Magnetfly, magnetmine, 2. verdenskrig

Flyvende magneter knuste Hitlers hemmelige våpen

Mystiske eksplosjoner sender under 2. verdenskrig skip etter skip til bunns. Nazistene har utviklet et uhyggelig våpen som skjuler seg i dypet og truer med å lamme britenes skipstrafikk.

Mystiske eksplosjoner sender under 2. verdenskrig skip etter skip til bunns. Nazistene har utviklet et uhyggelig våpen som skjuler seg i dypet og truer med å lamme britenes skipstrafikk.

Michael Turner PGAvA/www.studio88.co.uk

Havet summer alltid av liv utenfor Orford Ness nær Harwich. Skipstrafikken langs Englands østkyst går tett inntil land, for lenger ute gjør en sandbanke havdybden for lav. Etter utbruddet av 2. verdenskrig bare ni dager tidligere er trafikken i leden ikke blitt mindre. Tvert imot.

Nå patruljerer minesveipere langs kysten, og lenger ute jager britiske destroyere tyske ubåter. Den 10. september er situasjonen fortsatt rolig utenfor Orford Ness, men så rykker krigen helt tett innpå. Klokken 17.25 på en ellers fredelig søndag lyder et dumpt drønn fra leden.

Lokalbefolkningen skynder seg ned til vannet, der de får øye på et lasteskip som synker med brukket kjøl og sprengte kjeler. Snart stikker bare to master opp av vannet etter at dampbåten SS Magdapur har lagt seg til hvile på sandbunnen. Redningsbåter og skip i nærheten henter 75 overlevende, mens 6 menn er oppslukt av havet.

Orford nes, England

Farvannet utenfor Orford Ness var under 2. verdenskrig viktig for skipstrafikken og var derfor godt beskyttet av militære installasjoner.

© Shutterstock

Årsaken til forliset er lenge en gåte. Minesveipere har nettopp vært gjennom leden, og ingen om bord på Magdapur så før eksplosjonen de kjølvannsstripene som ubåt-torpedoer danner. I disse hektiske dagene er den britiske flåten imidlertid opptatt med mye annet, så den uforklarlige senkningen blir fort glemt.

Panikken bryter først ut seks dager senere da en ny eksplosjon treffer dampskipet SS City of Paris. Nå får skipene forbud mot å komme i nærheten av Orford Ness, mens marinens eksperter jobber på spreng for å løse mysteriet.

Et nytt og ukjent våpen med ekstrem kraft lurer åpenbart i havet – og det kan lamme britenes livsviktige oversjøiske forsyningslinjer.

Sjøminer var billige og effektive

Både britene og tyskerne visste fra krigens første dag at sjøminer ville være av stor betydning. Tilbake på 1800-tallet var minen et primitivt våpen, men teknologisk utvikling betydde at alle stridende flåter under 1. verdenskrig la ut miner i et enormt antall.

Standardmodellen var den såkalte kontaktminen som lå i eller like under vannoverflaten. Når et skip traff utløserne dens, eksploderte minen og rev et stort hull i skroget. Modellen var enkel, dødbringende og konstant armert – klar til å eksplodere.

“Verdens sterkeste flåtes offensive kraft var lammet av minens og torpedoens trussel.” Marineminister Winston Churchill i 1915.

Det fikk verden se i mars 1915, da en tyrkisk minelegger en mørk natt seilte ut og plasserte 26 miner i et trangt farvann som britiske og franske slagskip skulle seile gjennom neste dag.

Tre av de pansrede kolossene ble sendt til bunns i løpet av få timer. Winston Churchill, som var britisk marineminister under krigen, skrev senere:

“Verdens sterkeste flåtes offensive kraft var lammet av minens og torpedoens trussel.”

Magnetfly, minelegger, tyrkisk, 1915

Den lille tyrkiske mineleggeren Nusrat fikk avgjørende betydning for kampene i Dardanellene i 1915. Skipets sjøminer senket ett fransk og to britiske slagskip.

© Australian War Memorial

Alle de stridende partene spredte derfor tusenvis av sjøminer ut over havet. Bare i Nord-Atlanteren mellom Shetland og Norge la amerikanerne og britene ut mer enn 70 000 sjøminer.

