Thule lå ved verdens ende
Seks dager tok det ifølge den greske oppdagelsesreisende Pytheas å seile fra De britiske øyer til verdens ytterste landmasse, Thule.
Da han kom hjem etter en ekspedisjon til Nord-Europa rundt år 330 f.Kr., fortalte han om et ubeboelig sted der vann, jord og luft fløt sammen til en stor helhet.
De neste 2000 årene var det en etablert sannhet blant folkeslag i sør at Thule eksisterte et sted høyt mot nord, der verden ender.
Her fulgte selv natt og dag andre mønstre enn ved Middelhavet. Romeren Plinius kunne blant annet fortelle at om sommeren gikk solen aldri ned, og om vinteren sto den aldri opp.
Historikere har siden gjettet på at myten om Thule var satt sammen av beretninger fra Den skandinaviske halvøy, som antikkens grekere og romere bare så vidt hadde kjennskap til.
Folk som bodde nærmere Skandinavia, visste derimot at Thule måtte ligge et annet sted.
Den tyske munk-en Adam av Bremen slo i 1075 fast:
«Thule er øya som man i våre dager kaller Island, på grunn av isen som får havet til å størkne».
På 1900-tallet hadde geografer for lengst avskrevet Thule som en myte. Men i Tyskland mente det såkalte Thule-selskapet, som var tett forbundet med nazipartiet, at riket hadde eksistert. Her levde superrasen arierne, som tyskerne nedstammet fra.
På svenske Olaus Magnus’ kart fra 1500-tallet lå Thule sør for Island.
Gudekonger sto bak pyramidene
Atlantis var større enn Afrika og ble regjert av gudekonger, frem til et jordskjelv fikk riket til å synke i havet på ett døgn. Slik skrev den greske filosofen Platon rundt år 360 f.Kr.
Rundt 2000 år senere ble påstanden tilsynelatende bevist. Da spanjolene trengte inn i Mexico, så de mayaenes og aztekernes pyramider, som minnet om Egypts store byggverk.
De måtte ha hatt samme læremestre, nemlig Atlantis’ gudekonger.
Dagens historikere mener at Platon ikke trodde på det sunkne riket. Atlantis var fantasi som skulle vise det perfekte samfunnet med sterke herskere, rikdom og nøysomhet.
Historiske kart fra 1600-tallet viste Atlantis som et kjempekontinent midt i Atlanteren.
Kristen sivilisasjon skjulte seg blant hedenske barbarer
Middelalderens europeere var sikre på at det fantes et kristent rike i India. Herskeren over riket var prestekongen Johannes, som nedstammet fra en av de tre vise menn i Det nye testamentet.
Her fantes undere som Ungdomskilden og porten til Edens hage.
Rikets eksistens ble tilsynelatende bevist i 1165, da et brev fra Johannes til den bysantinske keiseren sirkulerte i Europa.
Paven sendte ut en ekspedisjon, men den kom aldri tilbake.
På 1300-tallet visste europeerne nok om India til å utelukke at prestekongens rike fantes her. I stedet måtte det være slik at Johannes regjerte over det kristne Etiopia i Afrika.
Først i 1751 kom en munk på å spørre etiopierne, og det ble snart avslørt at de ikke kjente til noen hellig Johannes.
Et kart fra 1500-tallet plasserte prestekongens rike i Etiopia.
Munk fant paradis
Helgenenes hjem lå et sted i Atlanteren. Det var så velkjent at selv Kristoffer Columbus speidet etter Brendans øy da han seilte gjennom Atlanteren i 1492.
St. Brendan var en irsk munk som dro ut for å finne paradis på begynnelsen av 500-tallet.
Ifølge et skrift fra middelalderen nådde han frem til en hellig øy i Atlanteren, der munken og hans ledsagere gikk i land.
15 dager senere kom mennene tilbake til skipene sine, bare for å oppdage at de hadde vært borte i et helt år. Hele denne tiden hadde en mystisk tåke skjult øya.
