Thule lå ved verdens ende
Seks dager tok det ifølge den greske oppdagelsesreisende Pytheas å seile fra De britiske øyer til verdens ytterste landmasse, Thule.
Da han kom hjem etter en ekspedisjon til Nord-Europa rundt år 330 f.Kr., fortalte han om et ubeboelig sted der vann, jord og luft fløt sammen til en stor helhet.
De neste 2000 årene var det en etablert sannhet blant folkeslag i sør at Thule eksisterte et sted høyt mot nord, der verden ender.
Her fulgte selv natt og dag andre mønstre enn ved Middelhavet. Romeren Plinius kunne blant annet fortelle at om sommeren gikk solen aldri ned, og om vinteren sto den aldri opp.
Historikere har siden gjettet på at myten om Thule var satt sammen av beretninger fra Den skandinaviske halvøy, som antikkens grekere og romere bare så vidt hadde kjennskap til.
Folk som bodde nærmere Skandinavia, visste derimot at Thule måtte ligge et annet sted.
Den tyske munk-en Adam av Bremen slo i 1075 fast:
«Thule er øya som man i våre dager kaller Island, på grunn av isen som får havet til å størkne».
På 1900-tallet hadde geografer for lengst avskrevet Thule som en myte. Men i Tyskland mente det såkalte Thule-selskapet, som var tett forbundet med nazipartiet, at riket hadde eksistert. Her levde superrasen arierne, som tyskerne nedstammet fra.