Flygende festning la Tyskland i ruiner

Planen ble lagt mange år tidligere

Ferden til navigatøren Elmer Bendiner og de ni kameratene hans inn over Nazi-Tyskland, var en del av en omfattende militærstrategi.

Allerede tidlig på 1930-tallet begynte USAs generaler å øyne muligheten for at de med strategisk, luftbåren bombing ville kunne eliminere fiendens evne til å føre en krig til seier.

På høyeste nivå i det amerikanske forsvaret var man derfor på jakt etter et fly som kunne utføre en slik oppgave. Den gang var det ingen luftforsvar som hadde fly til tokt langt inn over fiendeland.

Jagerflyet hadde for kort rekkevidde­ og kunne­ heller ikke bære lasten som måtte til for å bombe større strategiske mål.

Det eksisterte altså et behov for en stor maskin og, vel å merke, et fly som kunne forsvare seg selv. Ingen jagerfly hadde rekkevidde til å eskortere så langt som generalene ønsket at bombeflyet skulle nå.

Journalist døpte prototypen

På mindre enn et år klarte Boeings konstruktører å utvikle og fremstille bombeflyet.

Resultatet ble døpt B-17, og var en avansert maskin som imponerte ledelsen hos Army Air Corps (AAC) da den ble lansert i forbindelse med en konkurranse i Seattle, 28. juli 1935.

En lokal journalist beskrev maskinen som “en 15-tonns flygende festning”, et malerisk navn som Boeings ledelse straks så muligheter i og fikk registrert som varemerke.

I årene som fulgte ble det utviklet forskjellige prototyper for å finne frem til den ideelle B-17-modellen.

Samtidig slo flere av prototypene rekorder i fart og distanse, og legenden om Den flygende festning arbeidet seg sakte, men sikkert inn i amerikanernes bevissthet.

Salget var ikke imponerende de første årene, men i 1938, da larmen fra krigstrommene­ begynte å gi gjenlyd i Europa­, økte både behovet og budsjettene til forsvaret, og bestillingene begynte å strømme inn.

Nerver på høykant

“Tondelayo” fløy nå i store sirkler i 24 000 fots høyde over Den engelske kanal i den tidlige ettermiddagssolen.

Flyets ti mann store besetning ventet utålmodig på sine ledsagere, 229 andre flygende festninger og et større antall jagerfly, fortrinnsvis av typene Spitfire og Thunderbolt, som skulle sørge for beskyttelse over Den engelske kanal.

Hvis en B-17 nådde helskinnet over det smale farvannet, var det “bare” 20 prosent risiko for at besetningen kom til å bli drept senere på toktet.

På tross av alvoret i situasjonen, fikk synet av de flere hundre brølende, bevingede kolossene som samlet seg i ettermiddagssolen nakkehårene til å reise seg på navigatøren Elmer Bendiner.

Senere skrev han i sine erindringer “The Fall of Fortresses" (Festningenes fall): “Når jeg tenker tilbake, må jeg ha vært avhengig. Disse drømmende sirklene­ over verden sivet langt inn i sjelen min som narkotika og satte musikk til blodet som strømmet gjennom kroppen. Jeg var beruset.”

“Tondelayo” befant seg i en sverm av festninger – i en “boks-formasjon” som sikret at festningene kunne dekke hverandre fra alle vinkler.

Over støyen fra de fire Wright Cyclone-motorene strømmet Wagners “Valkyrienes ritt” fra en tysk radiofrekvens, fylte “Tondelayo” og blandet seg med lukten av olje, svette og overspente nerver.

Likkiste blir legende

Den første masseproduserte festningen, B-17E, var i beste fall en middels suksess. Uten maskingevær i halen var det ikke mulig å forsvare seg mot jagerfly som angrep bakfra.

Engelskmennene ga B-17E økenavnet “Den flygende målskive”, og tyskerne kalte den for “Den flygende likkiste”. De store tapstallene gjorde snart at modellen ble forbedret.

Resultatet var B-17F, som foruten kraftigere motorer og understell, bredere propeller og et forbedret surstoffsystem, fikk montert to 12,7-mm maskingevær i halen.

De første var på vingene 30. mai 1942. Med de nye forbedringene ble B-17 de alliertes foretrukne bombefly. En gigantisk suksess var født.

