Hitlers flaktårn sto imot alt

Bygging dag og natt

I september 1940 utsteder Hitler ordren om at arbeidet på Berlins tre flak-
tårn skal begynne. Det første og viktigste tårnet oppføres like ved bykjernen – helt inntil Berlins zoologiske hage.

Flak-tårnet får derfor tilnavnet Zoo-bunkeren. Flaktårnet i bydelen Humboldthain skal koordinere luftforsvaret over hovedstadens nordlige del, mens et tredje flaktårn i bydelen Friedrichshain skal avverge luftangrep fra øst.

Byggeoppgaven er enorm, og bare til Zoo-bunkeren og det tilhørende kommandotårnet fraktes det 120 000 tonn grus, 35 000 tonn sement og 9500 tonn jernarmering til byggeplassen.

Lønnet arbeidskraft jobber på spreng fra tidlig morgen til sen kveld, og når de går hjem, sørger tvangsarbeidere og krigsfanger for fremdrift til det gryr av dag. Til sammen er 3250 mann i sving døgnet rundt for å reise forsvarsverkene så raskt som mulig.

For å gi betongmurene maksimal styrke er det viktig at støpeprosessen aldri stopper opp, for da kan det oppstå sprekker mellom tørr og våt betong. Selv da frosten setter inn i desember, støper dag- og nattskiftene derfor videre ved å varme opp byggematerialene og ha varmeapparater overalt.

I slutten av mars 1941 står Flaktårn 1 ferdig. 39 meter høy og 70,5 meter bred troner betonggiganten over tretoppene ved dyrehagen i hovedstaden. I oktober samme år kan Berlins andre flaktårn tas i bruk, og i april 1942 ferdig­stilles det tredje og siste.

På kanonplattformen står de viktige luftvernkanonene. De veier 27 tonn hver, og når de avfyres, skaper rekylen et trykk på 25 tonn som sender rystelser gjennom hele tårnet. Et 3,5 meter tykt betongtak skal hindre rystelsene i å ødelegge resten av tårnet og beskytte mot bomber sluppet fra de alliertes fly.

Gassmasker testes i flaktårnet

Etasjene under det tunge skytset er utstyrt med installasjoner som Berlins borgere med tiden skal sette enda større pris på enn kanonenes beskyttende ildkraft: store tilfluktsrom til sivilbefolkningen og et mindre sykehus.

I tillegg er det gjort plass til verksteder som produserer viktig militært utstyr, ventilerte rom som sørger for optimal lagring av kunstskatter fra Berlins museer og til slutt et lufttett rom til å teste gassmasker.

Men de tre flaktårnenes viktigste funksjon er og blir forsvaret av luftrommet over Berlin. Det skal de til sammen tolv 128-mm Flak 40 tvilling-luftvernkanonene sørge for.

De er krigens mest moderne og presise luftvernkanoner, styres av radarer og kan skyte opptil 24 granater i minuttet. Et sentralt kommandotårn skal koordinere hele Berlins luftforsvar slik at fiendens fly blir møtt av en hissigere beskytning enn de noen gang har sett for seg.

Sammen med et arsenal av mindre kanoner på bakken rundt omkring i hovedstaden skal tvillingkanonene sørge for at luftangrepene påfører fienden så store tap at de allierte velger å trekke seg tilbake for godt. Og det gjelder ikke bare Berlin.

Ifølge Hitlers plan skal det samme skje i storbyene Hamburg og Wien, der byggingen av henholdsvis to og tre flaktårn er godt i gang.

En plattform av død i vente

En av dem som stifter bekjentskap med Berlins nye luftforsvar, er sersjant og bombe­skytter Melvin Larson fra US Air Force. Fra sin plass i glassburet under snuten på et B17-bombefly opplever han Berlins sperreild på skremmende nært hold 6. august 1944:

«Da vi nærmet oss Berlin, så det ut som om hele byen var forsvunnet i en tykk svart sky. Store, røde ildkuler fylte himmelen med granatsplinter.

Denne plattformen av død ventet på oss der fremme. Jeg hadde aldri sett så mye Flak før, og flyene foran oss så ut til å bli slukt i den svarte skyen da de fløy inn i eksplosjonene, forteller Melvin Larson i krigsdagboken.

På tross av den kraftige sperre-ilden fra både flaktårnenes tvilling­kanoner og andre kanoner på bakken, greier Melvin Larson å slippe sin bombelast over mål­området. Men samtidig ser han flere fly rundt seg bli truffet:

«Jeg kunne se store gapende hull vokse frem på vingene deres og på skroget, og vi kunne høre granatsplintene treffe toppen av flyet vårt. Det hørtes ut som en haglbyge på et metalltak».

