Soldatene fra USAs tredje armé hopper ned fra lastebilen og går mot den forlatte hangaren. I det fjerne høres skuddene fra de fremrykkende allierte troppene og den vikende tyske hæren.
I hangaren på den bortgjemte våpenfabrikken i en skog 150 km fra Frankfurt skal det ifølge pålitelige etterretninger skjule seg et av Hitlers fryktede «Wunderwaffen» – banebrytende nye våpen som skulle snu krigslykken for nazistene.
Her, i midten av april 1945, står Hitlers tusenårsrike på kanten av stupet, og amerikanerne er desperate etter å finne de avanserte våpnene først. Denne teknologiske kunnskapen må for alt i verden ikke falle i hendene på Den røde armé, som rykker frem gjennom Tyskland fra øst.
I det øyeblikket de amerikanske soldatene skyver porten til side, faller lyset inn i hallen og avslører en forunderlig konstruksjon. På gulvet står et uferdig fly med så uvanlige former at soldatene først ikke forstår hva det er de har funnet.
Selv om blant annet vingene ikke er montert, er det åpenbart at flyet er himmelropende forskjellig fra samtidens jagere og bombefly. Formen minner mest av alt om en flaggermus.
Det glatte grågrønne flyet med påmalte hakekors er, når det blir satt sammen, en eneste stor vinge som ender i en slank spiss bak. Flyet har ingen propeller. I stedet sitter to jetmotorer, en helt ny og hyperavansert motortype, innebygd i flykroppen på hver side av cockpit.
Amerikanerne er ikke i tvil: Det er virkelig et av Hitlers vidundervåpen de har foran seg. Ut fra de alliertes liste over «Wunderwaffen» blir det klart at det flyet soldatene har funnet i den øde hangaren i skogen, er den legendariske «usynlige» jetjageren Ho 229.
Brødrene Walter (t.v.) og Reimar Horten (t.h.) bygde modellfly fra de var små. Takket være Walters organisasjonstalent fikk Reimar mulighet for å utvikle ideer om enkeltvingede fly.
Tyskland fikk bare bygge glidefly
Brødrene Reimar og Walter Hortens besettelse for fly begynte i barndommen. Hvert år deltok de i Tysklands nasjonale modellflymesterskap med sine egne hjemmebygde fly.
Versailles-traktaten, som første verdenskrigs seierherrer hadde pålagt tyskerne, forbød blant annet produksjon av motoriserte og militære fly. Til gjengjeld seilte glidefly opp som det store i mellomkrigstidens Tyskland.
Fra 1925 drev Horten-brødrene med bygging av modellglidere i tre og kryssfinér. Særlig den teknisk begavede Reimar ble tidlig oppslukt av det såkalte enkeltvingedesignet, også kalt en flygende vinge. Det var grovt sett et fly uten haleparti, der kropp og vinger går i ett.
Designet krevde innviklede matematiske beregninger for blant annet oppdrift og landing, men etter hvert som brødrene fikk mer erfaring, ble deres flygende vinger bedre og mer stabile og kunne snart fly lenger enn konkurrentenes konvensjonelle modellfly.
I 1930, 1931 og 1932 sikret brødrene seg førsteplassen under mesterskapene i Wasserkuppe nær Frankfurt am Main.
Suksessen ga dem blod på tann, og i 1932 ville den 17-årige Reimar og den 19-årige Walter bygge en flygende vinge i full størrelse med dem selv som piloter. Flyet fikk navnet Ho I og sto ferdig i 1933.
Sommeren 1934 turnerte brødrene stolt årets glideflymesterskaper og innkasserte 600 riksmark for det mest nyskapende designet. Problemer med hjemtransporten betydde imidlertid at de ble nødt til å sette fyr på flyet. De mest verdifulle metalldelene ble plukket av før de lot restene gå opp i røyk.
Tilbakeslaget stoppet ikke Reimar. Tvert imot sverget han på å bygge en ny modell så raskt som mulig, denne gangen med motor, som det nye Hitler-regimet hadde gitt tillatelse til i strid med Versailles-traktaten.
Verneplikt ble brødrenes sjanse
Som med Ho I foregikk byggingen av Ho II i familiens hjem i Venusbergweg i Bonn. Mange forbipasserende lurte på hva som foregikk der inne når det for eksempel stakk en vinge ut gjennom et av vinduene.
Da flyet skulle ut av huset, måtte stuens dobbeltdører monteres av, mens vingene skrapte over parkettgulvet. Selv om det til tider gikk hardt utover inventaret, støttet Max og Elizabeth Horten sønnenes prosjekt.
Ho II ble ferdig i mai 1935 – for sent til at brødrene kunne rekke å melde seg på årets mesterskap. Samtidig satte naziregimets krav om to års militærtjeneste brødrene midlertidig tilbake. Mens Walter ble jagerpilot, avtjente Reimar verneplikten som flyinstruktør ved Luftwaffes flystasjon i Køln.
