Char 2C med flagg 2

Fransk supertanks på flukt fra fronten

De franske politikerne mente at gigantiske stridsvogner var fremtiden. Den 69 tonn tunge Char 2C ble resultatet, men da 2. verdenskrig brøt ut, var det tydelig at stridsvognen var et ubrukelig misfoster.

De franske politikerne mente at gigantiske stridsvogner var fremtiden. Den 69 tonn tunge Char 2C ble resultatet, men da 2. verdenskrig brøt ut, var det tydelig at stridsvognen var et ubrukelig misfoster.

Chars français & Shutterstock

Frankrikes statsminister Georges Clemenceau sitter på kontoret sitt og dikterer et brev til rustningsministeren. Han er så sint at den hvite barten dirrer.

«Man må gjøre sitt ytterste for å få levert 300 2C-stridsvogner før 1. mars. All tilgjengelig nasjonal produksjon må settes av til bygging av tunge stridsvogner», tordner Clemenceau i brevet som lander på rustningsminister Loucheurs skrivebord i begynnelsen av mars 1918.

Første verdenskrig raser på det fjerde året, og i to år har Clemenceau forsøkt å få fart på produksjonen av verdens største stridsvogn, Char 2C. Statsministeren er overbevist om at en armada på 300 supertanks kan valse gjennom de tyske linjene, forsere de brede skyttergravene og gi franskmennene seier på slagmarken. Men nok en gang kommer noe i veien.

«Vi har så lite råvarer at det dessverre ikke er mulig for oss å øke antallet stridsvogner fra 60 til 300», svarer rustningsministeren.

«Jeg insisterer på en full effektuering av ordren på 300 2C-tanks» Den franske statsministeren Georges Clemenceau til rustningsminister Louis Loucheur i 1918.

Clemenceau blir helt fra seg da han leser svaret og skriver sint tilbake:

«De beklager Dem over mangelen på råvarer, men bestemmer Dem likevel for å legge inn en ny bestilling på 1200 lette tanks i tillegg til det antallet som var avtalt. Jeg insisterer på en full effektuering av ordren på 300 2C-tank.»

Men selv om statsministeren insisterer, er de ønskede supertanksene ikke klare før tre år senere – etter at 1. verdenskrig er over og Clemenceau er stemt ut av regjeringen. Og verre er det at det snart viser seg at stridsvognene ikke er i nærheten av så store som forventet, og prestisjeprosjektet Char 2C ender opp som en av fransk militærhistories største fiaskoer.

Char 2C tanks svart hvit

Med en lengde på ti meter, en høyde på fire meter og en vekt på 69 tonn var det lett å bli imponert når Char 2C rullet forbi.

© Agence Rol

Supertanks var krigsskip på land

I 1918 var stridsvogner fortsatt et sjeldent syn på slagmarken. I et forsøk på å bryte stillstanden på vestfronten hadde Storbritannia utviklet den første utgaven av det nye våpenet i 1916. Den såkalte tanksen måtte kunne kjøre over sønderbombede slagmarker og forsere piggtråd og skyttergraver uten å bli påvirket av fiendens maskingeværild.

Fordelene med å bruke stridsvogner var åpenbare, og den franske brigadegeneralen Jean Baptiste Eugène Estienne ble satt i spissen for utvikling av den franske versjonen. Estienne er kjent som «den franske stridsvognens far», og hos bilfirmaet Renault fikk han konstruert den lette og effektive stridsvognen Renault FT. Den endte opp med å bli produsert i mer enn 3000 eksemplarer.

Det var imidlertid ikke alle som var like begeistret for Estiennes små stridsvogner med et mannskap på bare to mann. Blant dem var general Mourret. Uten at militæret kjente til det, ga han høsten 1916 verftet Forges et Chantiers de la Méditerranée (FCM) i Marseille ordre om å bygge prototypen på en tanks med en kampvekt på hele 40 tonn.

Renault FT

Lille Renault FT var med sine 3000 eksemplarer den suverent mest produserte stridsvognen under 1. verdenskrig.

© National Archives and Records Administration

Konstruksjonen av den franske kjempen var inspirert av britenes arbeid med å konstruere såkalte landbaserte krigsskip – pansrede kjøretøyer på 300 tonn eller mer som ble utviklet med støtte fra marineminister Winston Churchill.

Storbritannia måtte imidlertid snart innse at kjøretøyer av den størrelsen var for dyre og upraktiske. Men i Frankrike levde drømmen om en supertanks videre, spesielt blant mektige politikere som Georges Clemenceau.

Med politikerne i ryggen forsøkte general Mourret til og med å få stoppet produksjonen av Renaults FT-stridsvogner slik at fabrikkene i stedet kunne konsentrere seg om hans ennå uprøvde kjempemaskin.

