Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

De tyske atomforskerne nølte med bomben

Under 2. verdenskrig var amerikanerne livredde for at Tyskland skulle utvikle kjernevåpen. I USA fikk forskerne frie hender, bare de kom først i mål. Deres tyske konkurrenter manglet alt - og de hadde også dårlig samvittighet. I krigens siste måneder gjemte de seg i en fjellhule.

Akg-Images/Ritzau Scanpix

Rundt det engelske landstedet Farm Hall i Cambridge er det en usedvanlig høy mur. Den forrige eieren ønsket ikke at noen skulle se ham grave etter romersk gull i parken.

Nå – i august 1945 – tjener muren til å holde ti middelaldrende tyskere skjult der de på stive bein prøver å spille rugby.

Blant mennene i hagen er professor Werner Heisenberg, som har ledet Nazi-Tysklands atomforskning i flere år.

Alle de andre er også fremtredende forskere innen fysikk og kjemi – et par av dem har sågar mottatt Nobelprisen.

© National Archives

I tre måneder har de vært fanger hos de allierte, som vil vite alt om den tyske atombomben. Derfor er Farm Hall også tettpakket med skjulte mikrofoner, som tar opp hvert eneste ord.

Den 6. august forløper som alle andre dager i komfortabelt fangenskap, inntil den britiske majoren Rittner avspiller BBCs kveldsnyheter for dem:

President Truman melder om en storslått prestasjon gjort av allierte viten-skapsfolk. De har fremstilt atombomben. Den første har allerede blitt felt mot en japansk base ...”.

Også de tyske forskerne i Farm Hall blir truffet av bomben. Frem til dette øyeblikk har de trodd at de alene kjente atomets hemmeligheter.

I gruppa inngår kjemikeren Otto Hahn, som i sine forsøk med kjernespalting i 1938 satte i gang kappløpet for å konstruere en atombombe.

Han føler seg personlig ansvarlig for eksplosjonen i Japan. I løpet av kvelden melder BBC at 300.000 japanere formodes drept, og Hahn må stives opp med flere glass gin.

Mikrofonene registrerer forskernes ordveksling. Carl Friedrich von Weiz-säcker er opprørt over sprengningen:

“Jeg synes det amerikanerne har gjort er forferdelig. Det er vanvidd!" Werner Heisenberg svarer: "Man kan like gjerne si: Det var den raskeste måten å avslutte krigen på".

"Det er det som trøster meg," lyder det halvkvalt fra Otto Hahn.

De lyse hodene i tysk atomforskning

Hvis noen kan vurdere hvilken enorm innsats bomben har krevd av amerikanerne, så er det de 10 tyskerne.

"I 1942 hadde vi ikke mot nok til å anbefale regjeringen å sette 120.000 mann på oppgaven," sier Heisenberg.

Han motsies av Weizsäcker, som slår fast at det var de tyske forskernes moral som avholdt dem fra å bygge bomben:

"Hvis vi hadde ønsket at Tyskland skulle vinne krigen, ville vi ha gjort det."

"Det tror jeg ikke," sier Hahn, "men jeg er glad for at vi ikke klarte det."

Det er seint, og tyskerne går i seng. Flere av dem har sett hvor elendig Otto Hahn har det – hans kolleger frykter likefrem at han vil ta sitt eget liv.

Derfor våker de foran døren til rommet hans mens Hahn ligger søvnløs og martres av minnene om den skjebnesvangre første dagen – den 17. desember 1938.

Med enkle midler spaltet Otto Hahn det første atomet. Bordet står i dag i München.

© SZ Photo/Süddeutsche Zeitung Photo

Otto Hahn skjøt med nøytroner

Med helt enkle midler spaltet Otto Hahn atomet. En kjemisk analyse ga beviset på at spaltingen hadde funnet sted.

Kjemikerne Otto Hahn og Lise Meitner forsøkte i flere år å gjennomføre en kjernespalting. Men nazistenes jødeforfølgelser gjorde at Meitner i 1938 måtte flykte til Sverige.

I Berlin fortsatte Hahn arbeidet sammen med assistenten Fritz Strassmann. Arbeidsbordet var fullt av geigertellere, elektriske forsterkere og en stor klump parafin. Omsider – den 17. desember 1938 – lyktes forsøket.

