Kamikaze-flaggermus skulle bombe Japan
Under andre verdenskrig arbeidet amerikanske forskere med en vanvittig idé. Militærfly skulle slippe millioner av flaggermus ut over Japan. Bevæpnet med bomber ville de små dyrene deretter fly ut og sette storbyer og industriområder i flammer.
Den 7. desember 1941 var tannlegen Lytle Adams på ferie i det sørvestlige USA. Adams hadde nettopp besøkt Carlsbad-hulene i New Mexico, der millioner av flaggermus hver kveld fløy ut for å fange og ete insekter.
På vei hjem mot hotellet sitt hørte tannlegen på bilradioen nyheten om Japans angrep på USAs flåtebase Pearl Harbor på Hawaii.
I likhet med millioner av amerikanere var Adams sjokkert over det japanske angrepet, og da han kom hjem fra ferieturen satte tannlegen seg derfor straks til tegnebordet.
Her utviklet han i løpet av de neste månedene en utrolig idé: Millioner av flaggermus – bevæpnet med tidsinnstilte brannbomber – skulle hevne angrepet.
Adams forestilte seg at hver flaggermus måtte ha en minibombe festet på brystet. Deretter skulle flaggermusene slippes ut fra bombefly over Tokyo eller et av fiendens enorme industriområder.
Slippet over Japan måtte skje i de tidlige morgentimene. Håpet var at flaggermusene naturlig ville søke inn under de nærmeste hustakene for å sove.
Tidsinnstilte detonatorer skulle deretter antenne de små bombene og tusenvis av branner kom til å bryte ut samtidig overalt i Japans bygninger av tre og papir.
Adams sendte ideen sin til Det hvite hus i Washington, der den nådde president Franklin D. Roosevelts bord våren 1942. Den begeistrede presidenten godkjente ideen i et memo til hæren: “Selv om ideen virker fullstendig sprø, er den verd å undersøke.”
Hæren fanger flaggermus
Kort etter gikk hæren i gang med innledende undersøkelser. Første oppgave ble å finne frem til hvilken flaggermusart som best kunne løse oppgaven.
Av to grunner falt valget på den ni gram tunge meksikanske bulldogflaggermusen. Det vesle pattedyret kunne uten problemer bære flere ganger sin egen vekt mens den fløy.
Men enda viktigere: Det fantes mange millioner av denne flaggermusarten i huler i statene Texas, New Mexico og Arizona.
Bare i Bracken-hulesystemet i den teksanske ørkenen bodde 20-30 millioner slike bulldogflaggermus. Når de små dyrene fløy ut for å jakte om kvelden, brukte flokken fem timer på å fly ut av hulens største åpning.
I tussmørket lignet de en tykk, svart strøm, som steg mot kveldshimmelen i en spiral. Sommeren 1942 fanget soldater tusenvis av flaggermus med store sommerfuglnett.
Nettene ble tømt i kjølebokser, der kulden fikk flaggermusene til å gå i dvale. Deretter ble de fraktet til en hemmelig forsøksstasjon i ørkenen i New Mexico.
I løpet av høsten 1942 begynte militærfolkene å eksperimentere med flaggermusene. Harvardprofessoren Louis Fieser, som var kjent i militære kretser for sin siste oppfinnelse, napalm, ble bedt om å utvikle en bombe som kunne festes på de små flaggermusene.
Bomber festes for hånd
Sammen med sprengstoffeksperter konstruerte han miniatyrbomber for å teste hvor mye flaggermusene kunne bære.
Den perfekte vekten for en bombe som flaggermusene kunne fly med uten problemer, viste seg å være 18 gram. For at de små bombene skulle være effektive og pålitelige, utviklet Louis Fieser et enkelt antenningssystem.
En metalltråd gikk gjennom et hulrom som før avgang var fylt opp med noen få dråper kobberklorid.
Oppløsningen etset gjennom metalltråden, og idet tråden røk skjøt en fjær en metallspiss inn i et kammer fylt med napalm. Når metallspissen antente brennstoffet, ville bomben sende ut en 25 cm lang ildstråle i fire minutter før den brant ut.
En gruppe soldater festet bombene til flaggermusenes bryst ved hjelp av kirurgiske klyper og en bit hyssing. Deretter puttet de dyrene i kasser og stablet dem i beholdere utstyrt med fallskjermer.
Fra små, bombelignende beholdere skulle hundrevis av bevæpnede flaggermus fly ut og gjemme seg under hustak.
Stuper i døden
I begynnelsen av 1943 var både tannlegen Adams, professor Fieser og den amerikanske hæren klar til å prøve ut de nye bombene. Cirka 3500 flaggermus ble lagt på kjøl i kasser og gikk raskt i dvale.
Deretter fløy et B-25 bombefly de små selvmordsbomberne opp i halv-annen kilometers høyde, før flyet åpnet bombeluken og slapp lasten ut.
350 meter over bakken åpnet kassene seg. Beholderne og flaggermusene ble spredt over himmelen, men stikk i strid med planene gikk flaggermusene rett i bakken og døde. Dyrene var altfor nedkjølte og rakk ikke å våkne av dvalen før de traff bakken.
Forsøkene fortsatte, og i en rapport fra midten av 1943 konkluderte hærens ansvarlige, kaptein Wiley W. Carr: “Forsøkene har gitt resultater, da en brann ødela en stor del av materiellet vårt.”
Kapteinen unnlot å forklare de nærmere omstendighetene ved brannen. Hundrevis av flaggermus hadde våknet av dvalen, søkt ly i en nybygd militærbase og satt fyr på en brakke, et kontrolltårn samt en rekke andre bygninger.
Harvardprofessoren Louis Fieser fikk i oppgave å konstruere de 18 gram tunge napalmbombene til flaggermusene.
USA satser på atombomben
Etter uhellet på militærbasen ga hæren opp flaggermuseksperimentet og sendte utfordringen videre til marinen.
Her bestemte den ansvarlige lederen admiral Ernest J. King at prosjektet skulle avsluttes. I stedet satset USA på det nye masseødeleggelsesvåpenet atombomben.
Tannlegen Lytle Adams var dypt skuffet. Etter krigen fastholdt han at flaggermusene kunne ha forvoldt langt større skade enn atombombene over Hiroshima og Nagasaki.
Under forsøkene hadde flaggermusene spredt seg i en radius på 30 kilometer fra utslippsområdet:
“Tusenvis av branner ville ha brutt ut samtidig for hver eneste kasse som ble sluppet ut. Flaggermusene ville simpelthen ha lagt Japan i ruiner med tap av svært få menneskeliv.”