Melvin Larsons B17 kommer seg helskinnet gjennom flakilden og tilbake til basen i England. Ikke alle kameratene hans er like heldige. Av de 660 bombeflyene som deltar i angrepet, blir 69 skutt ned og 250 sterkt ramponert. Tyske jagerfly står for de fleste nedskytingene. Over 700 besetningsmedlemmer omkommer eller tas til fange.

Skolegutter skyter med kanoner

Etter hvert som luftangrep etter luftangrep ruller inn over Berlin, må Hitler og hovedstadens innbyggere innse at flak-tårnene ikke kan hindre de allierte flyene i å slippe sin terroriserende last over byen.

Igjen og igjen høres den uhyggelige ulingen fra sirenene. Luftwaffe sender jagerfly på vingene, og flaktårnene dekker himmelen med en ødeleggende sperreild. De allierte mister rundt fem prosent av bombeflyene sine på hvert bombetokt, likevel er de raskt tilbake mer tallsterke enn sist.

Mens Nazi-Tyskland trenges tilbake langs frontene over det meste av Europa, blir mannskapet i flaktårnene stadig yngre. Tyskland må sende alle menn til fronten for å hindre et sammenbrudd, og nærforsvaret av Berlin og andre storbyer overlates til ungdommer.

To av de unge guttene i flaktårnene er Harry Schweizer og Horst Hirche, som begge bare er 15 år da de i 1944 innkalles til tjeneste som flakhjelpere i Berlin.

I flaktårnene er tyskerne i mindretall. Mannskapet består primært av frivillige fra Hviterussland og Ukraina – og til og med krigsfanger. Bare de som skal stille kanonene inn etter radarens anvisninger, er trente artillerister.

Under luftangrepene er det en tøff opplevelse for soldatene å befinne seg oppe i 39 meters høyde på flaktårnets kanonplattform. Mens de sultne kanonene hele tiden må mates med nye granater, fylles plattformen med rødglødende granathylstre og såkalte forsagere som ikke har gått av.

Smellene fra kanonene skaper et inferno av støy, og trykkbølgen fra rekylen gjør arbeidet livsfarlig. Horst Hirche sleper granater bort til en av tvillingkanonene på flak-tårnet i berlinbydelen Humboldthain da amerikanske bomber treffer tårnet:

«Trykkbølgen slenger meg først opp mot ammunisjonshyllene, før jeg ramler ned på taket. Jeg begynner å tenke på alle de ueksploderte granatene som fortsatt står ved kanonen. Hvis de eksploderer, er alt over. Det går helt rundt for meg, men til slutt stabler jeg meg opp på mine ustø bein og kjemper meg over ruinhaugene ved kanontårnet».

Et par andre soldater iler til for å hjelpe Hirche bort fra kanonplattformen og i sikkerhet inne i tårnet. Vel innenfor sleper de ham med seg ned til sykehuset. På vei ned dit passerer de en gruppe sivile som har søkt tilflukt bak bunkerens tykke murer.

«Noen av dem skriker, og det slår meg at jeg må se forferdelig ut. Da vi kommer ned på sykehuset, ser jeg vår førsteartillerist. Han mangler en arm».

Selv har Hirche mistet det ene øyet, og legene finner 14 store granatsplinter i kroppen på ham. Senere hører han at flaktårnet er truffet av to høyeksplosive 500-punds bomber sluppet fra amerikanske bombefly.

Selv om bombene har spredt død og ødeleggelse blant soldatene oppe på takdekket, har flaktårnet bare fått overfladiske skrammer.

Nærkamper tester tårnets styrke

Mens de store kanonene på toppen av tårnene i perioder er i daglig kamp mot høytflygende amerikanske og engelske bombefly, brukes de mindre kanonene på balkongen sjeldnere.

De kan ikke skyte langt nok til å nå amerikanerne og britene, som gjerne bomber fra seks til ni kilometers høyde. Men da sovjetiske soldater rykker nærmere Berlin våren 1945 og setter jagerbombere inn mot mål på bakken, endrer situasjonen seg.

Harry Schweizer husker hvordan sovjeterne led enorme tap da flyet deres stupdykket og angrep flaktårnet ved den zoologiske hagen i Berlin. Her ble de møtt med kanonild fra 37 mm- og 20 mm-kanonene:

«Vi hadde stor ildkraft og skjøt ned mange fly, men vi manglet beskyttelse foran våpnene våre. Så når flyene kom stupende ned mot oss, og kulene plystret over hodet på oss, var det alt annet enn morsomt».