  1. Forskerne hadde anbrakt en prøve med uran i en blokk av parafin.
  2. I midten av parafinen plasserte Otto Hahn en såkalt nøytronkilde av beryllium og radium. De frie nøytroner fra prøven skulle kollidere med uranet og medføre en endring i atomkjernene. Parafinen bremset nøytronenes fart slik at et sammenstøt kunne finne sted.
  3. Med en geigerteller var det mulig å måle radioaktivitet – et tegn på at en kjernespalting hadde funnet sted. Påfølgende kjemiske undersøkelser kunne påvise at atomer i uran-prøven var forvandlet til bl.a. barium-isotoper.

Det spaltede uran-atomet

På 1930-tallet hadde fysikere regnet seg frem til at det ville utløse ufattelig mye energi hvis man klarte å spalte atomer. Men lenge kunne denne teorien ikke testes i praksis.

I likhet med så mange andre dager sto Otto Hahn også den 17. desember 1938 i laboratoriet sitt ved Friedrich-Wilhelms-universitetet i Berlin.

Sammen med sin assistent ville han forsøke å bombardere en uranprøve med nøytroner. Dersom det lyktes, ville de ikke kunne se det med selv det sterkeste mikroskop.

Hvis atomet, som håpet, gikk i stykker, kunne de påvise begivenheten ved hjelp av en Geigerteller og kjemiske analyser.

Hahn satte nøytronkilden på plass og Geigertelleren begynte å knitre. I motsetning til tidligere var forsøket denne gangen vellykket. Kort etter skrev Hahn til sin tidligere kollega Lise Meitner.

"Det er noe med radiumisotopene som er så merkelig at vi i første omgang bare forteller deg om det ...", skrev han.

I det samme meldte frykten seg hos Hahn. Andre kunne være på sporet av oppdagelsen – og snappe til seg æren som rettmessig tilkom ham.

Små partikler fulle av energi

Energien som utløses i en atombombe stammer fra kollisjoner: Når et nøytron treffer en uranatoms kjerne, spaltes den.

Claus Lunau/HISTORIE

Urankjernen deler seg og blir til krypton- og barium-kjerner. Etter spaltingen blir to eller flere nøytroner til overs.

Claus Lunau/HISTORIE

De to frie nøytronene treffer hver sin nye urankjerne*, som spaltes. Kjedereaksjonen er i gang. Den kan være avsluttet på et splitt-sekund og utløser en voldsom energi.

Claus Lunau/HISTORIE

Den danske fysikeren Niels Bohr regnet ut at kjernespaltingen bare finner sted hvis nøytronet treffer uran-isotopen U-235.

Claus Lunau/HISTORIE

Han skyndte seg å ringe til redaktøren av tidsskriftet Die Naturwissenschaften for å få spalteplass til sin oppdagelse slik at den kunne bli behørig registrert.

I mellomtiden orienterte Lise Meitner den danske atomforskeren Niels Bohr, som kort etter skulle reise til USA for å tale på en konferanse om teoretisk fysikk ved George Washington-universitetet.

Da Bohr tok ordet den 26. januar 1939, kunne han bl.a. berette om Otto Hahns revolusjonerende resultater med kjernespalting.

Og allerede før Bohr hadde avrundet, hadde de første amerikanske fysikerne stormet ut av salen for – fortsatt iført festklærne – å etterprøve Hahns forsøk.

En av vitenskapsfolkene ringte til en kollega for å overbringe nyheten: “Bohr har akkurat kommet. Han er blitt skjør. Han sier at et nøytron kan splitte uran!”

Tyske forskere var spredt over hele landet

Amerikanerne lot det militære stå i spissen for utviklingen av kjernevåpen. Tyskerne avviste en så rigid organisering.

Beskjeden fra den tyske hæren var allerede i 1939: Hvis forskningen på mulige atomvåpen skulle bære frukt, måtte forskerne samarbeide.

Den såkalte Uran-klubben fikk en leder som fordelte de knappe ressursene og koordinerte innsatsen, men det lyktes aldri å få de ærekjære og egenrådige vitenskapsmennene til å arbeide godt sammen.

De forsket i hver sin retning og forfulgte sine egne ideer – i motsetning til amerikanerne, som riktignok kom noe nølende i gang etter Otto Hahns forsøk.

