Bli med på virkelighetens Robinson-ekspedisjon
I 1864 strander to besetninger i hver sin ende av en svært øde øy mellom New Zealand og Antarktis uten å vite om hverandre. De skipbrudne griper skjebnen på helt forskjellige måter. I sør hersker samhold og orden, i nord lever de etter jungelloven.
Talløse skipsdramaer har utspilt seg ved Aucklandøyene, der kastevinder og lumske skjær gjør farvannet livsfarlig.
Bølgene angriper skipet
Thomas Musgrave er kanskje en jypling blant garvede sjøulker med sine 31 år, men han er kjent som en fenomenal kaptein og navigatør. Egenskapene er imidlertid ikke verdt en døyt da det blåser opp til storm en januarkveld i 1864 mens Musgraves skip, Grafton, ligger for anker utenfor Auckland Island.
Rasende bølger pisker og river i skonnerten. Den vrir seg som en annen utbryterkonge i sine to ankerkjettinger. Da et voldsomt vindkast plutselig hamrer inn i skipssiden som en gigantisk knyttneve, skjer det som besetningen har fryktet – den ene ankerkjettingen gir etter, og det solide Grafton blir et lett bytte for bølgene.
Festet til havbunnen med bare ett anker driver skipet uten retning i det opprørte havet, frem til ankeret litt over midnatt 3. januar løsner fra havbunnen. En kjempebølge løfter Grafton til værs og kaster fartøyet inn mot de skarpe skjærene så skroget slår sprekker. Så feier enorme dønninger over dekk og fyller skipet med vann.
Kaptein Musgrave og hans fire besetningsmedlemmer mister fotfestet i den brutale kollisjonen, og mens de sjokkert prøver å få oversikt over katastrofens omfang, legger Grafton seg på siden. På sin vei mot Sydney i Australia har besetningen gått på land ved en gudsforlatt øygruppe, der innbyggertallet plutselig gikk fra null til fem – og der flere fortapte sjeler snart melder sin ankomst.
Dødsdømt fartøy fanget i stormen
Musgrave og hans umake besetning bestående av den franske gullgraveren François Raynal, den portugisiske kokken Henry Forgès og to menige sjømenn – en nordmann som kalte seg Alick og briten George Harris – hadde lagt ut fra Sydney i Australia 12. november 1863, drevet av drømmen om å finne sølv på den avsidesliggende Campbell Island sør for New Zealand.
Men på Campbell Island viste drømmen seg å være nettopp det – funklende, men uoppnåelig – og sjøfolkene måtte innse at det bare var å begynne på hjemturen. For at utflukten ikke skulle være helt mislykket, ville Musgrave ta turen innom øygruppen Auckland Islands og nedlegge en flokk sjøløver, slik at femkløveret ikke skulle vende helt tomhendt tilbake til Sydney, men hadde noe skinn og olje de kunne selge.
Skipsforliset har nå satt en stopper for den ambisjonen, og etter en søvnløs og urolig natt på dekket av det dødsdømte fartøyet skynder Musgrave og kompani seg i grålysningen å redde det som reddes kan.
I øsende regn og vind som ikke løyer ett sekund, får de buksert proviant, personlige eiendeler og gods i land fra det sønderslåtte Grafton i den medbrakte jollen, som til alt hell viser seg å være i god behold.
Sjøløve på menyen
Gjennom tidene har både hvalfangere og kolonister forsøkt å stable på beina en tilværelse på den isolerte øygruppen Auckland Islands. Her, omtrent midtveis mellom New Zealand og Antarktis, reiser bratte klipper seg høyt over havoverflaten. Ingen har imidlertid holdt ut, mest på grunn av det elendige klimaet. Storm avløser vind, vind avløser regn, regn avløser bitende kulde, og øyas krokete trær gir ikke mye le. Selv på årets varmeste dager er temperaturen sjelden over ti grader.
Bare sjøløver finner seg til rette på de værharde øyene, og store deler av året ligger de enorme dyrene og drar seg på klippene mens de bjeffer hest mot hverandre og kjemper om plassen. Dyrene blir de skipbrudnes redning. Musgrave og folkene hans rekker å få en kasse gjennomvåte skipskjeks samt litt mel, sukker og saltet kjøtt med seg i land, men provianten varer ikke lenge.
