Den monotone brummingen inne i kabinen på Halifax-flyet som kommer inn over Sør-Norge den 18. oktober 1942 er øredøvende.
Jens-Anton Poulsson aner den snødekte Hardangervidda gjennom et vindu. Vidda strekker seg over ca. 8000 km2 ugjestmildt terreng.
Poulsson har tidligere bodd på det barske høyfjellet, og nå skal han slippes ut over området sammen med tre spesialtrente landsmenn som leder for den topphemmelige “Operasjon Grouse”.
“Innta plassene deres!” roper et av flyets britiske besetningsmedlemmer idet Halifaxen beveger seg ned i lav høyde. “Nummer én, GO!”
Uten å nøle lar Poulsson seg falle ut i nattemørket. I et par sekunder snurrer han mot bakken før han merker et rykk og fallskjermen folder seg ut.
““Vi må hindre at tyskerne får tak i store mengder tungtvann. De bruker det i eksperimenter som kan ende i en bombe som kan fjerne London fra kartet.” Jens-Anton Poulsson
Kommandosoldaten og de tre kameratene – barndomsvennen Claus Helberg, telegrafisten Knut Haugland og blikkenslageren Arne Kjelstrup – daler sakte nedover i den kalde luften i måneskinnet, før føttene treffer snøen.
I tillegg er det 12 metallcontainere med utstyr, våpen, ammunisjon og mat som borer seg ned i den hvite vidda. “Det er på tide at jeg forteller dere sannheten,” sier Poulsson da alle er samlet etter landingen.
De fire soldatene har oppholdt seg i Storbritannia det siste året, der de har trent på nærkamp og sabotasje for å utføre oppdrag i det okkuperte Norge som medlemmer av den britiske sabotasjeorganisasjonen SOE.
Helt fram til avreisen har de tre andre trodd at oppgaven i Norge ville være å hjelpe lokale motstandsgrupper. Først nå avslører lederen det egentlige oppdraget.

De norske kommandosoldatene ble lært opp i nærkamp og sabotasje på SOEs treningsleir i Skottland.
“Vi skal være med på å ødelegge tungtvannsfabrikken inne i kraftstasjonen på Vemork. To britiske seilfly med 30-40 ingeniørtropper vil bli fløyet inn fra Skottland. Vår oppgave er å finne et godt landingssted for seilflyene og lede troppene til Vemork,” forklarer Poulsson, før han forteller hva sjefene i London har fortalt ham:
“Vi må hindre at tyskerne får tak i store mengder tungtvann. De bruker det i eksperimenter som kan ende i en bombe som kan fjerne London fra kartet.”
Ingen av de fire soldatene har kunnskap om atomfysikk og kjernevåpen, men alvoret er innlysende. Resultatet av oppdraget kan bli avgjørende for krigens utfall.
Men Vemork ligger midt i en fjellside, som et uinntakelig fort omkranset av miner og voktet av tyske tropper. Det vil være selvmord å ta seg inn der!
Vemork-aksjonen begynner katastrofalt
Allerede neste morgen blir det klart at de befinner seg langt fra det planlagte landingsstedet – faktisk 15 kilometer unna.
Jobben med å finne og frakte alt utstyret til hytta i nærheten av Møsvatn vest for Vemork blir en flere dager lang kamp. Til gjengjeld kan de fire mennene bevege seg i fred der inne på Hardangervidda.
Med en beliggenhet på over 1000 meters høyde, og med temperaturer på rundt 30 minusgrader, er den tyske okkupasjonsmakten ikke spesielt interessert i å ta seg opp hit.
Tyskerne holder seg på Vemork og i Rjukan, nedenfor høyfjellsplatået.