Det var ikke bare generalstaben som var fornøyd med B-17. Elmer Bendiner og resten av besetningen forelsket seg straks i “Tondelayo”.

Navnet hadde de lånt fra en av tidens mest vågale filmroller, gestaltet av filmdivaen Hedy Lamarr, som tradisjonen tro ble avbildet på flyets neseparti.

“Tondelayo” veide 15 422 kilo og hadde et vingespenn på 31,6 meter. Med last kunne kjempen komme opp i en hastighet på over 240 km/t; uten last kunne B-17 fly i opptil 380 km/t.

I nesetippen var det plass til bombesikteren og navigatøren, begge med tilgang til maskingevær som de tok i bruk under fiendtlige angrep fra luften.

Over dem, bak en luke, tronet de to pilotene som kapteiner på broen på et skip. Bak setet deres sto maskinisten og overvåket instrumentene og motorenes tilstand.

Ovenfor maskinisten sto ryggtårnskytteren bevæpnet med to 12,7-mm maskingevær som kunne svinge 360 grader og dekke alt som angrep ovenfra.

En smal gang ned gjennom buken på “Tondelayo” ledet forbi stativene med bomber og videre til radiorommet. Også her var det montert et 12,7-mm maskingevær.

Bak radiorommet hang enda et sett maskingevær i en pleksiglasskuppel, som bare så vidt hadde plass til en mann som satt sammenkrøpet i fosterstilling.

Når skytteren var på plass, kunne kuppelen senkes ved hjelp av et håndtak og en liten motor under buken. Aller bakerst, under roret, satt haleskytteren med fri sikt til angripende jagere.

Kulelagerfabrikker var målet

Klokken 13.15 var “Tondelayo” og resten av den gigantiske formasjonen på plass. Omsider forlot den kysten av England og beveget seg mot sørøst.

Det var en flygende front av maskiner bevæpnet til tennene med ildkraft og bomber, med ett mål for øyet – totalødeleggelse.

For en stund må “Tondelayos” mannskap – og flere hundre andre B-17-besetningsmedlemmer – ha følt seg usårlige.

Likevel snudde elleve maskiner før armadaen­ nådde den nederlandske siden av Den engelske kanal. Årsaken var enten tekniske problemer – eller ren og skjær frykt.

Selv om en massiv front av skyer hang truende over kontinentet, valgte “Tondelayos” kaptein Bohn Fawkes å holde seg i 24 000 fots høyde.

En annen del av formasjonen, anført av oberst Gross, styrte under det mørke skydekket. Men det Gross vant i sikt, mistet han i liv og maskiner.

Ti av flyene hans, og med dem 100 mann, styrtet allerede før tyskernes motoffensiv begynte for alvor. Den samlede forsvarende ildkraften var redusert med 130 maskingevær.

Nå var det også på tide å ta farvel med de 400 eskorterende Spitfire- og Thunderbolt-jagerne, som nå begynte å vende nesene hjemover. De var kommet så langt drivstoffet­ rakk­. Festningene var alene.

Forsinkelsen ble fatal

Den store operasjonen gikk ut på å bombe de viktige kulelagerfabrikkene i byen Schweinfurt, omtrent 100 km øst for Frankfurt am Main, og Messerschmitts produksjonshaller i Regensburg, ytterligere 180 km mot sørøst.

I tillegg til de 230 flyene i “Tondelayos” formasjon involverte planen ytterligere 146 bombefly anført av oberst Curtis LeMay­.

De to store formasjonene av bombefly skulle angripe målene sine samtidig og dermed spre tyskernes jagere så mye som mulig, slik at forsvaret av målene ble svekket.

LeMays rute gikk via Nederland, Belgia, sørøst over Mannheim, for til slutt å treffe Messerschmitts fabrikker i Regensburg.

Deretter s­kulle LeMay fortsette, ikke tilbake til England, men videre til allierte baser ved grensen mellom Algerie og Tunisia.

For at manøveren skulle fungere måtte LeMay treffe Regensburg samtidig med at “Tondelayos” formasjon ankom Schweinfurt. Men slik gikk det ikke.