Bevæpnet med køller går derfor Musgrave, George og Alick på sjøløvejakt allerede andre dag. Da de omsider vender tilbake til leiren de i hast har etablert ved bredden, er de innsmurt i blod – og synlig stolte. Fra en sjømann har Musgrave en gang hørt hvordan man knerter en sjøløve – «slå den hardt over neseroten rett mellom øynene, der kraniet er tynnest». Taktikken har fungert bra på en 1,5 meter lang og cirka 50 kilo tung krabat.
«Den smakte delikat – akkurat som lam», noterer Musgrave i dagboken. Så legger han optimistisk til at det ser ut til å være rikelig med sjøløver der:
«De brøler i skogen som vilt kveg, og vi forventer at de skal storme teltet vårt hvert øyeblikk».
Teltet er snekret sammen av seilduk og vrakrester og byr verken på ly eller komfort. Nettene er iskalde, bakken kald og klam, og når det gryr av dag, er mennene stive i alle lemmer og mer utmattet enn da de krøp til køys.
Verst av alt er svermene av sandfluer som biter natt og dag. De små, blodsugende krypene setter seg overalt og holder på å drive mennene til vanvidd. Det hjelper ikke å prøve å klaske dem, skriver Raynal i dagboken: «De gjør seg bare flate, legger vingene tett inntil kroppen for å fylle minst mulig og fortsetter med å bite og suge av blodet vårt med grådig vold».
For å slippe unna sandfluene og de feite, blåglinsende spyfluene som kravler overalt, bestemmer mennene seg for å bygge en slags bolig på en høyde som ligger nær både skog, bekk og strand, og så snart beslutningen er tatt, øker aktivitetsnivået betraktelig. Alle deltar på like fot og bytter på å gå på jakt og lage mat. Slitet passer kaptein Musgrave utmerket – han er den eneste som har både kone og barn å forsørge, og bare ved å holde seg i aktivitet kan han unngå å synke ned i mismot ved tanken på hvordan familien i Sydney skal klare seg.
Snart har mennene skapt en trygg base som de døper Epigwaitt – et indiansk ord som skal bety «bolig ved vannet». Boligen har ikke bare havutsikt, den er også lun og tørr og har til og med glassvinduer – hentet fra Grafton, som fortsatt ligger og skvulper rett der ute. Mennene skuer ofte utover havet fra vinduene, men utsikten gir dem ikke mulighet for å følge dramaet som 10. mai 1864 utspiller seg bare tre og en halv mil lenger nord på motsatt ende av øya, der et skotsk skip er i havsnød.
Kaptein Musgrave knerter en sjøløve med et kraftig slag mellom dyrets øyne. Foto: State Library of Victoria
Nytt forlis ved Auckland Islands
Da Invercauld 2. mai 1864 la Melbourne bak seg med kurs for Sør-Amerika, strålte solen over et blikkstille hav. Men en ukes tid senere har svarte skyer trukket sammen over skipet med den 25 mann store besetningen. Om kvelden 10. mai blir fartøyet fanget i et forferdelig uvær med hylende storm, snø og sludd nordvest for Auckland Islands.
Invercauld vekselvis synker ned i dype daler og rir på toppen av flere meter høye bølger, og i det tette mørket klarer utkikken knapt å se en hånd foran seg. Han trøster seg med at tremasteren ifølge den skotske kapteinen George Dalgarno befinner seg flere nautiske mil fra nærmeste rev. Men Dalgarno har regnet feil. Skipet har kurs direkte mot Auckland Island, og da en loddrett klippe plutselig tårner seg opp, oppdager utkikken det for sent.
«Land i sikte», brøler han forferdet, før kaoset er et faktum. Mens kapteinen vekselvis banner og sverter og utsteder ordrer til besetningen, presser vinden og bølgene skipet tettere og tettere inn mot den ublide kysten. Naturkreftene har overtatt styringen, og med et øredøvende brak etterfulgt av en forferdelig lyd skraper skipet mot et rev og går på grunn.