Flere sjøfolk kunne siden fortelle at de hadde sett Brendans paradis i horisonten før de ble drevet bort av dårlig vær.
Portugals konge sendte på 1400-tallet en av dem ut for å lete etter øya. Men til alles skuffelse kom sjøfareren aldri tilbake.
Alle vitneutsagn pekte imidlertid på at øya måtte skjule seg et sted utenfor Afrika, og her fantes den på mange kart.
På 1700-tallet prøvde Spania igjen å finne Brendans øy, men da ekspedisjonene slo feil, ble pengesekken snurpet igjen. Og med pengene ebbet også strømmen av vitner som hadde sett øya ut.
Ifølge legenden gikk St. Brendan i land på ryggen av en hval.
Sunket land skulle forklare et mysterium
På 1800-tallet ble det gravd frem noen lemurfossiler i India. Zoo- loger klødde seg i hodet, for dyret lever bare på Madagaskar. Men briten Philip Sclater hadde en forklaring.
Han skrev i 1864 at det sunkne landet «Lemuria» en gang hadde strakt seg over Det indiske hav, og at dyret dermed hadde gått uten å bli våt på beina.
Forskere brukte den gangen «landbroer» som svar på zoologiske gåter, og enkelte mente at Sclaters Lemuria fortsatte tvers over Stillehavet.
Dette var forklaringen på forekomsten av asiatiske dyrearter i Amerika.
Først rundt 1960 ble en mer troverdig teori gjengs. Forskerne oppdaget at kontinentaldrift får verdensdelene til å bevege seg, og som følge av dette hadde Madagaskar hengt sammen med India for 84-95 millioner år siden.
Ifølge en oppfinnsom teori kunne lemurer en gang vandre over land fra Madagaskar til India.
Jakt på gullby kartla Sør-Amerika
Da spanjolene gikk i land på det amerikanske kontinentet, hørte de om Eldorado, der de lokale kastet gull og edelsteiner i en innsjø hver gang en ny konge ble innsatt. Herskeren selv lot seg dekke av gullstøv før han badet i sjøvannet.
Spanske ekspedisjoner dro inn i regnskogen, og i 1545 fant de en innsjø som måtte være den rette.
Men da de tappet den for vann, fant spanjolene bare minimalt med gull på bunnen.
Myten om Eldorado levde likevel videre, og håpefulle kolonister begynte å snakke om en hel by av gull.
Ryktene fikk konkurrenter på banen, og den engelske sjøhelten Walter Raleigh ankom i 1596 for å rappe skatten foran øynene på spanjolene.
Eldorado ble aldri funnet, men ekspedisjonene førte til at Sør-Amerikas indre ble grundig utforsket.
Eldorados eksistens var et faktum ifølge nederlandske kart fra 1600-tallet.
Kaninøy lå skjult i evig tåke
Sjøfolk holdt i århundrer utkikk etter en øy utenfor irskekysten som bare dukket frem fra tåken én dag hvert sjuende år.
Stedet het Hy-Brasil etter klanen breasal, som er gammelirsk for «stor», «vakker» eller «mektig».
Øya ble første gang tegnet inn på kart i 1325, og mange lette forgjeves.
En av dem var John Cabot – den første europeeren som utforsket Nord-Amerikas østkyst siden vikingene. Han ville helst bli kjent som mannen som fant Hy-Brasil, så Cabot speidet etter øya mens han seilte gjennom Atlanteren i 1497.
I 1674 ryktes det at en kaptein ved navn John Nisbet omsider hadde hatt flaks.
Han hadde gått i land og møtt en trollmann som bodde i et slott omgitt av store, svarte kaniner.
En foretaksom mann ba straks den engelske kongen om enerett til å kolonisere øya. Men historien viste seg å være oppfunnet av en spøkefull forfatter.
Hy-Brasil ble tegnet inn på et kart for siste gang i 1865.