På grunn av tåken og forsinkelsen i England samme morgen, var den delen av planen ødelagt; LeMay var allerede fremme ved Regensburg og hadde sluppet lasten sin med stor suksess.

Angrepet hans var nå overstått, og Luftwaffes jagere sto i høyeste alarmberedskap og ventet med fulle tanker på baser i hele Sentral-Europa og Nord-Frankrike.

“Tondelayos” rute gikk over Nederland og Belgia, og krysset inn over Tyskland. Ved Würzburg skulle den dreie av, for få minutter senere å bombe Schweinfurt. Over Belgias flate jorder og nettverk av elver vrimlet det nå av fiendtlige jagerfly.

Fra formasjonens øverste lag fulgte navigatøren Elmer Bendiner og kameratene hans i “Tondelayo” med i den løpende rapporteringen om slagets gang over radioen: “Fly i flammer, fallskjermer åpner seg.” “Fly faller som en stein – ingen fallskjermer”, og så videre.

Bendiner noterte seg de mange brennende høystakkene på jordene under­ seg: “Plutselig gikk det opp for meg. Det er ikke mulig å se en brennende høystakk fra 23 000 fots høyde; det var flygende festninger som lå og brant på bakken.”

De tyske jagerpilotene kunne glede seg over det stigende antallet nedskutte allierte fly. Samtidig kunne “Tondelayos” mannskap se den ene festningen etter den andre ta fyr og styrte mot bakken med spiraler av røyk og ild etter seg. Og enda var det langt til målet.

I memoarene sine skriver Bendiner følgende: “Ettermiddagen var klar og lys. Men slik jeg husker det virket bakken mørk og utvisket i fargene mørkegrønn og purpur. I mørket virket disse gule og oransje bålene med sine søyler av røyk groteske. Vantro fulgte jeg en festning som hadde skroget innsmurt i blodet fra ryggtårnskytterens hode, som var blitt sprengt i fillebiter sammen med kuppelen. Ferden vår langs dette sporet av brennende bål var uvirkelig. I dag ser jeg det fremdeles for mitt indre blikk som en begravelseskortesje med svartkledde hester og fakler­ i natten.”

De allierte førte total krig

Som all den strategiske bombingen av Hitlers Tyskland, var toktet mot Schweinfurt resultatet av mange års tautrekking på høyeste nivå i USAs forsvar.

Før 2. verdenskrig ble krig fra luften regnet mest som en kuriositet. Luftvåpenet var først og fremst en støttefunksjon for styrker til lands og til vanns.

I løpet av 1930-tallet vant luftkrigens forkjempere etter hvert gehør. Den moralske rettferdiggjørelsen av de mange sivile tapene som denne nye krigsformen utvilsomt ville resultere i, kom blant annet fra Italia.

Her argumenterte krigsteoretikeren Giulio Douhet frem til sin død i 1930 for at sivile ofre var et nødvendig onde – på kort sikt – og at tilstrekkelig terror i form av strategisk bombing ville få sivilbefolkningen til å vende seg mot sine ledere fordi de ikke var i stand til å garantere folkets sikkerhet.

Dermed kunne­ man skape nok en front, som i teorien ville fremskynde en rask avslutning­ på krigen. Oppskriften ble døpt “total krig”.

I 1932 fremla den amerikanske general Fairchild en undersøkelse som viste hvordan en potensiell fiende kunne lamme USA ved å bombe en rekke industrielle mål fra luften.

Det måtte altså være mulig for de amerikanske styrkene å gjøre det samme mot en fiende. Nå manglet visjonen bare en krig for å bli testet ut.

Planen ble til ved en tilfeldighet

At det var nettopp hundrevis av arbeidere på Kugelfischer & Co. og Vereinte Kugellager Fabrik i Schweinfurt som fikk føle den totale krig den 17. august 1943, var et indirekte resultat av en tilfeldig bemerkning i et selskap et år tidligere.

Den 20. desember 1942 deltok Guido Perera, oberst i US Air Forces etterretningstjeneste, i en middag hos en svensk minister. Her konverserte han blant annet med ministerens svigersønn, Sixten Wolmar, som var visedirektør for SKF, en svensk kulelagerprodusent.