Sekundet etter kantrer Invercauld, og de paniske besetningsmedlemmene prøver av alle krefter å klamre seg til master og reling. Vannmassene velter inn over dekket og skyller alle mann over bord, og mens bølgene slår det sjanseløse fartøyet til pinneved på bare 20 minutter, kjemper mennene for sine liv i det iskalde, skummende havet. Dødsangstens skrik blir overdøvet av den tordnende brenningen.
Da en av sjømennene, den 23 år gamle Robert Holding, som den første kryper i land etter forliset, tror han først at han er den eneste overlevende. Desperat roper han ut i mørket, og til sin store lettelse får han svar.
Kveldsskolen gjør alle like
Mot sør går livet sin vante gang. Som alltid etter kveldsmaten fordriver kaptein Musgrave og mennene tiden med å sette seg på skolebenken. Det holder dystre tanker på avstand, og på kapteinens initiativ bytter mennene på å være lærer. Mens Raynal underviser mannskapet i fransk og matematikk og prøver å lære analfabetene Henry Forgès og Alick å lese og skrive, står Musgrave for bibeltimene. 20 år gamle George Harris tar seg av undervisningen i muntlig engelsk, mens Forgès og Alick lærer de andre portugisisk og norsk.
«De nye relasjonene forsterker samholdet. Fordi vi bytter på å være hevet over hverandre, kommer vi i virkeligheten på samme nivå, og det skaper en perfekt balanse mellom oss», noterer Raynal fornøyd i dagboken. Han har for lengst gått tom for blekk, men har funnet et utmerket alternativ i sjøløveblod. I det hele tatt briljerer han gang på gang med sin oppfinnsomhet. For eksempel forvandler han en treplate til et sjakkbrett ved hjelp av sot og kalk, og med godt håndlag skjærer han ut de fineste brikker.
Han lager også et dominospill og gjør en gammel loggbok om til en kortstokk, men sistnevnte oppfinnelse kommer han raskt til å angre. Musgrave er nemlig en like elendig kortspiller og dårlig taper som han er en gemyttlig kaptein. I nederlagets stund tar ikke kapteinen fem flate øre for å overøse motspillerne med språkets verste gloser, så for å bevare den gode stemningen kaster Raynal i et ubevoktet øyeblikk kortene på bålet.
En ny dag på elendighetens strand
19 mann har overlevd Invercaulds forlis, og seks har druknet. Men da det går opp for de overlevende hvor de er havnet, er det ikke fritt for at de misunner de døde. Mer menneskefiendtlige omgivelser skal man lete lenge etter, og mens de hutrende mennene taust kryper sammen på en steinete strand ved foten av en nesten hundre meter høy og bratt topp, stirrer de utover havet der Invercauld har gått til grunne.
Det vesle mennene har fått med seg i land av proviant er snart brukt opp, og mens enkelte prøver å stille den verste sulten med tang og tornete planter som vokser i fjellsprekkene, kaster andre seg begjærlig over små skalldyr fra fjøra. Så snart de har fått litt å spise, synker mennene hen i avmakt og apati, og bare matrosen Holding synes å ha bevart livsgnist og initiativ.
Det er da også han som noen dager etter forliset får øye på liket av skipets medbrakte gris der den driver omkring ute i vannet. Kroppen har gått helt i oppløsning, og da Holding tar fatt i forbeina for å trekke dyret på land, løsner forkroppen fra bakkroppen. Men de strandede sjøfolkene bryr seg ikke – de er på nippet til å bukke under for sult, og det fordervede kjøttet går ned på høykant. Men snart gnager sulten igjen like sterkt som før.
En grufull tanke har allerede slått flere av mennene, men så langt har de skamfullt holdt den for seg selv. Nå drister imidlertid båtsmannen seg til å si det ingen andre tør å si: at de skal trekke lodd om hvem som skal ofre seg. Hvis bare noen av de skipbrudne skal ha sjans til å overleve, blir de nødt til å ty til kannibalisme, insisterer han.
«Jeg kunne aldri drømt om å drepe og spise en annen mann», avfeier Holding ham i forferdelse, og innser med gru at de skipbrudne har blitt hverandres verste fiender. Selv tør han nå knapt å legge seg til å sove i frykt for at han aldri skal våkne igjen.
