Britisk radar vant luftkrigen mot tyskerne

Luften sitrer av forventning i de gamle stallene på herregården Bawdsey Manor. 17. september 1936 er hestene for lengst borte, erstattet av et rom med tre elektroniske pulter – utstyrt med skjermer og knapper. Foran dem sitter en rekke menn. For første gang skal de demonstrere prosjektet sitt for en forsamling av høytstående militærfolk og politik-

ere som følger spent med.

Dette er dagen da det nyutviklede Chain Home-radarsystemet skal demonstreres for første gang. Ute fra havet nærmer ti fly fra det britiske flyvåpenet seg raskt. Etter planen skal de dukke opp som lysglimt på en av skjermene – og dermed bevise at radaren kan brukes som en effektiv varsling av luftangrep.

Robert Watson-Watt er hovedmannen bak radarsystemet, og han har selv invitert gruppen av samfunnstopper til å overvære demonstrasjonen.

Innledningsvis forteller Watt begeistret om prosjektet, men etter hvert som minuttene tikker av sted og ingenting skjer, blir han taus. Stillheten i den halvmørke stallen brytes først da en jevn brumming utenfra avslører at flyene nærmer seg. Endelig registrerer en av operatørene et lysglimt på skjermen sin. Han forsøker febrilsk å viderebringe flyenes posisjon i all hast, men rekker det ikke før de første flyene passerer over dem med brølende motorer.

Presentasjonen er en total fiasko. Watt har i sin iver vist frem radaren før den er ordentlig gjennomtestet.

Det begynte med dødsstråler

Under første verdenskrig tok tyske zeppelinere seg inn i britisk luftrom og slapp bomber. Selv om skadene ikke var store, fryktet britiske politikere og militærledelsen at den raskt voksende flyindustrien kunne bli utslagsgivende i en kommende krig.

For å imøtegå trusselen ble flere initiativ satt i verk. Lyttestasjoner ble satt opp for å snappe opp fiendtlig radiokommunikasjon, lyskastere lyste opp himmelen langs kysten – og radiobølger skulle settes inn som våpen. I 1934 utlovde luftfartsdepartementet 1000 pund til den som kunne utvikle en funksjonell dødsstråle basert på radiobølger.

De neste månedene prøvde mange å få fingrene i den utlyste premien. Avis-ene var fulle av fantasifulle beretninger om strålene – de kunne visstnok drepe kaniner og sauer eller få motorer til å stanse. Men når det kom til stykket, virket ingen av strålene.

«Dødelighetsraten blant sauer er ikke blitt påvirket av premien», ble det tørt konstatert i et offisielt skriv fra luftfartsdepartementet.

Heller ikke selve ideen tok sin død. I januar 1935 ble ingeniøren Robert Watson-Watt – en av landets ledende eksperter på radiobølger – innkalt og presentert for prosjektet.

Fra begynnelsen av var Watt kritisk til forslaget. Tanken var at strålen skulle drepe fiendtlige flygere ved å øke kroppstemperaturen deres på mange kilometers avstand. Etter å ha regnet på tallene kunne Watt konstatere at hans innledende skepsis var velbegrunnet. En dødsstråle ville kreve mye mer energi enn det var mulig å skaffe med tidens elektrisitetsverker.

Beregningene ga derimot Watt en annen idé. I stedet for å sende ut en stråle som drepte fienden, kunne man sende ut radiobølger for å peile posisjonen av flyene deres i luften. Han skrev forslaget inn i rapporten sin, og siden betegnet han selv dette «dødsstråle-notatet» som radarens fødselsattest.

Testet med hjelp fra BBC

Robert Watson-Watts idé vakte interesse i luftfartsdepartementet, og prosjektet fikk grønt lys fra første stund.

26. februar befant han seg derfor på en liten gressbakke like ved landsbyen Weedon i Northamptonshire, sammen med en kollega og en høyt rangert embetsmann fra departementet.

Ved hjelp av en hjemmelaget radiomottaker – koblet til en primitiv tv-skjerm – og ved å låne en sender i BBCs radiotårn like ved, fikk Watt nå anledning til å teste ut ideen. En flyger fikk ordre om å fly i retning radiotårnet uten å vite hvorfor. Med apparatet sitt registrerte Watt flyet over en distanse på rundt 13 kilometer før signalet forsvant.

Forsøket var en suksess, og med den fulgte støtte fra en liten, lukket krets av ledende politikere og militærfolk. Den viktigste av disse var forsvarsministeren, sir Philip Cunliffe-Lister.

Lister ble så imponert over Watts resultater at han tildelte ham en stab og arbeidsplassen på den avsidesliggende herregården Bawdsey Manor. Her kunne videreutviklingen av radaren fortsette langt unna nysgjerrige blikk.

Det var også denne lukkede kretsen som 17. september 1936 ble vitner til Watts store fadese, da radaren ikke oppdaget flyene i tide.

