500 f.Kr.: Babylon var omgitt av vann
For 2500 år siden risset en babylonsk karttegner sin tids verdensbilde i en leirtavle. Kartet, som i dag kan ses på British Museum, ble gravd ut i det nåværende Irak på 1800-tallet.
Det babylonske verdenskartet har en strengt skjematisk utforming. To ytre sirkler representerer havet, og innenfor sirklene markerer sju mindre sirkler viktige byer.
Babylon er verdens sentrum, og helt utenfor verden har kartografen angitt noen øyer med eksotiske navn: «Den stigende sols øy», «Øya der solen er skjult og ingenting kan ses» og «Øya hinsides fuglenes flukt».
Ifølge forskere er det lite trolig at navnene viser til noen faktiske steder, men må forstås som en mytologisk tolkning av verden.
Babylon er i sentrum av verden, og utenfor verdenshavet (dobbeltsirkelen) ligger de mytiske stedene.
400-tallet: Romernes kart kunne rulles ut
På landeveien kunne romerne ha med et detaljert kart over alle veier i Europa og Nord-Afrika. Det langstrakte kartet var tegnet på en skriftrull for å gjøre det enkelt å slå opp og orientere seg.
For romerne holdt det ikke å bygge gode veier mellom byene rundt om i det vidstrakte imperiet – de tegnet også kart over veinettet. Bare ett av disse er bevart for ettertiden, det såkalte Tabula Peutingeriana.
Kartet, som kan ses på bildet, er ikke den romerske originalen fra 400-tallet, for den er borte, men det er en nøyaktig kopi som ble laget av en munk på 1200-tallet.
Kartet dukket opp på et bibliotek i Worms på 1500-tallet og oppbevares nå på Österreichische Nationalbibliothek i Wien.
Kartet er tegnet på en 34 cm bred og 6,75 meter lang skriftrull, noe som gjør verden rimelig langstrakt. Prinsippet er omtrent det samme som på et moderne undergrunnskart.
Mens landmassene er misvisende, er kartets detaljeringsgrad og utstrekning til gjengjeld imponerende. Veinettet i Europa, India, Persia og Nord-Afrika er med, og det er oppgitt avstander mellom byene.
Kartet er tegnet på en skriftrulle, og den langstrakte formen får det til å minne om et moderne metrokart.
Italia og Sicilia ses fra et uvant perspektiv, men alle veier og avstander mellom byene er angitt.
Karttegnerens hjemsted i sentrum av kartet blandes sammen med de bibelske stedene Gog og Magog samt Adam's Peak.
1072: Omsluttet av myter
For mange av historiens karttegnere var den fysiske og den religiøse verden to sider av samme sak.
Verket som tyrkeren Mahmud Kashgari bin Hussayn bin Muhammad tilegnet kalifen i Bagdad, hadde på mange måter en vitenskapelig tilnærming. Her fins det første verdenskartet som er tegnet av en tyrker.
Kashgari har markert alle fjellkjedene med rødt, mens elver er tegnet med blått, hav med grønt og byer med gult.
Men selv om han har prøvd å være nøyaktig, har karttegneren plassert hjemtraktene sine, de tyrkiske delene av Sentral-Asia, i sentrum og tegnet inn de mytiske folkeslagene Gog og Magog, som er omtalt i Bibelen og Koranen, samt Adam's Peak, fjelltoppen i Sri Lanka, som Adam ifølge myten ble forvist til.
1145: Kristen konge ble aldri funnet
Den syriske biskop Hugo av Jabala overbrakte paven en trist nyhet: Muslimer hadde gjenerobret Edessa, en av korsfarernes hovedbastioner i Det hellige land.
For å lokke paven til et nytt korstog fortalte biskopen om en kristen kong Johannes som angrep muslimene fra øst. Kong Johannes, som også kaltes kirkeforstander (presbyteri), regjerte et kristent kongerike bortenfor India, og gjennom landet hans rant en elv fra selve Paradis.
Paven, og mange andre, hoppet på historien, og selv om det aldri lyktes å få kontakt med den mulige alliansepartneren, levde myten videre.
Med tiden ble Johannes' rike bare flyttet rundt i verden etter behov og er på dette kartet fra 1570 identisk med Det abyssinske imperiet, dagens Etiopia.
Den mytiske kongen hersker her over Abyssinia (Etiopia).
1325: Brasil kunne så vidt skimtes utenfor Irland
Karttegnerne kjente til Brasil lenge før Columbus. Vel å merke ikke det store landet i Sør-Amerika, men den irske øya Brasil. Ifølge myten lå denne øya utenfor vestkysten av Irland og var så innhyllet i tåke at den bare kunne ses én dag hvert 7. år.
Brasil dukket første gang opp på et kart fra 1325 og ble først fjernet fra de offisielle kartene i 1865.
