Våpenkappløp under jorden

Fra 1700-tallets fougasser til den kalde krigens atomminer har ideen om å skjule sprengstoff under jorden lenge gjort slagmarken usikker for verdens soldater – og sivile.

Fra 1700-tallets fougasser til den kalde krigens atomminer har ideen om å skjule sprengstoff under jorden lenge gjort slagmarken usikker for verdens soldater – og sivile.

Krigen i Ukraina: Russerne bruker minefeller

Da en FN-konvensjon i 1997 forbød antipersonellminer, håpet mange at det ville være slutten på våpenet som dreper så vilkårlig.

Men krigen i Ukraina har satt en foreløpig stopper for de forhåpningene. Her har russiske tropper ifølge en representant for Røde Kors minelagt nødhjelpsveiene inn og ut av havnebyen Mariupol.

Også under tilbaketrekningen fra Kyiv-regionen har russerne lagt igjen en rekke ubehagelige overraskelser for ukrainerne som vender tilbake. Ifølge president Zelenskyj har militært utstyr, boliger og til og med lik blitt utstyrt med miner.

I motsetning til Ukraina har Russland aldri undertegnet FNs konvensjon mot antipersonellminer.

Dykk ned i landminens historie her:

Først kom et øredøvende brak. Brøkdelen av et sekund senere sprutet ild, stein og skarpe metallbiter i alle retninger, mens gaten i den amerikanske byen Yorktown ble revet opp.

Da røyken hadde lagt seg noen minutter senere denne maimorgenen i 1862, lå fem døde og tolv sårede nordstatssoldater på bakken. De overlevende kameratene deres stirret sjokkert på hverandre.

Noen sekunder tidligere hadde de sneket seg søvndrukkent og forsiktig gjennom en forlatt sørstatsstilling – og nå sto de midt i et blodig kaos som de ikke forsto noe av.

1750: Stein haglet over fienden

En hær som vurderte å angripe Malta, måtte tenke seg om en ekstra gang på 1700-tallet. Forsvarsstyrkene hadde nemlig forberedt en spesiell velkomst til angripende styrker: Fra de opptil flere meter dype hullene i klippene – såkalte fougasser – kunne forsvarsstyrkene fyre av et regn av steiner i ulik størrelse ut over en fiende som forsøkte seg på en landgang på strendene.

Fougassen var et enkelt våpen: et hull hogd i klippen med et mindre kammer aller nederst. Forsvarerne plasserte krutt i kammeret, la et trelokk over og fylte resten av hullet med store steiner og grus.

Fra kruttkammeret og opp langs hullet gikk det en smal kanal med en lunte, som en soldat kunne tenne på. Når ilden fikk kruttet til å eksplodere, ble steinene spydd ut i en avstand av 300 meter.

Fougasser ble også brukt andre steder i Europa, men på Malta var hullene hogd ut i klipper, noe som gjorde våpenet mer stabilt og effektivt.

Etter alt å dømme var soldatene blitt angrepet av artilleriild, men ingen hadde sett noen kanoner i mils omkrets. Så hvor kom ilden fra?

Svaret fikk soldatene like etter, da en observatør hadde undersøkt området som var truffet. Soldatene var blitt «lemlestet og drept» av Sørstatenes nyeste våpen, landminer, konkluderte han. Og bak dette usiviliserte og dypt uetiske våpenet kunne det bare stå én mann: den beryktede generalen Gabriel J. Rains.

Urfolk ble ofre for den første minen

Rains ble i 1803 født inn i en søskenflokk på åtte i North Carolina, og som de fleste av brødrene endte han med å få en utdannelse i militæret.

Vitnemålene hans viser at den unge mannen særlig gjorde seg bemerket innenfor fagområder som teknisk tegning, kjemi og artilleri – tre disipliner som Rains få år senere kombinerte til en eksplosiv cocktail som kom til å endre krigføring for alltid.

1. Når en soldat tråkker på minen, knuses en ampulle med svovelsyre, som så renner ut i et rør fullt av kaliumklorat. 2. Tennsatsens kjemiske blanding utløser en stikkflamme som antenner svartkruttet i landminen.

© Imageselect & Shutterstock

1862: Tidlig mine ødela alt i en radius på 30 meter

En offiser under den amerikanske borgerkrigen fant opp en bombe som kunne skjules under bakken og eksplodere når en soldat tråkket på den. «Barbarisk», mente fienden.

General Gabriel J. Rains ble en av nordstatshærens hardeste motstandere under den amerikanske borgerkrigen. Generalen fant nemlig opp en forløper for den moderne landminen som viste seg å være uhyre effektiv mot nordstatshæren og økte Sørstatenes militære sjanser.

