Amelia Earhart trosset storm og defekt utstyr
“Har du flydd langt?” spurte en irsk bonde den slanke, blonde kvinnen som plutselig dukket opp iført pilotjakke og flygerhjelm på jordet hans. Bak henne sto et sportsfly. Et rødt Lockheed Vega med gullstriper langs siden.
“Fra Amerika,” lød svaret. Bonden var lamslått. Selv om flyging var blitt stadig mer vanlig i 1932, var kvinnelige piloter et sjeldent syn. Og en kvinne som hadde flydd alene over Atlanterhavet hadde ingen opplevd før.
Nå sto Amelia Earhart på et jorde i Nord-Irland og hadde gjort det ingen trodde var mulig. Godt og vel 15 timer tidligere hadde hun tatt av fra Newfoundland helt øst i Canada i forvissning om at milde vinder ville hjelpe henne trygt over verdenshavet.
Amelia Earhart fikk seg flere ubehagelige overraskelser. Over Atlanteren raste stormen. Flyets høydemåler gikk i stykker, motoren ble overopphetet og hun hadde for lite drivstoff til å nå målet hun hadde satt seg.
Amelia Earhart i sin høyrøde Lockheed Vega i 1932 – flyet hun tok soloturen over Atlanterhavet med.
Fly var noe menn drev med
Forut for Atlanterhavsflygingen som gjorde Amelia Earhart verdensberømt, lå flere års hardt arbeid for å realisere drømmen om å komme seg på vingene. En turbulent barndom med en drikkfeldig far som stadig flyttet familien rundt i USA i jakten på arbeid, var ikke den mest opplagte bakgrunnen for et liv som pilot.
"Jeg var fast bestemt på at jeg en dag skulle fly en av de djevelske maskinene.” Amelia Earheart
På begynnelsen av 1900-tallet var flyging en ekstravagant og dumdristig luksus som var forbeholdt de få, rike og modige. Men absolutt ikke noe for unge kvinner, som man mente burde gå opp i ekteskap, barn og pliktene i hjemmet.
Fra barnsben av trosset Amelia Earhart forventningene som ble stilt til jenter. Langs de lokale jernbanesporene fordrev hun tiden med å skyte etter rotter. Hun klatret i trær, og yndlingsfaget hennes var matematikk. Utenom det interesserte hun seg for både elektronikk og mekanikk.
Flyging fascinerte Amelia Earhart
Et opphold hos søsteren som studerte i Canada ble et vendepunkt i den unge kvinnens liv. Året var 1917. Amelia Earhart var 20 år. I Europa raste 1. verdenskrig, der både amerikanske og kanadiske soldater deltok. Soldatene vendte tilbake til hjemlandene blinde, lamme eller med voldsomme kvestelser.
På en spasertur i Toronto møtte den unge kvinnen fire menn med amputasjoner. Da bestemte hun seg: Hun skulle gjøre noe meningsfullt med livet. Hun ble i Canada og arbeidet som hjelpepleier frem til krigen sluttet i 1918.
Oppholdet hadde gitt mersmak, hun ville fortsette karrieren i den medisinske verden. Før Amelia Earhart dro til USA for å studere medisin, ble hun grepet av flygingens magiske verden.
En venn som var i flyvåpenet inviterte henne med på en flybase: “Kanskje var det omgivelsene, tiden eller alderen min. Flyging kom inn under huden på meg. Jeg var fast bestemt på at jeg en dag skulle fly en av de djevelske maskinene,” forklarte hun senere.
Amelia Earhart ville kjøpe eget fly
Vel hjemme i USA måtte Amelia Earhart virkelig kjempe for å få prøve seg i luften. Moren beklaget seg over at hun aldri så noe til datteren, for Amelia Earhart hadde det travelt.
Hun studerte, underviste og tok vakter på telefonsentralen for å tjene penger til å kjøpe sitt eget fly. Samtidig lå hun i hardtrening for å få seg flysertifikat. Bortsett fra medisinstudiet oppnådde hun å lykkes med alt hun hadde satt seg fore.
Gjennombruddet kom i form av en telefonoppringing i 1928. “Du kjenner meg ikke,” sa en stemme i andre enden, “men mitt navn er Railey. Kaptein Hilton Railey. Er du interessert i å gjøre en innsats for flygingen?”
Amelia trodde knapt sine egne ører. Railey ville ha Amelia Earhart til å bli den første kvinnen som fløy over Atlanteren. Men hun skulle verken fly alene eller legge hånden på stikka. Amelia Earhart skulle bare være passasjer.
I en tid uten elektronisk navigasjonsutstyr eller teleforbindelse mellom fly og folk på bakken, var det ingen som hadde tro på at en ung kvinne var i stand til å føre et fly over en slik strekning. Slike prestasjoner måtte overlates til menn.
Amelia Earhart gjennomførte sin soloflygning over Atlanteren i et Lockheed 5B Vega-fly som var både romslig, robust og raskt – og derfor populært blant piloter på jakt etter farts- og distanserekorder.
Amelia Earharts første Atlanterhavsflyging begynte på Newfoundland, og amerikanske journalister fant raskt ut at en ung kvinne – til og med pilotutdannet – var på vei over det farefulle havet.
Historien fikk nyhetsjegerne til å strekke hals. Selv om Amelia Earhart var passiv passasjer som senere ydmykt beskrev sin innsats i flyet som “like nyttig som en sekk poteter”, elsket mediene henne.
Både i hjemlandet USA og i Europa var begeistringen enorm, selv om den vakre kvinnen beskjedent prøvde å fremheve at hennes mannlige reisefeller faktisk hadde ført flyet. Det brydde ingen seg om.