Da Vemork-verket åpnet i 1911, var det verdens største kraftverk.
Etter at Grouse-teamet har samlet krefter i hytta, tar de rekognoseringsturer til Vemork og prøver å finne et brukbart landingssted for de britiske seilflyene.
På grunn av batteri- og antenneproblemer får ikke telegrafisten Haugland liv i radioen før den 9. november, slik at de kan sende nyheter til sjefene i London.
“Vellykket operasjon fremdeles mulig. Landingsstedet ligger nær veien ved Skoland-hytta fem kilometer fra Møsvatn og kan ikke ses av tyskerne,” lyder meldingen til deres overordnede, kjemiprofessor Leif Tronstad.
Leif Tronstad og britene har stått for en stor del av planleggingen av operasjonen fra London.
Professoren vet altfor godt at tungtvann er en viktig ingrediens for framstilling av en atombombe, og det er svært viktig for ham å få stoppet tyskernes produksjon.
- november får Haugland beskjed fra Tronstad om at 34 britiske kommandosoldater vil ankomme det utpekte landingsstedet samme kveld.
“Hold motet oppe. Vi vil fremdeles gjennomføre operasjonen.” Kommandosoldatene til SOE da alt ser håpløst ut.
Mens Haugland og Kjelstrup rigger seg til i en fjellskråning med en radiosender, tar Poulsson og Helberg seg på ski ned til det flate, snødekte området der Horsa-seilflyene skal lande.
Her banker de seks røde lysmarkører ned i snøen med 150 meters avstand. “De kommer nå!” brøler Haugland kl. 21.40 idet han fanger opp signalet om at seilflyene er på vei.
Få minutter senere hører de at Halifax-maskinene som trekker seilflyene summer oppe i luften.
Uheldigvis er ettermiddagens flotte solskinn avløst av et lag med tette skyer som gjør det umulig for britene å se lysene nede på bakken.
Snart forsvinner lyden av flymotorer, og en trøstesløs stillhet senker seg over området. Poulsson og mennene drar urolige tilbake til hytta, der de neste dag får triste nyheter over radioen.
Begge seilflyene har styrtet, og bare ett Halifax-fly har kommet tilbake til basen i Storbritannia.

Leif Tronstad fungerte som SOE-agent i Norge fra 1944, men ble drept året etter i kampen mot nazistene.
Pioner innenfor tungtvann ville sprenge livsverket sitt
Leif Tronstad ble professor i kjemi i 1936, bare 33 år gammel. Han markerte seg raskt som en av pionerene i tungtvannsforskningen.
Det var hans anlegg på Vemork som sørget for at Norge ble et foregangsland i produksjonen av tungtvann.
Etter okkupasjonen i 1940 ble Tronstad aktiv i den norske motstandskampen. Men etter at Gestapo kom på sporet av ham, måtte han flykte til England der han ble major og planla sabotasjeaksjoner i Norge.
Da britene fikk nyss om at Vemork hadde blitt en viktig del av tyskernes atomprogram, var det Tronstads idé å sende inn en kommandostyrke.
Professoren trente de utvalgte soldatene, og han ønsket selv sterkt å være en del av teamet. Sjefen for SOE avslo: Tronstads innsikt og lederskap var for viktig til at de kunne risikere livet hans.
De frykter det verste – og med god grunn: Tyskerne har funnet flyene som hadde havarert på grunn av mekaniske feil og dårlig sikt.
Flere av de britiske soldatene hadde overlevd styrten og lå skadet i snøen da tyskerne nådde fram. Først ble britene tatt med til avhør, deretter fikk de en kule i pannen.
Nazistene har også funnet et kart med en blå sirkel rundt Vemork... Nå vet de at kraftstasjonen er et mål for de allierte.
London advarer de fire på vidda umiddelbart: “Anbefaler at dere forflytter dere selv og leiren.” Kommandosoldatene har imidlertid ikke tenkt til å gi opp, og svarer: “Hold motet oppe. Vi vil fremdeles gjennomføre operasjonen.”
Grouse-enheten kjemper for å overleve
Optimismen må imidlertid snart vike for sulten. Det er mange dager siden de medbrakte rasjonene tok slutt, og nå knurrer det konstant i magene deres.
Poulsson og hans menn følger SOEs råd og flytter basen til en liten jakthytte ca. 30 kilometer nordvest for Vemork, til et område der selv ikke de barskeste av lokalbefolkningen vil våge seg opp.
Da de når frem den 23. november har mangel på mat og den tøffe turen gjennom bitende kulde tappet de siste kreftene deres.
Siste melding fra London er at en enhet på seks frivillige nordmenn vil slutte seg til Grouse-enheten under den såkalte Operasjon Gunnerside.
De skal ødelegge tungtvannsanlegget sammen.
“Det betydde at vi bare ville være 10 mann til sammen. Antall tyske soldater på Vemork var et sted mellom 200 og 300. Men på en eller annen måte tenkte vi at vi nok skulle klare det,” fortalte Claus Helberg etter krigen.
Det tøffe vinterværet over Hardangervidda stopper imidlertid alle fallskjermdropp, så Gunnerside-karene vil ikke ankomme før etter nyttår. Fram til da har Poulsson og mennene hans bare ett mål – å overleve.
10 unge nordmenn fikk et umulig oppdrag
Det var langt fra den opprinnelige planen at de ti norske motstandsfolkene fra Operasjon Grouse og Gunnerside skulle forsøke å sabotere Vemork-verket alene. De færreste av dem hadde reell militær erfaring ut over treningen i Skottland.
© Norsk Industriarbeidermuseum & General/Topfoto/Ritzau Scanpix

Jens-Anton Poulsson – Grouse
Norsk offiser og leder av de fire nordmennene som ble sluppet ut over Hardangervidda under Operasjon Grouse.