Kontaktminene kunne pga. sin plassering på havoverflaten relativt lett uskadeliggjøres av minesveipere, men mot slutten av 1. verdenskrig utviklet britene en ny mine som ble utløst av magnetisme.

På den måten var det ikke lenger nødvendig at skipene traff utløseren – de måtte bare være i nærheten. Den nye minen var imidlertid fortsatt upålitelig da krigen sluttet noen måneder senere. Som seierherrer følte britiske admiraler ikke noe stort behov for nytenking, så den magnetiske minen ble lagt til side.

Britisk krigsskip legger ut sjøminer i 1918.

Under 1. verdenskrig plastret britiske og amerikanske skip bl.a. Nordsjøen med sjøminer.

© NH 61107 NH 1234 courtesy of the Naval History & Heritage Command

Tyskerne var i stikk motsatt situasjon. Etter nederlaget i 1918 samlet de alle erfaringene fra krigen og brukte dem bl.a. til å utvikle nye våpen som kunne gi en fordel i neste krig.

Da den kom i 1939, sto den tyske marinen med et arsenal av avanserte sjøminer, og flere av dem befant seg om bord i ubåten U-13, som i september 1939 ble sendt ut på et spesielt oppdrag.

Tysk ubåt snek seg inntil land

U-13 var en liten Type IIB-ubåt. Den egnet seg ikke til lange tokter ut i Atlanteren, men ubåtens beskjedne størrelse gjorde at den kunne snike seg tett inn mot land. Det var nettopp det som var oppgaven da kapteinløytnant Karl von Eichhain og hans 24 mann store besetning forlot Wilhelmshaven den 2. september 1939.

“Innled fiendtligheter mot England øyeblikkelig.” Melding til den tyske ubåten U-13.

Dagen etter var U-13 på vei gjennom Nordsjøen da en radiobeskjed tikket inn:

“Innled fiendtligheter mot England øyeblikkelig.”

Von Eichhain satte kursen mot Orford Ness, og etter solnedgang var det trygt å gå opp til overflaten. Ubåten måtte imidlertid dykke flere ganger når lys i mørket advarte om at fiendtlige skip var nær.

Mineskip, Dunkerque, 1940

Destroyeren Bourrasque med 1200 britiske soldater fra Dunkerque om bord traff en mine i mai 1940. Ca. 500 mistet livet.

© Hulton Archive/Getty Images

Tyske sjøminer holdt allierte skip unna

Nazi-Tysklands flåte var for liten til at den kunne vriste kontrollen over havet fra britene. Den nest beste løsningen gikk ut på å styre hvor fiendens skip kunne seile, og her var miner uunnværlige.

Enorme minefelt fylte Europas hav under 2. verdenskrig. Tyskerne brukte våpnene defensivt ved å legge dem ut overalt hvor de ville forhindre at allierte skip kom for nær.

De første feltene dekket viktige havner, hvor kun en smal led ble etterlatt fri for miner. Minefelt sperret også hele farvann som Skagerrak, slik at britiske skip ikke kunne trenge inn i Kattegat og Østersjøen.

Senere utgjorde de også en viktig del av Hitlers såkalte Atlanterhavsvoll, som skulle forhindre de allierte i å gå i land i det okkuperte Europa. Leder kunne ryddes gjennom minefeltene, men det krevde tid, som tyskerne brukte til å angripe med fly, ubåter og langtrekkende kanoner.

Tyskerne brukte imidlertid også sjøminer offensivt. Fly og ubåter la ut miner i vannet utenfor bl.a. britiske havner og leder hvor det passerte tett skipstrafikk. Minene lå i vannet som skjulte dødsfeller som hele tiden kostet­ fienden tap.

Utrolig nok var lyset i det nærmeste fyrtårnet og i bøyene rundt neset også tent. Britene gjorde oppgaven enkel. I skipsdagboken noterte von Eichhain at han passerte tett forbi bøyen som markerte sandbanken utenfor Orford Ness kl. 3.02 om natten:

"Vendte til 340° etter å ha nådd den dypere kanalen og begynte å legge miner med lav hastighet."

Hver av U-13s tre torpedorør var ladet med tre magnetiske "Torpedomine B", som inneholdt 580 kg sprengstoff. De var mest effektive ved 20 m eller lavere dybde. Kapteinen sendte de fem første av sted med fem minutters mellomrom, slik at de la seg på bunnen med 500 m mellom seg.

