Et selsomt skue fant sted ved Brandenburger Tor i Berlin 12. november 1944. Den nyopprettede Volkssturm-hæren paraderte med propagandaminister Joseph Goebbels til stede.
Ministeren ville demonstrere det tyske folks motstandsvilje, men han oppnådde snarere å stille ut regimets desperasjon i krigens siste fase.
For paraden var et sørgelig syn. Volkssturmvar reservenes reserve – med både eldre menn på opptil 60 år og gutter ned i 12-årsalderen i rekkene. Alle var kledd i sivilt, og et armbind var eneste tegn på at de nå var en del av den tyske hæren.
Soldatene marsjerte med alvorlige, lukkede ansikter, som om de visste at de om få måneder skulle møte to millioner sovjetiske soldater i et siste, utmattende forsvar av Berlin. Likevel summet geleddene av nervøs forventning.
Mens andre panservernvåpen prellet av på overflaten, brøt Panzerfausten effektivt gjennom panserstålet.
For selv om bare halvparten av mennene hadde geværer, så var resten utstyrt med et helt nytt vidundervåpen – Panzerfaust – et panservernvåpen som hadde oppnådd kultstatus blant byens innbyggere.
Det rørformede våpenet hadde da også sine store fordeler: Det var enkelt å betjene og hadde en ødeleggende effekt på den største trusselen mot Berlin, russernes stridsvogner.
Men det hadde samtidig sine ulemper.
En av dem var at Panzerfaust (panserneve, direkte oversatt) var et engangs-våpen. Det var særdeles uheldig for en hær som ellers var stort sett ubevæpnet.
De bare delvis trente mennene sto derfor overfor en nesten umulig oppgave. Likevel ønsket alle desperat at vidundervåpenet skulle snu krigen.
Stein mot stridsvogner
De tyske frontenhetene mottok også Panzerfausten med stor jubel. For første gang hadde tyskerne et våpen som kunne trenge gjennom fiendens panser.
Av Den røde armés nye stridsvogner var det særlig den legendariske T-34- stridsvognen som utgjorde en trussel. De tyske panservernkanonene kunne ikke måle seg med T-34s kraftige kanon og høye fart.
Ved flere anledninger oppsto det panikk i de tyske enhetene når strids-vognene brøt gjennom linjene deres i stort antall. Soldatene begynte derfor å ty til risikable løsninger.
Den ene var å gripe en stridsvogn-mine, løpe inn bak en stridsvogn og feste minen til denne.
Deretter hadde soldatene ti sekunder på seg til å komme seg i dekning før stridsvognen og ammunisjonen om bord eksploderte.
Det var imidlertid ikke alltid nok. Ved én anledning klarte to tyske soldater å få plassert en mine under bakenden på en stridsvogn.
Men eksplosjonen blåste vognens tårn av slik at det landet på de to uheldige tyskerne.
En annen improvisert metode var å feste en røykhåndgranat til en 20 litersdunk med bensin og kaste den mot stridsvognen. Det var heller ikke uten risiko.
Fra det øyeblikket granaten ble armert, tok det bare 4,5 sekunder før den gikk i luften.
«Folket til våpen» het det i oppfordringen til det tyske folk i krigens siste år.
Eldre sivile sendt i kamp med engangsvåpen
Tyske Wehrmacht var overbevist om at Panzerfaust var det riktige våpenet for Volkssturm-menn.
Mange av de sivile som plutselig hadde havnet i rollen som soldater i 1944, hadde nemlig aldri lært å skyte med rifle.
De måtte derfor introduseres for et våpen som var enkelt og raskt å lære å betjene. Det var dessuten knapt med tid til militær trening.
Mange sivile arbeidet nærmere 72 timer i uken for å holde den tyske våpenproduksjonen i gang, og derfor var bare søndagen ledig til trening.
På grunn av tidspresset var det også bestemt at treningen høyst kunne vare fire timer per dag over maksimalt 14 søndager – deretter måtte Volkssturm-mennene være klare.
Da hæren i januar 1945 så seg presset til å levere våpen til Volkssturm, fikk den sivile hæren bare tilsendt 13 000 rifler, men til gjengjeld 100 000 Panzerfaust.
Hæren stilte strenge krav
Av ren og skjær desperasjon var det ingen grenser for hvilke midler de tyske soldatene tydde til.
De brukte spade og øks til å åpne lukene på sovjetiske stridsvogner og knuse vitale radiatordeler. Eller de presset steiner inn i kanonløpet slik at det eksploderte med et brak under avfyring.
Militæret og SS kastet seg derfor over oppgaven med å lage et nytt og mer effektivt panservernvåpen allerede høsten 1941. Kravene var strenge og svært presise.
Våpenet måtte kunne bryte gjennom 70-100-mm panser, ha en rimelig rekkevidde og være lett og hendig, slik at soldater kunne bære det med seg overalt.
Dessuten måtte det være billig og lett å masseprodusere. Et siste krav var kanskje det viktigste: Våpenet måtte være så enkelt at alle kunne bruke det med minimalt med innføring.
