11 store oppdagelsesreisende

Hanno fra Karthago anses å være den første oppdagelsesreisende som har etterlatt seg beretninger om reiser inn i det ukjente.

Hannos ekspedisjon satte seil rundt 500 f.Kr. Reisen gikk fra Cadiz i Spania, den gang en karthagensk koloni, og nedover langs vestkysten av Afrika med en enorm flåte på 60 skip bemannet med 30 000 karthagere. Planen var at Hanno skulle etablere kolonier langs Afrikas vestkyst som kunne brukes som handelsstasjoner for Karthagos raskt voksende handelsimperium.

Det er uvisst nøyaktig hvor langt nedover vestkysten av Afrika Hannos ekspedisjon nådde, men de fleste moderne historikere antar at han kom så langt ned som til vulkanen Mount Cameroon, som ligger i dagens Kamerun.

Usikkerheten om reisens rekkevidde skyldes at herskerne i Karthago sannsynligvis bevisst sensurerte Hannos beskrivelser. På den måten kunne konkurrerende handelsbyer ikke følge i hans fotspor.

Den beskrivelsen av Hannos oppdagelsesreiser vi kjenner i dag stammer fra en avskrift i et bysantinsk manuskript fra 900-tallet. Blant annet derfor kan det være vanskelig å feste lit til nøyaktigheten av Hannos oppdagelser. Det er dog generell enighet om at Hanno var en historisk person og at hans bedrifter som oppdagelsesreisende var langt forut for sin tid.

Ingen vet med sikkerhet hvorfor den greske navigatøren og oppdagelsesreisende Pytheas fra Massalia (Marseilles) la ut på en ekspedisjon til det nordvestlige Europa i siste halvdel av 300-tallet f.Kr. Kanskje var han på jakt etter nye handelsforbindelser.

Noen historikere har spekulert i at han kunne ha blitt sendt ut av Aleksander den store, som muligens var på jakt etter nye land å erobre etter at Persia og India var blitt innlemmet i riket hans.

Pytheas reiste fra Frankrike og rundt de britiske øyene Hebridene og Shetlandsøyene før han nådde kysten av Norge. Herfra fortsatte han nordover. Kanskje kom han endog helt til polarsirkelen før han snudde og seilte sørover langs vestkysten av Norge og Jylland og videre til Tyskland, hvor han fortsatte sin oppdagelsesreise.

Pytheas ble den første vitenskapelige oppdagelsesreisende som beskrev en polar iskappe og fenomenet midnattssol.

Pytheas later dessuten til å ha hatt fokus på handelsvarer. Han noterte ivrig detaljer om området Cornwall i England der det ble utvunnet tinn.

Pytheas fra Massalia bemerket også rav som skyllet i land i store mengder langs den danske og nordtyske kysten.

Venetianeren Marco Polo reiste fra Europa til Kina langs middelalderens handelsrute, Silkeveien. Hans egen far var handelsreisende og hadde foretatt reisen før ham. Marco Polo var derfor på mange måter en krysning mellom en handelsreisende og en oppdagelsesreisende.

Rundt år 1300 utga Marco Polo en beskrivelse av sine reiser i Kina og det vestlige Asia i årene 1271 til 1295.

Marco Polos beskrivelser av Kina, som på det tidspunktet ble styrt av mongolske erobrere, er svært detaljerte. Han forteller hvordan han ble godt mottatt av Kublai Khan, som styrte landet, og hvordan han utførte mange oppgaver for herskeren. Han ble blant annet ansatt som khanens ambassadør, som skulle formidle kontakt med den kristne paven.

Marco Polos reiseskildringer ble kritisert allerede i sin samtid. Mange fant historiene for utrolige og usannsynlige. I dag fremhever kritikere i stedet de tingene Marco Polo ikke nevner. Hans beskrivelser av kinesiske skikker ved khanens hoff er for eksempel svært mangelfulle. Dessuten er det mistenkelig at samtidige kinesiske kilder ikke nevner Marco Polo med et ord.