En viss T.J. Westropp lot seg imidlertid ¢ikke overbevise. I 1872 seilte han ut for å bekrefte øyas eksistens, og sannelig dukket den ikke frem i tåken. Siden har ingen sett noe til Brasil.
1360: Nordpolen var en klippeøy
Tvilsomme reiseskildringer beskrev ukjente land. Kompassnålen ble for eksempel styrt av en magnetisk øy øverst på kloden.
I middelalderverket Inventio Fortunata beskrev en ukjent franciskanermunk de utrolige observasjonene han hevdet å ha gjort på en reise til Nordpolen.
Originalen fins dessverre ikke lenger, men den flamske kartografen Gerhard Mercator skrev et sammendrag i 1577. I dokumentet, som oppbevares på British Museum, kan man lese disse linjene om Nordpolen:
«Midt mellom fire kontinenter fins det en virvelstrøm som fire hav leder vannene sine til. Vannet dreier rundt og forsvinner ned i jorden... Rett under Nordpolen ligger en naken klippe midt i havet. Denne har en
omkrets på 33 franske mil og består utelukkende av magnetisk stein».
Eksistensen av en så stor magnet ga en forståelig, om enn feilaktig, forklaring på hvorfor kompassnålen alltid pekte mot nord. Beskrivelsen lå også til grunn for det første detaljerte kartet over Nordpolen i Mercator og Hondius' atlas fra 1606.
Det første kartet over Nordpolen viser den som en øy av magnetisk stein.
Asia lå på andre siden av Atlanterhavet. Nord- og Sør-Amerika er her lagt inn på Toscanellis kart.
1474: Dårlig sjøkart sendte Columbus på villspor
Den florentinske matematikeren, astronomen og karttegneren Paolo da Pozzo Toscanelli huskes særlig for to ting. For det første var det han som fikk ideen om å seile mot vest for å nå det forjettede krydderlandet mot øst, India.
For det andre tegnet han i 1474 sjøkartet som Columbus 18 år senere tok med på sin første reise til Den nye verden.
Dessverre for Columbus hadde Toscanelli grovt undervurdert jordens omkrets. Da Nord- og Sør-Amerika ennå var ukjent land, plasserte han Japan og Kina på den andre siden av Atlanterhavet.
På kartet (over) er Nord- og Sør-Amerika for forståelsens skyld lagt inn med lys bunnfarge. Vestkysten av Europa og Nord-Afrika har Toscanelli tegnet nokså korrekt, selv om størrelsen på kontinentene er helt feil i forhold til de amerikanske kontinentene.
De asiatiske øyene og landmassene er derimot fri fantasi. Med Toscanellis kart i hånden var Columbus overbevist om at han var kommet til Øst-India da han gikk i land på Bahamas.
1508: Kart advarte mot demonenes øy
«De som i tidligere tider seilte forbi disse øyene, ble ledet på villspor av demonene og kunne ikke gå i land uten fare».
Advarselen har kartografen Johannes Ruysch skrevet utenfor to små øyer nær Newfoundland. En kjent legende fortalte om en kapteins niese som gikk til sengs med en av mennene.
Som straff ble de to satt av på «Demonøya», der paret kunne ses på stranden mens de vinket febrilsk.
1510: California var en paradisøy
Spanjolene trodde de var kommet til øya California fra en populær roman første gang de satte sine bein på halvøya.
En av de mest seiglivede misforståelsene i kartografiens historie er forestillingen om at halvøya California var en øy. Den stammer fra en kjærlighetsroman av spanske Garci Rodriguez de Montalvo.
Boken forteller at «til høyre for India, side om side med det jordiske Paradiset, ligger øya California, og her bor det svarte kvinner som lever som amasoner uten menn blant seg».
Montalvo hadde neppe regnet med å bli tatt bokstavelig, men det ble han. 23 år senere oppdaget en mytterist fra Hernan Cortez' ekspedisjon til Mexico Californiahalvøya.
Senere tok den spanske conquistadoren selv turen dit, og konklusjonen hans var at stedet var eventyrøya fra Montalvos bok.
En ny ekspedisjon i 1539 kom frem til at California i virkeligheten var en halvøy.
Det fremgikk også av enkelte kart, men myten om paradisøya fortsatte å spre seg – selv etter at en ekspedisjon under ledelse av jesuitten Eusebio Kino i 1701 kom tilbake med sikre funn om at California var forbundet med fastlandet i nordenden.
Den spanske conquistadoren Hernan Cortez kalte California opp etter en eventyrlig øy fra en kjærlighetsroman.
Afrika har fått tilnærmet riktig form, men Madagaskar er ennå ikke oppdaget.
1554: Lys over det mørke Afrika
På 1500-tallet hadde europeerne seilt rundt Afrika og kjente litt til kontinentets form, slik det fremgår av den tyske kartografen Sebastian Münsters kart.