SKF var også den gang storleverandør av kulelager til det amerikanske forsvaret. Sixten forandret plutselig stemmeleie og spurte: “Du er fra US Air Force. Hvorfor bomber dere ikke fabrikkene i Schweinfurt? Tyskland kan jo ikke klare seg uten disse.”

Forslaget harmonerte godt med generalenes ønsker om strategisk bombing, og beseglet dermed skjebnen til mange hundre arbeidere.

Det skulle senere vise seg at de fleste av disse var mishandlede slavearbeidere hentet fra tyske konsentrasjons- og fangeleire­­.

“La oss for helvete komme oss hjem”

Røyskyene og brakene over Schwein-furts utstrakte industrikomplekser­ var det første tegnet på at “Tondelayo” hadde nådd sin destinasjon.

De tyske jagerne dreide nemlig av og forsvant for å gi plass til hundrevis av luftvernkanoner på landjorden rundt byen.

“Tondelayos” bombesikter hadde studert fotografier og kart over fabrikkområdet nøye, men til ingen nytte. Fabrikkene var omsluttet av flammer og svarte røykskyer.

De fremste festningene slapp lasten sin over Schweinfurt, og bombesikteren gjorde seg nå klar til å følge deres eksempel, akkompagnert av lyden av splinter fra luftvern-granater som slo mot “Tondelayos” kropp.

Med ett åpnet gulvet seg, og bombene rullet ned over byen: “La oss så for helvete se å komme oss hjem,” ropte han.

De alliertes lyttestasjoner fulgte med i den tyske mobiliseringen, og kunne høre hvordan Luftwaffe forsøkte å samle jagere fra hele Frankrike og Tyskland for å forhindre tilbaketoget.

Ruten ble nøye overvåket av tyske observatører. De sendte festningenes posisjoner til jagerflyene, som fortsatte å angripe fra alle kanter.

Et tykt lag av tomme patronhylser vokste til knærne på “Tondelayos” besetning, som ikke bare kjempet for å holde jagerne fra livet, men også mot en tiltakende kulde.

Rundt “Tondelayo”, gjennom Tyskland, Belgia og Nederland, ble himmelen opplyst av brennende fly som rullet rundt i luften for til slutt å styrte mot bakken.

Suksessen var dyrekjøpt

Da “Tondelayos” hjul omsider traff Kimboltons rullebane, var klokken 16.59, og besetningen hadde vært i luften i seks timer og 29 minutter.

Telekser fløy nå av gårde fra kommandosentralen, som roste aksjonen opp i skyene: “Tyskland ligger nå helt åpent – intet sted er lenger sikkert – i dag fikk riket to slag som traff vitale deler, dypere inne på territoriet enn noen gang før.”

I virkeligheten var omkostningene for amerikanerne og britene enorme: 60 fly hadde styrtet og 552 besetningsmedlemmer var forsvunnet.

21 sårede og åtte døde var transportert tilbake,­ og minst 17 festninger var så sønderskutt at de aldri kunne fly igjen.

Det viste seg også snart at det stort anlagte og brutale angrepet på Schweinfurt slett ikke var den suksessen man hadde regnet med.

Skadene beløp seg til mindre enn ti prosent av den tyske kulelagerproduksjonen og fikk neppe noen stor militær og strategisk betydning.

Hvis etterretningstjenesten til US Air Force hadde gjort jobben sin, ville man ha visst at fremstillingen av kulelager krevde forholdsvis enkle maskiner som det var lett å bygge opp igjen.

Få måneder senere styrtet “Tondelayo” i Den engelske kanal­. Elmer­ Bendiner­ og resten av besetningen­ reddet seg mirakuløst ut av maskinen­, som raskt sank til bunns og forsvant­.

B-17 var foreldet ved krigens slutt

Med aksemaktenes kapitulasjon i 1945 hadde B-17 utspilt sin rolle, og produksjonen ble straks stanset. Mer enn en tredel av festningene vendte aldri hjem fra krigen.

Mange fikk demontert våpnene og ble satt i sivil tjeneste, men de aller fleste endte som skrot på kirkegårder for krigsmateriell eller hos dedikerte samlere.

Med den kalde krigen oppsto behovet for blant annet å fly atombomber rundt halve jorda. Jetalderen begynte, og enda større fly kom på vingene.