De historikerne som støtter ektheten av Polos beretninger om hans oppdagelsesreiser understreker at Kublai Khan, som mongolsk hersker av Kina, sannsynligvis hadde et hoff som var mer mongolsk i sine skikker enn kinesisk.

Og når det gjelder omtale av Marco Polo og hans reisefølge, så er de faktisk muligens beskrevet i de kinesiske kildene – Polos folk ble bare kalt persere.

Det var et begrep kineserne brukte om alle fremmede som ikke var mongoler. For eksempel nevner Marco Polo en beleiring der han og hans reisefølge bygger en blide for Kublai Khan. Den samme beleiringen er beskrevet i kinesiske kilder, der det fortelles at tre persere bygde bliden.

Den kanskje mest kjente oppdagelsesreisende i verdenshistorien er Kristoffer Columbus. I 1492 seilte han vestover fra Spania i håp om å finne en ny sjøvei til India som ikke gikk sør for Afrika – en rute dominert av Spanias portugisiske rivaler.

I stedet for å nå India fra øst, som han forventet, nådde Columbus på sin første oppdagelsesreise en rekke øyer i Det karibiske hav. De nye områdene ble siden kalt Den nye verden.

Columbus' oppdagelse satte fart i et sant kolonieventyr for Spania, som snart hadde erobret store deler av Sør-, Mellom- og Nord-Amerika.

Columbus foretok i alt fire reiser til Den nye verden. En rekke oppdagelsesreisende fulgte i hans fotspor og kartla store deler av de to «nye» kontinentene: Sør-Amerika og Nord-Amerika.

Columbus trodde til det siste at han hadde funnet sjøveien til India. På sin fjerde reise i 1502 håpet han til og med å møte den portugisiske oppdagelsesreisende Vasco da Gama, som hadde nådd India ved å reise sør for Afrika.

På Vasco da Gamas tid var det blitt stadig vanskeligere å handle med Det fjerne østen via karavaneruten østover, den såkalte Silkeveien. Store deler av profitten havnet i lomma på arabiske mellommenn.

For å unngå fordyrende mellomledd og maksimere fortjenesten, begynte portugisiske oppdagelsesreisende i siste halvdel av 1400-tallet å reise stadig lengre nedover Afrikas vestkyst i håp om å finne en rute sør for det store kontinentet. Den første som nådde rundt sørspissen av Afrika var Bartholomeu Diaz. Det skjedde i 1488.

I 1497 var det Vasco da Gamas tur til å fortsette portugisernes endeløse oppdagelsesreise. Han satte seil med fire skip med India som endemål. I 1498 kom han som den første portugiseren frem til det ettertraktede indiske skattkammeret.

I første omgang lyktes det ham dog ikke å ta de store rikdommene med seg hjem. Calcuttas kjøpmenn var ikke synderlig interessert i de billige pyntegjenstandene Vasco da Gama hadde tatt med seg på sin oppdagelsesreise.

Dette bedret seg i 1502, da Vasco da Gama ble sendt ut for annen gang. På denne ekspedisjonen vendte skipene hans hjem rikt lastet. Det samme gjorde den armadaen av portugisiske seilskip som begynte å seile til India. Vasco Da Gamas oppdagelsesreise hadde dermed bidratt avgjørende til å innlede en storhetstid for Portugal som kolonimakt.

I 1524 ble Vasco da Gama sendt til India en siste gang, nå som portugisisk visekonge i koloniene langs den indiske kysten. Men da Gama overlevde ikke denne reisen. Han døde av malaria den 24. desember 1524.

Den erfarne skipskapteinen og oppdagelsesreisende Fernando de Magellan hadde tjenestegjort i Portugals indiske kolonier i flere år før han falt i unåde hos portugisiske myndigheter.

Han valgte derfor å gå til Portugals store rival, Spania, og tilby deres konge å lede en ekspedisjon til øygruppen Molukkene, hvis krydder var verdt en formue i Europa.

Men ruten sør for Afrika, som portugiserne satt på, var utelukket. Paven hadde delt verden i to, og det som lå i øst tilhørte portugiserne. Men hvis Magellan kunne nå Molukkene ved å seile vestover sør for Sør-Amerika, kunne han kanskje bevise at Molukkene rettelig lå på den delen av kloden som paven hadde tildelt Spania.