Mark IV svart-hvitt

Den britiske Mark IV ble ansett som det ypperste innen tunge stridsvogner under 1. verdenskrig. Med dens panser var mannskapet perfekt beskyttet mot håndvåpen.

© John Warwick Brooke

Den 27. november 1916 skrev brigadegeneral Estienne et desperat brev til øverstkommanderende for den franske hæren, Joseph Jacques Césaire Joffre. Estienne ville ha forsikringer om at hans lette Renault-tanks ikke ville bli nedgradert:

«Vår industris evne til å utvikle ‘krigsskip på land’ er fortsatt forbundet med stor usikkerhet og avhenger av flere undersøkelser som ennå ikke er igangsatt. Bygging av svært lette tanks kan derimot settes ut i livet med det samme og helt risikofritt.»

Joffre hadde heller ikke stor tro på at enorme stridsvogner var fremtiden for den franske hæren. Men i realiteten kunne han ikke gjøre noe, for politikerne elsket ideen om å bygge supertanks.

Jean Baptiste Eugène Estienne svart-hvitt

Jean Baptiste Eugène Estienne opprettet den franske stridsvogndivisjonen og viet sitt liv til å utvikle taktikker med det nye våpenet.

© Agence de presse Meurisse

Politikere kjempet for stridsvognen

Til tross for motstanden innen militæret fortsatte arbeidet med den tunge stridsvognen, og 10. desember 1917 hadde verftet i Marseille prototypen FCM 1A. Med en vekt på 40 tonn var den tyngre enn noen annen stridsvogn i krigen, og den franske generalstaben fikk en demonstrasjon av hvordan den kunne forsere bratte bakker og krysse skyttergraver med 15 km/t.

Men flere militære ledere kunne styre sin entusiasme. En av kritikerne var Estienne, mannen bak Renault-stridsvognen. Nå mente han at militæret hadde bruk for en enda større stridsvogn, noen meter lengre og atskillige tonn tyngre. Gjorde man stridsvognen større, ville den med Estiennes ord være bedre i stand til å «passere de nordlige kanalene» i fiendens territorium.

Brigadegeneral Estienne hadde ikke skiftet syn, men taktikk: Hans anbefaling av en helt ny supertanks ville kreve nye beregninger og nye konstruksjonstegninger – og han visste at mens det arbeidet sto på, ville produksjonen av Renault-stridsvognene hans fortsette uforstyrret. Hans ord overbeviste hærledelsen.

Estienne fikk rett. Det var først i februar 1918 at FCM-verftet fikk bestillingen på den nye supertanksen – Char 2C. Med en lengde på ti meter og en høyde på over fire meter er den fortsatt den største stridsvognen som noen gang har blitt satt i produksjon.

Char 2C tolv mann soldater foran

Char 2C måtte ha et mannskap på hele tolv mann. Den trettende på bildet er troppssjefen.

© Pinterest.com

Statsministeren bestilte straks 900 Char 2C-tanks med levering våren 1919 – et antall som var helt umulig for Frankrikes hardt pressede industri.

Senere ble antallet nedjustert til 300 og deretter 60 stridsvogner, men selv dette hadde FCM problemer med å levere.

Det ble ikke bedre av at flere av militærets folk i all hemmelighet gjorde alt for å bremse prosjektet.

Brigadegeneral Estienne forlangte plutselig at Char 2C skulle utstyres med både rambukk og minedetektor, og Frankrikes nye øverstkommanderende Philippe Pétain ga ordre om at det 69 tonn tunge monsteret skulle kunne utstyres med pongtonger slik at det kunne flyte.

Da 1. verdenskrig endte 11. november 1918, var det ennå ikke produsert en eneste Char 2C. Dette fikk imidlertid ikke politikerne til å stoppe presset for å få ferdigstilt prestisjeprosjektet, og etter flere års dragkamp sto ti Char 2C-stridsvogner endelig klare i 1921. Deretter ble prosjektet lagt på is.

Motoren sprutet ild

I tiden mellom 1. og 2. verdenskrig ble supertanksen først og fremst brukt i propagandavideoer der den illustrerte Frankrikes militære overmakt. I filmene braste den gjennom bygninger og veltet trær – alt sammen for å gi folket inntrykk av at Frankrike hadde en usårbar supertanks.

Virkeligheten var imidlertid en helt annen. Motorene hadde veldig vanskelig for å trekke den enorme stridsvognen, så de brøt stadig sammen. Enda verre var det imidlertid når de tok fyr og begynte å spy ut drivstoff. Under en øvelse fikk en mekaniker en støvel smeltet av brennende bensin mens han arbeidet på motoren.

Char 2C gjennom murstein

Med sin vekt på 69 tonn kunne Char 2C lett brase gjennom mursteinsmurer. Scenen ble flittig brukt i fransk propaganda.