Flere vitenskapsfolk forsøkte forgjeves å advare president Roosevelt. Først med Albert Einsteins inngripen i august 1939 ble det fart i sakene.

Etter japanernes angrep på Pearl Harbor kastet USA milliarder av dollar inn i utviklingen av en atombombe, og i alt 150.000 personer deltok.

Selv om amerikanerne fikk etterretning om tyskernes ringe fremskritt, trodde de at Hitler var nær ved å få bomben. Arbeidet på Manhattanprosjektet skjedde derfor under et enormt tidspress.

Berlin

riedrich-Wilhelms-universitetet var hjemsted for flere forskere i “Uran-klubben”. I en villa i forstaden Lichterfelde arbeidet oppfinneren Manfred von Ardenne.

Hamburg

På byens universitet forsket professor Paul Harteck på bruken av tungtvann.

Gottow

På hærens testområde sør for Berlin bygget våpenforskeren Kurt Diebner en forsøksreaktor.

Leipzig

Her forsket Werner Heisenberg med fire ansatte frem til 1942, da han ble forskningsdirektør på Friedrich-Wilhelms-universitetet i Berlin.

Heidelberg

Den eneste syklotron for utvinning av U-235 sto i Heidelberg.

Strasbourg

Allerede i 1940 forsto Carl Friedrich von Weizsäcker at uran-238 kan forvandles til plutonium. I 1942 ble han professor ved et nyåpnet universitet i det tyskbesatte Alsace.

Haigerloch

Den siste tyske reaktoren sto i en fjellhule. Forskerne bodde i leide rom i landsbyene rundt.

Uran-terninger fra Oranienburg

Uranminen ved St. Johannesthal

Alle tyske krefter skal samles

En av Otto Hahns assistenter anslo at bare én kubikkmeter uran ville kunne slynge én kubikkilometer vann med en vekt på én milliard tonn 27 km opp i luften.

Slike perspektiver fikk den tyske hæren til å spisse ører – og ta skritt for å styre forskningen i militær retning.

Den 29. april 1939 ble alle tyske eksperter på feltet innkalt til et møte der forskningsoppgavene skulle fordeles.

Hæren ønsket å samle landets atomekspertise på ett sted. Her skulle det bygges en forsøksreaktor, og i tillegg skulle rikets uranforekomster kartlegges.

Forskerne var lite villige til å flytte sammen. De hevdet at det ville være langt mer effektivt hvis de forble i vante omgivelser på sine universiteter.

Hæren stilte med sin egen mann – våpenforskeren Kurt Diebner, som etablerte et laboratorium på hærens forsøksområde sør for Berlin.

Arbeidet skred bare langsomt frem, for tyskerne manglet alt – penger, spesialister og anvendelig uran. Derfor kunne det heller ikke unngås at forskerne lå i innbyrdes strid for å få fatt i de nødvendige materialer.

Med annekteringen av Sudetenland i 1938 og okkupasjonen av Norge i 1940 fikk forskerne tilgang til hhv. urangruver og verdens eneste anlegg for produksjon av tungtvann.

Etter seieren over Belgia konfiskerte tyskerne dessuten 3500 tonn uran som den europeiske kolonimakten hadde utvunnet i Kongo.

Heisenberg – “Den hvite jøde”

Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 hadde tyske universiteter blitt rammet av en veritabel hjerneflukt fordi jødene fikk forbud mot å forske og undervise.

Flere av de fordrevne fysikerne havnet i USA, der de senere hjalp til med å konstruere den amerikanske atombomben.

Men i Nazi-Tyskland hadde myndighetene gitt forskningen et dårlig rykte – den ble ansett som "jødisk".

Også tyske fysikere kom under mistanke – blant dem geniet Werner Heisenberg, som i en alder av bare 31 år hadde fått Nobelprisen for sin teoretiske beskrivelse av kvantemekanikken.

Men siden Heisenbergs teori bygget på tanker formulert av jødene Albert Einstein og Niels Bohr, havnet han selv på nazistenes observasjonsliste mistenkt for å være "en hvit jøde".

I to år ble Heisenberg hengt ut i partiavisene, og bare en direkte appell til SS-leder Heinrich Himmler ga Heisenberg ro til å forske på universitetet i Leipzig.

Oppfinneren Manfred von Ardenne ble den eneste tyskeren som laget et kjerne­våpen. Som fange i Sovjetunionen hjalp han til med å konstruere hydrogenbomben.

