Førsteopplaget av Darwins­ “Artenes opprinnelse”­ ble utsolgt allerede første dag

© BPK/Topfoto/AKG Images

Charles Darwin la seg ut med Gud og hvermann

I over 20 år har Charles Darwin holdt sin ukristelige teori om livets utvikling for seg selv. Men en dag i 1858 får han et sjokk: En annen forsker er klar til å fremsette nøyaktig samme ideer som han selv har. Nå haster det for Darwin å få boken sin på markedet. For 150 år siden satte han siste punktum i det banebrytende verket “Artenes opprinnelse”.

11. november 2016 av Stine Overbye
“I think” – jeg tror – skriver den 28 år gamle Charles Darwin ettertenksomt i sin hemmelige notatbok fra 1837. Ordene er myntet på skissen han har laget like under: en tegning av livets tre som forgreiner seg fra gamle arter til nye.

En banebrytende teori er så smått i ferd med å ta form i hodet på den britiske legesønnen. Det er bare et år siden han kom hjem fra sin fem år lange jordomseiling med briggen HMS Beagle.

Tiden har han brukt på å gjøre observasjoner som – sammen med alle bøkene han har lest – har trukket bort fundamentet under kristentroen hans. Ideen om at enhver art er gudeskapt og uforanderlig, er dypt rotfestet i den unge vitenskapsmannen, ja, i hele den vestlige sivilisasjonen.

Men i sitt stille sinn har Darwin nå begynt å sette spørsmålstegn ved forestillingen om Guds ferdige skaperverk. Kanskje, tenker han, har det seg slik at arter endres, og nye oppstår som følge av naturlige prosesser.

En oktoberkveld i 1838 sitter han og blar på måfå i en bok om befolkningslære, “An Essay on The Principle of Population”, en avhandling om befolkningsprinsippet, skrevet av økonomen T.R. Malthus.


I boken formulerer forfatteren en lov som sier at befolkningen alltid vil ha en tendens til å vokse raskere enn mengden levnetsmidler vil øke, noe som vil føre til knapphet og hungersnød. Med andre ord vil det nødvendigvis fødes flere enn det maten rekker til, ifølge Malthus’ grunntanke.

Mens han leser dette går det et lys opp for Darwin: Hvis man overfører den teorien på naturen, betyr det at individene må kjempe for overlevelse, at de må slåss om de begrensede ressursene.


I den kampen vil individer med særlig gunstige egenskaper seire, og egenskapene vil bli ført videre til avkommet slik at arten med tiden endres.

“Her har jeg endelig funnet en teori som jeg kan arbeide med”, noterer han, og legger til: “Jeg er så oppsatt på å unngå å trekke forhastede konklusjoner at jeg har bestemt meg for ikke å skrive ned selv det korteste utkastet av den”. 

En rask skisse av et tre (t.h.) illustrerte Darwins tanke om at dyr utvikler seg fra gamle arter til nye. Skissen ble rablet ned etter at han kom hjem fra fem års studier av naturen, slik den artet seg blant annet i Brasil.

© Polfoto/Topfoto/University of Georgia

Charles Darwin frykter sin egen teori

I et brev til vennen og botanikeren Joseph Dalton Hooker avslører Darwin noen år senere sine hedenske tanker om transmutasjon – ennå har han ikke tatt ordet evolusjon i sin munn: “Helt siden jeg kom hjem fra reisen med “Beagle” har jeg vært opptatt av et svært blasfemisk arbeid.


Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste som ikke ville kalle det galskap. Jeg var i gang med å sortere organismene fra Galápagos, og jeg bestemte meg for å gjemme unna hvert eneste vitnesbyrd som kan fortelle det minste om hva arter er.

Jeg er så godt som overbevist om – stikk i strid med hva jeg tidligere forestilte meg – at arter ikke (og dette er omtrent som å tilstå et mord) er helt uforanderlige.

Jeg tror jeg har funnet ut (dette er meget dristig), hvordan artene best tilpasser seg forskjellige miljøer – nå rynker du pannen og tenker med deg selv:

Åh, hva er det for slags mann jeg har kastet bort tiden min med å skrive til. For fem år siden ville jeg selv ha tenkt det samme”, medgir Darwin.

Bli med HISTORIE og opplev Galápagosøyene

Joseph Dalton Hooker er ikke avvisende overfor Darwins ugudelige tanker. Han påpeker bare at man som naturforsker ikke har rett til å studere spørsmålene om artene i sin alminnelighet, før man har studert i det minste noen av dem i detalj.

