutviklingen av radaren fortsette langt unna nysgjerrige blikk.

Heldigvis viste det seg snart at det bare måtte noen små tekniske endringer til for å få systemet til å fungere. Etter å ha overbevist forsvars-

Etter dette ble det anlagt stadig flere radarstasjoner og tårn, og før krigsutbruddet var det blitt bygd hele 19 radarstasjoner langs østkysten – fra Skottland i nord til Portsmouth i sør.

Om bord sto Luftwaffe-generalen Wolfgang Martini. Han var selv involvert i utviklingen av den tyske radaren, og følte seg overbevist om at tårnene langs kysten måtte være et varslingssystem mot fiendtlige fly. Etter seks timers forgjeves forsøk på å fange opp radiosignaler fra tårnene, ga Martini imidlertid opp, slo av måleutstyret og vendte nesen hjem mot Tyskland.

Britiske fly var alltid klar til å møte Luftwaffes fly i luften, og tapstallene på tysk side ble høyere enn noen gang. Først da de fanget opp britisk radiokommunikasjon som anga posisjoner på tyske fly, la de to og to sammen – britene kunne spore dem.

De neste dagene fulgte enda en rekke angrep. I dette raidet klarte Luftwaffe bare klarte å sette én eneste radarstasjon ut av funksjon i en kort periode.

«Det er tvilsomt om det er noen mening i å fortsette å angripe radarstasjoner, sett i lys av at ikke en eneste av de angrepne stasjonene så langt er blitt satt helt ut av spill».

Kampen i luftrommet ble derfor jevnere, og tyskerne fikk større suksess med bombetoktene sine.

Dermed fikk britiske flygere langt raskere posisjonen til fiendtlige fly, og kunne enklere lokalisere dem i mørket.

Forbedringene virket, og etter hvert sto det klart for den tyske militærledelsen at det ikke var mulig å slå britene i luftkrigen. I oktober 1940 ga derfor Hitler opp planen om å bombe britene til kapitulasjon, og alle tanker om å invadere Storbritannia ble droppet.