Knut Haugland – Grouse
Norsk motstandsmann som var Operasjon Grouses telegrafist. Etter krigen ble Haugland kjent som deltager på Thor Heyerdahls berømte Kon-Tiki-ekspedisjon.

Claus Helberg – Grouse
Norsk motstandsmann som fungerte som fjellfører for Operasjon Grouse-gruppen.

Arne Kjelstrup – Grouse
Norsk blikkenslager som kjempet som soldat under tyskernes invasjon av Norge og senere flyktet til England. Der ble han en del av Operasjon Grouse.

Joachim Rønneberg – Gunnerside
Sønn den rike Rønneberg-familien. Flyktet til Skottland da krigen brøt ut. Der trente han med SOE og imponerte britene så sterkt at han ble leder for Operasjon Gunnerside.

Knut Haukelid – Gunnerside
Norsk motstandsmann som flyktet til England da Gestopo kom på sporet av ham. SOE gjorde ham til nestkommanderende for Operasjon Gunnerside. Haukelids biografi om sabotasjeaksjonen på Vemork-verket ble dessuten grunnlaget for både en norsk og amerikansk spillefilm om operasjonen.

Kasper Idland – Gunnerside
Norsk sersjant som dro til Skottland etter invasjonen av Norge og sluttet seg til de norske styrkene under SOE. Kjent som en god skarpskytter.

Fredrik Kayser – Gunnerside
Norsk løytnant som var frivillig på Finlands side under Vinterkrigen og motstandsmann i Norge før han ble en del av Operasjon Gunnerside. Kayser kjempet mot tyskerne hele krigen og mottok i alt 14 militære ordener og utmerkelser.

Birger Strømsheim – Gunnerside
Norsk motstandsmann som ble en del av Operasjon Gunnerside pga. sin ekspertise på ski. Lederen Joachim Rønneberg beskrev etter krigen Stømheim med ordene: Uten tvil det beste medlemmet av gruppen."