Hookers kommentar svir. Charles Darwin føler seg truffet og erkjenner at han må være spesialist før han kan tillate seg å generalisere. Vel er han en respektert forsker, ikke minst takket være reiseskildringen “Voyage of the Beagle” fra 1839 og en bok om dannelsen av koralløyer fra 1842.

Men skal han bli anerkjent som en overlegen vitenskapsmann, må han ha eksepsjonelt gode kunnskaper. Ikke minst når det kommer til en sak som dette, hvor det er et allment akseptert verdensbilde som kan stå for fall.

Å sette spørsmålstegn ved den kristne skapelsesteorien er som å be om en ørefik.


Det vet Darwin utmerket godt, og skulle han ha vært i tvil, trenger han bare å huske tilbake på hvilken oppstandelse det skapte da en anonym forfatter i 1844 ga ut verket “Vestiges of the Natural History of Creation”, Spor av skapelsens naturhistorie.

Verket handler om artenes utvikling, og selv om det vitenskapelig sett er en lettvekter, er budskapet i høy grad provoserende: Mennesket nedstammer fra fiskene. Først 40 år senere, 25 år etter at Darwin selv hadde samlet mot til å publisere, sto forfatteren bak verket frem.

Darwin er urolig for responsen

Den rådende oppfatningen på 1840-tallet er at alle nålevende arter har oppstått i sin ferdige skikkelse umiddelbart etter en syndflod for få årtusener siden. I en tid som dette skapte bokens påstand ramaskrik.


Ikke overraskende ble derfor verket til den anonyme forfatteren brutalt slaktet av både kirken og i vitenskapelige kretser. Geologen Adam Sedgwick, en av Darwins læremestre, gikk til og med så langt som å si at det beste ville være “å knuse skallen på dette avskyelige misfosteret for å gjøre en ende på krypingen dets”.

Darwin er ikke et øyeblikk i tvil om at ideene hans om transmutasjon og naturlig utvelgelse vil skape minst like stor oppstandelse, men samtidig gleder han seg over at en annen har beredet grunnen for ham.


Med sin ranke skikkelse, biske mine og det svarte kinnskjegget, fremstår han som selvsikkerheten selv, men innerst inne er han konfliktsky og frykter for reaksjonene som venter.

“Tenk bare på hvordan de første astronomene ble forfulgt”, skriver han i notatboken sin, med henvisning til folk som Kopernikus og Galilei, som ikke bare påkalte seg kirkens vrede, men som også ble latterliggjort av samtiden for sine påstander om at det er jorden som beveger seg rundt solen, og ikke omvendt.

Darwins familie rammes av sykdom

I sin streben etter å bli spesialist bruker Darwin åtte år på å studere levende og fossile krepsdyr som rur og andre rankefotinger, og i perioden fra 1852 til 1854 gir han ut fire avhandlinger om disse beskjedne skapningene.


Heldigvis er han så privilegert at han ikke behøver å tjene til livets opphold mens han fordyper seg i sitt vitenskapelige arbeid, for i ryggen har han en solid familieformue.

Men selv om han er spart for økonomiske­ bekymringer, skorter det ikke på sorg og sykdom i livet hans:

I 1842 dør hans bare tre uker gamle datter Mary Eleanor, og i 1851 blir hans ti år gamle datter og øyensten Anne utsatt for samme skjebne da hun bukker under for tuberkulose.

Selv sliter han også med dårlig helse i lange perioder, og de dagene det står best til, greier han høyst å sitte ved skrivebordet i noen få timer. Motgangen i privatlivet tærer hardt på Darwin – han har hatt en religiøs oppvekst og også lest til prest, men tapet av hans elskede datter får ham til å tvile på Gud.

Høsten 1854 begynner Darwin så smått å bli klar til å vie seg til teorien sin igjen, ved siden av det tidkrevende arbeidet med de små krepsdyrene. 9. september 1854 skriver han i dagboken: “Har begynt å sortere notatene til teorien om artene”.

Allerede 12 år tidligere, i juni 1842, har han skrevet ned ideene sine i korte trekk med blyant, og i 1844 i et 230 sider langt skrift som ikke har blitt trykt.

Men nå går han i gang med en kraftig utvidelse av verket som han kaller “min store bok”, og som bærer arbeidstittelen “Natural Selection”, Naturlig utvelgelse.

Samtidig melder han seg inn i en forening for dueoppdrettere, fordi han håper at han ved å studere byduer, som nedstammer fra klippeduen, vil finne bevis som støtter teorien hans om tilpasning til miljøet og den naturlige utvelgelsen.

I sitt hjem i landsbyen Downe, rundt 2,5 mil sør for London, eksperimenterer han dessuten med planter og frø i et forsøk på å skaffe dokumentasjonen han så inderlig trenger.  