Ekspedisjonen hans var den første som kom hele veien rundt jorden, og mannskapet på hans oppdagelsesreise var de første europeerne som så Stillehavet. Det skjedde på en usedvanlig rolig dag, noe som er årsaken til navnet havet har i dag.

Magellan selv kom aldri hjem, men døde på Filippinene. Et desimert mannskap klarte imidlertid å komme seg hjem til Spania. Magellan ble senere hedret ved å få stredet sør for Sør-Amerika oppkalt etter seg - Magellanstredet.

Frankrike var oppsatt på å følge i fotsporene til spanjoler og portugisere med egne suksessrike oppdagelsesreiser. Mens spanjolene hadde seilt sør for Sør-Amerika og portugiserne sør for Afrika, valgte franskmennene å søke etter en rute nord for Nord-Amerika. Den såkalte Nordvestpassasjen.

Det første forsøket ble gjort i 1524, men uten hell. Jacques Cartier var muligens et besetningsmedlem på ekspedisjonen. I hvert fall fikk han i 1534 sjansen til å lede den neste oppdagelsesreisen som skulle finne og kartlegge en nordvestpassasje.

På denne reisen oppdaget han store, nye uutforskede områder i det som nå er Canada. Han ble også venn med de lokale irokeser-indianerne, og det var indianernes navn for regionen (Kanata) som ga Cartier inspirasjonen til å kalle området Canada.

Men Cartier fant ikke Nordvestpassasjen. I stedet, på sitt andre oppdrag, seilte han opp Saint Lawrence-elven til der Quebec ligger i dag. Her hørte Cartier rykter om et land fullt av gull lenger nord.

I 1541 la Cartier ut på sin tredje og siste oppdagelsesreise i jakten på gull og Nordvestpassasjen. Men de måtte gi opp da ekspedisjonen ble rammet av alvorlige tilfeller av skjørbuk. Jacques Cartier døde hjemme i Frankrike i 1557.

I 1642 ble nederlandske Abel Tasman sendt ut på en oppdagelsesreise av det nederlandske ostindiske kompani. Oppgaven var å finne og kartlegge det «ukjente sydlandet», også kjent som «Terra Australis Incognita». Det var et hypotetisk kontinent som mange mente måtte ligge et sted i den sørlige delen av Stillehavet.

Ekspedisjonen seilte først til Mauritius i Det indiske hav og satte derfra kursen mot sørøst.

Den 24. november 1642 så mannskapet endelig land. På nesten ironisk vis hadde Tasman klart å styre utenom kontinentet Australia. I stedet hadde han nådd sørspissen av øya Tasmania.

Herfra fortsatte han ferden videre østover, hvor han oppdaget New Zealand, som han feilaktig antok var en del av Sør-Amerika. Etter dette fortsatte hans oppdagelsesreise nordover langs Salomonøyene innen han satte kursen hjemover.

Først på sin andre ekspedisjon i 1644 lyktes det Abel Tasman å finne Australias nordkyst, som han deretter kartla.

Det ble imidlertid den siste reisen på det nederlandske ostindiske kompaniets regning. Hans overordnede var skuffet over resultatene av hans oppdagelsesreiser, og Tasman fikk sparken til fordel for andre sjøkapteiner. Det lyktes imidlertid Abel Tasman å oppnå noe som bare skjer med de største oppdagelsesreisende: Å få en ny øy oppkalt etter seg: Tasmania.

“Dr. Livingstone, formoder jeg”.

Setningen er blant de mest berømte i verdenshistorien og stammer fra en hendelse den 10. november 1871, da journalisten Henry Morton Stanley endelig fikk sporet opp den skotske oppdagelsesreisende David Livingstone nær Tanganyikasjøen i det østlige Afrika.

Livingstone hadde vært savnet i flere år, og mange trodde han var død. Livingstone hadde startet som misjonær i Afrika, som var et kontinent hvis indre europeere nesten ikke visste noe om. Skotten bestemte seg derfor for å kartlegge så store deler av kontinentet som mulig.