Men det som først så ut til å bremse utviklingsarbeidet kraftig, ble snart snudd til tidenes mulighet. Flystasjonen fikk en ny leder, major Oskar Dinort, som var lidenskapelig opptatt av glidefly og hadde satt verdensrekord for lengste flytur, med 14 timer og 43 minutter på vingene.
Da Dinort fikk se Reimars aerodynamiske Ho II, ville ha sitt eget eksemplar, og snart strømmet det på med bestillinger fra andre offiserer. Reimar ble utstyrt med sitt eget verksted på flystasjonen, der han også utviklet nye motoriserte modeller.
Det lette flyet, som ble bygd i tre og lettmetall, brukte mindre drivstoff og kunne fly lenger enn konvensjonelle flytyper.
Horten-brødrenes arbeid begynte nå for alvor å vekke oppsikt blant eksperter, og i 1938 mottok Reimar og Walter den nasjonale Lilienthal-prisen på 5000 riksmark for nyskapende design. Pengene gjorde det mulig for dem å finansiere ett års luftfartsstudier ved Berlins tekniske universitet.
Radarsystemet Home Chain ga britene en avgjørende fordel i slaget om Storbritannia.
Opprettet falsk spesialkommando
I 1939 invaderte Nazi-Tyskland Polen. Andre verdenskrig var i gang, og brødrene ble innkalt til Luftwaffe. Men Walter fant snart et smutthull i det tyske militærmaskineriet slik at han kunne fortsette utviklingsarbeidet.
Han skrudde på sjarmen og fikk overtalt en sekretær i det tyske luftfartsdepartementet til å forfalske sjefens underskrift på et skjema der Reimar ble overført til tjeneste i Königsberg og den topphemmelige «Sonderkommando L In 3».
I virkeligheten fantes det ikke noen slik arbeidsgruppe. Bak navnet skjulte det seg et verksted der Reimar blant annet kunne eksperimentere med metoder til å gjøre fly usynlige for fiendens radar. Ved å kombinere et flatt vingedesign med et radarabsorberende belegg av lim og maling iblandet kullstøv, ville han skape verdens første stealthfly.
Brødrene fortsatte svindelen og bestilte materialer ved hjelp av flere forfalskede underskrifter. Hadde det blitt oppdaget, ville begge fått harde fengselsstraffer, men for Walter veide Reimars arbeid tyngst. Under slaget om Storbritannia fra juli til oktober 1940 hadde fiendens nye radarteknologi for alvor vist sin verdi.
Walter så den ene gode pilotkollegaen etter den andre bli skutt ned av britene på grunn av Storbritannias effektive radarsystem «Home Chain». Dessuten var den tyske Messerschmitt ME 109 altfor treg i forhold til den engelske Spitfire.
Reimar skulle konstruere et overlegent tysk kampfly som var dobbelt så raskt som en Spitfire og vanskelig å oppdage for britenes radar.
Reimar støttet brorens forfalskninger fullt ut. Som han sa: «Hvorfor ikke? Vi risikerer jo uansett fengselsstraff, så et par falske telegrammer fra eller til kan vel ikke bety så mye.»
Brødrene imponerte Göring
En heldig omplassering fra aktiv jager-pilot til teknisk rådgiver i det nyopprettede kontoret for inspeksjon av jagerfly, «Jagdfluginspektion», ga Walter kjennskap til en ny avansert teknologi: jetmotorer.
Motorene, som ble utviklet av BMW og Junkers, skulle skape en ny generasjon tyske jagerfly. Da Walter så skissene til turbojetflyet Messerschmitt ME 262 og senere observerte den første prøveflygingen med det haleløse rakettdrevne flyet Lippisch DFS 194, skjønte han at propeller hørte fortiden til.
Ved hjelp av flere papirer med falske underskrifter begynte Walter å bestille jetmotorer og samle en arbeidsgruppe på 170 mann til den fiktive Sonderkommando L In 3. Og for å gi prosjektet et skjær av militær betydning begynte Reimar alltid å vise seg offentlig i Luftwaffes offisersuniform.
Mens Reimar i midten av 1943 arbeidet med brødrenes hittil mest avanserte prosjekt, et enkeltvinget turbojetfly, sendte Hermann Göring ut et opprop til Nazi-Tysklands flyindustri.
Luftwaffesjefen krevde at det ble utviklet et kampfly som kunne lastes med 1000 kilo bomber og fly 1000 km med en toppfart på 1000 km/t. Horten-brødrene trengte ingen betenkningstid, og sendte straks inn sitt jetflyprosjekt, Ho 229.
Noen uker senere ble de innkalt til et møte på Görings landsted Karinhall nordøst for Berlin. Mens Reimar la frem sine skisser, gjorde Göring større og større øyne. Spesielt da det gikk opp for ham at Reimars flygende vinge var det eneste av de innsendte forslagene som stort sett oppfylte kriteriene.
Ved slutten av møtet reiste Göring seg opp og utbrøt høyt: «Gjør det! Bygg dette luftfartøyet og la meg se det fly!»