© Scherl/Süddeutsche Zeitung Photo/Ritzau Scanpix

En ung mann med gode ideer

Hæren hadde organisert fysikerne i en gruppe – "Uran-klubben" – som møttes regelmessig for å utveksle nye funn.

Utenfor "klubben" kretset en forsker med ukonvensjonelle ideer og politiske forbindelser: Manfred von Ardenne.

Der andre flinke barn hopper over et par klasser i barneskolen, hadde Ardenne skippet flere semestre på universitetet for å bli oppfinner.

Så snart han var myndig, dvs. 21 år gammel, hadde han kjøpt en eiendom i utkanten av Berlin for å bygge opp et privat forskningsselskap med flere hundre ansatte.

Det skulle hjelpe landets industri og myndigheter med å løse tekniske problemer.

Men universitetsverdenen hadde ikke mye til overs for oppkomlingen, som nå hadde fylt 33 år og kunne se tilbake på flere banebrytende oppfinnelser, blant annet elektronmikroskopet og en forløper til fjernsynet.

Utviklingen av et nytt radiorør hadde dessuten gjort ham til en god venn av nazistenes rikspostminister. Ardenne fortalte ham om sin siste idé – å lage en atombombe.

Postminister Wilhelm Ohnesorge var så imponert at han forela ideen for Adolf Hitler. Men på dette tidspunktet, i den fremgangsrike våren 1940, var Føreren bare opptatt av konvensjonelle våpen og avfeide sin postminister.

Den skuffede Ohnesorge bestemte seg for å i all hemmelighet gi Ardenne penger slik at forskningen kunne fortsette – og imponere Hitler på et senere tidspunkt.

En av ideene Ardennes selskap fostret var å bruke plutonium i kjerneprosessen i stedet for uran. Så langt hadde forskerne antatt at det eneste brukbare materialet var uranisotopen U-235.

Men denne isotopen finnes bare i en forsvinnende liten mengde i en klump uran og må utvinnes ved hjelp av en omstendelig prosess i en syklotron – et apparat som forskerne ennå ikke visste hvordan de skulle bygge.

Grunnstoffet plutonium kan fremstilles i en reaktor: Når uran (U-238) blir truffet av de frie nøytroner dannes U-239 som raskt henfaller til plutoniumisotopen P-239 med samme eksplosive egenskaper som det spaltbare U-235.

Hitler skal presses

Forskeren Carl Friedrich von Weizsäcker tumlet også med ideen om å konstruere en bombe av plutonium.

Men det var ikke for å vinne krigen; Weizsäcker regnet med at forskerne kunne presse Hitler til å slutte fred hvis de satt på krigens kraftigste våpen.

Weizsäcker-slekten hadde fostret flere betydningsfulle politikere og filosofer, så tanken på å blande seg inn i Tysklands ledelse var ikke så fjern for Carl Friedrich.

De øvrige forskerne var heller ikke så glade for oppgaven sin, som kunne føre til at nazistene vant krigen – eller at jorden ble forvandlet til en gold ørken.

I det stille bestemte de seg for å konsentrere forskningen om en fredelig utnyttelse av kjernekraften som energikilde.

Hæren ble ikke orientert om dette trekket – i stedet kunngjorde forskerne at det var nødvendig å bygge en reaktor før forskning på atomvåpen var mulig.

For å diskutere atomets moralske dilemma tok Werner Heisenberg i september 1941 toget til København for å møte en internasjonal kapasitet – fysikkprofessoren Niels Bohr.

© Atomic Heritage Foundation

På 1920-tallet hadde Heisenberg jobbet som danskens assistent, og siden den gang hadde de vært nære venner.

Heisenberg fryktet at Bohr ble avlyttet av den tyske okkupasjonsmakten, og først under en spasertur tok han mot til seg.

Han fortalte Bohr at de tyske forskerne hadde dratt beina etter seg i arbeidet med en atombombe og i stedet konsentrert seg om sivil utnyttelse.

Uten å si det direkte, håpet Heisenberg at Bohr ville videreformidle informasjonen til de allierte.

"Har en fysiker moralsk rett til å jobbe med en atombombe i krigstid?" spurte Heisenberg sin mentor.