Rains’ landmine besto av en nedgravd granat fylt med svartkrutt, som ble aktivert av en tennsats. Sørstatsoffiseren brukte lang tid på å utvikle den optimale tennsatsen, og konstruksjonen var en av Sørstatenes best bevarte hemmeligheter.

Oppfinnelsen ble først avslørt etter krigen, og viste at tennsatsen besto av en glassampulle med svovelsyre. Ampullen var plassert i toppen av et rør fylt med kaliumklorat og knust glass.

Røret hadde en kobberpropp og gikk helt inn i granaten. Granaten ble gravd ned slik at bare toppen av røret og proppen stakk opp av jorden. Når en soldat tråkket på proppen, ble den trykt ned og knuste ampullen. Svovelsyren reagerte med kaliumkloratet, utviklet en stikkflamme og antente kruttet.

Et avgjørende moment var å finne frem til vekten som måtte til for å trykke proppen sammen og knuse ampullen. Etter flere måneders eksperimenter, som kostet ham peke- og tommelfingeren på høyre hånd, fant Rains ut at et trykk på minst 3,2 kilo var optimalt. Ifølge øyenvitner var landminer dødbringende innenfor en radius på 30 meter.

De første som fikk merke hans begeistring for eksplosiver, var seminolstammen i Florida, der Rains fikk kommandoen over et fort i 1839. Området var plaget av hyppige kamper mellom nybyggere og urfolk, og ofte gikk de opprinnelige innbyggerne også til angrep på Rains’ fort.

For å forebygge snikangrep installerte Rains i april 1840 en liten «torpedo», som de første landminene ble kalt, omtrent 1,5 kilometer fra fortet. Landminen besto i all enkelhet av en tom artillerigranat som ble fylt med krutt og festet til en snubletråd. Når en fiende berørte tråden, ble minen utløst og eksploderte.

Rains’ oppfinnelse viste seg effektiv. Selv om den primitive landminen var for svak til å drepe, var eksplosjonen kraftig nok til å advare soldatene på fortet om eventuelle snikangrep.

En stridsvogn som kjørte over en Flachmine, fikk blant annet ødelagt beltene.

© AWM

1916: Trekasse stanset stridsvogner

  1. september 1916 ble stridsvogner brukt for første gang i historien. Det skjedde da britene satte inn det fryktinngytende kjøretøyet i Nord-Frankrike under første verdenskrig.

Tyskerne oppdaget imidlertid snart at kjøretøyene hadde et svakt punkt – den ubeskyttede undervognen – og begynte straks å utvikle panserminer.

De første eksemplarene var imidlertid bare nedgravde granater, men med tiden lagde tyskerne en rekke reelle panserminer, hvorav Flachmine 17 ble den mest brukte.

En Flachmine var en liten trekasse fylt med høyeksplosiv nitrocellulose. I toppen hadde minen fire detonatorer som ble aktivert når en stridsvogn kjørte over den.

Eksplosjonen var kraftig nok til å ødelegge stridsvognens belter. Våpenet kunne også fjernstyres ved hjelp av en ledning.

Det nye, kreative forsvaret sikret Rains en forfremmelse, men fikk ellers ingen større oppmerksomhet fra hans overordnede. Men den vellykkede landminen hadde tent en gnist i Rains.

De neste tiårene arbeidet han intenst med sin nye oppfinnelse, og eksperimenterte blant annet med lunter og tennsatser mens han deltok i flere indianerkriger og i den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-48.

Rains nektet å gi opp

I oktober 1861 ankom Rains, som nå var blitt general, Yorktown i Virginia for å slutte seg til sørstatshæren. Et halvt år tidligere hadde den amerikanske borgerkrigen brutt ut, og Rains hadde fått i oppdrag å forsvare Yorktown mot en gigantisk nordstatshær som beleiret og bombarderte byen.

Rains kjempet med «besluttsomhet» og utviste «stor iver og tapperhet», forteller militære dokumenter. Men til tross for generalens innbitte motstand avgjorde Sørstatenes o­ver­kom­man­do at Yorktown skulle evakueres, slik at soldatene kunne være med på å etablere en ny forsvarslinje nærmere hovedstaden, Richmond.

Rains var rasende og nektet å overgi byen sin til fienden. Mens soldatene hans trakk seg tilbake i ly av mørket natt til 3. mai 1862, plantet Rains et stort antall «torpedoer» rundt omkring i Yorktown og langs evakueringsruten.

Noen av minene kom til å gå av når soldatene tråkket på dem. Andre ble festet til snubletråder og ville bli utløst når soldater enten gikk inn i trådene eller åpnet en dør eller løftet noe verktøy som var festet til landminen med en tråd.