I april 1945 trenger sovjetiske styrker frem til Berlin, og de alliertes massive luftbombardementer innstilles. Flak-tårnene får nå en oppgave de ikke er bygd for – bakkekrig.

Da sovjetiske soldater trenger inn i Berlins forsteder, blir flaktårnets store tvillingkanoner rettet mot mål på landjorden. Både stridsvogner og sovjetiske artilleristillinger beskytes av kanonene. Løpene peker ikke lenger oppover, men ut til siden.

De svære betongbygningene er imidlertid ikke konstruert til å absorbere rekylkraft som går fra side til side:

«Da vi skjøt mot sovjetiske stridsvogner så langt unna som i Tegel (rundt sju kilometer unna, red.), var løpene nede i 0 graders helning, og sjokk­bølgene fra kanonene blåste i stykker det solide rekkverket på plattformen slik at vi kunne se armeringen inni», husker den unge flakassistenten Harry Schweizer.

30 000 gjemmer seg bak murene

I takt med at sovjeterne rykker frem, blir flaktårnene fylt opp med hjemløse og skrekkslagne sivile. Zoo-bunkeren er egentlig bygd for å huse rundt 15 000 mennesker, men da det blir klart at krigen går mot slutten, klumper nærmere 30 000 berlinere seg sammen bak de tykke betongmurene.

Presset får snart flaktårnets toaletter til å bryte sammen, og folk må gjøre sitt fornødne der de sitter. Zoo-bunkeren er nå så stappfull av folk at det ikke er mulig å gå frem og tilbake i gangene.

Mens det blir stadig trangere om plassen i tilfluktsrommene, strømmer sårede soldater til – direkte fra gatekampene i Berlin. På flaktårnets sykehus amputeres armer og bein, og da det til slutt blir for farlig å bevege seg utenfor, oppbevares de avskårne lemmene i bøtter i sykehuskorridorene.

Noen av de sårede soldatene dør i sykesengen, og likene hoper seg opp ute i gangene. Mange velger å ta sine egne liv, særlig de som er redde for å bli tatt til fange av sovjeterne. Stanken av død, svette og avføring henger tykt i luften i krigens siste dager.

Det er forbudt å åpne jernskoddene foran vinduene, for da kan sovjeterne skyte inn. Forholdene er ikke spesielt bedre på utsiden, og de som drister seg ut for å lete etter mat eller slektninger, blir møtt av et makabert syn i den sønderbombede zoologiske hagen ved siden av betongtårnene.

«Noen bomber falt i et stort basseng med pelikaner og andre fugler 20 meter unna. Vi ble oversprøytet av vann, som var deilig, men i samme øyeblikk begynte noen av de eksotiske fuglene som var sprengt i luften å falle døde ned rundt oss.

En stor brun bjørn lå i buret sitt, såret i skulderen, mens den brølte av smerte», husker tyskeren Arno Pentzien.

Selv om sovjeterne må stanse fremrykningen midlertidig på grunn av den kraftige ilden fra luftvernkanonene på flaktårnene, er tårnene stort sett bare egnet til å gjøre operasjonen mer tungvint. Sovjeterne rykker bare frem langs ruter som ligger utenfor rekkevidden av det tunge skytset fra tårnene.

Da sovjeterne i slutten av april 1945 har kommet nært nok til at de kan skyte direkte på flaktårnene med sine feltkanoner, forårsaker selv deres tyngste våpen bare ubetydelige skader på tårnenes 2,5 meter tykke betongvegger. Heller ikke jernskoddene foran vinduene greier granatene å trenge gjennom.

Først da sovjeterne sikter mot hengslene og skyter skoddene av, får de et lite gjennombrudd. Et par granater sendes rett inn i Zoo-bunkeren for å tvinge soldatene til overgivelse:

«En granat kom inn i et av de ytre rommene og drepte to mennesker. De overlevende forsvant ut, og selv om sovjeterne sendte inn flere skudd, var veggene bak de ytterste rommene konstruert slik at det ikke gikk utover de andre rommene», forteller Harry Schweizer.

De siste soldatene i Zoo-bunkeren overgir seg 2. mai klokken 12.30. Kampen om Berlin er over. En siste bølge av selvmord går gjennom tårnet kort før overgivelsen. Også i de to andre flak-tårnene gir soldatene opp den håpløse kampen da Berlin offisielt kapitulerer.

Kruttrøyken letter, biler og bygninger er rasert etter kampene, men Hitlers uangripelige flaktårn står. Den opprinnelige oppgaven med å hindre luftangrep løste de aldri, men som tilfluktsrom redder de tusenvis av liv.