Knud Rasmussen vet at kannibalisme kan være siste utvei i Arktis. Mens han nærmer seg en boplass i det fjerne med hundesleden sin, lurer han på om sulten har drevet inuittene ved Kazanelven til å spise hverandre.
Tidlig på våren 1922 ser Knud Rasmussen mange bevis på at vinteren har vært uvanlig hard ved Barren Grounds, som villmarken vest for Hudsonbukta kalles. Flere steder ligger menn, kvinner og barn apatiske i hyttene sine og venter på døden.
Om våren lever inuittene i Barren Grounds av rein, men de hardføre hjortedyrene har ennå ikke dukket opp. Vandringen deres er forsinket.
Da Rasmussen når frem til boplassen, kan han heldigvis puste lettet ut. I stedet for desperasjon og død ser polarforskeren en haug med nedlagte reinsdyr.
Inuittene levde et barskt liv. Hvis boplassen sultet, ble jentebarn satt ut for å dø.
Glade fangstmenn forteller at de akkurat var blitt reddet fra sultedøden. Ingen hadde hatt krefter til å sitte på hundesledene, så selv om de eide hauger med reveskinn, kunne de ikke kjøre til handelsstasjonene langt mot sør og bytte til seg mat.
I siste liten hadde de etterlengtede reinsdyrene dukket opp, så nå er det fest. Og den hvite mannen må være æresgjest.
Fra 1921 til 1924 gjennomfører Knud Rasmussen verdens lengste sledereise – 18 000 km tvers over Canada og Alaska. Han vil finne ut hvor inuittene på Grønland stammer fra.
Samtidig samler han vitnesbyrd om inuittenes opprinnelige levesett før det forsvinner.
Ekspedisjonen blir et kappløp med tiden, for i Arktis vinner geværer, pipetobakk og kristendommen terreng dag for dag.
Sledehunder var det viktigste
På sensommeren 1921 begynte Knud Rasmussens lengste og mest krevende reise. Han var allerede en erfaren polarforsker med fire lengre ekspedisjoner og tusenvis av kilometer med sledereise bak seg.
Likevel vakte den planlagte maratonutforskningen av Nord-Amerikas kaldeste områder en følelse av ærefrykt hos ham.
Under den 5. Thuleekspedisjonen tilbrakte Knud Rasmussen (forrest t.v.) tre år i Nord-Amerikas kaldeste områder.
På isen følte Knud seg hjemme
Knud Rasmussen ble født på Grønland i 1879. Hans far arbeidet som prest i Jakobshavn (Ilulissat), og moren var halvt inuitt. Lille Knud vokste derfor opp med sin mormors gamle grønlandske sagn, fikk sin første hundeslede åtte år gammel og lærte å bygge igloer.
Som tolvåring ble Knud sendt på kostskole i Danmark, men han savnet Grønland. Da han traff polarforskeren Mylius-Erichsen, visste Knud at det ville han også bli.
Sammen gjennomførte de fra 1902 til 1904 en over 1000 km lang ekspedisjon langs Grønlands vestkyst, hvor de dokumenterte inuittenes levevis. I 1910 opprettet Knud Rasmussen en handelsstasjon i Thule, og den ble utgangspunktet for hans syv såkalte Thuleekspedisjoner.
For 42 år gamle Rasmussen var den såkalte 5. Thuleekspedisjonen kulminasjonen på en livslang søken. Endelig hadde han sjansen til å finne opprinnelsen til de grønlandske inuittene – et hardført folk som levde høyt mot nord, hvor alle andre ville omkommet av kulde og sult, og et folk han selv tilhørte fordi bestemoren hans var inuitt.
Reiser nord for polarsirkelen var livsfarlige og hadde allerede kostet livet til flere titalls oppdagelsesreisende, men Knud Rasmussen var godt forberedt. Hele livet hadde han lært av fangstmennene på Grønland.
Han forsto at overlevelse var avhengig av sledehundene, så gjennom hele reisen ville de være hans høyeste prioritet. Også ekspedisjonens grønlendere var høyt ansett av Knud Rasmussen, for de skulle holde ham i live mens han foretok studiene sine.
Han trengte imidlertid ikke tolk, for Knud Rasmussen snakket flytende grønlandsk. Sammen med fire andre danske polarforskere og seks grønlendere forlot Knud Rasmussen Thule og seilte nedover vestkysten av Grønland før de krysset Davisstredet.
Ekspedisjonen etablerte hovedkvarteret sitt på en liten, ubebodd øy nær innseilingen til Hudsonbukta. De kalte stedet Danske Øen og bygget en hytte som fikk navnet Blæsebælgen.