1936: Stålsylinder spratt opp og kastrerte soldater

I 1936 fant tyskerne opp en ny slags mine – i stedet for å detonere nedenfra spratt den opp i lufta før den eksploderte.

Franske soldater, som i 1940 patruljerte området foran Maginotlinjen i det nordlige Frankrike nær grensen til Tyskland, møtte et våpen som de aldri hadde sett tidligere. Opp av bakken spratt plutselig en slags granat, som brøkdelen av et sekund senere sprøytet små metallkuler i alle retninger.

Franskmennene hadde møtt tyskernes nyeste landmine: Schrapnellmine 35 (S-mine). Selve minen var på størrelse med en ølboks, og kunne aktiveres både ved trykk og snubletråd.

En mindre kruttladning skjøt minen omtrent en meter opp i lufta, før nok en eksplosjon skjøt en byge av 360 stålkuler ut til alle kanter i en radius av omtrent 150 meter.

S-minen ble produsert i nesten to millioner eksemplarer, og var en av tyskernes mest effektive landminer. Allierte soldater fryktet våpenet, som de kalte «Kastratoren» og «Ballehoggeren», fordi minen spratt opp i midjehøyde og forvoldte stor skade på underlivet og kjønnsdelene.

Den amerikanske oberstsløytnanten C.E.E. Sloan beskrev minen som «trolig det mest fryktede våpenet de allierte soldatene møtte i krigen».

Neste morgen ble morgenstillheten brutt av kraftige eksplosjoner. I takt med at nordstatssoldatene bevegde seg inn i Yorktown, gjenlød byens gater av brak og forferdelige skrik.

Nytt våpen opprørte alle

Da nyheten om landminene nådde general George B. McClellan, som hadde kommandoen over nordstats-hæren ved Yorktown, sendte han ut en erklæring som fordømte det feige bakholdsangrepet på soldatene hans på det kraftigste.

Ifølge McClellan var angrepet kujonaktig, og fienden hadde «gjort seg skyldig i den mest morderiske og barbariske handling ved å plassere torpedoer nær brønner, kilder, flaggstenger, krutthus, telegrafkontorer og i tasker og meltønner osv.»

McClellans ord opprørte de ærekjære hærførerne fra Sørstatene, som følte seg voldsomt truffet i stoltheten og soldat-æren. General Joseph E. Johnston, den ansvarlige for forsvaret av Richmond, krevde en øyeblikkelig undersøkelse av hendelsene i Yorktown.

© Imperial War Museum

1940: Døden kom fra oven

Et av nazistenes mest banebrytende våpen under andre verdenskrig var Sprengbombe Dickenwend 2 Kg (SD2) – historiens første klasebombe. Våpenet ble sluppet fra fly og delte seg i to når det var på vei mot bakken.

Dermed fungerte det ytre skallet som en fallskjerm for den to kilo tunge sprengladningen som dalte ned. Bombene var konstruert slik at en tredjedel av dem eksploderte så snart de traff bakken. En tredjedel gikk av når en person kom borti dem, og den siste tredjedelen hadde tidsinnstilling og gikk av etter en viss tid.

Metoden viste seg å være særdeles effektiv – den krevde mange ofre og kunne lamme et stort område i dagevis.

Men før den kom i gang, sto Rains selv frem som oppfinneren av de eksplosive anordningene, og erklærte at han bare hadde forsøkt å utjevne styrkeforskjellen mellom fiendens enorme hær og hans egen undertallige enhet.

Landminene var brukt til å forsterke den defensive linjen, slik at sørstatssoldatene kunne «redde våre syke, sårede og svekkede», forklarte Rains.

General vant en halv seier

Rains’ ord var nytteløse. Hærledelsen ville ikke akseptere fordekte våpen, og utstedte kort etter et dekret som forbød landminer. I stedet for å akseptere nederlaget kastet Rains seg ut i en skriftlig redegjørelse som skulle overbevise hans overordnede om at Sørstatene kunne dra stor nytte av landminer.

«Ingen soldat vil marsjere over minelagt land, og et korps av ingeniørsoldater, der alle har to 10-tommersgranater, to tennsatser (til å lage miner, red.) og et muldyr til transport, kan stanse en hær», fastslo Rains.

Landminene ville hindre fienden i å rykke raskt frem og dermed gi sørstatshæren verdifull tid til å reorganisere og gjøre seg klar til nye slag, forklarte generalen. Dessuten ville våpenet svekke fiendens kampånd kraftig, mente han.