Darwin risikerer å tas igjen

på Charles Darwins skrivebord. Den dagen mottar han et 20 sider langt brev fra Malaysia. Avsenderen er landsmannen Alfred Russel Wallace, en ung, selvlært biolog som Darwin har møtt ved en tidligere anledning.


I brevet argumenterer Wallace omtrent med Darwins egne ord for de samme ideene som Darwin har syslet med i over 20 år. Brevet er intet mindre enn et perfekt sammendrag av Darwins evolusjonsteori.

Sjokkert må Charles Darwin innse at noen andre er i ferd med å komme ham i forkjøpet, og det bare fordi han selv har nølt så lenge med å presentere sine banebrytende tanker.

I brevet ber Wallace Darwin om å sende manuskriptet videre til geologen Charles Lyell, som er Darwins venn og store inspirasjonskilde.


Og mens han ennå er rystet i sitt innerste, setter Darwin seg ned og formulerer et følgebrev til vennen: “Hvis Wallace hadde sett manuskriptutkastet som jeg skrev i 1844, kunne han ikke ha laget et bedre sammendrag. All min originalitet, hva den nå enn måtte bestå i, er nå ødelagt”, beklager Darwin seg.

Sammen med botanikeren Joseph Dalton Hooker arrangerer Lyell i all hast et møte i vitenskapsselskapet Linnean Society i London 1. juli for å sikre Darwin et forsprang.


På møtet vil Hooker og Lyell legge frem både Wallaces rapport og et utdrag av Darwins skrift fra 1844, men selv makter ikke Darwin å delta.

Ti dager etter at han har mottatt brevet fra Wallace, dør hans yngste sønn, Charles Waring, av skarlagensfeber. Darwin meddeler derfor sine trofaste venner at han er ute av stand til å tenke.

Første reaksjon

Under møtet i London leser sekretæren for vitenskapsselskapet høyt fra både Wallaces og Darwins skrifter, men uten at innholdet ser ut til å gjøre nevneverdig inntrykk på de få tilstedeværende.


Ingen reagerer på det de hører, muligens fordi de er overveldet av den store informasjonsmengden de blir bombardert med.

Noen av deltakerne måper åpenlyst når de hører det som blir lagt frem, uvitende om at de er vitner til offentliggjøringen av en vitenskapelig sensasjon – en begivenhet som senere skal bli omtalt som “begynnelsen på den moderne biologien” eller “starten på den darwinistiske revolusjon”.

Før han forlader møtelokalet, slår selskapets president da også fast at 1858 har vært “et begivenhetsløst år uten de store vitenskapelige lyspunktene”.

Den eneste trykte omtalen av fremleggelsen blir skrevet av den irske professor Haughton, som hevder at “det som er nytt i alt dette, er feil, og det som er riktig, er gammelt nytt”.

Darwin endrer hele tiden i teksten

Lettet over at det offentlige dramaet har uteblitt, fortsetter Darwin arbeidet med sin store bok, mens rivalen Wallace gripes av nye ideer.


Ofte blir Darwin avbrutt av sykdom og korte opphold på det han kaller “doktor Lanes herlige vannkuranstalt”, men etter mer enn 400 dagers arbeid, er han omsider ferdig.

Forleggeren hans, John Murray, er ikke umiddelbart begeistret over å skulle gi ut verket, muligens fordi han aner et opprør fra religiøse kretser, men han overvinner skepsisen.

På den annen side irriterer det ham at Darwin helt frem til utgivelsen hele tiden kommer med endringer til teksten.

Prisen for de mange rettelsene – 72 pund – betaler Darwin selv, en sum som tilsvarer nesten 100 eksemplarer av boken i butikken.

Den 22. november 1859 kommer verket “On the Origin of Species by Means of Natural Selection”, på norsk kalt “Artenes opprinnelse”, ut i et førsteopplag på 1250 eksemplarer til en pris på 15 shilling per stykk. Bøkene blir revet bort på utgivelsesdagen, men allerede 7. januar 1860 er neste opplag på 3000 eksemplarer klar.

Verket vekker øyeblikkelig oppsikt og kritikk, og anmeldelsene svinger fra rødglødende raseri til ekstase. Blant anmelderne som er i harnisk­ er Darwins gamle geologilærer, Adam Sedgwick, som finner tanken om gradvis utvikling fra en felles stamform både tåpelig og frastøtende.

“Darwin utviser fra tid til annen en rørende godtroenhet. Han ser ut til å tro at isbjørnen, ettersom den er henvist til matrester som flyter i polhavet, etter en tid kan forvandle seg til en hval”, skriver han spydig.

