Voldsomme forandringer snudde opp ned på europeernes handel med den arabiske verden og Det fjerne østen på 1300-tallet.
Med Mongolrikets sammenbrudd ble de asiatiske viddene utrygge for reisende. Samtidig kontrollerte det osmanske riket og Venezia adgangen til Middelhavet.
Den portugisiske kongssønnen Henrik Sjøfareren bestemte seg derfor for å finne sjøveien til Asia.
Ved å seile sør om Afrika kunne han unngå mellommennene og seile silke, krydderier og andre av Østens ettertraktede varer direkte til Portugal.
Henrik sendte omtrent 80 ekspedisjoner til vestkysten av Afrika. Der sjøfolkene kom, bygget de fort og opprettet handelsstasjoner med gull og slaver som de mest lukrative varene.
Henrik Sjøfareren døde i 1460, men bestrebelsene på å nå Asia ble ført videre. I 1488 rundet den oppdagelsesreisende Bartholomeu Diaz som første europeer Kapp det gode håp på sørspissen av Afrika.
Ti år senere gikk sjøfareren Vasco da Gama i land i Calicut, det nåværende Kozhikode på vestkysten av India.
Portugiserne var imidlertid langt fra ferdige med å oppdage verden. I 1500 anløp Pedro Álvares Cabral Brasil.
Portugal, som bare hadde en befolkning på cirka 2 mill. mennesker den gang, hadde blitt et verdensrike.
Karavellen kunne seile hele seks knop – dobbelt så fort som andre av tidens skip.
1. Skip gjorde langfart mulig
I middelalderen måtte europeiske sjøfolk holde seg langs kysten.
Med sine små, flatbunnede skrog og ett enkelt firkantet råseil var datidens skip både skrøpelige og vanskelige å manøvrere.
Derfor var de uegnet til seilaser på åpent hav. Havseilaser ble mulig på 1400-tallet, da Portugals skipsbyggere sjøsatte karavellen.
Skipet var lett og smidig, og trekantede latinerseil satte det i stand til å seile opp mot vinden – en egenskap som gjorde det ideelt til langfart.
2. Beliggenhet ga forsprang
I motsetning til Spania, Italia og Hellas hadde ikke Portugal direkte adgang til Middelhavet og handelsrutene der.
Derfor rettet landet oppmerksomheten mot det åpne havet.
Seilaser sikret Portugal et verdensomspennende handelsnett.
Under de første reisene til vestkysten av Afrika tjente konger og kjøpmenn store summer på gull og slaver. Inntjeningen ble blant annet brukt til nye ekspedisjoner.
Kong Manuel 1, som regjerte mellom 1495 og 1521, ble så rik på den oversjøiske handelen at den franske kongen Frans 1 med dårlig skjult misunnelse ga ham tilnavnet “le roi épicier” – kjøpmannskongen.
Astrolabiet bærer Portugals våpenskjold.
3. Astrolabiet viste sjøfolk kursen
Pålitelig navigasjonsutstyr er en forutsetning for seilas på det åpne hav der sjøfolkene ikke kan styre etter landemerkene langs kysten.
Portugiserne brukte et astrolabium, et instrument som ved hjelp av en gradskala og en linjal gjør det mulig å beregne himmellegemenes høyde over horisonten og dermed skipets posisjon.
Arabiske vitenskapsfolk utviklet instrumentet, som den gang ble laget av tre, og brakte det til Pyrenéhalvøya.
Her begynte instrumentmakere å fremstille redskapet av metall – et materiale som kunne tåle selv de lengste sjøreiser.
Funn gjort i et skipsvrak ved Oman viser at portugiserne brukte astrolabier av metall allerede i 1502. Instrumentet er verdens eldste av slaget.
4. Fred ga råd til oppdagelsesreiser
Mange av Europas store flåtenasjoner var opptatt av krig og strid på 1400-tallet.
Tyrkerne sloss mot Østerrike og Italia. England og Frankrike kjempet mot hverandre i 100-årskrigen, og spanjolene hadde det travelt med å gjenerobre landet sitt fra muslimene.
I Portugal hersket det derimot fred og ro. De brukte derfor størstedelen av sine krefter og penger på ekspedisjoner til ukjente reisemål.
Portugisernes kart var avanserte; f.eks. viste de jordens rådende vindsystemer.
Les mer om portugisiske oppdagelsesreiser
- Roger Crowley: Conquerors: How Portugal Forged the First Global Empire, Random House, 2015
- Daniel J. Boorstin: The Discoverers, Vintage, 1985