"La ut syvende til niende miner med større intervaller (åtte, seks, ti minutter). Ble ikke forstyrret under utleggingen, etterpå en unnvikelsesmanøver.”

Så dreide kapteinen østover med kurs mot Tyskland. Neste ettermiddag var ubåten langt nok fra den engelske kysten til at von Eichhain våget å bruke radioen til å sende signal hjem:

“Oppgave utført.”

Ekspertene fikk umulig oppgave

Minene utenfor Orford Ness hadde ligget på havbunnen i fem dager da en av dem senket SS Magdapur. På den 11. dagen utløste SS City of Paris den neste, og hennes besetning skyndte seg bort i redningsbåtene, men damperen sank imidlertid ikke. Sjøfolkene klatret derfor om bord igjen, og tross store skader nådde hun havn for egen maskin.

Her viste undersøkelser at skroget var alvorlig skadet, men intakt. Kontaktminer eller torpedoer ville ha etterlatt seg et hull fordi de eksploderer i sammenstøtet med målet. Spørsmålet var derfor hva skipet hadde blitt rammet av.

Mysteriet ved Orford Ness ble overlatt til “HMS Vernon” i Portsmouth. En gang hadde navnet tilhørt et gammelt treskip som marinens torpedoskole holdt til på – da skolen flyttet inn på land etter første verdenskrig, fulgte navnet med.

Folkene fra Vernon var ikke bare eksperter på torpedoer, men også miner og skipselektronikk. Kommandørkaptein Guy Sayer ledet mineseksjonen, og han overdro sin sparsomme viten til orlogskaptein John Ouvry.

“Minesveiperne kan ikke finne noe.” Kommandørkaptein Guy Sayer, leder av marinens mineseksjon.

“Det tyder på en magnetisk eller akustisk sak. Vi kan ta feil, men alle tegn peker mot det”, påpekte Sayer.

Ifølge ham hadde marinen nå forbudt all seilas i området.

“Ingen får lov til å gå gjennom leden. En konvoi slapp helskinnet gjennom, men nå blir de omdirigert. Minesveiperne kan ikke finne noe”, fortalte Sayer.

Ouvry fikk beskjed om å lokalisere og redde et eksemplar av det gåtefulle våpenet som tyskerne hadde etterlatt seg i havet utenfor Orford Ness, slik at teknikere kunne undersøke det. I dagevis ledet han tre minesveipere som nøye gjennomsøkte havet rundt posisjonene hvor Magdapur og City of Paris var blitt truffet. Men de fant ingenting.

“Ett skip per helg tre ganger på rad – og vi kan ikke gjøre noe som helst for å forhindre det.” Kommandørkaptein Guy Sayer, leder av marinens mineseksjon.

Fartøyene var utstyrt for å kutte ankerkjettingene som hindret kontaktminer i å drive bort fra sin posisjon. Men de magnetiske minene lå på havbunnen, og minesveipernes utstyr passerte forgjeves over dem. Nøyaktig to uker etter Magdapurs forlis var Ouvry tilbake på kommandørkaptein Sayers kontor da minesjefen mottok en beskjed.

SS Phryné ble senket rett øst for sandbanken på 25 m dyp kl. 08.00 i morges. Gikk ned i løpet av to timer. Et skip per helg tre ganger på rad – og vi kan ikke gjøre noe som helst for å forhindre det”, fortalte Sayer til Ouvry.

Enda et vrak lå på bunnen utenfor Orford Ness, og det skulle bli enda verre; uten britenes vitende hadde tyskerne også begynt å slippe minene fra fly. Hvis trusselen ikke ble eliminert, ville de britiske utenlandske forsyningslinjene være i fare.

Panisk tysker hjalp britene

Minejakten ved Orford Ness førte ingen steder. Til gjengjeld begynte andre miner å skylle opp på britiske strender – først én enkelt og deretter massevis. De var riktignok tyske, men var tradisjonelle kontaktminer og trolig lagt ut for å beskytte kysten av Tyskland. Ouvry antok at de hadde revet seg løs fra ankrene sine og blitt ført bort av strømmen.

Kontaktmine dras i land, 2. verdenskrig.

Gjennom hele krigen skylte tusenvis av konvensjonelle kontaktminer i land i England.