© Interfoto/Imageselect

Når stridsvognen først kjørte, var den, med en tanksjåførs ord, «like lett å styre som et tog», men straks kolossen skulle svinge forbi hindringer, gikk det sjelden på skinner. Enda verre gikk det når tanksen var på øvelse.

Med sin enorme vekt ødela den veiene, og eksosen bråket så mye at innbyggerne i de små landsbyene i nærheten snart la den for hat. Helt galt gikk det da en tankfører hadde glemt hvor høy Char 2C egentlig var og kom til å rive ned en strømledning da han prøvde å kjøre under den.

Nazistene stjal Frankrikes stolthet

Da 2. verdenskrig brøt ut i 1939, var Char 2C allerede en avdanket fiasko. Datidens kraftige artilleri kunne med letthet trenge gjennom det tynne panseret, og med sine 15 km/t var den så godt som ubrukelig i en krig der skyttergraver ikke lenger preget slagmarken.

Den raske tyske fremrykningen ga den franske regjeringen et forklaringsproblem. Deres flittige bruk av Char 2C i propagandaen hadde gjort folket hellig overbevist om at stridsvognen var et supervåpen som ville holde tyskerne på avstand. Derfor måtte tanksene under ingen omstendigheter falle i fiendens hender, for dette ville skade den franske kampmoralen.

Da de tyske stridsvognene rullet over grensen 10. juni 1940, befant de siste åtte funksjonsdyktige Char 2C-ene seg ved byen Landres i det nordøstlige Frankrike – farlig nær fronten.

Stridsvognene ble i all hast evakuert så langt unna tyskerne som mulig. De ble satt på togvogner og sendt mot Dijon lenger inn i landet. Men ved landsbyen Meuse var togskinnene blokkert av et godstog som sto i brann, og det var umulig å lesse av de enorme tanksene.

Soldatene kunne ikke gjøre noe, og av frykt for at stridsvognene skulle havne på tyske hender, ble de franske offiserene enige om å sprenge dem i luften.

Char 2C med tyske soldater

Tyske soldater inspiserer en av de legendariske Char 2C-stridsvognene som franskmennene hadde sprengt i luften.

© Asisbiz.com

Error in rendering text item widget:

              Det som burde ha vært Frankrikes ypperste våpen i en ny krig mot tyskerne, endte sine dager i et flammehav – uten at det noen gang hadde vært i kamp. Da tyskerne oppdaget vrakene noen dager senere, var øverstkommanderende for [Luftwaffe](https://historienet.no/krig/2-verdenskrig/luftwaffe-flyttet-til-sovjetunionen {"target") :"blank"}) Hermann Göring kjapt ute og proklamerte at de ellers så usårbare stridsvognene var blitt ødelagt av tyske [Stuka stupbombefly](https://historienet.no/krig/2-verdenskrig/stukaen-hitlers-fryktinngytende-boksapner {"target ": "blank"}).

Én tanks overlevde noenlunde intakt fordi dynamitten ikke eksploderte. Den ble sendt til Tyskland som krigstrofé. Under invasjonen av Berlin i 1945 forsvant denne Char 2C-en, og ryktene vil ha det til at russerne sendte den til Sovjetunionen. Men ingen vet egentlig hvor det ble av den siste av de 69 tonn tunge fiaskoene.
          
T-28 stridsvogn

Den 95 tonn tunge amerikanske stridsvognen T-28 ble skapt for å bryte ned tyske forsvarsverker av betong under 2. verdenskrig, men ble ikke ferdig før etter krigen.

© Randen Pederson

Enorme stridsvogner ble aldri noen suksess

Den franske supertanksen er langt fra den eneste kolossen på larveføtter som endte sine dager som en kolossal fiasko. Nazistene fantaserte om stridsvogner som veide 1500 tonn.

Franskmennene lot seg ikke skremme av fiaskoen med Char 2C. Etter Hitlers angrep på Polen i 1939 bestilte den franske hæren tolv supertanks på hele 140 tonn. Tanksen fikk navnet FCM F1, men kom aldri i produksjon siden Frankrike ble invadert av Tyskland like etter.

I Tyskland forlangte Adolf Hitler en hel armada av rullende kjemper som kunne knuse den sovjetiske hæren på østfronten. Først planla han å konstruere to stridsvogner – Ratte og Monster – som skulle ha en vekt på hhv. 1000 og 1500 tonn. Da det viste seg umulig å konstruere stridsvognene, la Hitler i stedet sin elsk på å utvikle en tredje slags stridsvogn. Den ble kalt Maus og veide mer beskjedne 188 tonn.

Det ble bygget to prototyper, men til tross for Hitlers forkjærlighet for enorme maskiner, var det tydelig at de hadde store mangler – ikke minst fordi de bare kunne kjøre snaue 20 km/t. Da Den røde armé inntok Tyskland, tok russerne den eneste gjenværende Mausen. Den står i dag på stridsvognmuseet i Kubinka vest for Moskva.