"Er en militær utnyttelse av kjernespalting i det hele tatt mulig?" repliserte Bohr, som om han ikke trodde på ideen.

Nå la Heisenberg fram sitt forslag om hvordan en atomkrig kunne avverges: All verdens vitenskapsmenn skulle enes om å avstå fra å utvikle atomvåpen.

Men Bohr sa at fysikernes bidrag til militær forskning var uunngåelig. Heisenberg hadde risikert mye for å møte Bohr og følte at dansken unnvek alle spørsmål.

Bohr hadde en helt annen opplevelse: Han uttalte senere at Heisenberg enten måtte være naiv eller sendt av nazistene – og at Heisenberg hadde prøvd å rekruttere ham.

Den frustrerte Heisenberg måtte reise tilbake med sitt uløste dilemma.

Speer står klar med millionene

I februar 1942 kostet noe så banalt som en flystyrt den tyske rustningsministeren Fritz Todt livet. Som etterfølger utnevnte Hitler sin yndlingsarkitekt, Albert Speer, som straks begynte å strømlinjeforme produksjonen.

I sine første måneder i embetet møttes han med selskapene og satte seg inn i alle utviklingsprosjekter. Den 4. juni kom turen til atomforskerne.

Heisenberg orienterte om reaktorer og den sivile energiproduksjonen, men nevnte også muligheten for å bygge en atombombe.

Speer var særdeles interessert; bomben hørtes lovende ut. Men forskerne påpekte at de trengte penger til materialer for å komme videre.

"Hva har De bruk for?" spurte Speer, og Carl Friedrich von Weizsäcker svarte etter en tenkepause: “43.000 riksmark”.

Speer gapte av forbauselse. “Jeg hadde allerede tenkt tanken at en sum på 100 millioner riksmark ville være passende,” skrev han senere. Etter litt press økte forskerne anslaget sitt til 75.000.

Heisenberg forsikret at det var teoretisk mulig å konstruere atombomben, men at det ville ta flere år.

Og rustningsministeren forsto at han ikke kunne forvente å få våpenet før krigen var over. Uken etter dro han til et møte med Hitler.

Under punkt 15 på dagsorden orienterte Speer kort om ”nukleær ødeleggelse og den støtten vi har gitt prosjektet,” som han noterte etterpå.

Vanligvis omfavnet Hitler begjærlig enhver teknisk nyskapelse som lovet en hurtig seier. Men atombomben hørtes ganske urealistisk ut, og Speer tok fatt på punkt 16.

Etter krigen forklarte Heisenberg den uambisiøse presentasjonen med at forskerne hadde vært redd for å love resultater for siden å bli stilt til ansvar for sine urealistiske løfter.

Samme dag som Speer og Hitler hadde sitt møte, eksploderte Heisenbergs forsøksreaktor i Leipzig. Han hadde fylt trekvart tonn uranpulver og 140 kg tungtvann i en kule av aluminium.

Kulen hadde blitt senket ned i et basseng, og nå begynte vannet i bassenget å koke.

Teknikerne åpnet kulen en anelse og en stikkflamme skjøt ut. Få timer etter eksploderte kulen og slynget brennende uran ut i laboratoriet. Heisenberg kom seg unna i siste øyeblikk.

Det var ingen kjerneeksplosjon; den sterke varmen hadde bare utviklet hydrogen i kulen, som så eksploderte.

Tyskerne hadde tidlig insistert på å bruke tungtvann i reaktoren for å bremse de frie nøytronene.

De kunne også ha valgt grafitt (veldig rent kull), men de hadde avvist dette alternativet på grunn av en regnefeil. De var derfor helt avhengig av det tungtvannet som ble produsert på Vemork i det okkuperte Norge.

Sabotasje i Norge

Anlegget kunne produsere noen få tonn, men natt til den 28. februar 1943 var det slutt.

Ti norske kommandosoldater utsendt fra Storbritannia hadde trengt inn i det sterkt bevoktede anlegget og plassert sprengstoff under det.

De allierte anså sabotasjeaksjonen som avgjørende i forsøket på å stoppe Hitlers atombombe. Selv om de allierte hadde god etterretning om den tyske forskningen, trodde de ikke på den.

Frykten for Hitlers bombe drev forskerne i Manhattanprosjektet til å jobbe døgnet rundt for å komme først.