Ingeniører fra det store våpenkonsernet HASAG i Leipzig lanserte en løsning i november 1942. De foreslo en såkalt hulladning, der granaten ble avfyrt fra et håndholdt rør.
Panzerfaust skulle kunne betjenes av både sivile og soldater, voksne og barn.
Forsøk hadde allerede vist at prototypen deres – den såkalte Faustpatrone med en rekkevidde på 70 meter – kunne bryte gjennom 140-mm panserstål.
Hulladningens spesielle egenskap var at hele sprengkraften ble konsentrert på et svært lite område. Det trengtes derfor bare 56 gram sprengstoff for å oppnå den dramatiske effekten.
HASAG fikk grønt lys, og de første 5000 eksemplarene ble levert i august 1943. Tilbakemeldingene fra fronten var ikke bare positive.
Faustpatrone hadde et rundt stridshode som ofte gled av på T-34-stridsvognen.
Ingeniørene fortsatte derfor arbeidet og kunne snart presentere Panzerfaust gross. Endelig var det etterlengtede panservernvåpenet en realitet.
Stridshodets form var endret og inneholdt nå 400 gram sprengstoff.
Det gjorde det sensasjonelt nok mulig å bryte gjennom 200-mm panserstål.
Hvis den tyske soldaten overholdt den anbefalte skuddavstanden på 30 meter, ble den sovjetiske stridsvognen utslettet i 75-80 prosent av tilfellene – én mann, ett skudd, én stridsvogn.
Alle kunne bruke en Panzerfaust
Det nye våpenet oppfylte dermed alle kravene som var stilt. Det var et teknologisk gjennombrudd og likevel uhyre enkelt å betjene.
Skytteren holdt det omtrent én meter lange våpenet på skulderen, rettet det mot målet, kikket gjennom siktet og trykket av. Mer komplisert var det ikke.
Den tyske propagandaen gjorde et stort nummer av hvor lett det var å bruke våpenet.
I en film fra slutten av krigen kunne tyske kinogjengere se en kvinne bli instruert, og det underforståtte poenget var tydelig – dette kan selv en husmor lære.
Hvis en skytter likevel skulle lure på hvordan det skulle gjøres, var det bare å kaste et blikk på den påklistrede bruksanvisningen.
Før utgangen av 1943 hadde HASAG produsert 350 000 Panzerfaust, og de kom godt med alle som én.
Tyskerne mistet stadig stridsvogner langt raskere enn de rakk å bygge nye, og hæren måtte i økende grad basere seg på hånd-våpen.
Nederlaget ved Stalingrad i 1943 hadde i realiteten beseglet Tysklands skjebne, og det gikk dårlig for de tyske styrkene, som var presset på defensiven overalt.
På grunn av den lange stikkflammen var sikkerhetsavstanden ti meter.
Nå handlet det om å holde ut og selge seg så dyrt som mulig. Til det formålet var den billige, men effektive Panzerfausten perfekt.
Den tyske hærledelsen beordret derfor ekstra tempo i produksjonen av Panzerfaust. Våpnene ble laget av tvangsarbeidere på en av HASAGs åtte tyske fabrikker.
Våpenprodusenten benyttet særlig kvinnelige fanger hentet fra nazistenes konsentrasjonsleirer i området rundt Leipzig.
Kvinnene hadde ord på seg for å arbeide raskere og tilpasse seg bedre enn mennene. En av de største fabrikkene i Schönefeld, en bydel i Leipzig, hadde 5288 tvangsarbeidere – av dem var 5067 kvinner.
Sprengstoffet var så giftig at de fleste arbeiderne som sto for påfyllingen som regel ble syke etter seks til åtte uker og deretter henrettet.
Arbeidet deres ble nøye overvåket, og ethvert forsøk på sabotasje ble straffet med døden.
Etter hvert som arbeiderne døde, ble nye hentet inn, og arbeidsleirene var minst like effektive dødsleirer som konsentrasjonsleirene.
Panzerfaust var utstyrt med bruksanvisning og kunne brukes av alle.
Enkelt våpen vant over panser
De fleste panservernvåpen krevde et eget håndlag fra en spesialtrent soldat – men ikke tyskernes nye våpen. Med noen få grep kunne alle ødelegge en pansret stridsvogn.
Hemmeligheten bak Panzerfausts voldsomme virkning er den såkalte Munroe-effekten.
Allerede i 1880-årene hadde den amerikanske kjemikeren Charles Edward Munroe observert hvordan en kjegleformet hulladning endrer egenskapene til sprengstoff.
I stedet for å eksplodere på overflaten med liten effekt, samler hulladningen sprengkraften i én stråle som er flere tusen grader varm og med stor kraft kan bore seg gjennom panserplater med en tykkelse på opptil 200 mm.
Også de allierte utviklet nye våpen.
Parallelt med de tyske HASAG-ingeniørene arbeidet også amerikanerne med hulladninger, og allerede i 1942 kunne de presentere bazookaen.
Enkel konstruksjon gjorde det lett å sende sprenghodet mot fienden
Historie/Claus Lunau, Encyclopedia of Safety & survincity.comSiktemiddelet
Siktet spretter opp når våpenet armeres.