Herfra la forskerne ut i team for å foreta arkeologiske utgravninger av forlatte inuittboplasser, samle arktiske gjenstander og studere hvordan fangstsamfunnene i det nordlige Canada levde.
Overalt hørte Knud Rasmussen de samme sagnene som hans egen bestemor hadde fortalt ham. Han møtte også inuitter som hadde blitt angrepet av de krigerske indianerne i Nord-Amerika. Flere kvinner var blitt bortført under kampene.
Etter halvannet år i det nordøstlige Canada forlot Knud Rasmussen Blæsebælgen for å utforske inuittkulturen lenger mot vest. Han tok bare med seg to grønlendere, Miteq og hans 25 år gamle kusine, Arnarulunnguaq.
Miteq måtte jakte og skaffe mat slik at Rasmussen kunne konsentrere seg om forskningen. Den 21 år gamle Miteq var også fabelaktig dyktig til å lese havisen og vite hvor den kunne bære en tungt lastet hundeslede, og hvor de risikerte å gå gjennom.
Knud Rasmussen reiste i halvannet år sammen med inuittkvinnen Arnarulunnguaq og fangstmannen Miteq. For sin enorme innsats mottok Arnarulunnguaq senere en medalje av den danske kongen.
Miteqs kusine Arnarulunnguaq var også med på turen vestover, hun skulle kjøre hundeslede, lage mat og reparere klær. På Blæsebælgen hadde ekspedisjonen målt 50 kuldegrader, og hull i klærne ville derfor være en sikker dødsdom.
Knud Rasmussens hår var magisk
I løpet av 1923 viste det seg at det i det nordøstlige Canada fortsatt levde inuitter som kun hadde sporadisk kontakt med den hvite manns verden. På Boothiahalvøya møtte trioen inuitten Qaqortingneq og hans to koner.
Fangstmannen var spesielt stolt av den yngste fordi brudeprisen hennes hadde vært uhørt: en kostbar slede bygget av tre. Den eldste av konene sine hadde han fått for en bit bly og en gammel fil.
Boplassens familier bygget en iglo til de fremmede, og Knud Rasmussen bodde blant dem en stund mens han utforsket området.
En dag viste Qaqortingneq ham en rekke selkranier som hundesledene ikke fikk kjøre for nærme – for seler hadde evig liv, så fangstmennene kunne drepe dem igjen og igjen.
Knud Rasmussen samlet ivrig bevis på at Canadas inuitter – akkurat som grønlenderne – levde i en verden der onde ånder hele tiden forsøkte å ødelegge jakten og gjorde folk syke.
Mot de overnaturlige farene beskyttet de seg med amuletter – små bylter fylt med magisk innhold. Da polarforskeren prøvde å bytte til seg amulettene, hadde han til sin store skuffelse ikke hell på Qaqortingneqs boplass.
Andre steder hadde Knud Rasmussen byttet pelsverk mot amuletter, men her ville ingen selge sin eneste beskyttelse mot ulykke. Først etter flere dager lot en ung kvinne seg friste av Knud Rasmussens tilbud.
Mens vennene og venninnene hennes fniste i bakgrunnen, betalte polfareren med glassperler nok til et halskjede og to synåler i stål. Høytidelig rakte hun ham deretter en liten pose som inneholdt et svanenebb, en bjørnetann og en stump med hermelinpels.
Himmelsprett krevde mange hender. Hele boplassen deltok når en fangstmann skulle bevise sitt mot ved å la seg slynge flere meter opp i luften.
Snart tok flere mot til seg, for danskens varer sto høyt i kurs. Dagen etter var det imidlertid mange som angret på avtalen, men inuittene kom etter en lang rådslagning med en løsning som de presenterte for den storøyde polarforskeren:
Siden den hvite mannen både snakket språket deres og hadde bevist at han kunne overleve i deres iskalde verden, mente inuittene at han hadde en spesiell styrke. Derfor ba de om hver sin lokk av Knud Rasmussens hår.
Med fangstkniven sin begynte dansken å skjære dotter av håret og dele dem ut.
Giganten fra havet
Fra Boothiahalvøya reiste Knud Rasmussen 100 km lenger mot vest til King William Island, hvor han i september 1923 deltok i reinsdyrjakten.
Vinterens første snø falt mens fangstmennene nedla dyr etter dyr med geværer som de hadde kjøpt av hvite handelsfolk for bl.a. fjellrevens pels. Knud Rasmussen fikk kort tid etter med egne øyne se hvor raskt den hvite manns såkalte sivilisasjon trengte seg på inuittene.
Knud Rasmussens følgesvenn, Miteq, beviste igjen og igjen hvor dyktig jeger han var. Her har han sleden full av reinsdyr.
