5 grunner til dr. Livingstones berømmelse

Britenes begeistring for beretninger om farlige reiser, oppdagelsen av Afrikas største foss og tre års forsvinning fra jordens overflate var med på å gjøre dr. Livingstone berømt.

Britenes begeistring for beretninger om farlige reiser, oppdagelsen av Afrikas største foss og tre års forsvinning fra jordens overflate var med på å gjøre dr. Livingstone berømt.

Phas/Getty Images

Skotten David Livingstone utdannet seg til lege i 1830-årene. Han ville være misjonær i Kina.

På grunn av den første opiumskrigen (1839-1842) mellom Storbritannia og Kina endte han i stedet i Afrika.

Her fikk han med egne øyne se de ødeleggende følgene av arabiske slavehandleres herjinger og sverget å bekjempe ondskapen.

Det gikk snart opp for Livingstone at oppdagelsesreiser kunne bli et ledd i kampen mot slaveriet. Til en venn skrev han: “Nilens kilder har bare verdi fordi de kan gi meg større gjennomslagskraft.”

I løpet av 1840-årene og 1850-årene viste Livingstone seg som en elendig misjonær, men en fremragende oppdagelsesreisende.

Hans berømmelse steg, for britene elsket den utrettelige oppdageren og mottoet hans: “Jeg er rede til å reise hvor som helst så lenge retningen er fremad.”

1. Britene elsket farer

Bøker om farefulle reiser til klodens uutforskede strøk gikk som varmt brød i Victoria-tidens Storbritannia.

John H. Spekes beretning om jakten på Nilens kilder solgte f.eks. nesten 6000 eksemplarer i 1863 – et kjempeopplag etter datidens standard.

Beretningene om den spinkle oppdagelsesreisende David Livingstone hadde alt hva leserne begjærte:

I Sør-Afrika ble han skambitt av en løve, han reiste i årevis gjennom jungler hvor hvite døde som fluer, og han måtte oppsøke krigerske stammefolk for å få tillatelse til å krysse deres land.

2. Livingstone fant Afrikas største foss

Under sin søken etter en farbar rute fra Sør-Afrika til det afrikanske kontinentets indre gjorde Livingstone sin viktigste oppdagelse i 1855: Som den første europeer nådde han frem til Afrikas største foss.

Afrikanerne kalte stedet Mosi-oa-Tunya – røyken som tordner – fordi vannmassene fra Zambezi-elven forstøvet under det 108 meter dype fallet utfor kanten.

Så traff de elven nedenfor med bulder og brak. Til ære for den britiske dronningen Victoria kalte Livingstone fossen Victoria Falls.

Om møtet med de enorme vannmassene skrev en tydelig berørt Livingstone: “Ingen kan forestille seg så vakkert et syn. Europeiske øyne har aldri tidligere hvilt på fossen, men engler som fløy over, må ha stirret som forsteinet på dette vidunderlige stedet.”

3. Store bedrifter ble belønnet

Midt på 1800-tallet var bare det sørlige Afrikas kyster kartlagt, og nåtidens Botswana, Zimbabwe, Zambia og Angola var ennå ikke utforsket av hvite.

Livingstone fikk det fornemme Royal Geographical Societys gullmedalje for utforskningen av Botswana i årene 1847-1853.

Senere krysset han som første europeer det sørlige Afrika fra Det indiske hav til Atlanterhavet og lette forgjeves etter Nilens kilder. Han sendte kassevis av planter og stein hjem til England.

4. Helten betalte en høy pris

Livet som oppdagelsesreisende var hardt og farlig. Over 30 ganger ble Livingstone rammet av malariafeber, han fikk kolera og fryktelige sår på beina.

Mange ganger var han døden nær, men om og om igjen lurte han døden. Den seiglivede eventyrerens overlevelsesevner imponerte britene.

Tragisk nok tok malariafeber livet av hans kone Mary da hun besøkte ham ved Zambezi-elven i 1862.

David Livingstone ble sendt til Sør-Afrika av en frikirkelig bevegelse i 1841. Her skulle han omvende afrikanere til kristendommen.

© National Galleries of Scotland Commons/Flickr

5. Hele verden fulgte med på ettersøkningen

Under jakten på Nilens kilder trengte Livingstone så dypt inn i Afrika at verden ikke hørte fra ham på tre år.

Avisen New York Herald sendte ut journalisten Henry Morton Stanley for å finne ham og skrive en serie reisebrev som kunne øke avisens opplag. Begge deler lyktes.

I november 1871 innhentet Stanley den forsvunne oppdagelsesreisende ved Tanganyikasjøen i Zambia.

Først åtte måneder senere nådde artikkelen med de berømte ordene “Dr. Livingstone, formoder jeg” frem til Herald i New York og skapte sensasjon. Avisens opplag økte med 100.000.

Nyheten gikk verden over, og Livingstone var på alles lepper. Den seiglivede oppdagelsesreisende fortsatte ufortrødent sin reise inntil han døde året etter, syk og avkreftet.