Hans Storhaug – Gunnerside
Norsk motstandsmann som var en del av Operasjon Gunnerside.
Den neste måneden blir en hard kamp for å overleve. Kreftene siver sakte ut av de skjeggete mennene.
Snøstormene herjer jevnlig i området og virvler snøen inn gjennom sprekkene i den vesle hytta. Og hver gang Haugland tar plass foran telegrafnøkkelen, blir fingrene hans stive og følelsesløse.
Alle blir rammet av sykdom og feber, og da julen nærmer seg har de ennå ikke felt et eneste vilt. Sulten er i ferd med å ta livet av dem.
“Kanskje du er heldig i dag,” sier Kjelstrup til Poulsson da han spenner på seg skiene den 23. desember.
Den 24 år gamle gruppelederen tror ikke på det selv, for hittil har den daglige jaktturen vært en elendig investering. Det er aldri reinsdyr i kikkerten – bare faren for å falle utmattet om i snøen og aldri reise seg igjen.
Likevel setter Poulsson ut på ski, og utpå formiddagen oppdager han taggene på et gevir. I tre timer følger han en reinflokk. Skjegget er loddent av rim, og han må hele tiden skjære grimaser for ikke å pådra seg forfrysninger.
Endelig kommer Poulsson på skuddhold av flokken ved en fjellskrent, og han setter seg på kne og sikter. Skuddet skjærer gjennom lufta, og flokken flykter.
Poulsson fyrer av to skudd til. Forbløffet konstaterer han at ingen dyr faller. Men da han følger sporene i snøen ser han blod, og lenger framme ligger et såret dyr.
Jegeren skjærer halsen over på reinen, samler blodet i en kopp og drikker det, før han går i gang med å partere skrotten. Solen har gått ned da Poulsson kommer tilbake til hytta, utkjørt men lykkelig.
Kjelstrup bryter ut i jubel da han ser at det ligger nesten 20 kilo nyslaktet reinsdyrkjøtt i ryggsekken til Poulsson.
Neste kveld, julaften, samler de fire seg rundt bordet. Festmåltidet består av stekt reinsdyrtunge og lever, kokt kjøtt og margbein.
Selvmordsaksjon på vei til Vemork-anlegget
I januar har Grouse-enheten regelmessig hell på jaktturene, og med fulle mager vender energien tilbake.
Humøret blir enda bedre den 16. februar 1943, da været langt om lenge tillater en Halifax-maskin å sette kursen mot Norge med seks friske kommandosoldater om bord.
Enda en gang må Poulsson og mennene hans ut og markere et slippsted, men Haugland får ikke inn signal fra flyet.
Det eneste beviset på at maskinen er der, er en fjern brumming i lufta. Da det begynner å blåse opp og snøen virvler rundt, må Poulsson beordre mennene tilbake i ly inntil været nok en gang spiller på lag.
“Hvis oppdraget lykkes, vil det leve videre i Norges hukommelse i 100 år.” Leif Tronstad
Neste morgen er hytta nærmest begravd i snø, og til alles skrekk har snøstormen bare økt i styrke. Vinden uler illevarslende idet det tikker inn en ny beskjed fra London.
Gunnerside-enheten ble sluppet kvelden før, så nå kjemper de seks der ute i ødemarken et sted og prøver å komme seg levende fram til Grouse-enhetens hytte.
Men dagene går, og ingen dukker opp. Først etter en uke klarner været nok til at Kjelstrup og Helberg kan prøve å finne landsmennene.
De er flere kilometer unna hytta da de hører at noen hoster bak seg. Begge snur seg med et rykk mens de griper rundt pistolene sine.
Men det kommer i stedet et gledesrop når de oppdager vennen Knut Haukelid, som de kjenner fra treningsoppholdet i Storbritannia.
Få minutter senere dukker de andre fem nyankomne opp. Etter landingen oppdaget de en hytte, og nå er de glade for å treffe kameratene sine.
Lederen for Gunnerside er den 23 år gamle løytnanten Joachim Rønneberg. Den unge soldaten ligner på en filmstjerne og fikk lederstillingen etter å ha imponert SOE med sin perfekte engelsk og ekstremt gode fysiske form.
Stemningen er høy når alle ti til slutt er samlet i hytta til et skikkelig festmåltid. Etter å ha spist, overlater Poulsson gladelig lederskapet til Joachim Rønneberg.
Neste formiddag samler Rønneberg de ti mennene rundt bordet i hytta. Kommandanten kikker rundt seg og ser et lokale fullt av bra menn – alle er klare for å dø for å stoppe nazistene. Han forteller hver enkelt hva deres rolle blir.

Tungtvann heter egentlig deuterium-oksid og har den kjemiske formelen D2O.
Kraftverket laget gjødsel og tungtvann
På Vemork produserte man først og fremst gjødsel, men det var også verdens eneste tungtvannsanlegg. De kostbare dråpene var en forutsetning for tyskernes atomprogram.
Kraftverket på Vemork utnyttet naturens egen energikilde med vann fra fjellet. Der produserte de gjødselprodukter som ble solgt til hele Skandinavia.
Anlegget var et av verdens største vannkraftverk, og på midten av 1930-tallet etablerte de Europas eneste tungtvannsanlegg.
Få år senere oppdaget man at det gikk an å bruke tungtvann til å redusere hastigheten på nøytronene og dermed senke farten på kjernespaltingen i en reaktor.
Tyskerne mente at tungtvann var den beste måten å lage en atombombe på, for da kunne man bruke naturlig uran som kjernebrensel i en reaktor i stedet for anriket uran, som var svært dyrt og vanskelig å framstille.
Etter at Norge ble okkupert i april 1940 var Vemork derfor et av de viktigste strategiske stedene i hele det okkuperte Europa. Der lå kanskje nøkkelen til å vinne krigen.
Rønneberg selv skal lede sprengingslaget. Sammen med stoiske Fredrik Kayser, skieksperten Birger Strømsheim og skarpskytteren Kasper Idland skal han ta seg inn i Vemork og sprenge tungtvannsanlegget i fillebiter.
Samtidig skal de andre mennene, under Knut Haukelids kommando, dekke sprengningslaget og beskyte de tyske soldatene hvis alarmen skulle gå.
Vemork-anlegget ligger ved en steil klippeskrent 305 meter over en kløft, og eneste vei inn er over en bevoktet bro.
Alle rundt bordet er enige om at det er umulig å komme over broen uten å utløse alarmen.
Den eneste muligheten for å nå usett fram er via en lang og farlig rute, der soldatene må klatre ned en snødekt fjellside, krysse kløften og klatre opp igjen før de kan ta seg inn i anlegget via jernbanesporet.
Alle rundt bordet godkjenner planen, men alle vet at de har sagt ja til å delta i en selvmordsaksjon. For å styrke moralen forsikrer Rønneberg mennene sine om at hvis aksjonen lykkes, så vil ingen av dem bli glemt.
Operasjonslederen minner om Leif Tronstads siste ord før avreisen fra basen i England: “Hvis oppdraget lykkes, vil det leve videre i Norges hukommelse i 100 år.”
Turen går til Vemork
“OK, folkens. La oss komme oss av gårde,” roper Rønneberg og staker fra med skistavene.
Klokken er åtte om kvelden den 27. februar 1943, og solen er for lengst gått ned da sabotørene skynder seg i vei i de snøhvite kamuflasjedressene.
Ved 22-tiden er mennene framme og klare til å begynne nedstigningen mot den knapt tre meter brede elven Måna i bunnen av kløften. De kan skimte den syv etasjer høye betongbygningen på Vemork i mørket, der den nesten smelter sammen med fjellet bak.
“Helberg fører an,” dikterer Rønneberg. Deretter klatrer alle konsentrert ned fjellskrenten og kommer seg ned i bunnen av kløften uten uhell.