Den 21. september ble det plutselig stor oppstandelse på boplassen. Menn, kvinner og barn stormet ned mot kysten for å se et seilskip, skrev polfareren i dagboken sin:
«For de unge menneskene rundt meg var dette den største opplevelsen i livet deres. De hadde aldri sett et skip – og alle undret seg over hvor noen hadde fått tak i alt det treverket. En time senere lå skipet for anker, og en båt med motor kjørte inn til oss. De to hvite mennene om bord presenterte seg som Peter Norberg fra Härnösand i Sverige og Henrik Bjørn fra Præstø. Så stor, og likevel så liten, er verden.»
Tanken på sivilisasjonens ankomst gnagde på Knud Rasmussen. Han følte seg overbevist om at inuittenes kultur og levemåte snart ville forsvinne.
Danmarks viktigste oppgave ville derfor bli å hjelpe Grønland gjennom overgangen så skånsomt som mulig.
«Man har ikke noe valg. Alle naturfolks liv i fremtiden avhenger bare av dets utviklingsmuligheter under nye forhold – veien videre må gå over deres egen rases lik. Det det derfor dreier seg om, er å gi naturmenneskene i deres sinn og gemytt en så skånsom og varsom død», skrev polarforskeren.
Uansett hvor mye han selv elsket sledereiser og å mestre alle ferdighetene som var nødvendige for å overleve nord for polarsirkelen, visste Knud Rasmussen at inuittenes liv snart ville endre seg dramatisk.
Hundene fant veien
I midten av januar 1924 – under ekspedisjonens tredje vinter i Nord-Amerika – nådde Knud Rasmussen frem til Kapp Barrow. Termometeret viste minus 40 grader, og tåke gjorde det umulig å se mer enn få skritt fremfor seg.
Ekspedisjonen brakte med seg 20 000 gjenstander hjem
Innerpels til barn
Knud Rasmussen kjøpte pelsen av gutten Tertaq, som bodde nordvest for Hudsonbukta. Den ble båret under anorakken. Hele 80 amuletter er sydd inn i klærne – for eksempel rav og tang, som skulle sørge for at han ble en god fangstmann.
Åndemanerens tromme
Overalt i Arktis hørte Rasmussen lyden av trommer som hjalp åndemaneren med å komme i transe. Trommer av selskinn ble også brukt når menn sang smedeviser om rivalene.
Maskedans
Inuittene bar masker av åndene under den såkalte maskedansen. Til lyden av trommer fikk boplassens barn og voksne dermed repetert hvordan de viktigste åndene i religionen deres så ut.
Inuitt-voodoo
Tupilaker selges i dag som suvenirer, men på Knud Rasmussens tid fryktet inuittene i Nord-Amerika dem. Åndemanere kunne få onde ånder til å ta bolig i monsterfiguren så den angrep fienden og brakte ham ulykke.
Til alt hell fikk sledehundene plutselig ferten av noe og trakk trioen bort til boplassen Agiaq som lå ute på havisen. Her tok 46 inuitter vennlig imot ekspedisjonen og hjalp dem raskt å bygge en iglo før en voldsom storm satte inn.
I tre døgn raste stormen og hindret agiaquttene i å gå på jakt, og da sulten truet, måtte bosettingens åndemaner gjøre et forsøk på å få den voldsomme vinden til å avta. Knud Rasmussen ble derfor vitne til et syn som få hvite hadde opplevd.
Ifølge inuittenes åndeverden var det magiske spedbarnet Narsuk ansvarlig for uvær. For å blidgjøre ham måtte noen finne ut hva som hadde gjort ham sint. Seremonien fant sted i en stor iglo og begynte med et festmåltid bestående av tørket laks, selspekk og rå kjøttklumper fra en frossen sel.
Spekklamper og kroppsvarme fikk til slutt temperaturen så høyt opp at yttertøyet kunne tas av. Da alle hadde spist seg mette, signaliserte gurglende lyder at en ånd hadde tatt bolig i en ung mann. Plutselig kastet han seg over en olding, satte seg over skrevs på ham og tok kvelertak.
Knud Rasmussen beundret inuittene
Den tålmodige jeger
Knud Rasmussen kalte inuittene for «verdens mest bemerkelsesverdige folk». Iført reinsdyrskinn fra topp til tå kunne fangstmannen vente ved en sels pustehull i timevis – selv i streng frost. Når selen kom opp for å trekke pusten, harpunerte han den.
Havisen holdt liv i boplassen
Om vinteren bodde de fleste inuitter nær kysten slik at de kunne fange sel og fiske på havisen. Arbeidet med å slå hull på den metertykke isen med primitive redskaper krevde stor dyktighet. Først da kunne liner senkes ned i dypet og fisket begynne.
Kajakker gjorde fangstmennene mobile
Knud Rasmussen beklaget at en viktig del av inuittkulturen var i ferd med å forsvinne. I gamle dager hadde fangstmenn jaktet på sjøfugl i kajakker og drept dem med små harpuner, men på 1920-tallet brukte de fleste gevær for å skyte fuglene på lang avstand. Polarforskeren forutså at kajakker snart ville forsvinne helt fra Nord-Amerika.
Fryktløse kvinner
Inuittene var hardføre og imponerte Knud Rasmussen. Da polarforskeren lå i ly for en storm, fikk han likevel mange besøk av inuittkvinner – noen bærende på spedbarn. Nysgjerrigheten hadde drevet dem ut i mørket og den piskende vinden, der de måtte gå i ca. fem minutter for å nå Rasmussens leir. Gikk de seg bort, ville det bety en sikker død.
Et nytt liv ventet inuittene
I York på vestkysten av Alaska fotograferte ekspedisjonen inuitter som helt hadde snudd ryggen til sin gamle kultur. Nå kledde de seg som amerikanere, hadde lønnet arbeid og bodde i hus med kakkelovn.
Lenge tumlet de to mennene rundt i transe, slik at barn og spekklamper måtte skjermes mens den unge mannen forsøkte å «drepe» uværet.
«De tilstedeværende kunne så gå hjem og sove i fred, overbevist om at morgendagen ville bli rolig. Og slik viste det seg faktisk å være», noterte polarforskeren i dagboken sin.
Underveis over Nord-Amerika opplevde Knud Rasmussen hvordan bruddstykker av vestlig sivilisasjon dukket opp midt i inuittenes bunnfrosne verden.
På en boplass hørte han til sin overraskelse stemmen til operastjernen Caruso, fordi en fangstmann hadde byttet til seg en grammofon.
Langs nordkysten av Alaska støtte han på inuitter som hadde sluttet å jakte på reinsdyr – i stedet holdt de dem nå som husdyr. En spesielt driftig mann eide 3000 dyr, som han øremerket med dolken sin. Flere ganger underveis følte Knud Rasmussen at han var 100 år for sent ute. Inuittenes opprinnelige levemåte hadde for lenge siden bukket under flere steder i det arktiske Nord-Amerika.
Alaskas inuitter har elektrisk lys
Jo lenger Knud Rasmussen reiste mot vest, desto mere kontakt viste det seg at inuittene hadde med de hvite – og desto voldsommere hadde omveltningene vært.
Etter at Knud Rasmussen kom hjem fra Amerika, skrev han om sin lange polarreise. Bøker som «Across Arctic America» gjorde ham verdensberømt. Her er han å se sammen med Niels Bohr (t.v.), en statsråd og filosofen Høffding.
Gullfeber hadde brakt tusenvis av amerikanere til Alaska på 1890-tallet, og muligheten til å bytte til seg varene deres hadde tiltrukket seg inuittene som en magnet. Størst inntrykk på ekspedisjonen gjorde besøket i Noorvik på vestkysten av Alaska. Her møtte de 300 inuitter som bodde i trehus med innlagt strøm. Byen hadde også en skole og et sykehus.
I Noorvik jobbet mennene på et statseid sagbruk, mens kvinnene fikk undervisning i husstell. På den ene siden var Knud Rasmussen begeistret – kanskje kunne Noorvik-modellen brukes på Grønland. På den annen side var han bekymret for at det ville bli for formyndersk.
I løpet av sine tre år i Nord-Amerika hadde Knud Rasmussen møtt hundrevis av inuitter som snakket samme språk som grønlenderne. De jaktet som grønlenderne og delte deres åndeverden.
Polarforskeren konkluderte derfor med at de var ett folk med opprinnelse fra Canadas polare strøk. Først flere tiår senere påviste DNA-analyser at inuittene stammer fra Sibir.
Knud Rasmussens reise sluttet på Østkapp i Sibir. Her møtte han fangstmenn som snakket et helt annet språk enn inuittene. Akkurat som grønlenderne bygget de imidlertid store konebåter til ferdsel på havet.
Historiens lengste sledereise var over, og alle hundene hadde overlevd. Knud Rasmussen ga dem til en fangstmann i Alaska før han seilte til København.
Polarforskeren gjennomførte ytterligere to ekspedisjoner, men den siste kostet ham livet. I 1933 fikk han alvorlig matforgiftning på østkysten av Grønland og ble sendt til Danmark for behandling. Her døde Knud Rasmussen noen måneder senere – 54 år gammel.