Og i desember 1944 planla den amerikanske etterretningstjenesten OSS likefrem å likvidere Werner Heisenberg, som var invitert til å holde foredrag i Zürich.

Tyskeren takket ja til invitasjonen. Ikke bare ville han få mulighet til å møte utenlandske kolleger – i det nøytrale Sveits kunne han også kjøpe julegaver til sine fem barn.

Hjemme i Tyskland var det mangel på varer. OSS-agent Moe Berg satt klar i salen med pistolen sin da Heisenberg begynte å snakke om kvantemekanikken som i 1932 hadde ført til Nobelprisen.

"Mens jeg lytter, er jeg usikker," forklarte Berg tankene sine før den mulige likvideringen. "[Heisenberg] diskuterer matematikk mens Roma brenner".

Agenten vurderte at en mann som hygger seg med teoretisk fysikk ikke er så opptatt av å lage atombomber. Den amerikanske spesialstyrken Alsos kom fram til samme konklusjon.

Styrken hadde finkjemmet de frigjorte områdene i Vest-Europa etter D-dagen for å få tak i det tyske uranet og atomforskerne; men papirene som var funnet og forskernes utsagn tydet på at Hitler ikke hadde bomben.

Det siste forsøket i fjellhulen

Nederlaget truet, og nazistene var på randen av panikk. Deres eneste håp syntes å være de "mirakelvåpnene" Hitler hadde lovet.

Flere henvendte seg til rustningsminister Albert Speer for å høre hvordan det gikk med atombomben. Speer var unnvikende.

I mellomtiden fulgte Heisenberg sin egen plan: Når Tyskland – som han forventet – hadde tapt krigen, skulle atomkraften hjelpe fedrelandet å komme seg på beina igjen.

Han følte seg overbevist om at ingen av hans utenlandske kolleger kjente til uranets hemmeligheter. I januar 1945 falt bombene så tett over Berlin at Heisenberg måtte evakuere instituttet sitt.

Alle instrumenter og notater så vel som forsøksreaktoren ble pakket i kasser og kjørt til den sørvest-tyske landsbyen Haigerloch, langt fra krigen.

Her hadde forskerne leid en fjellhule der utstyret ble slept inn. I gulvet hugget assistentene en tre meter dyp grop og støpte et betongkar til reaktoren.

Reaktoren settes i gang

De tyske forskerne håper at frie nøytroner i forsøket vil treffe U-235-kjernene. Så vil nye nøytroner bli frigitt og kjedereaksjonen holdt i gang. De fleste nøytronene treffer U-238-kjernene, som henfaller og blir til plutonium. (Mindre enn én pst. av uranet i en uranklump er U-235, resten er U-238.)

Claus Lunau/HISTORIE

I alt 664 uran­-terninger som er lenket sammen senkes ned i reaktoren som en lysekrone.

Claus Lunau/HISTORIE

Uran-terningene var 5 x 5 x 5 cm og veide 2,4 kg.

Claus Lunau/HISTORIE/Felix König

En nøytronkilde frigir de første nøytroner som skal sette i gang kjedereaksjonen.

Claus Lunau/HISTORIE

Reaktoren er fylt med tungt-vann som skal bremse de frie nøytroner. På den måten økes sjansen for sammenstøt med urankjernene.

Claus Lunau/HISTORIE

Plutonium kan brukes til drift av en reaktor – eller i en atombombe som “Fat Man”, bomben amerikanerne slapp over Nagasaki.

Men forsøket mislyk­tes. Tys­kerne hadde ikke nok uran-terninger til å sette i gang en kjedereaksjon.

Claus Lunau/HISTORIE

Også Heisenbergs konkurrent, Kurt Diebner, måtte redde forskningen sin. Fra hærens testområde i Gottow sør for Berlin gikk turen til Stadtilm nær Erfurt.

Heisenberg fikk høre at Diebner satt på 600 kilo tungtvann, og sammen med Weizsäcker satte han av gårde på sykkel for å forlange tungtvannet utlevert.

Diebner ga etter, og i mars 1945 var alt klart for et siste forsøk i Haigerloch.

Ved hjelp av en vinsj ble uranet forsiktig lempet ned i reaktoren og en nøytronkilde koblet til.

I begynnelsen så alt lovende ut; målingene viste at antall frie nøytroner økte – et tegn på at en kjedereaksjon var i ferd med å utvikle seg.