© David Parker/Stringer/Getty Images

Imens gikk skip på magnetminer rundt Storbritannia – britiske, norske, hollandske, et dansk, et svensk og sågar et japansk passasjerskip i langfart. De fleste var sivile fartøyer, men også krigsskip ble truffet.

Den 21. november var den nybygde krysseren HMS Belfast på skyteøvelse da en enorm eksplosjon brakk skipets kjøl utenfor Skottland og hun måtte bukseres skadet i havn. Samme kveld senket en mine destroyeren HMS Gipsy lenger sør.

En dag senere snudde lykken endelig. I ly av mørket dykket et tysk sjøfly mot Themsens munning for å slippe miner, men da antiluftskyts åpnet ild fra en molo, fikk piloten panikk og slapp lasten sin. Fra land så britene to avlange gjenstander dale ned i fallskjerm og synke i havet.

“Før vi går ut dit, må vi kvitte oss med alt metall som vi har på oss.” Orlogskaptein John Ouvry før desarmering av magnetmine.

Kort etter satt orlogskaptein Ouvry og kollegaen Roger Lewis i en bil som raste av sted mot kysten. Ved lavvann kl. 4.00 ville havet trekke seg tilbake og avsløre hva det tyske flyet hadde sluppet i vannet. Det var fortsatt mørkt og regnet silte ned da de to offiserene kom frem. En soldat sto klar til å føre dem ut til stedet, men Ouvry holdt ham tilbake.

“Før vi går ut dit, må vi kvitte oss med alt metall som vi har på oss. Penger. Sigarettetuier. Alt. Og hva med knapper? De må også bort. Vi kan ikke ta noen sjanser.”

Ouvry ante ikke hva han hadde i vente der ute i mørket. Det eneste han visste, var at de neste timene ville bli ekstremt farlige.

Minøren gikk i gang

I lyset fra lommelyktene glinset minen våt og faretruende. Den var sigarformet og åpen i den smale enden der fallskjermen hadde sittet fast, og den bredere motsatte enden hadde blitt presset ned i den våte sanden. Aluminium kunne anes der hvor den svarte malingen var skrapet av.

På siden kunne Ouvry og Lewis se to beslag som så ut til å være nøkkelen til å desarmere minen. Imidlertid måtte den oppgaven vente til neste lavvann, fordi minerydderne trengte dagslys og verktøy.

Tysk magnetmine undersøkes.

Flere tyske magnetminer ble sluppet feil, slik at britene kunne undersøke dem.

© Australian War Memorial

Kl. 13.30 gikk Ouvry i gang med en sersjant fra Vernon som assistent. Lewis observerte med kikkert på avstand og skrev notater, slik at han ikke ville bli revet med hvis desarmeringen gikk galt.

Ouvry brukte en skiftenøkkel for å fjerne et sirkelformet lokk som satt på det ene beslaget. Verktøyet hans var av messing, som ikke er magnetisk. Han brukte deretter en liten krok for å trekke ut en mekanisme som han antok var detonatoren. Han svettet voldsomt, men det kom ingen eksplosjon.

“Hvis dette er detonatoren, er det verste over.” Orlogskaptein John Ouvry under desarmering av magnetmine.

“Jeg tror det var det, sersjant. Hvis dette er detonatoren, er det verste over. Men vi blir nødt til å kikke på undersiden av minen. Løp inn på land og hent de andre, slik at de kan hjelpe til med å flytte den”, lød Ouvrys ordre.

De da snudde minen, kom flere beslag til syne. Bak ett av dem fant Ovry en liten plate med to ledninger, og det gikk opp for ham at han først nå var kommet frem til minens utløserkretsløp.

Forsiktig klippet han over begge ledningene og isolerte dem. Så skrudde han forsiktig løs platen, trakk den ut og kjente igjen det han så på baksiden av den. Det var en elektrisk detonator av samme type som tyskerne brukte i kontaktminene sine.

Ouvry fjernet flere deler av utløsermekanismen før han erklærte minen som sikker. Klokken var nå 15.27.

John Ouvry, minør, magnetmine

John Ouvry mottok i 1939 Distinguished Service Order, en av den britiske hærens største hedersbevisninger, for sitt mot under desarmeringen av de tyske magnetminene.

© MCDOA

Mistanken ble bekreftet

Minen fra Themsens munning ble brakt til Vernon, hvor teknikere satte i gang demontering. Marineminister Winston Churchill hadde personlig understreket hvor mye det hastet.

“Vi vil vite hva dette er så snart som mulig, og for å nå dette målet må arbeidet stå på natt og dag. Først når vi kjenner teknikernes vurdering, kan vi iverksette mottiltak, så hver time teller”, sa marineministeren.

I halvannet døgn arbeidet minørene på spreng og kom så endelig med sin konklusjon: Minen ble utløst av de magnetiske forstyrrelsene som et skipsskrog av jern forårsaker.

Med sin store sprengladning fungerte minen på opptil 20 meters avstand som en gigantisk knyttneve som fra dypet kunne senke selv krigsskip. Og i motsetning til britenes tidlige magnetminer kunne de tyske minene slippes ut fra fly og dermed legges ut hvor som helst.

Med den kunnskapen gikk den britiske marinen straks i gang med å finne på måter som våpenet kunne uskadeliggjøres på. Et vell av ideer strømmet inn fra offiserer og forskere. En av dem gikk ut på å utstyre flyndrefisker med små, kraftige magneter. Siden disse fiskene levde på havbunnen, kunne de kanskje utløse magnetiske miner. En admiral avviste forslaget med tørr humor: Han ba om en rapport som tok stilling til hvilke av marinens kurs disse fiskene burde gjennomføre.

Roy B. Edwards desarmerte magnetminer.

John Ouvry overlevde krigen, men mange av hans minør-kolleger gjorde det ikke, bl.a. Roy Edwards, som her ses med sin datter på vei til kongen for å motta en medalje i 1940. To år etter ble Edwards drept da en mine eksploderte under desarmering.

© Pastpix/Ritzau Scanpix

I mellomtiden fortsatte de tyske magnetminene å kreve ofre. Ubåten U-31 hadde bl.a. lagt ut 18 i den skotske fjorden Lock Ewe, som den britiske flåten brukte som base, og den 4. desember gikk slagskipet HMS Nelson på en av dem.

Et mer enn 20 m langt stykke av slagskipets ytterskrog ble trykket over en meter inn. Skipet måtte vente hardt skadet i fjorden til marinen hadde funnet ut av hvordan resten av minene kunne fjernes. Imens sendte U-31’s miner to trålere til bunns. Mot slutten av året hadde magnetminer kostet britene totalt 79 skip.

Strøm gjorde minene blinde

Den canadiske vitenskapsmannen Charles Goodeve oppfant metodene som magnetiske miner kunne bekjempes med. Og arbeidet gikk raskt, skrev Churchill i et notat 1. juledag 1939.

"Vi er alle ganske sikre på at trusselen fra magnetiske miner snart vil bli ryddet av veien", lød det selvsikkert fra Churchill.

Alle Goodeves løsninger var basert på elektrisitet; blant annet fant han ut hvordan skipene kunne gjøres ”usynlige” for minene. Han kalte metoden "degaussing", og den gikk ut på å bruke elektrisitet til å nøytralisere den magnetiske effekten i skipenes jernskrog ved hjelp av en strømførende kabel montert på utsiden av fartøyene.

Magnetminer, 2. verdenskrig, degaussing

Jernskrog ble usynlige
Britene monterte kobberkabler på yttersiden av skipene. Når strøm gikk gjennom kabelen, ble det skapt et magnetfelt som gikk i motsatt retning av skipets. Det reduserte skrogets magnetisme slik at minene ikke eksploderte.

© Claus Lunau & Jonas Sjöwall Haxø/HISTORIE

Men canadieren fant også andre metoder for å få minene uskadeliggjort. Den mest oppsiktsvekkende var å utstyre Wellington-fly med en gigantisk, sirkelformet elektromagnet under buken.

Magnetfly, magnetmine, 2. verdenskrig

Magnetiske fly utløste minen
Et Wellington-fly fikk montert en ring av balsatre som omsluttet en spiralkabel av aluminium. Når strøm fra en generator ble tilført spiralen, ble det skapt et kraftig magnetfelt som utløste minene på en avstand av ca. 40 m.