Kappløp med tiden
Med Görings støtte gikk Ho 229 fra et hemmelig kjellerprosjekt til et høyt profilert vidundervåpen som skulle redde tusenårsriket.
Ho 229 skulle settes sammen på flyfabrikken Gothaer Waggonfabrik, men med en omfattende materiellmangel og et Tyskland som var under press på alle fronter, var prosjektet dømt til å være et luftslott. Men selv om amerikanerne våren 1945 krysset Rhinen og britiske fly bombet tyske byer, sto Reimar likevel på dag og natt.
Ved hjelp av beregninger og testflyginger fant han ut at jetmotorene skulle sitte på oversiden av vingen for å ha optimal effekt. Han måtte også tilpasse balanseror, bremser og flaps til de kraftige motorene, som ellers risikerte å gi den lette vingen en svært uheldig «dutch roll» – en bevegelse der flyet krenger ukontrollerbart fra side til side.
Superflyet skulle etter Görings krav stå ferdig allerede etter seks måneder, men på grunn av problemer med motorene, som var 12 cm for lange i forhold til den avsatte plassen, mistet prosjektet kostbar tid. Først 18. desember 1944 lettet Ho 229 – verdens første turbojetdrevne enkeltvingede kampfly. Fra bakken fulgte en stolt Reimar Horten sin unike maskin med øynene.
Suksessen med Ho 229 ble lagt merke til hos nazistenes toppledelse og brødrene ble igjen kalt inn til møte hos Göring. Reimar hadde flere møter med Luftwaffe-sjefen, som var dypt fascinert av brødrenes arbeid, og de fikk et stadig nærere forhold.
«Vi snakket sammen nesten som far og sønn», fortalte Reimar Horten senere til forfatteren David Myhra.
Under en av samtalene spurte Göring hva Reimar hadde tenkt å gjøre etter krigen. Da Reimar lettere forfjamset svarte at han ville fortsette med å bygge flygende vinger på verkstedet nær Freiburg, smilte Göring:
«God plan. Jeg blir med. Det er alltid så vakkert og solfylt ved Freiburg. Men en av dine hangarer skal brukes til mitt Lufthansa. Mens du bygger enkeltvinge- passasjerfly, skal mitt Lufthansa frakte passasjerene verden rundt».
Amerikanerne sendte vidunderflyet til USA for å komme til bunns i konstruksjonen. I dag står verdens eneste eksemplar av Ho 229 V3 på National Air and Space Museum.
Testpiloten ble slengt ut av flyet
Da Horten-brødrenes livslange prosjekt omsider så ut til å lykkes, inntraff katastrofen. I februar 1945, under testflygingen av andre versjon av enkeltvingekampflyet, sloknet den ene motoren. I stedet for å buklande slo piloten ut landingsstellet og forskjøv dermed flyets balanse.
Foran øynene på de skrekkslage tilskuerne gikk flyet i spinn og ble knust mot bakken. De enorme kreftene gjorde at piloten ble kastet ut av cockpiten og landet i noen frukttrær. Da hjelpen nådde frem, var det for sent. Piloten hang død i greinene.
Ulykken betydde at Horten-brødrene måtte bygge en ny prototype fra bunnen. Men selv om Reimar og Walter brant for saken, måtte de i mars 1945 erkjenne at Tysklands skjebnetime var nær. Deres nye, forbedrede prototype Ho 229 V3 ville aldri bli ferdig i tide, selv om Gothaer Waggonfabrik arbeidet på spreng.
- april 1945 var det ugjenkallelig slutt. Amerikanske soldater stormet inn i den hemmelige hangaren, og ikke lenge etter ble Reimar og Walter Horten sendt til avhør i England i likhet med andre tyske ingeniører og vitenskapsfolk.
Men interessen dalte raskt. Ekspertene som ledet avhøret av brødrene, forsto ganske enkelt ikke ideen med en flygende vinge. Det uferdige flyet deres ble likevel sendt med skip til USA for å undersøkes nærmere.
Da Reimar og Walter ble løslatt, arbeidet de en periode for britene. Ideen var å konstruere flygende vinger som kunne settes inn som passasjerfly på interkontinentale ruter, men prosjektet ble skrinlagt allerede i 1946.
Walter ble boende i Tyskland frem til sin død i 1998, mens Reimar dro til Argentina i 1949, der landets diktator, Perón, tilbød godt betalte jobber til tyske ingeniører og våpeneksperter.
Horten-brødrenes flygende vinger var flere tiår forut for sin tid. Først i 1988 virkeliggjorde amerikanerne for alvor stealth-teknologien med bombeflyet B-2 Spirit, som har mange likheter med Ho 229 V3. I 1993 ble Reimar Horten trukket frem fra glemselen og hedret for sitt bidrag til luftfartsutviklingen.
Det britiske Royal Aeronautical Society tildelte ham en gullmedalje for innsatsen, men medaljen kom for sent. Reimar Horten døde to dager før hjemme på ranchen i Argentina, 78 år gammel.