500 f.Kr.: Babylon var omgitt av vann
For 2500 år siden risset en babylonsk karttegner sin tids verdensbilde i en leirtavle. Kartet, som i dag kan ses på British Museum, ble gravd ut i det nåværende Irak på 1800-tallet.
Det babylonske verdenskartet har en strengt skjematisk utforming. To ytre sirkler representerer havet, og innenfor sirklene markerer sju mindre sirkler viktige byer.
Babylon er verdens sentrum, og helt utenfor verden har kartografen angitt noen øyer med eksotiske navn: «Den stigende sols øy», «Øya der solen er skjult og ingenting kan ses» og «Øya hinsides fuglenes flukt».
Ifølge forskere er det lite trolig at navnene viser til noen faktiske steder, men må forstås som en mytologisk tolkning av verden.
400-tallet: Romernes kart kunne rulles ut
På landeveien kunne romerne ha med et detaljert kart over alle veier i Europa og Nord-Afrika. Det langstrakte kartet var tegnet på en skriftrull for å gjøre det enkelt å slå opp og orientere seg.
For romerne holdt det ikke å bygge gode veier mellom byene rundt om i det vidstrakte imperiet – de tegnet også kart over veinettet. Bare ett av disse er bevart for ettertiden, det såkalte Tabula Peutingeriana.
Kartet, som kan ses på bildet, er ikke den romerske originalen fra 400-tallet, for den er borte, men det er en nøyaktig kopi som ble laget av en munk på 1200-tallet.
Kartet dukket opp på et bibliotek i Worms på 1500-tallet og oppbevares nå på Österreichische Nationalbibliothek i Wien.
Kartet er tegnet på en 34 cm bred og 6,75 meter lang skriftrull, noe som gjør verden rimelig langstrakt. Prinsippet er omtrent det samme som på et moderne undergrunnskart.
Mens landmassene er misvisende, er kartets detaljeringsgrad og utstrekning til gjengjeld imponerende. Veinettet i Europa, India, Persia og Nord-Afrika er med, og det er oppgitt avstander mellom byene.
1145: Kristen konge ble aldri funnet
Den syriske biskop Hugo av Jabala overbrakte paven en trist nyhet: Muslimer hadde gjenerobret Edessa, en av korsfarernes hovedbastioner i Det hellige land.
For å lokke paven til et nytt korstog fortalte biskopen om en kristen kong Johannes som angrep muslimene fra øst. Kong Johannes, som også kaltes kirkeforstander (presbyteri), regjerte et kristent kongerike bortenfor India, og gjennom landet hans rant en elv fra selve Paradis.
Paven, og mange andre, hoppet på historien, og selv om det aldri lyktes å få kontakt med den mulige alliansepartneren, levde myten videre.
Med tiden ble Johannes' rike bare flyttet rundt i verden etter behov og er på dette kartet fra 1570 identisk med Det abyssinske imperiet, dagens Etiopia.
1325: Brasil kunne så vidt skimtes utenfor Irland
Karttegnerne kjente til Brasil lenge før Columbus. Vel å merke ikke det store landet i Sør-Amerika, men den irske øya Brasil. Ifølge myten lå denne øya utenfor vestkysten av Irland og var så innhyllet i tåke at den bare kunne ses én dag hvert 7. år.
Brasil dukket første gang opp på et kart fra 1325 og ble først fjernet fra de offisielle kartene i 1865.
En viss T.J. Westropp lot seg imidlertid ¢ikke overbevise. I 1872 seilte han ut for å bekrefte øyas eksistens, og sannelig dukket den ikke frem i tåken. Siden har ingen sett noe til Brasil.
1360: Nordpolen var en klippeøy
Tvilsomme reiseskildringer beskrev ukjente land. Kompassnålen ble for eksempel styrt av en magnetisk øy øverst på kloden.
I middelalderverket Inventio Fortunata beskrev en ukjent franciskanermunk de utrolige observasjonene han hevdet å ha gjort på en reise til Nordpolen.
Originalen fins dessverre ikke lenger, men den flamske kartografen Gerhard Mercator skrev et sammendrag i 1577. I dokumentet, som oppbevares på British Museum, kan man lese disse linjene om Nordpolen:
«Midt mellom fire kontinenter fins det en virvelstrøm som fire hav leder vannene sine til. Vannet dreier rundt og forsvinner ned i jorden... Rett under Nordpolen ligger en naken klippe midt i havet. Denne har en
omkrets på 33 franske mil og består utelukkende av magnetisk stein».