Frokost, middag, kvelds: sjøløve
«Frokost – sjøløve som er kokt ned til suppe, stekte røtter, kokt sjøløve eller stekt ditto, servert med vann. Middag – det samme. Kveldsmat – det samme. Dette gjentar seg 21 ganger i uken», skriver Musgrave i dagboken og sammenligner Auckland Island med et fengsel.
Som de fire andre i Epigwaitt er han møkklei hverdagens monotoni, og det er ingenting som tyder på at de kommer til å slippe ut av fangenskapet. Ingen skip passerer forbi i horisonten, ingen fangstfolk går i land for å jakte. Dager blir til måneder, og en dyster forutanelse avløser gradvis den første tidens pågangsmot og pionerånd.
«Øynene mine er svake og blodskutte av å speide urolig etter hjelp. Aldri har jeg lidd så mye som jeg gjør nå», noterer Musgrave, som er blitt både gråhåret og giktplaget av påkjenningene. Han bekymrer seg hele tiden for familien hjemme – «min kone, mine barn er ofrene for min ulykke» – og dessuten har det dukket opp et nytt problem. Mot all forventning er sjøløvene bare sesonggjester som forsvinner i måneder om gangen. Disse periodene må de skipbrudne hangle seg gjennom på en diett av planter, skalldyr og fugler, men de blir aldri ordentlig mette.
Langsom marsj over øya
I nord er mannskapet på Invercauld i ferd med å bukke under for sult og kulde én etter én, og i fjæra ligger allerede to døde besetningsmedlemmer som ingen har overskudd til å begrave. Men ikke engang møtet med døden får kaptein Dalgarno til å foreta seg noe. Han er lammet av selvmedlidenhet og reagerer knapt da Holding insisterer på at de bør finne et bedre sted å slå leir og gjøre en mer helhjertet innsats for å finne mat.
Motvillig slår kapteinen og de andre besetningsmedlemmene likevel følge med Holding, men marsjen over klippene og inn på øya går uendelig sakte. Hele tiden er det noen som sakker akterut, snubler av utmattelse eller bare setter seg ned og gnager på en rot som stikker opp av den frosne jorda. Ingen synes å bekymre seg om de andre.
De som har det verst, er de to dekksguttene Liddle og Lancefield. Som de lavest rangerte må de finne seg i å bli hundset med, og mens offiserene tar seg en hvil, blir Liddle og Lancefield igjen og igjen sendt til en bekk for å hente vann som de fyller i støvlene sine for å få det med seg tilbake til sine overordnede.
En redningsplan tar form
«Det er 25. desember – første juledag – en jubeldag for alle kristne. Mine tanker vandrer, flyr over havet til mitt hjemland. Jeg ser for meg foreldrene mine som sitter foran peisen. Begge har hvitt hår, ansiktene deres er slitte og rynkete, og de er iført sørgeklær. Min mor og far gråter over sønnen deres, som de er overbevist om er død», skriver Raynal, men blir så nedstemt ved tanken at han skyver dagboken fra seg.
«Vi seiler til New Zealand», erklærer han resolutt og kikker rundt på sine sørgmodige kamerater, som stirrer tilbake med vantro blikk.
«Vi bygger en stor og sterk båt», forklarer Raynal videre, uten at jubelen står i taket av den grunn. I stedet for å prøve å overtale de andre til å hoppe på ideen, setter Raynal i gang på egen hånd.
«En god begynnelse vil være det mest effektive for å overbevise mine ledsagere», skriver han – og det får han rett i. Da de andre ser hvordan franskmannen greier å konstruere en primitiv, men velfungerende smie og forvandle noe av jernballasten fra Grafton til blant annet en sag, en hammer, en meisel, knipetenger og spiker, tennes håpet i dem.
Plutselig kan de se en vei ut av elendigheten og slutter opp om Raynal og planene hans om å bygge en båt på 10-15 tonn med plass til alle. Nær Epigwaitt må de rankeste trærne felles for å bli til skipstømmer, og fra seks om morgenen til seks om kvelden sages, hamres og bankes det i vei på stranden. Langsomt tar et skip form.
