Gullgraverne jaktet på storgevinst i Klondike

Gullfeberen i Klondike – en øde region i det kanadiske Yukon-territoriet – brøt ut etter et gullfunn ved Bonanza Creek den 16. august 1896. Den gang spredte ikke nyheter seg like raskt som i dag; i første omgang spredte ryktet om funnet seg bare til de få andre gullgraverne i området.

Det var først året etter at nyheten nådde resten av verden, da avisene begynte å skrive om gullfunnet. Resultatet ble en folkevandring.

Opp mot 100 000 mennesker forlot familie og hjem for å sette kursen mot Klondike, hvor gullgraverbyer – den største av dem var Dawson City – vokste opp av det karrige landet.

Livet som gullgraver langt fra sivilisasjonen kan være vanskelig å forestille seg. Men de gamle fotografiene hjelper. Vi har samlet 10 fotografier som til sammen gir et glimt av en fortid som for lengst er gravd bort.

Gullgraving krevde lisens

Enhver lykkejegers gulleventyr i Klondike startet med en lisens til 10 dollar (ca. 4323 nåtidskroner) som ga rett til å lete etter gull. Når gullgraveren fant et lovende sted, kostet det ytterligere 15 dollar for retten til å grave på det spesifikke jordstykket. Denne retten måtte fornyes etter et år – for den nette sum av 100 dollar.

Flere veier førte til Klondike

Seattle var det viktigste utgangspunktet for gullgraverne. De velstående seilte til St. Michael i Alaska, hvorfra mindre båter fraktet dem opp Yukon-elven til Klondike. Flertallet av lykkejegerne hadde imidlertid bare råd til å seile til Dyea eller Skagway, hvoretter de måtte forsere et fjell og seile videre via Yukon.

Oppakningen veide et tonn

Kanadiske myndigheter krevde at reisende måtte ha med seg et års forsyninger, så den gjennomsnittlige gullgraverens bagasje veide opp mot et tonn. Fjellpassene var for steile for pakkdyr, så hvis ikke gullgraverne hadde råd til å leie inn bærere, måtte de selv dra oppakningen over fjellet i flere omganger.

Gullgravere slet forgjeves

Historikere anslår at rundt 30-40 000 mennesker tok turen til Klondike. Av disse satte 15-20 000 ut for å grave etter gull, og av dem fant 4000 det gylne metallet. De aller fleste av dem fant imidlertid bare små mengder – bare noen få hundre traff en stor gullåre og ble svimlende rike.

Bondefanger snøt de reisende

I januar 1898 slo bedrageren «Soapy» Smith seg ned i Skagway. Kallenavnet «Soapy» stammet fra et svindelnummer der Smith solgte såpe med mulige pengepremier skjult i emballasjen. Paradoksalt nok var det bare Smiths egne menn som noensinne fikk en gevinst. I Skagway svindlet Smiths bande reisende gullgravere for penger ved å jukse i kortspill – eller ved å love å sende beskjeder fra en falsk telegrafstasjon.

Tog forkortet reisetiden

Behovet for transport til og fra Klondike førte til anleggelsen av en jernbane som gikk gjennom White-fjellpasset. Anleggsarbeidet startet i 1898, og banen sto ferdig to år senere. Den strakte seg 177 km fra Skagway i Alaska til byen Whitehorse ved Yukon-elven og var en av de steileste jernbanene i Nord-Amerika.

Byen skjøt opp nær gullfunnet

Dawson City ble grunnlagt samme år som det første gullfunnet i 1896. To år senere bodde det 17 000 mennesker her. Byen lå langt fra sivilisasjonen, men den var langt fra lovløs. Selv om både gambling og prostitusjon var tillatt, sørget det ridende kanadiske politiet for orden i gatene.

Gullstøv var betalingsmiddel

I Dawson City var gull et gangbart betalingsmiddel og selv små mengder var verdifulle. Gullet ble som regel oppgjort i vektenheten ounce (unse), hvor en unse tilsvarer ca. 30 gram. En gullgraver kunne forvente å få 16 dollar – mer enn 6000 nåtidskroner – for en unse gull.

Danserinne håvet inn penger

I Palace Grand Theatre kunne man se opptredener av Kathleen Rockwell – kalt «Klondike Kate» – som var kjent for sin sensuelle og flørtende dans. De nyrike gullgraverne forgudet henne, og mennene var rause med drikkepengene. På en god natt kunne Kate tjene 750 dollar – vel 300 000 kroner i dag.

Turen går til Nome

De sensasjonelle gullfunnene var i ferd med å dabbe av da nyheten om gullfunn nær byen Nome i Alaska nådde Klondike i 1899. I Nome lå gullet på stranden og kunne samles inn uten lisens. Tusenvis av gullgravere satte umiddelbart kursen mot Nome, og gullrushet i Klondike ebbet ut.