I 1948 kom filmen “Kampen om tungtvannet”, der flere av sabotørene spilte seg selv.
Der har det lagt seg et lag av is over Måna som det virker trygt å gå på. De lister seg over isen en om gangen, mot den ruvende sørveggen.
Før de klatrer opp igjen tar de på seg britiske uniformer: Hvis de skulle bli sett eller drept skal uniformene vise at det er snakk om et britisk angrep – da vil lokalbefolkningen forhåpentligvis bli skånet for hevn fra nazistene.
Sabotørene ser seg ut hver sin vei opp den bratte fjellveggen, som har livsfarlige, isglatte flater.
50 meter opp i veggen oppdager Kasper Idland at han har valgt en svært farlig rute.
Til slutt står han bom fast. Det er for langt mellom fremspringene han kan gripe tak i, og det er ikke tid til å klatre ned igjen.
Idland griper tak i en revne med venstre hånd og svinger fra side til side, før han kaster seg mot høyre. I løpet av brøkdelen av et sekund klarer han å gripe tak i en ny revne.
Mot alle odds klarer de å gjennomføre klatreturen opp den isglatte fjellveggen, og da de drar seg over kanten kan de høre kraftverket brumme i det fjerne.
Kakofonien av virvlende generatorer og fossende vann blir høyere for hvert skritt de nærmer seg Vemork.

Før krigen produserte anlegget på Vemork litt over 100 kg tungtvann i året, men tyskerne forlangte produksjonen øket til 1,5 tonn.
Elektrolyse skaper tungtvann
Den forsiktige Haukelid går fremst. Han holder seg nær jernbanesporet for å unngå eventuelle miner. De andre følger forsiktig etter i fotsporene hans.
500 meter fra gitterporten beordrer Rønneberg stopp. Herfra har mennene god utsikt mot broen der to tyske vakter skal avløses ved midnatt.
“Vi må vente en halv time ekstra, slik at de nye vaktene er falt til ro,” hvisker gruppelederen kl. 23.57 når vaktskiftet er over.
Rønneberg vil være helt sikker på at vaktene er så sløve at de ikke merker aktivitet inne på kraftstasjonen. Hvis de slår alarm, er alt ødelagt.
Vemork-sabotørene overrasker nattevakten
Presis klokken 0.30 kaster Rønneberg et siste blikk på mennene sine og fanger Kjelstrups blikk: “Arne, gå bort til porten og kutt kjettingen. Resten av dekningslaget går med deg og sprer seg ut.”
Kjelstrup klipper lydløst over hengelåsen, og mennene sniker seg på plass i sine avtalte posisjoner.
Haukelid og Poulsson inntar den viktigste posisjonen med utsikt mot en tysk brakke inne på området, der ca. 15 soldater ligger og sover.
Herfra kan de to også følge sprengingslaget som er på vei over til hovedbygningen på Vemork.
“Opp med hendene! Det vil ikke skje deg noe hvis du gjør som vi sier!” Fredrik Kayser
Da dekningslaget er på plass, sniker Rønneberg, Kayser, Idland og Strømsheim seg av gårde for å klippe hull i gjerdet et stykke unna porten.
Ingen på fabrikken ser eller hører noe mens Rønnebergs gruppe løper over til hovedbygningen.
Hoveddøren til tungtvannsanleggets elektrolyserom er låst, men kjemiprofessor Tronstad har fortalt Rønneberg om en kabelsjakt i andre enden av bygningen.
Mens Idland og Strømsheim prøver å finne en ulåst dør, lister Rønneberg og Kayser seg mot sjakten.
“Her er den,” hvisker gruppelederen idet han ser en stålstige føre opp til et smalt hull i muren.
Sjakten er 27 meter lang og fylt med rør og snodde kabler, så de klarer bare såvidt å klemme seg fremover.
Men planen fungerer perfekt, for like etter dumper de to ned rett foran døren til rommet der tyskerne oppbevarer 18 sylindere med tungtvann.
De to sabotørene trekker pistolene og river opp døren. En gråhåret mann snur seg forskrekket. Han har ikke tysk uniform, og er tydeligvis bare en norsk nattevakt som skal passe på de dyrebare tungtvannsdråpene.
“Opp med hendene! Det vil ikke skje deg noe hvis du gjør som vi sier!” kommanderer Kayser og forteller den skremte nattevakten at “vi er britiske soldater”.