Men de skuffede forskerne måtte konstatere at prosessen aldri kom i gang, og at de hadde for lite uran til flere forsøk.

Hydrogenbombe med tysk hjelp

Den 20. april grep Heisenberg sykkelen for å dra de 270 km hjem til sin familie i Bayern, mens Weizsäcker sørget for at papirene ble gjemt i en brønn og uranet gravd ned på et jorde.

Materialet måtte være klart for forskerne når de skulle fortsette arbeidet etter nederlaget.

Men den amerikanske Alsos-enheten fant raskt brønnen og pågrep forskerne – unntatt Manfred von Ardenne. Han hadde blitt i Berlin for å redde selskapet sitt med 800 ansatte.

Han overga seg frivillig da sovjetiske styrker trengte inn i hovedstaden og ble ført til et luksuriøst fangenskap på Krim, der han skulle finne opp ting for Stalin de neste årene.

Han kom for seint til atombomben men deltok i utviklingen av hydrogenbomben, som ble testet i 1953. Av alle tyske atomforskere var han den mest vellykkede.

Amerikanske soldater fant tyskernes uran-terninger gravd ned på et jorde nær Haigerloch.

© Weber, Haigerloch

Ryktene går om den tyske bomben

Ingen har funnet konkrete spor etter en tysk atombombe. Likevel kommer det med jevne mellomrom nyheter om at bomben ble bygget ferdig.

I 2012 gikk pensjonisten Peter Lohr gjennom Jonastal nær Erfurt. Med seg hadde han en jordradar. Utenfor byen Arnstadt fikk han kraftige utslag – 12 meter under ham var det tilsynelatende fem hulrom.

Etter langvarig analyse var Lohr sikker på at han kunne se omrisset av to bomber som hadde samme form som den amerikanske "Fat Man" (Nagasaki-bomben).

Som så ofte før været pressen en sensasjon, mens fagmiljøet manet til besindighet. Høytflyvende nyheter om "Hitlers bombe" er en tilbakevendende begivenhet, og nettopp Jonastal har vært gjenstand for mange spekulasjoner.

I sin bok Hitlers bombe (2005) hevder historikeren Rainer Karlsch at tyskerne gjennomførte et par prøvesprengninger nær KZ-leiren Ohrdruf i Jonastal.

Angivelig ble flere hundre utkommanderte KZ-fanger drept. Karlsch siterer fra en rapport funnet hos den russiske etterretningstjenesten GRU:

”I senere tid har tyskerne gjennomført to store eksplosjoner. De fant sted i et skogkledd område under strengt hemmelighold. Fra eksplosjonens sentrum og 600 m ut ble alle trærne slått overende (...) Bomben inneholder trolig U-235 og veier to tonn”.

GRU-rapporten er datert den 23. mars 1945. Karlsch mener at sprengningene ble gjennomført av våpenforskeren Kurt Diebner, som var ivrig etter å lage et "vidundervåpen" for å snu krigslykken.

Påfølgende målinger av radioaktivitet ved Ohrdruf har ikke kunnet bekrefte en atomprøvesprenging. Mens Kurt Diebner satt i fangenskap på Farm Hall, røpet han heller aldri at han hadde laget en anvendelig bombe.

En del av forklaringen på de mange atomryktene er at så mange forskergrupper deltok og at de var spredt over hele landet.

Det er bl.a. blitt hevdet at SS drev sin egen forskning på øya Rügen, og at oppfinneren Manfred von Ardenne, med støtte fra rikspostministeren, nådde lengre i sin forskning enn bare å komme med teoretiske forslag til Heisenberg.

Etterskrift

Fangene på Farm Hall ble løslatt i 1946, og de fleste vendte tilbake til tyske universiteter.

Von Ardenne forlot Sovjetunionen i 1954 og bosatte seg i Dresden, der han etablerte et nytt forskningsselskap.

Frem til murens fall i 1989 hjalp den tyske adelsmannen de østtyske kommunistene og ga landet viktige eksportinntekter.

Werner Heisenberg og Niels Bohr forsøkte å redde vennskapet, men krigen hadde ødelagt all fortrolighet mellom dem.

Ardenne ble hedret med Stalinprisen etter den vellyk­kede hydrogenbombe-testen i 1953.

© Atlantic Crossroads, Inc.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul