Sir Francis Galton oppdaterte sin reiseguide gjennom 17 år, der han fikk sine erfaringer fra en ekspedisjon i David Livingstones fotspor gjennom Sørvest-Afrika.

© Corbis/Polfoto & Bridgeman Images

Britisk eventyrer skrev verdens første reiseguide

I 1855, mer enn 100 år før Lonely Planets populære reisebøker, skrev den britiske eventyreren Francis Galton verdens første håndbok for oppdagelsesreisende.

12. desember 2017 av Martin Landin

Francis Galton hadde et pragmatisk syn på det meste. 

Problemer var bare utfordringer han ennå ikke hadde funnet løsningen på – og utfordringer var det nok av i 1851, da Galtons kartleggingsekspedisjon befant seg på Sørvest-Afrikas tørre sletter:

«Vann var daglig årsak til bekymring. Det kunne vanligvis bare skaffes til veie på steder der de innfødte nylig med hell hadde gravd etter det. 

Landet er oversvømt i regntiden, og pytter kan finnes mange steder, men de forsvinner raskt. 

Årsaken er delvis fordamping, men i særdeleshet skyldes vannmangelen nedsiging i den sandete jorden», skrev han etter hjemkomsten.

Det var situasjoner som denne som ga den britiske oppdagelsesreisende en revolusjonerende idé: Alle de praktiske erfaringene han hadde gjort seg på sin to år lange ekspedisjon, kunne være til nytte for andre eventyrere. 

Han hadde egenhendig og av egen lomme stablet ekspedisjonen på beina, og de fleste praktiske spørsmål, som hvor mange okser en ekspedisjon krever, hvilke stammefolk som er mest arbeidsomme som bærere og så videre, var dyrekjøpte erfaringer Galton selv måtte gjøre underveis. 

Etter hjemkomsten til Storbritannia i april 1852 bestemte han seg for å samle kunnskapen i et oppslagsverk.

Galton kunne ikke ha valgt et bedre tidspunkt å skrive boken på. Oppdagelsesreiser var et hett tema, både i landets aviser og som samtaleemne i alle­ samfunnslag. 

Eventyrere som Richard Burton, Heinrich Barth og David Livingstone kom tilbake fra klodens uutforskede områder med fantastiske historier om eksotiske folkeslag, trolske landskap og dyrearter ingen­ ante fantes. 

Galtons bedste rejsetips: Forberedelserne

  •  Har du det som skal til?
    «Hvis du har god helse, stor eventyrlyst, besitter minst en moderat formue og kan peke deg ut et bestemt mål som erfarne reisende ikke mener er umulig å nå, så reis».

  •  Kledd for reisen
    «Viktigheten av flanell (grovt ull- eller bomullsstoff, red.) innerst mot huden kan ikke overvurderes. På ekspedisjoner er det ført lister over hvem som har og ikke har med seg flanell. Fortegnelser over syke og døde inkluderer alltid langt flere navn fra sistnevnte liste».

  •  Velg riktig pakkdyr
    «For å kunne transportere utstyr tilhørende en ekspedisjon gjennom uveisomt og ukjent land anslår vi følgende (lasteevne, red.):»
    1. Esel 30 kilo
    2. Lite muldyr 40 kilo
    3. Hest 45 kilo
    4. Okse 55 kilo
    5. Kamel 140 kilo
    6. Elefant 225 kilo

Første utgave av reiseguiden kom i 1855.

© Privatfoto

Galton brukte årevis på boken

Snart innså Galton at ambisjonene for boken overgikk hans egne erfaringer. 

Han bestemte seg derfor for å hente inn praktiske reise- og overlevelsestips fra andre som også hadde reist i «mindre siviliserte deler av verden». 

Han begynte med å tråle møysommelig gjennom alle reisebeskrivelser og atlas han kunne få fingrene i. 

Galton benyttet seg også av kontaktene sine i Londons Royal Geographic Society, der han satt i styret, til å få intervjuer med noen av tidens største eventyrere. 

Dersom det dukket opp spørsmål underveis, var han svært påpasselig med å dobbeltsjekke tips og forslag slik at han visste at det han skrev i boken var optimalt.

Ettersom årene gikk, innhentet Galton tusenvis­ av overlevelsesteknikker, praktiske­ råd og kulørte anekdoter fra stammefolk, utsendte misjonærer, militærfolk og oppdagelsesreisende. 

Første utgave av reiseguiden kom i 1855 under tittelen The Art of Travel: Shifts and Contrivances Available in Wild Countries – som kan oversettes til «Kunsten å reise: Hjelpemidler og grep til rådighet i ville land». 

Boken var på 196 sider, men fikk enkelt plass i brystlommen på en safariskjorte.

Senere utgaver hadde også med gode råd fra eventyrere som Samuel Baker, som i 1864 oppdaget Lake Albert, og en rekke eksperter innenfor hvert sitt felt bidro med oppfinnsomme metoder til å måle avstander i villniset og lignende. 

Slik fortsatte Galton, helt til femte utgave fra 1872 fylte 366 sider – men stadig fikk plass i en brystlomme.

Galtons beste reisetips: På turen

  • Spis det du kan
    «Det er ikke usunt for sultende menn å spise kadavere. Avfall av alle slag kan spises uten at magen avviser det. Ingen typer kjøtt og svært få typer fisk ser ut til å være giftige for mennesker, men grønnsaker er ofte giftige».

  • Drikk dyreblod
    «Animalske væsker kan benyttes i nødstilfelle – så som innholdet i vommen til et jaktbytte. Det smaker søtt av urter. Blod kan erstatte fast føde, men er ubrukelig som erstatning for vann på grunn av saltinnholdet».

  •  Ta det du trenger
    «Når du ankommer en bosetning løper de innfødte ofte bort i panikk. Dersom du er sulten eller har alvorlig bruk for noe de kanskje har, gå da inn i hyttene deres, ta det du vil ha, og legg igjen tilstrekkelig betaling. Det er ikke nødvendig å være overdrevent samvittighetsfull i slike tilfeller».

  • Sov under åpen himmel
    «I tørt og sunt klima er bivuakken uten tvil et bedre alternativ enn telt. Menn som har for vane å sove under åpen himmel får mer frisk luft og er langt mer besjelet av naturens ånd enn de som tilbringer natten i et innestengt telt».

  •  Søk opp i høyden
    «Forskjellige typer feber, diaré og ledd-smerter er de plagene som oftest rammer reisende. Luftforandring fra lavlandet til fjellene så snart lidelsens første voldsomhet er avtatt, fremskynder mirakuløst helbredelsen».

  •  Ikke skjem bort bærerne
    «Unngå for god kost (til bærerne, red.). Heller lett faste og sporadiske festmåltider. Husk på at de ville ikke holder ut vedvarende arbeid slik vi angelsaksere er oppfostret til. Deres natur er tilpasset veksling mellom latskap og hard anstrengelse».

  •  Et minne for ettertiden
    «Det er meget viktig at det som ned-skrives er forståelig for en fremmed selv etter lang tid. En reisende kan dø underveis, og hans uferdige verk gå til grunne sammen med ham. Andre kan vende hjem, så går årene og plutselig blir det sådd tvil om noen av hans observasjoner». 

Darwin roste boken

Boken fikk positive anmeldelser, ikke minst på grunn av tidens sug etter alt som smakte av oppdagelsesreiser og eventyr. 

Galtons fetter Charles Darwin, som fire år senere selv ble verdensberømt med sin bok Artenes opprinnelse, skrev til slektningen sin og roste ham for arbeidet hans:

«Min kjære Galton. Jeg mottok din vennlige gave i går. Jeg håper boken din får stort salg, men det jeg fullt ut forventer, er at den vil få et langvarig salg, og hvis du redder et dusin oppdagelsesreisende fra katastrofer, er jeg sikker på at du vil føle deg vel belønnet for alle problemene boken må ha kostet deg».

Darwin fikk rett med hensyn til det langvarige salget: 

Boken var i flere tiår eventyrernes uunnværlige følgesvenn, og kommer ennå i nye opplag.

Antropologen Galton lanserte eugenikken, der han blant annet så etter genetiske fellestrekk hos voldsforbrytere.

© Mary Evans/Scanpix

Galton kastet seg over rasehygiene

Charles Darwins bok Artenes opprinnelse fra 1859 ble et karrieremessig vendepunkt for den berømte reiseskribenten Galton. 

Darwin og Galton var i slekt, og basert på Darwins evolusjonsteori grunnla Galton eugenikken, også kalt arve- eller rasehygiene. 

Galton mente at mennesket kunne forbedres ved målrettet å avle frem ønskelige egenskaper som høy intelligens, rå styrke m.m. 

Eugenikken fikk mange tilhengere frem til nazistene i årene før andre verdenskrig baserte jødeutryddelsen på en ekstrem fortolkning av eugenikken.

Les mer

Francis Galton: The Art of Travel, John Murray, 1855. Nicholas Wright Gillham: A Life of Sir Francis Galton – from African Exploration to the Birth of Eugenics, Oxford University Press, 2001. Francis Galton: Memories of my Life, Methuen, 1908.

Kanskje du er interessert i