Münster var den første kartografen som tegnet kart over alle de kjente kontinentene. Afrikakartet ble utgitt i verket Cosmographia Universalis fra 1554, og Münster oppdaterte jevnlig kartene sine når han fikk nye opplysninger.
Selv om Münster arbeidet grundig og systematisk, var han ikke fremmed for å bruke fantasien når det gjaldt verdens mindre utforskede områder. Sør i Sahara har han for eksempel plassert en tett skog.
Nilens utspring legger han til to innsjøer som får vann fra de ikke-eksisterende Månefjellene. Også de nubiske kongenes mytiske graver har Münster vært i stand til å lokalisere.
1578: Skogkledd øy sør for Grønland
Da en kaptein ved navn James Newton seilte forbi sørspissen av Grønland, noterte han i loggboken at det lå en ukjent øy der, tilsynelatende fruktbar og dekket av skog.
Han ga øya navnet Buss. Allerede samme år ble Buss omtalt i en bok av vitenskapsmannen George Best, og i 1671 hevdet en kaptein å ha utforsket og kartlagt den.
Det fikk den engelske kongen til å utruste en ekspedisjon, men den kom tilbake uten å ha funnet øya. Konklusjonen var derfor at den måtte ha sunket i havet.
Først i 1818 slo en polarekspedisjon fast at det ikke fantes grunne områder i nærheten av der Buss skulle ha ligget. Øya hadde aldri eksistert.
1581: Verden fortalt som billedbok
Europa med krone på og Jerusalem i sentrum av verden. En tysk kartograf gjorde kartene til religiøse budskaper.
Heinrich Bunting hadde en kunnskap om geografi som var uvanlig for hans tid. Likevel lot han aldri kalde fakta stå i veien for sine kreative utfoldelser. Han hadde tvert imot en forkjærlighet for å blande vitenskap med symbolikk og religion.
Det fremgår tydelig av et av kartene hans, der verden er tegnet som et trekløver med Europa, Asia og Afrika som de tre bladene.
Verden er et trekløver med Europa, Afrika og Asia som de tre bladene og den hellige byen Jerusalem i sentrum. Et bilde på den religiøse ordenen.
I sentrum har Bunting plassert den hellige by Jerusalem. Foruten den kristne symbolikken henviser kartet samtidig til trekløveret i Hannovers byvåpen, karttegnerens hjemby.
I periferien av den egentlige verden har Bunting plassert England, Sverige og Danmark. Han må ha visst at Jylland er en del av det europeiske kontinentet, men symbolikken var viktigere enn realitetene.
På et annet kart har Bunting tegnet Europa som en dronning. Det skal vise til både den katolske moderkirken og den mytiske prinsesse Europa.
Spania bærer kronen, Italia holder rikseplet og Danmark holder septeret, mens hjertet ligger i Bøhmen.
Europa som dronning. Spania bærer kronen, mens Italia holder rikseplet og Danmark septeret.
Japan stemmer delvis, men Korea er en øy.
1598: Europas første inntrykk av Japan
Oppdagelsesreiser gjorde kartene litt mer virkelighetstro.
Det første kartet over det fjerne, lukkede og i Europa nesten ukjente Japan ble tegnet av den portugisiske jesuittmunken Luis Teixeira, som var en anerkjent matematiker og kartograf.
I motsetning tiI de fleste andre av datidens kart var det basert på et visst geografisk kjennskap og nesten brukbart. Teixeras kart inneholder imidlertid flere graverende unøyaktigheter – ikke minst er Japans naboland Korea avbildet som en øy.
Likevel var kartet i bruk helt frem til 1655, da det ble utgitt et mer presist japankart.
1616: Sørlig kontinent holdt jordkloden i balanse
Den flamske kartografen Petrus Bertius nøyde seg ikke med å finne opp en øy – han fant opp et helt kontinent som skulle ligge i Det indiske hav, bare adskilt fra Sør-Amerika av et smalt sund.
Bertius kalte kontinentet «Magellanica», etter den portugisiske sjøfareren Magellan. Bertius var ikke den eneste som mente at det måtte ligge et stort kontinent i sør.
Allerede i det 4. århundre f.Kr. mente filosofen Aristoteles at det måtte finnes et ukjent land på den sørlige halvkule. Logikken hans var at de store nordlige kontinentene måtte ha en motvekt for å holde jorden i likevekt.
Det skulle imidlertid gå lang tid før teorien ble utforsket. I 1773 ble den britiske oppdagelsesreisende James Cook den første som krysset den sørlige polarsirkelen, men det antarktiske kontinentet ble først observert i 1820.
Det ukjente kontinentet på den sørlige halvkule var opprinnelig Aristoteles' ide.