Prosjektet nær lagt på is

Skuffelsen hos Watt og teamet hans var enorm. Og kort etter mottok de dess-uten beskjed om at prosjektet kanskje ville bli skrotet helt. Watts radardrøm hang i en tynn tråd, men han nektet å gi opp. Overbevist om at radaren ville bli avgjørende i en kommende krig, satte han staben sin til å arbeide døgnet rundt for å finne og rette opp feilen.

Heldigvis viste det seg snart at det bare måtte noen små tekniske endringer til for å få systemet til å fungere. Etter å ha overbevist forsvars-

minister Cunliffe-Lister ble trusselen om stenging lagt vekk, og utviklingen av radarforsvaret kunne fortsette for full kraft.

Etter dette ble det anlagt stadig flere radarstasjoner og tårn, og før krigsutbruddet var det blitt bygd hele 19 radarstasjoner langs østkysten – fra Skottland i nord til Portsmouth i sør.

Full radarkrig

3. august 1939 – få uker før krigsutbruddet ­– fulgte vaktene på de britiske radarstasjonene en enorm zeppeliners ferd langs den britiske kysten.

Om bord sto Luftwaffe-generalen Wolfgang Martini. Han var selv involvert i utviklingen av den tyske radaren, og følte seg overbevist om at tårnene langs kysten måtte være et varslingssystem mot fiendtlige fly. Etter seks timers forgjeves forsøk på å fange opp radiosignaler fra tårnene, ga Martini imidlertid opp, slo av måleutstyret og vendte nesen hjem mot Tyskland.

De manglende resultatene skyldtes at den tyske radaren opererte på en annen frekvens enn den britiske. Martini tolket derfor de britiske signalene som vanlig radiostøy.

At det var et radarsystem – og et ganske effektivt et – fikk de tyske flygerne kjenne på kroppen da slaget om Storbritannia begynte sommeren 1940. Det var verdens første egent­li­ge luftslag, og på tre måneder utviklet det seg katastrofalt for tyskerne.

Britiske fly var alltid klar til å møte Luftwaffes fly i luften, og tapstallene på tysk side ble høyere enn noen gang. Først da de fanget opp britisk radiokommunikasjon som anga posisjoner på tyske fly, la de to og to sammen – britene kunne spore dem.

Martini ba derfor sin sjef, riksmarskalk Göring, om å gi ordre til å ødelegge radarstasjonene. Selv så ikke Göring radarene som et stort problem, men han ga tillatelsen under tvil.

12. august 1940 ble 16 tyske bombefly sendt av gårde for å angripe fire britiske radarstasjoner. Flere fulltreffere gikk inn, men skadene var ikke store, og stasjonene var raskt reparert igjen.

De neste dagene fulgte enda en rekke angrep. I dette raidet klarte Luftwaffe bare klarte å sette én eneste radarstasjon ut av funksjon i en kort periode.

Den begrensede tyske suksessen satte likevel en alvorlig støkk i den britiske militærledelsen. Fortsatte angrep- ene på radarkjeden kunne hele systemet bryte sammen. Det britene imidlertid ikke visste, var at de hadde en ufrivillig hjelper på høyeste hold – nemlig sjefen for Luftwaffe. 15. august 1940 skrev Hermann Göring:

«Det er tvilsomt om det er noen mening i å fortsette å angripe radarstasjoner, sett i lys av at ikke en eneste av de angrepne stasjonene så langt er blitt satt helt ut av spill».

Riksmarskalkens ord ble snart allmenn praksis, og fra midten av august innstilte Luftwaffe bombingen av radartårnene. Britene kunne puste lettet ut.

Avgjørelsen av slaget falt om natten

I stedet for å ødelegge det britiske radarnettverket gikk tyskerne nå over til å ta natten til hjelp. Radaren kunne fremdeles spore flyene, men i mørket var det mye vanskeligere for de britiske jagerflygerne å se fienden når de var på vingene.

Kampen i luftrommet ble derfor jevnere, og tyskerne fikk større suksess med bombetoktene sine.

Situasjonen tvang britene til å tenke nytt. De utviklet en liten signalmottaker til radaren som kunne monteres om bord i hvert enkelt fly. Denne mottakeren gjorde kontakten med bakken mindre avgjørende.

Dermed fikk britiske flygere langt raskere posisjonen til fiendtlige fly, og kunne enklere lokalisere dem i mørket.

Det ble også opprettet radarstasjoner inne i landet slik at fiendtlige fly kunne spores selv etter at de var kommet gjennom den første kjeden av radardekning. Den britiske radaren sendte nemlig bare radiobølger i én retning, og kunne ikke spore fly som hadde passert kjeden.

Forbedringene virket, og etter hvert sto det klart for den tyske militærledelsen at det ikke var mulig å slå britene i luftkrigen. I oktober 1940 ga derfor Hitler opp planen om å bombe britene til kapitulasjon, og alle tanker om å invadere Storbritannia ble droppet.

Radiobølgene tok aldri direkte livet av tyske flygere. Men bidraget deres gjorde likevel at de indirekte fungerte som dødsstråler som sikret britene seieren i det store slaget om Storbritannia – historiens aller første radarkrig.