1. En splint holder tennsatsen på plass og forhindrer den i å aktivere minen for tidlig. . 2. tennsatsen aktiverer med en liten tennladning minens omtrent 200 gram sprengstoff, TNT.

© warreelics.eu

1942: Enkel landmine skulle spre frykt

I 1942 utviklet tyskerne den beryktede Schützenmine 42 – kjent som Schü-mine. Den teknisk sett enkle konstruksjonen var fylt med omtrent 200 gram av sprengstoffet TNT, som var akkurat nok til å rive foten av en uheldig soldat, men samtidig ikke kraftig nok til å drepe ham.

Det lå praktiske og økonomiske vurderinger bak minen. Den begrensede mengden sprengstoff gjorde nemlig at minen var svært liten – omtrent 12 cm lang, 8,2 cm bred og 4,5 cm høy – og dermed billig å produsere, lett å transportere og rask å grave ned.

For tyskerne var minens største fordel imidlertid at de mange sårede soldatene ville belaste fienden, som måtte bruke ressurser på medisinsk behandling av kves­te­de. Noen tyske offiserer mente at hver gang en soldat tråkket på en Schü-mine, mistet fienden tre soldater, fordi to av den såredes medsoldater måtte forlate stillingen og bære ham bort.

Tyskerne var også overbevist om at synet av skrikende og lemlestede soldater ville demoralisere kameratene mer enn slagmarkens døde.

Den blodige avskrekkingsfilosofien bak tyskernes Schü-mine ble etter hvert den ledende, og brukes fortsatt innenfor produksjonen av landminer.

Via omveier endte rapporten fra Rains på bordet hos George Randolph, Sørstatenes krigsminister, som selv hadde stor erfaring med artilleri. I motsetning til så godt som alle generalene var han ikke avvisende til Rains’ landminer, og mente at det springende punktet måtte være «formålet» med bruken av våpenet.

Landminene skulle ikke benyttes til «bare å ødelegge liv», men hadde i stedet sin berettigelse «i et brystvern som kunne motstå angrep, eller på en vei for å stanse en forfølgelse».

Resultatet ble en offisiell uttalelse fra krigsdepartementet om at landminer kunne benyttes under spesielle forhold.

«Minene blir nå verdsatt»

De «spesielle forholdene» kom tidligere enn Sørstatene hadde fryktet. Allerede i slutten av 1862 kunne hærledelsen se at et fatalt nederlag truet i horisonten.

Den opprettet derfor et eget «Torpedo Bureau», der Gabriel J. Rains fikk frie hender og nærmest ubegrensede midler til å utvikle nye landminer som kunne brukes i krigens siste faser. Generalen arbeidet blant annet med en ny tennsats som ville «eksplodere ved det minste trykk» og gjøre landminene enda mer dødbringende.

Kyllinger skulle holde minen varm nok til at den fungerte i kaldt vær.

© Getty Images

1954: Atombombe skulle stanse Sovjet-angrep

Som vern mot en sovjetisk invasjon av Vest-Europa gikk britene i 1954 i gang med å utvikle en gigantisk atom-mine.

Planen var at de 7,3 tonn tunge Blue Peacock-minene skulle graves ned rundt­ omkring i Vest-Tyskland og deretter sprenges hvis russerne gikk til angrep. For å unngå funksjonsfeil om vinteren vurderte britene å plassere levende kyllinger i våpenet. Kroppsvarmen fra disse skulle sikre at elektronikken i minen ikke ble så kald at den ble satt ut av funksjon.

I 1957 bestilte den britiske hæren ti miner til levering i Tyskland. Men før landminene var klar, avbrøt og mørkla forsvarsdepartementet prosjektet i februar 1958. Britene fryktet en politisk skandale hvis offentligheten fikk nyss om at britene planla Vest-Tysklands undergang, ettersom landet var en alliert.

Men formelt holdt Rains på at han bare ville bruke våpenet sitt som «en metode til å forsvare oss mot abolisjonisthæren (nordstatshæren, red.), som invaderer vårt land med det erklærte mål å utrydde».

Utsikten til nederlag fikk nå også Sørstatenes president, Jefferson Davis, til å erklære sin fulle støtte til Rains, som like etter begynte å grave ned miner rundt flere store sørstatsbyer for å beskytte dem mot fremtidige invasjoner.

Sommeren 1863 led sørstatshæren flere alvorlige nederlag og ble tvunget ut i en rask retrett. I ren desperasjon vendte president Davis seg til Rains og ga ordre om at han skulle bruke oppfinnelsen sin «for full kraft».

Under vietnamkrigen ble Claymore-minen et viktig våpen for USAs soldater.