Avtrekkeren
Skytteren avfyrer våpenet ved å trykke på en metallbøyle. Så lenge Panzerfaust ble brukt på en bestemt avstand (for eksempel 30 meter), ville sikte og drivladning gi maksimal treffsikkerhet.
En nøye tilmålt mengde svartkrutt sender sprenghodet av gårde.
En del av drivladningens gasstrykk blir ledet bakover gjennom det åpne røret. Derfor er våpenet rekylfritt.
En ti meter lang stikkflamme skyter ut bak.
Hulladningen konsentrer eksplosjonen i én kraftig stråle. Med sin ekstreme varme kan den trenge gjennom panser.
Kruttladning
Stridshodet er fylt med en blanding av sprengstoffene TNT (trinitrotoluen) og tri-heksogen.
Styrefinner
Etter avfyringen folder finnene av fjærstål seg ut og styrer granaten mot målet.
Høje dødstal udfordrede våbenproduktionen
Mange tvangsarbeidere bukket dessuten under for sult og kulde. Dødstallet i arbeidsleiren Flössberg ved Leipzig var så høyt at SS-soldatene som sto for oppsynet med leiren, fikk ordre om å forbedre forholdene.
Ikke for arbeidernes skyld, men fordi SS-ledelsen fryktet at de høye dødstallene skulle gå utover våpenproduksjonen.
I alt ble det produsert anslagsvis åtte millioner Panzerfaust på bare to år. Bare i desember måned 1944 ble det sendt 1 295 000 Panzerfaust ut fra fabrikkene.
I april 1944 ble 172 sovjetiske tanks ødelagt i nærkamper med tyske soldater.
Av dem ble 110 – langt over halvparten – ofre for en Panzerfaust. Under kamper i store byer var statistikken enda bedre. Her kunne panzerfaustskytterne ligge på lur i ruinene og vente til en sovjetisk stridsvogn dukket opp.
Hitlerjugend forsvarte Berlin i små sykkelenheter bevæpnet med Panzerfaust.
Det nye våpenet var ikke helt uten mangler. Under vinterkrigen på østfronten kunne det være vanskelig for de tyske soldatene å holde kruttet tørt.
Det betydde at 5,5 prosent av våpnene sviktet når de skulle avfyres. En annen ulempe var at svartkrutt utviklet mye røyk.
Under avfyringen gjorde røykskyen og stikkflammen det umulig for skytteren å holde posisjonen sin skjult, og han ble derfor ofte utsatt for kraftig beskytning fra fiendens linjer.
Men russerne fikk snart respekt for våpenet. T-34-stridsvognene hadde nå plutselig fått bruk for beskyttelse fra soldatene sine, og gang på gang valgte stridsvognkommandører å stanse et fremstøt for å vente på fotfolket.
Dette trakk mye av aggressiviteten og dynamikken ut av den sovjetiske krigføringen.
Det siste slaget ble dyrt
Ingen i det tyske militæret skulle imidlertid vise seg å være så avhengige av Panzerfaust som den improviserte Volkssturm-hæren.
I teorien omfattet den sivile mobiliseringen seks millioner mann, men i praksis ble det bare opprettet 700 bataljoner på 1600 mann hver, altså rundt 1 120 000 menn i alt.
Det skyldtes blant annet den desperate mangelen på våpen. Den regulære tyske hæren hadde allerede altfor dårlige forsyninger av våpen, og det var komplett umulig å oppdrive ytterligere seks millioner håndvåpen, selv om depotene ble tømt for erobrede rifler.
Mange Volkssturm-enheter hadde bare noen få rifler på deling, og flere gikk så langt at de tømte museer for antikke musketter og til og med armbrøster.
Det var derfor en katastrofe da produksjonen av panservernvåpenet ble drastisk redusert våren 1945.
Allierte fly bombet konstant ammunisjonsfabrikkene, og Ruhr-distriktet, som skulle levere stålet til utskytingsrørene, var forvandlet til en kampplass.
Sengebunner ble brukt til å beskytte sovjetiske stridsvogner mot Panzerfaust.
Distriktet var hjemsted for en stor del av den tyske krigsindustrien, og det ble derfor utsatt for konstante angrep.
I slutten av april tilspisset det seg ytterligere for den allerede hardt pressede tyske hæren: Russerne omringet den tyske hovedstaden og satte i gang det aller siste angrepet.
Byen ble forsvart av 45 000 regulære soldater, i tillegg til politi, Hitlerjugend og anslagsvis 40 000 Volkssturm-menn.
Slaget om Berlin skulle komme til å koste nærmere 120 000 tyskere livet. 100 000 av dem sivile.
Hitler fikk til slutt sin totale krig. Og Panzerfaust ble fremfor alt symbolet på en meningsløs motstand.
Etter nederlaget gikk det ikke bedre for HASAG, produsenten av Panzerfaust. En del av fabrikkene ble sprengt i luften av de allierte mens resten ble overført som krigsskadeerstatning til Sovjetunionen i 1947.