Eksistensen av en så stor magnet ga en forståelig, om enn feilaktig, forklaring på hvorfor kompassnålen alltid pekte mot nord. Beskrivelsen lå også til grunn for det første detaljerte kartet over Nordpolen i Mercator og Hondius' atlas fra 1606.
1510: California var en paradisøy
Spanjolene trodde de var kommet til øya California fra en populær roman første gang de satte sine bein på halvøya.
En av de mest seiglivede misforståelsene i kartografiens historie er forestillingen om at halvøya California var en øy. Den stammer fra en kjærlighetsroman av spanske Garci Rodriguez de Montalvo.
Boken forteller at «til høyre for India, side om side med det jordiske Paradiset, ligger øya California, og her bor det svarte kvinner som lever som amasoner uten menn blant seg».
Montalvo hadde neppe regnet med å bli tatt bokstavelig, men det ble han. 23 år senere oppdaget en mytterist fra Hernan Cortez' ekspedisjon til Mexico Californiahalvøya.
Senere tok den spanske conquistadoren selv turen dit, og konklusjonen hans var at stedet var eventyrøya fra Montalvos bok.
En ny ekspedisjon i 1539 kom frem til at California i virkeligheten var en halvøy.
Det fremgikk også av enkelte kart, men myten om paradisøya fortsatte å spre seg – selv etter at en ekspedisjon under ledelse av jesuitten Eusebio Kino i 1701 kom tilbake med sikre funn om at California var forbundet med fastlandet i nordenden.
1578: Skogkledd øy sør for Grønland
Da en kaptein ved navn James Newton seilte forbi sørspissen av Grønland, noterte han i loggboken at det lå en ukjent øy der, tilsynelatende fruktbar og dekket av skog.
Han ga øya navnet Buss. Allerede samme år ble Buss omtalt i en bok av vitenskapsmannen George Best, og i 1671 hevdet en kaptein å ha utforsket og kartlagt den.
Det fikk den engelske kongen til å utruste en ekspedisjon, men den kom tilbake uten å ha funnet øya. Konklusjonen var derfor at den måtte ha sunket i havet.
Først i 1818 slo en polarekspedisjon fast at det ikke fantes grunne områder i nærheten av der Buss skulle ha ligget. Øya hadde aldri eksistert.
1581: Verden fortalt som billedbok
Europa med krone på og Jerusalem i sentrum av verden. En tysk kartograf gjorde kartene til religiøse budskaper.
Heinrich Bunting hadde en kunnskap om geografi som var uvanlig for hans tid. Likevel lot han aldri kalde fakta stå i veien for sine kreative utfoldelser. Han hadde tvert imot en forkjærlighet for å blande vitenskap med symbolikk og religion.
Det fremgår tydelig av et av kartene hans, der verden er tegnet som et trekløver med Europa, Asia og Afrika som de tre bladene.
I sentrum har Bunting plassert den hellige by Jerusalem. Foruten den kristne symbolikken henviser kartet samtidig til trekløveret i Hannovers byvåpen, karttegnerens hjemby.
I periferien av den egentlige verden har Bunting plassert England, Sverige og Danmark. Han må ha visst at Jylland er en del av det europeiske kontinentet, men symbolikken var viktigere enn realitetene.
På et annet kart har Bunting tegnet Europa som en dronning. Det skal vise til både den katolske moderkirken og den mytiske prinsesse Europa.
Spania bærer kronen, Italia holder rikseplet og Danmark holder septeret, mens hjertet ligger i Bøhmen.
1616: Sørlig kontinent holdt jordkloden i balanse
Den flamske kartografen Petrus Bertius nøyde seg ikke med å finne opp en øy – han fant opp et helt kontinent som skulle ligge i Det indiske hav, bare adskilt fra Sør-Amerika av et smalt sund.
Bertius kalte kontinentet «Magellanica», etter den portugisiske sjøfareren Magellan. Bertius var ikke den eneste som mente at det måtte ligge et stort kontinent i sør.
Allerede i det 4. århundre f.Kr. mente filosofen Aristoteles at det måtte finnes et ukjent land på den sørlige halvkule. Logikken hans var at de store nordlige kontinentene måtte ha en motvekt for å holde jorden i likevekt.
Det skulle imidlertid gå lang tid før teorien ble utforsket. I 1773 ble den britiske oppdagelsesreisende James Cook den første som krysset den sørlige polarsirkelen, men det antarktiske kontinentet ble først observert i 1820.