© Claus Lunau & Jonas Sjöwall Haxø/HISTORIE

Fra ca. 20 meters høyde over havoverflaten kunne flyene utløse magnetminene på bunnen. Hvor stor sprengkraft minene hadde, viste seg da ett av flyene fløy litt for nært og ble kastet 10 m oppover av eksplosjonen.

Også strøm sendt gjennom kabler som ble trukket etter minesveipere ga stor nok magnetisk effekt til å utløse de tyske minene.

Magnetfly, magnetmine, 2. verdenskrig

Elektrisk kabel finkjemmet havet
Minesveipere utstyrt med “degaussing-teknikk” trakk elektriske kabler etter seg. Kablene skapte et elektromagnetisk felt som fikk magnetminene til å eksplodere på god avstand fra skipene.

© Claus Lunau & Jonas Sjöwall Haxø/HISTORIE

Metodene hadde en tydelig effekt da de ble testet i massivt omfang sommeren 1940. Etter tyskernes nederlag i Frankrike måtte den britiske hæren hentes hjem fra Dunkerque, og mens skipene seilte i pendelfart over Den engelske kanal, var de et opplagt mål for miner. Men bare ganske få ble senket av magnetiske miner. Avmaktens tid var forbi.

Magnetfly, Wellington, magnetmine

For å holde vekten nede var magnetringen på flyene laget av lett balsatre og aluminium.

© AP/Ritzau Scanpix

Minestrategien var feil

Effekten av tyskernes magnetiske miner begynte å falle allerede før britene fant på sitt mottrekk. Tyskerne begynte nemlig å gå tomme etter bare få måneder. Flere historikere har senere påpekt at tyske admiraler tok det utspekulerte våpenet i bruk for tidlig. Da de første minene ble lagt ut i 1939, var de for få til å stoppe den britiske skipstrafikken, men nok til å sette i gang utviklingen av mottiltak.

Uansett oppfinnsomme påfunn sluttet aldri sjøminer å være farlige. Det krevde tid å sveipe miner, og noen slapp alltid gjennom søkene uten å bli oppdaget.

Sjøminer, Skagerrak, Østersjøen

Østersjøen og Skagerrak ble etter 2. verdenskrig trålet igjennom av minesveipere, men flere steder er det fortsatt høy (rød) til moderat (blå) risiko for ammunisjon på havbunnen.

© AP/Ritzau Scanpix & Shutterstock

Minene lurer fortsatt i havet

Eksplosive rester fra to verdenskriger finnes overalt i Nordsjøen og Østersjøen. I tillegg til sjøminer ligger det også tonnevis av bomber, granater og til og med giftgass på havbunnen, der de ble dumpet da freden kom.

Hvert eneste år må europeiske minører rykke ut for å detonere sjøminer. Fortidens våpen skyller opp på kysten, havner i fiskernes garn eller blir funnet når det må utføres arbeid på havbunnen. Etter de to verdenskrigene gikk minører i gang med å rydde de i alt 220 000 sjøminene som ble lagt ut bare i Østersjøen. Men ca. 80 000 kan fortsatt være i vannet.

De aller fleste sjøminer er nå sunket ned på havbunnen, hvor de utgjør en begrenset risiko for dagens skip. Derfor har mange europeiske land innstilt jakten, og først når fortidens våpen tilfeldigvis blir funnet, uskadeliggjør minerydderne dem. Men ulykker skjer fortsatt, som i 2005, da tre nederlandske fiskere ble drept av en flybombe i garnet sitt.

Krigenes etterlatenskaper utgjør også en stor hindring for anleggsprosjekter. Før gassledningen Nord Stream kunne bygges i Østersjøen, var det nødvendig å undersøke havbunnen grundig, og mer enn 100 miner og bomber måtte uskadeliggjøres. Spesielt i Skagerrak og i havet utenfor Estland ligger det fortsatt enorme mengder ammunisjon.

Så sent som i 2011 ble en av minene som U-31 hadde lagt ut i Loch Ewe i 1939 tilfeldigvis funnet under en NATO-øvelse.

Det nederlandske skipet Willemstad fikk æren av å sprenge denne resten av krigsårenes dødbringende slagmarker. Sersjant Anke van der Velde fortalte en lokal avis om opplevelsen:

“Det er overveldende å tenke på at den sist ble berørt av et besetningsmedlem på en tysk ubåt.”