© Gregory Proch/Imageselect

1956: Superlandmine ble amerikanernes nye «soldat» på slagmarken

Masseangrep under Koreakrigen satte USAs styrker under press og ga ideen til en fjernstyrt landmine som kunne erstatte soldater.

Amerikanske soldater trodde ikke sine egne øyne. Bølger av kinesiske soldater skylte inn over dem i direkte, selvmorderiske angrep. Desperat forsøkte soldatene å holde kineserne unna med maskingevær og artilleri, men strømmen av fiender ville tilsynelatende ingen ende ta.

Under Koreakrigen (1950-53) sto amerikanerne for første gang overfor en fiende som angrep uten å skjele til tapstall. Tusener og atter tusener av kinesiske soldater ble bevisst sendt i døden, og USA måtte innse at det var behov for et nytt våpen i utmattelseskrigen.

Svaret ble M18 Claymore – en fjernstyrt mine som effektivt kunne utslette en mindre hær. Minene ble vanligvis plassert nær utsatte stillinger, og når fiendtlige styrker gikk til angrep, kunne en plate av C-4-
sprengstoff inne i minen skyte ut 700 stålkuler med en fart på 1200 m/s – farten var så høy at stålkulene ble formet til spisse prosjektiler.

Eksplosjonen skapte en vifteformet, to meter høy dødssone som kunne drepe i en avstand på opptil 50 meter og såre folk innenfor 250 meter.

Den 1,6 kilo tunge Claymore-minen viste for alvor sitt dødbringende potensial under Vietnamkrigen. Da produserte USA hver måned 20 000 landminer, som effektivt stanset de nordvietnamesiske angrepene.

Claymore-minen er stadig en del av U.S. Armys arsenal og er blitt kopiert av så godt som alle større lands forsvar.

Rains minela nå veier, broer, jernbaner og forsvarsverker for å holde fienden unna, mens Sørstatene samlet krefter til et siste, desperat forsvar. «Landminene er som en vakt som aldri sover», skrev mineoppfinneren, som ifølge egne opptegnelser blant annet gravde ned 1298 miner rundt Richmond.

Med Sørstatenes eksistens i fare begynte selv de generalene som før hadde motarbeidet våpenet å søke hjelp hos Rains i et forsøk på å fortsette krigen. «Minene blir nå verdsatt», skrev Rains i 1864. «Jeg får flere henvendelser rundt bruken av dem enn jeg på noen måte kan leve opp til».

Nytt våpen var fremtiden

Selv om Rains’ miner såret og drepte et stort antall fiendtlige soldater, kunne ikke våpenet beseire nordstatshæren, og i april 1865 kapitulerte Sørstatene.

Miner avfyrte stålkuler mot flyktende østtyskere.

© Scanpix

1970: Dødelig mine holdt østtyskere fanget bak Jernteppet

I april 1976 avslørte Michael Gartenschläger – en tidligere politisk fange i DDR – en hemmelighet for den vesttyske offentligheten. På grensegjerdet mellom Øst- og Vest-Tyskland hadde det østtyske regimet nemlig installert miner som skulle stanse flyktende østtyskere. Våpenet rystet vesttyskerne og gikk under navnet Splittermine Modell1970 (SM-70).

For å dokumentere det kommunistiske regimets brutalitet hadde Gartenschläger krysset grensen til Øst-Tyskland og hentet en SM-70, og nå kunne vesttyskerne se våpenet med egne øyne: En traktformet mine, vanligvis montert på grensegjerdet.

Minen ble aktivert av tråder festet på gjerdet, og virket som et jaktgevær. Når minen ble utløst, eksploderte 110 gram TNT og avfyrte en byge av 80 stålkuler mot enhver som forsøkte å komme over grensegjerdet. Prosjektilene var dødbringende på 25 meters avstand.

I 1970-årene installerte DDR 60 000 miner langs den tysk-tyske grensen. Etter en handelsavtale med Vest-Tyskland ble minene fjernet – de siste i 1984.

Rains ga imidlertid ikke slipp på landminene. I 1873 tok han patent på en ny, forbedret tennsats, og fire år senere skrev han en artikkel hvor han blant annet filosoferte over om bruken av landminer overhodet var etisk forsvarlig.

«Det fins ingen klare regler for etikk i krig. Nye våpen er alltid blitt avvist som ulovlige og barbariske når de er blitt brukt første gang, men likevel har alle nasjoner tatt dem til seg på grunn av deres effektivitet i nedslakting av mennesker», skrev mannen bak landminen.

Rains fikk rett i sin forutsigelse – siden den amerikanske borgerkrigen er miner blitt brukt på alle verdens slagmarker.