Avslutningsvis spør Sedgwick. “Hvorfor gjør han dette? Uten tvil, er jeg overbevist om, fordi han ønsker å gjøre oss uavhengige av vår Skaper”.

Også vitenskapsmannen Richard Owen tar skarp avstand fra Darwins teori. Han hevder at Darwin må være gal når han antar at naturlig utvelgelse er det eneste mulige prinsippet for artenes avløsning av hverandre.

Blant de begeistrede anmelderne er Joseph Dalton Hooker, som skamroser Darwin, og zoologen Thomas Henry Huxley, som i avisen “The Times” bare har lovord til overs for “Artenes opprinnelse”.

Også i den internasjonale forskerverdenen blir Darwins verk godt mottatt – de fleste føler seg overbevist om ideen om artenes naturlige opprinnelse, selv om få ennå fatter ideen om naturlig utvelgelse. I religiøse kretser derimot er harmen over Darwins verk voldsom

Den absurde ideen om at mennesker nedstammer­ fra apene, fikk karikatur-tegnerne­ til å kaste seg over Darwin.

© Scanpix/Corbis

Kirke kontra vitenskap

En solrik junilørdag i 1860, litt over et halvt år etter at “Artenes opprinnelse” er utkommet, ramler over 1000 mennesker inn på naturhistorisk museum i Oxford.


Flere hundre blir avvist i døren på grunn av plassmangel i møtesalen. Årsaken til det massive fremmøtet er at den britiske foreningen til fremme av vitenskap og forskning (“The British Association for the Advancement of Science”) har arrangert et debattmøte, en konfrontasjon mellom kirkens menn og tilhengerne av darwinismen.

Hovedpersonen selv er syk og holder seg hjemme i Downe, men til stede er blant andre Oxfords biskop Samuel Wilberforce, som også er kjent som “Soapy Sam” på grunn av sine fremragende talegaver, og Darwins to varmeste fortalere, Huxley og Hooker.

Under møtet angriper biskopen i en lang, glødende tale darwinismen for å være både latterlig, ulogisk og uten vitenskapelig belegg. Til slutt henvender han seg til Huxley og spør sarkastisk om han nedstammer fra apene på bestemorens eller bestefarens side.

Huxley – som siden skal bli kjent som “Darwins bulldog” – begynner i første omgang med å hviske til sidemannen:

“Herren har skjenket meg denne mannen i nådegave”. Så tar han ordet og begynner å plukke biskopens argumenter fra hverandre.

Så erklærer han at han heller vil være barnebarn av en ape enn i familie med en mann som misbruker sitt intellekt til å spre fordommer og løgnaktigheter.

Damene dåner

Et sant kaos bryter ut. Et par damer i forsamlingen svimer av, og tilhørerne enten jubler eller raser over Huxleys slagferdige bemerkning.


Midt i forvirringen inntar den dypt religiøse Robert Fitzroy, kaptein på Darwins jordomreise, podiet. Med begge hender løfter han en tung bibel over hodet og roper til forsamlingen at de heller skal tro på Gud enn på mennesket.

Siste mann på talerstolen er Joseph Dalton Hooker. Rolig forklarer han at han selv har både avvist og tvilt på Darwins teori. Men etter å ha lest argumentene og bevisføringen i “Artenes opprinnelse”, har han blitt en overbevist tilhenger.

Etter debatten hevder begge parter at de kom best ut av den, men i offentligheten hersker det bred enighet om at Darwins tilhengere var duellens seierherrer.

Konfrontasjonen i Oxford viser seg senere å gå over i historien som darwinismens største øyeblikk, tidspunktet der vitenskapen seiret over religionen.

I løpet av kort tid gjør “Artenes opprinnelse” Darwin til en fetert vitenskapsmann, og hans revolusjonerende verk blir en storselger som kommer ut i tallrike utgaver og blir oversatt til de fleste europeiske språk, til norsk først i 1889.


Den enorme oppmerksomheten endrer imidlertid ikke på Darwins tilbaketrukne tilværelse: I sitt hjem arbeider han ufortrødent videre og bruker de neste over 20 årene på å skrive nye bøker, rette i de gamle og forske på alt fra ormer til orkideer og ansiktsuttrykk.

Allerede under sin reise med Beagle i 1830-årene, har Darwin skrevet i dagboken sin at han ikke kunne forestille seg å bruke livet sitt til noe bedre enn å gi et lite bidrag til natur-vitenskapens resultater.


“Dette har jeg gjort etter beste evne”, erklærer han beskjedent i selvbiografien sin fra 1876. “Så kan kritikerne si hva de vil. Den overbevisningen kan de ikke rokke ved”.

Darwin dør i 1882 og blir begravd blant kongelige i Westminster Abbey.

Kanskje du er interessert i