«Alle står på og er i godt humør», skriver Musgrave. Hendene hans er så stive og hovne av arbeidet og de bitende sandfluene at han knapt klarer å holde på pennen.
Sjøfolk finner husly
«Jeg kan se en skorstein», brøler en av de skipbrudne i nord. «Den er like i nærheten av stranden», roper han med krefter han ikke ante at han hadde etter en nærmest uendelig marsj til nordøstspissen av Auckland Island. Og ganske riktig. Som i et drømmesyn får de overlevende fra Invercauld øye på ikke bare en skorstein, men flere mer eller mindre falleerdige hus. Etter lang tids elendighet ser lykken omsider ut til å smile til de utmattede og avmagrede mennene.
Gledesstrålende inntar de den vesle, forfalne bosettingen som en gruppe hvalfangere har bygd ti år tidligere.Dagens andre mirakel inntreffer da Holding og et par av de andre oppdager en sjøløve i strandkanten. Det er den første sjøløven Invercauld-mannskapet har møtt på, og da de om kvelden guffer i seg det stekte kjøttet, merker de for første gang siden forliset en kjærkommen metthetsfølelse.
En knust drøm
På Raynals improviserte skipsverft i fjæra lenger sør er humøret på bånn. Etter ukevis med hardt arbeid har det gått opp for mennene at skipet de har hatt i tankene, er en dødsseiler. De har ikke innsikt nok til å løse oppgaven, og dessuten mangler de både jern og passende planker for å kunne gjøre fartøyet ferdig.
«Erkjennelsen er som et skudd i hjertet», kroter Musgrave ned med sine verkende fingre.
Men desperasjonen er kortvarig. I slutten av mars 1865 – knapt 15 måneder etter forliset – er mennene igjen i full sving. I stedet for å lage et nytt skip har de bestemt å bygge Graftons 3,6 meter lange jolle om til en seilbåt og gjøre den lenger, høyere og mer sjødyktig.
«Målet er å prøve å seile til New Zealand, om det så skal bli det siste jeg gjør», skriver Musgrave i dagboken.
Endelig et skip i sikte
I nord tør Robert Holding nesten ikke å forlate leiren til mannskapet fra Invercauld mer. Omtrent hver gang han har begitt seg ut for å lete etter mat, kommer han hjem til død og elendighet.
Folk dør som fluer, og de overlevende er desperate av sult. Når en av mennene endelig har fått nedlagt en liten fugl, for eksempel, skynder han seg å spise kjøttet rått for å slippe å dele med de andre. Da Holding en dag finner nok et lik nær bosettingen, gjør han en grusom oppdagelse: Noen har spist av den døde sjømannen – og det er ikke et dyr som har vært på ferde.
Dalgarno er fortsatt blottet for handlekraft, men da antall overlevende fra Invercauld er nede i tre, går han motvillig med på en plan som matros Holding har klekket ut. Av morkne planker fra bosettingen snekrer mennene sammen en kano og padler over et smalt sund til en liten øy, der det til de skipbrudnes begeistring viser seg å være kaniner.
Gnagerne er ikke enkle å få tak i, men de gangene de treffer blink med en stein, vet mennene at de ikke dør av sult den dagen. Når mennene ikke leter etter mat, speider de etter skip, og 22. mai 1865 – rundt et år etter forliset – skjer mirakelet.
«Et skip, et skip, et skip», brøler Dalgarno nede fra stranden. Det får Holding og Smith til å komme løpende. Ivrig veiver alle tre med armene og tøyfiller de har bundet til en pinne, og da briggen, et portugisisk fartøy ved navn Julian, setter en jolle på vannet, holder mennene på å sprekke av glede. Men selv nå glemmer ikke Dalgarno hvem som bestemmer.
«Jeg fører ordet. Du holder kjeft», formaner han Holding, som er så overveldet av følelser at han ikke får frem et ord uansett.
Litt senere blir de tre skipbrudne tatt om bord på Julian, som er på vei til Sør-Amerika, og mens Dalgarno og Smith vartes opp i kapteinens gemakker, tar Holding gladelig imot en beskjeden plass blant likesinnede under dekk.