Mellom 1853 og 1856 lyktes det Livingstone som den første europeeren å gjennomføre en oppdagelsesreise som tok ham hele veien tvers over Afrika – en tur på nesten 6500 km. Hans største oppdagelse var vannfallet Mosi-oa-Tunya, som han straks døpte Victoria Falls etter dronningen av Storbritannia og Irland.

Livingstone ble utrolig berømt i sin samtid. Så da all kommunikasjon med ham forsvant, ble journalist Stanley sendt ut for å finne den populære oppdagelsesreisende.

Livingstone døde av en kombinasjon av dysenteri og malaria i Zambia i 1873.

Fridtjof Nansen var egentlig professor i zoologi, men det var rollen som oppdagelsesreisende som gjorde ham verdensberømt.

Nansen hadde et brennende ønske om å utforske det indre av Grønland, og i 1888 besluttet han å krysse den grønlandske innlandsisen på ski sammen med en liten gruppe reisefeller. Nansen og hans gruppe ble sterkt advart mot oppdraget, da tidligere ekspedisjoner hadde mislykkes.

Nansen trosset advarselen. Mellom 15. august og 29. september 1888 lyktes det Nansen og hans team å krysse innlandsisen som de første noensinne, og den 3. oktober nådde Nansen og en reisefelle den dansk-grønlandske bosettingen Godthåb, dagens Nuuk.

Noen år senere forsøkte Nansen seg på en ny oppdagelsesreise. Mellom 1893-1896 forsøkte han å nå Nordpolen ved blant annet å drive nordover i et skip som satt fast i drivisen.

Det endte med at Nansen prøvde å tilbakelegge den siste strekningen til Nordpolen på ski og med hundeslede.

Han måtte imidlertid gi opp og snu da det viste seg umulig å komme seg frem og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. Hjemreisen kostet nesten Nansen og reisefellen livet.

Først drev kajakkene deres bort og senere ble de angrepet av en isbjørn.

Norske Roald Amundsen begynte sin karriere som oppdagelsesreisende ved å seile gjennom hele Nordvestpassasjen i årene 1903 til 1906.

Deretter forberedte han en ekspedisjon som skulle være den første til å nå Nordpolen.

Før Amundsen la i vei mottok han imidlertid nyheten om at amerikanske Robert Peary hadde nådd frem til den geografiske nordpol. I ettertid har det blitt reist tvil om hvorvidt Pearys bragd virkelig fant sted.

Men den gang gjorde Pearys tilsynelatende utvetydige seier i oppdagelsesracet at Amundsen i stedet valgte å fokusere på Sydpolen.

Den 14. januar 1911 lyktes det Roald Amundsen å bli den første oppdagelsesreisende på Sydpolen. Han slo oven i kjøpet en konkurrerende ekspedisjon ledet av den engelske oppdagelsesreisende Robert Falcon Scott med en knapp måned.

Til tross for triumfen på Sydpolen hadde Roald Amundsen ikke gitt opp å være den første oppdagelsesreisende på Nordpolen. Pearys rekord hadde i mellomtiden blitt trukket såpass mye i tvil at Nordpolen fortsatt var et ubetrådt område.

I 1919 forsøkte Amundsen å nå målet ved å drive mot Nordpolen i et skip frosset fast i isen. Dette forsøket mislyktes imidlertid.

Amundsen lærte seg senere å fly. I 1924 forsøkte han å fly over Nordpolen, men måtte nødlande på isen med uforrettet sak.

I 1926 lyktes det ham endelig å fly over Nordpolen i luftskipet «Norge», styrt av den italienske luftskipskapteinen Umberto Nobile.

2 år senere forsvant Amundsen under en redningsaksjon hvor han i et fly forsøkte å komme samme Umberto Nobile til unnsetning etter at denne hadde forsvunnet over Ishavet i et luftskip.

Amundsen forulykket imidlertid også. Bare noen få vrakdeler av Amundsens fly ble senere lokalisert. Den norske oppdagelsesreisende selv ble aldri funnet.