Rønneberg og Kayser skaffet seg adgang til elektrolyserommet og plasserte sprengstoff på de 18 beholderne med tungtvann.
Mens Kayser retter en pistol mot nattevakten, åpner Rønneberg raskt ryggsekken og tar fram sprengstoffet.
Med stødig hånd begynner han å plassere sprengladninger på de første sylinderne med tungtvann. “Pass på, det kan kanskje eksplodere!” utbryter vakten.
“Det er også hensikten,” svarer Kayser tørt.
Da Rønneberg har kommet til den niende sylinderen knuses en vindusrute plutselig bak ham.
Både han og Kayser snur seg raskt med våpnene hevet. I siste øyeblikk oppdager de at det er Strømsheim og Idland som har prøvd å ta seg inn, siden alle dørene er låst.
Heldigvis er det ingen tyske vakter som blir varslet, og sabotørene avslutter monteringen av sprengstoffet i en fei.
“OK, la oss få låst opp døren til gårdsrommet,” sier Rønneberg til Kayser, som får fangen til å åpne den tunge ståldøren som de skal bruke til flukten.
“Løp opp trappene,” beordrer han nattevakten etterpå, siden han ikke vil drepe ham.
Vakten er imidlertid mest opptatt av at han ikke kan finne brillene sine. I flere minutter er sabotørene nødt til å hjelpe ham med å lete slik at de kan jage ham ut.
Til slutt er sabotørene klare. Rønneberg stryker en fyrstikk og holder flammen ned mot lunten. Deretter styrter alle av gårde.
De har kommet seg drøyt 20 meter unna når de hører den dumpe lyden av eksplosjoner bak seg.