Amelia Earhart var den første kvinnen som hadde tatt turen over Atlanteren med fly, og dermed var hun en helt. Passasjer eller ei. For Amelia Earhart selv skulle turen bli startskuddet for en rekke flyturer der hun selv satt ved spakene.
Amelia Earhart dro av sted i all hemmelighet
En mild morgen fire år senere, i mai 1932, satte den da 34 år gamle piloten seg til rette i cockpiten på det røde Vegas-flyet. Hennes mann George Putnam informerte om at værutsiktene for overfarten var gode, og ønsket henne god tur.
Med om bord hadde Amelia Earhart et eksemplar av dagens avis i Newfoundland. Avisen skulle brukes til å bevise at hun faktisk kom fra den andre siden av havet.
Amelia Earhart satte atskillige rekorder i sitt knallrøde Lockheed 5B Vega som hun kjøpte i 1930 og kalte for sin “lille røde buss”.
Planleggingen av Amelia Earharts rekordforsøk hadde foregått i dypeste hemmelighet. Dels skulle piloten kunne trekke seg fra det farefulle prosjektet uten at journalistene gravde i fiaskoen. Dels ville Amelia Earhart sørge for å bevare sin status som kvinnelig pilot med vågemot som spesialstyrke.
Begynte ryktet om Amelia Earharts dristige plan om en soloflyging over Atlanteren å svirre, kunne hun samtidig risikere at en konkurrent ville forsøke å komme seg på vingene før henne.
Det fantes nemlig andre ivrige kvinnelige piloter. Først da flyet hadde lettet, serverte George Putnam derfor den sensasjonelle historien til journalistene.
Nyheten fikk enorm oppmerksomhet, og spenningen på begge sider av oseanet steg i takt både med at nyheten spredte seg – og at reisen trakk ut. Når ville hun lande?
Beregningene viste at Amelia Earhart vil ankomme Paris i løpet av 12-15 timer. Men kom det til å holde stikk? Ingen skip på Atlanterhavet kunne melde at de hadde observert Amelia Earharts lille røde fly. En nagende uro bredte seg.
VIDEO – Se Amelia Earhart lette på rekordferden:
En voldsom storm satte piloten på prøve
I luften begynte alt vel for piloten, men etter bare noen timers flyging røk høydemåleren. Et uunnværlig instrument som forteller hvilken høyde flyet befinner seg i – helt avgjørende informasjon i mørke og uvær.
Da natten falt på ble det bekmørkt – en storm hadde samlet et tett skydekke foran månen. Amelia Earhart fløy nå direkte inn i uværet og måtte samtidig forsøke å holde høyden ved å gjette seg til posisjonen.
Kom hun for høyt opp, var kulden så voldsom at den dannet is på flyet, som derfor ble tyngre og brukte mer drivstoff enn beregnet. Fløy hun for lavt ventet det frådende Atlanterhavet på å sluke flyet.
Midt i mørket sto en stikkflamme ut av flyets glovarme motor.
Tross farene greide Earhart likevel å beholde roen. Da morgenlyset på ny ga mulighet for å orientere seg, ble Amelia Earhart klar over at verken mengden drivstoff eller flyets tilstand gjorde det mulig å fly helt til Paris. Hun måtte gå ned så snart hun så land.
Jordet nord for byen Derry ble derfor landingsbanen som skrev seg inn i flyhistorien.
Ameliea Earhart ble hyllet på et jorde i Derry i Nord-Irland etter sin ferd over Atlanteren. På reisen måtte hun både kjempe med en overopphetet motor, drivstoffmangel og tilisede vinger.
For ikke bare hadde Amelia Earhart overlevd den farlige turen.
Hun ble også den første kvinnen som hadde tilbakelagt strekningen tvers over Atlanterhavet. I tillegg hadde hun satt ny fartsrekord. Turen tok 14 timer og 56 minutter, noe som var en time raskere enn den eksisterende rekorden.
På begge sider av Atlanterhavet var folk fra seg av begeistring. Amelia Earhart ble hyllet av hoiende folkemengder og statsledere, først i Europa og senere – da hun kom hjem med skip – i USA.
Hun ga seg imidlertid ikke med flygingen. Tre år senere ble Amelia Earhart den første piloten som fløy alene fra Hawaii til den amerikanske vestkysten.
Amelia Earhart ble mottatt som en helt på Broadway i New York da hun vendte hjem til USA.
Amelia Earhart forsvant over Stillehavet
Amelia Earhart ville bli den første kvinnen i verden som fløy jorden rundt. I stedet forsvant hun over Stillehavet. Siden er det gjort flere forsøk på å finne ut hva som hendte med piloten.
I 1937, fem år etter turen over Atlanteren, ville Amelia Earhart bli den første kvinnen i historien som fløy jorden rundt.
Flyet hennes forsvant 2. juli 1937 over Stillehavet. Noen mener at flyet gikk tomt for drivstoff. Andre at flyet foretok en skjebnesvanger landing på en øy, og atter andre at Amelia Earhart og navigatøren ble tatt til fange av japanere i området.
Så sent som i 2002 begynte en ny etterforskning av forsvinningen. Den velstående piloten Elgen M. Long finansierte et prosjekt som skulle bevise teorien om at Amelia Earhart og navigatøren var nær land da flyet slapp opp for bensin.
Long gjennomsøkte farvannet utenfor Stillehavsøya Howland Island. Til nå er det ikke funnet spor etter Amelia Earharts fly, men etterforskningen fortsetter i håp om å oppklare hva som skjedde med Amelia Earhart.
Noen mener at flyet gikk tomt for drivstoff. Andre at flyet gjorde en skjebnesvanger landing på en øy. Og atter andre at Amelia Earhart og navigatøren hennes ble tatt til fange av japanere i området.
Les her en kontroversiell teori fra 2016 om Amelia Earharts forsvinningsnummer.