Han er bare lykkelig for å komme levende fra Auckland Island, der likene av resten av mannskapet på Invercauld ligger og råtner. Forliset og prøvelsene på øya har imidlertid ikke skremt sjøulken ut av ham, og han fortsetter livet til sjøs etter at han er reddet.
Tre av Graftons besetningsmedlemmer la ut med jollen. Foto: State Library of Victoria
En jolle med kurs mot New Zealand
To måneder senere, da mannskapet på Grafton har vært strandet i ett år, seks måneder og seksten dager, stevner tre av de fem besetningsmedlemmene ut fra øya. Skipets jolle er bygget om, men har bare plass til tre, så mens Musgrave, Raynal og Alick 19. juli 1865 legger øya bak seg, blir George Harris og Henry Forgès værende i Epigwaitt. Musgrave har nemlig lovet å komme tilbake å redde dem så snart han kan.
Optimistisk har de døpt jollen Rescue, «Redning», men da fartøyet har kommet ut på åpent hav, er det bare så vidt det klarer å leve opp til navnet. Det blåser opp til et fryktelig uvær. Bølgene tårner seg flere meter opp over den ombygde jollen, og hver gang en skummende brottsjø velter inn over båten, blir de sjøsyke mennene gjennomvåte og overbevist om at deres siste time er kommet.
Men også denne gangen skal det vise seg at de har hellet med seg. Etter fem dagers ferd i hard sjø når jollen med de tre dødelig utmattede sjøfolkene frem til newzealandske Stewart Island, tre mil sør for Sørøya. Her får mennene en varm mottakelse av en av de fastboende, kaptein Tom Cross, som byr på et varmt bad og et overdådig måltid bestående av «stekt flesk, fisk, et berg av poteter og nystekt brød rett fra ovnen», som Raynal takknemlig noterer i dagboken.
Cross går med på å seile Thomas Musgrave tilbake til Auckland Island, og da han en tåkete ettermiddag i august 1865 slår døren opp til Epigwaitt, holder Henry Forgès på å gå i bakken av sjokk. Han stirrer på Musgrave som om han var et spøkelse, mens George Harris på sin side går amok av gjensynsglede og stormer mot kapteinen.
«Kaptein Musgrave, hvordan går det? Hvordan går det?» gjentar en opprømt Harris flere ganger, mens han griper Musgraves hånd og lar gledestårene strømme.
Selv om Harris og Forgès har stolt på at Musgrave ville komme og hente dem, har de flere ganger holdt på å miste motet og legge seg til for å dø. Sjøløvene har ikke vist seg ved kysten i det siste, og fugler har det heller ikke vært mange av, så mennene har måttet leve av de ytterst få musene de har klart å fange.
Mens Musgrave har seilt til Auckland Island om bord på Cross’ seilskip Flying Scud, har Raynal og Alick blitt værende i Invercargill i New Zealand. Men før turen går tilbake til sivilisasjonen og gjenforening med Raynal og Alick, må Harris og Forgès smøre seg med tålmodighet.
På vei til Auckland-øyene mener Musgrave å ha sett røyk fra et bål på den nordlige delen av øya, og han vil forsikre seg om at det ikke fins andre skipbrudne her. På tilbaketuren kaster Flying Scud derfor anker, og Musgrave går i land for å lete etter bålet og de som kan ha tent det.
Men Musgrave finner verken ild eller et eneste levende vesen. Derimot finner han liket av en uthungret mann i ruinene av en gammel og forlatt bosetting. Mannens klær er fillete, håret langt og rotete, og ved siden av han ligger det en haug med skjell, restene av hans siste måltid. Mannen har etter alt å dømme sultet i hjel, men hvem han er, og hvordan han endte opp på Auckland-øyene, aner ikke Musgrave.
«Dette fryktelige synet ville gjort inntrykk på hvem som helst, men for meg var det ekstra vondt. Hvis ikke det guddommelige forsyn hadde vist meg så stor nåde, kunne det like godt ha vært mine knokler som lå der på bakken. Det gir grunn til ettertanke», forteller Musgrave i sine erindringer etter å ha blitt gjenforent med familien i Australia. Her må Musgrave love sin kone å bli på land, og han arbeider resten av sine dager som fyrvokter på den sørøstlige kysten av Australia.