Vanvittig oppdrag lyktes ned til minste detalj
Vemork-anlegget lå avsides til, og de ti sabotørene måtte overvinne steile klippevegger, forræderske isflak og isnende kulde for å knuse nazistenes atomplaner.
Vemork lå beskyttet som en festning
Med sin beliggenhet høyt oppe på fjellplatået Hardangervidda i Sør-Norge var Vemork-verket så godt som umulig å komme til allerede før tyske soldater patruljerte området.
Sabotørene forlater hytta
27. februar kl. 20.00: Kommandosoldatene forlater hytta og legger i vei mot Vemork-anlegget på ski. Kraftig vind og snødrev gjør skituren umulig, og etter en halv time må mennene ta av skiene og gå i den dype løssnøen. “Vi sank ned i snøen til livet”, erindret Rønneberg.
Elven krysses på isbro
27. februar kl. 22.00: Sabotørene ankommer den dype kløften som skal skjule oppdraget. Etter å ha klatret ned på nordsiden kommer de ned til elven Måna, som noen steder er dekket av et tynt islag. De går forsiktig over isen en om gangen og håper at den holder.
Turen går opp fjellveggen
27. februar kl. 22.10: Sør-siden av kløften er bratt, og et islag gjør klatringen livsfarlig. Nattemørket gjør det vanskelig å finne fotfeste, men etter en nervepirrende tur kommer alle opp ved jernbanesporet som fører til kraftverket.
Mennene lister seg langs jernbanen
27. februar kl. 23.05: Sabotørenes første skritt mot jernbanen skjer forsiktig, men heldigvis har ikke tyskerne plassert miner langs skinnene, kanskje fordi de har tenkt at ingen vil klare å ta seg inn den veien.
Fire mann trenger inn
28. februar kl. 00.30: Etter å ha nådd fram til anlegget, venter soldatene på det perfekte tidspunktet før de setter i gang aksjonen. Fire menn sniker seg inn på kraftstasjonen, mens de seks andre dekker dem fra ulike posisjoner utenfor.
Sprengstoffet eksploderer
28. februar kl. 1.15: Alle dører i kraftstasjonen er låst, men en smal kabelsjakt fører ned til tungtvannsanlegget. Her finner soldatene en vakt som de truer til taushet før de plasserer sprengstoffet på de 18 beholderne med tungtvann. Luntene tennes, og sabotørene skynder seg ut.
Flukten starter
28. februar kl. 1.16: Kraftstasjonen bråker så kraftig at tyskerne ikke oppdager eksplosjonen med det samme. Dermed får sabotørene tid til å slippe unna. Først da de er på vei ned i kløften ved Måna hører de sirenene hyle ut over det snødekte landskapet.
Eksplosjonen vekker tysk soldat
Fra skjulestedet i nærheten av brakken kikker Poulsson og Haukelid forundret på hverandre da de hører de dempede smellene.
“Var det alt?” spør en skeptisk Poulsson.
Eksplosjonen har nesten druknet i støyen fra fabrikken, men den har utrettet det den skulle. Hver eneste av de 18 sylinderne er flerret opp, og mer enn et halvt tonn tungtvann har rent ut.
Poulsson og Haukelid glemmer raskt alle tanker om eksplosjonen da døren til soldatbrakken plutselig flyr opp og en lyskjegle kastes ut i mørket.
Bevæpnet med rifle går en av tyskerne ut i mørket og befinner seg snart bare 15 meter fra skjulestedet.
“Skal jeg skyte ham?” hvisker Poulsson, med pekefingeren klar på sin tommygun.
“Ikke ennå. Vent til han ser oss,” kommer det fra Haukelid, som vet at sabotørenes sjanse for å slippe unna vil være minimale hvis det løsnes skudd.

Claus Helbergs Thompson-maskinpistol (tommygun) fra Gunnerside-aksjonen. På kolben er det rester av hvitmaling for kamuflasje i snøen.
Til alt hell snur soldaten seg og spaserer tilbake inn i varmen. Høye lyder og små brak er ikke uvanlig på et kraftverk, og han har nok tenkt at det ikke er noe uvanlig på ferde.
Poulsson og Haukelid løper tilbake til møtestedet, der de andre venter. “Tyskerne aner fremdeles ikke hva som har skjedd,” sier Haukelid til de andre, før alle legger i vei mot kløften.
Her viser Helberg nok en gang sin verdi og finner en sikker rute ned igjen – uten for mange farlige manøvrer. Nede i dalbunnen har isen over elven dessverre gått opp etter sabotørenes første kryssing.
De må hoppe mellom isflakene, og med ett hører de sirenen hyle oppe fra kraftverket. Tyskerne har oppdaget sabotasjen.
“Da sirenen hylte var det som om vi ble jaget over elven av den skrikende lyden,” mintes Poulsson etterpå.
Kommandosoldatenes vanvittige vei inn i fabrikken betaler seg nå. De kjemper seg opp den nordlige klippekanten uten at tyskerne på noe tidspunkt retter det skarpe søkelyset ut mot kløften.
De er overbevist om at sabotørene fremdeles befinner seg på fabrikken – det er jo ingen som har krysset hengebroen, som er den eneste veien ut!
Da soldatene kommer seg opp på nordsiden av kløften, er nazistene til slutt på sporet av dem.
På motsatt side kan de se lyskjegler fra lommelykter danse langs jernbanen. Nå gjelder det virkelig å komme seg unna.
Barskt terreng redder sabotørene
I hvite kamuflasjedresser føler soldatene seg litt bedre skjult på vei mot hyttene inne på Hardangervidda.
Flere steder holder de seg i nærheten av veien, og hvis lyktene fra et kjøretøy dukker opp i det fjerne, må de kaste seg ned i grøfta og krype sammen.
“Tyske biler og lastebiler suste forbi oss i høy fart. Nazistene hadde det travelt med å komme seg til Vemork, og de kikket verken til høyre eller venstre,” erindret Poulsson.
Klokken har for lengst passert to om natten da kommandostyrken endelig når Ryes vei – en smal tursti som går helt inn mot Hardangervidda.
Herfra vet de at tyskerne foreløpig ikke vil jage dem, og de neste timene tar de seg i sikksakk opp stien gjennom den dype snøen.

Churchill krevde at tyskernes siste lager av tungtvann skulle ødelegges – selv om senkingen av fergen SF Hydro ville koste sivile liv.
Tyskernes siste dråper tungtvann endte i Tinnsjøen
Det ødelagte anlegget på Vemork ble reparert raskere enn britene hadde ventet. Derfor måtte SOE-agenten Knut Haukelid kaste seg ut i enda en risikabel operasjon vinteren 1944.
Sabotasjeaksjonen mot Vemork var et alvorlig slag mot Tysklands atomforskning, men nazistene satset stort på gjenoppbyggingen, og to måneder senere produserte anlegget igjen tungtvann for fullt.
Senere forsøkte britene seg med et luftangrep, men fabrikken var bygd som en bunker og var i tillegg et vanskelig mål.
Likevel valgte tyskerne av sikkerhetsmessige grunner å flytte lageret av tungtvann til Tyskland i januar 1944. Men SOE hadde andre planer.
Den britiske organisasjonen kontaktet Knut Haukelid fra sabotasjeaksjonen i 1943 og ba ham om å sette livet på spill enda en gang.
Sent om kvelden 19. februar snek Haukelid og makkeren Rolf Sørlie seg om bord på fergen SF Hydro mens mannskapet satt og spilte poker.
Neste morgen skulle fergen frakte 39 tønner tungtvann over Tinnsjøen til et ventende godstog. Haukelid og Sørlie plasserte en bombe natten før, tidsinnstilt med et par vekkerklokker.
Bomben skulle senke fartøyet når det var midt ute på den 400 meter dype innsjøen. Neste formiddag kunne man høre et brak ute på Tinnsjøen da Hydros stavn ble revet i filler og 500 kg tungtvann sank ned i dypet.
Fire tyskere og 14 nordmenn omkom, og i det øyeblikket tapte Tyskland definitivt kappløpet om atombomben. Kurt Diebner, sjefen for tyskernes atomprogram, var ikke i tvil om at sabotasjeaksjonene kostet dyrt.
“Ødeleggelsen av tungtvannsproduksjonen i Norge er en av hovedgrunnene til at Tyskland aldri fikk fremstilt en atombombe”, uttalte han etter krigen.
Sent på formiddagen kommer sabotørene endelig fram til en liten hytte som er godt bortgjemt i fjellheimen. Her kan de være i fred, for ingen tyske tropper i Rjukan har utstyr eller trening til å ferdes i det krevende terrenget.
En av dem bruker sine siste krefter på å tenne opp, mens en annen finner en slant whisky i bunnen av en flaske, som blir sendt rundt.
Sabotørene klarer såvidt å løfte flasken, og de rekker bare å skåle for sin utrolige bedrift før de faller sammen av utmattelse. De har klart det umulige og kommet unna med livet i behold.
De neste dagene gjennomfører tyskerne en regelrett menneskejakt. Ryktet skal ha det til at det finnes 2-3000 briter inne i fjellheimen. Tyskerne sender ut 3000 soldater for å finkjemme området.
Sabotørene befinner seg hele tiden ett skritt foran okkupasjonsmakten og oppholder seg i ulike hytter mens en snøstorm sinker tyskernes fremmarsj i fjellet.
Den 4. mars er det tid for å ta farvel. Halvparten setter kurs mot Sverige, resten drar ut i Norge hver for seg.

Hollywood kastede sig i 1965 over historien. Kirk Douglas spilte hovedrollen som den oppdiktede karakter dr. Rolf Pedersen.
De fleste vekker ingen mistanke hos tyskerne, men den 25. mars kommer Helberg fram til en hytte som tyskerne har oppdaget at sabotørene har brukt.
Han blir mistenksom og hiver seg på skiene, men to tyskere er allerede i hælene på ham. Helberg klarer å stikke fra den ene, men den andre holder stand.
Han endrer retning slik at han får solen i øynene, og snur seg deretter raskt tilbake med pistolen hevet.
Tyskeren er klar med sin egen pistol, men treffer ikke, og med et par velplasserte skudd fra Helberg faller han sammen i snøen.
Nikolaus von Falkenhorst, Wehrmachts øverste leder i Norge, kan ikke annet enn beundre de norske sabotørenes aksjon.
“Det er den mest fremragende prestasjonen jeg har opplevd i denne krigen,” uttalte han. I samme åndedrag kalte han sabotørene for “britiske banditter”.