Carsten Niebuhr: Ekspedisjon til Arabia endte i et mareritt

Den 7. januar 1761 ble den første rent vitenskapelige ekspedisjon i Europas historie sendt av sted av danskekongen. Bare én av ekspedisjonsdeltakerne kom hjem med livet i behold.

Den 7. januar 1761 ble den første rent vitenskapelige ekspedisjon i Europas historie sendt av sted av danskekongen. Bare én av ekspedisjonsdeltakerne kom hjem med livet i behold.

Ian Dagnall/Alamy/Imageselect

Den 4. januar 1761 møttes en gruppe menn på et dunkelt vertshus i København.

De hadde all grunn til å være både nervøse og forventningsfulle. Om noen dager skulle de nemlig ta fatt på noe som ingen andre i Europa hadde gjort før: en rent vitenskapelig ekspedisjon til et fjernt land.

Den tyske matematikeren og karttegneren Carsten Niebuhr var blitt utnevnt til kasserer.

Språkforskeren Frederik Christian von Haven ville imidlertid ikke jobbe under en utlending, men prøvde selv å få kontroll over reisekassen.

“Få gjort så mange oppdagelser for vitenskapen som mulig” Danskekongens ordre til ekspedisjonen.

Han var dansk, i likhet med legen Christian Carl Kramer og miniatyrmaleren Georg Wilhelm Baurenfeind.

Gruppen talte også to svensker: naturvitenskapsmannen Peter Forsskål og soldaten Lars Berggren.

Sistnevnte skulle følge med som tjener og vakt. Én ting hadde medlemmene i det brokete selskapet dog til felles: Ingen av dem hadde erfaring med farefulle ekspedisjoner til fjerne land.

Danmarks konge betalte reisen

Reisen var planlagt ned til minste detalj. Ifølge den danske kongen var formålet med ekspedisjonen "å gjøre så mange funn for vitenskapen som mulig".

De kongelige instruksjonene var på intet mindre enn 43 paragrafer. I tillegg hadde de reisende fått med seg en rekke spørsmål fra ledende vitenskapsmenn.

Alle ville vite mer om Jemen – det myteomspunnede landet som i Europa på den tiden ble kalt "Det lykkelige Arabia".

Ekspedisjonen måtte snu og legge til i Helsingør kort etter avreise for å hyre nye sjømenn da flere matroser hadde mistet livet i en storm.

© Handels- og Søfartsmusset/Helsingør

Kunnskap om fremmede kulturer var reisens formål

Tidligere vitenskapsekspedisjoner hadde også hatt kolonisering eller misjonering som mål, men Niebuhrs menn viet seg vitenskapen.

Carsten Niebuhrs reise til Arabia var den første rent vitenskapelige ekspedisjonen i europeisk historie.

Det hadde vært flere oppdagelsesreiser til ulike steder rundt om i verden, men disse ekspedi­sjonene hadde også hatt andre formål, som å omvende hedninger, etablere handelskontakter eller foreta militære ero­bringer.

Ekspedisjonen var epokegjørende også fordi reisen var planlagt ned til minste detalj.

Forskjellige forskningsoppgaver var blitt fordelt mellom de fem vitenskapsmennene.

Ekspedisjonen til Arabia hadde ikke andre formål enn å samle kunnskap gjennom å utforske fremmede land og deres kulturer rundt­ om på kloden.

Tanken om å utforske nettopp denne delen av den arabiske halvøya var blitt klekket ut syv år tidligere ved det tyske universitetet i Göttingen.

Forskerne drømte om å lære mer om stedene og plantene som var nevnt i Bibelen. Og siden kong Frederik 5 av Danmark var kjent som en elsker av kultur og viten-skap, overtalte de ham til å finansiere en slik ekspedisjon.

Svensken var upopulær

Selv om ekspedisjonen ennå ikke hadde forlatt kaien, var det allerede stormskyer på himmelen.

Rent vitenskapelig var Forsskål klart den best kvalifiserte av deltakerne. Han hadde studert hos Carl von Linné i Uppsala, men var også utdannet innen naturvitenskap og filosofi i Tyskland.

Dessverre var han også kjent for å være en rappkjeftet type som ikke holdt seg tilbake fra å starte konflikter.

Mens de andre var samlet, hadde Forsskål allerede gått om bord på orlogsskipet Grønland.

Han hadde uten hell forsøkt å få legen Kramer byttet ut med en svensk deltaker. Kanskje var det på grunn av denne uoverensstemmelsen at Forsskål ikke deltok på møtet på vertshuset.

Sjømenn omkom i voldsom storm

Stemningen i selskapet var derfor langt fra den beste da de andre deltakerne i ekspedisjonen den 7. januar 1761 gikk om bord på skipet som skulle føre dem sørover.

Selv om forberedelsene til reisen hadde pågått i flere år, startet problemene så snart skipet nådde åpent hav.

Utenfor kysten av Norge kom Grønland inn i et voldsomt uvær som kostet flere matroser livet. Skipet måtte vende tilbake til Helsingør for å hyre nye.

Samtidig begynte de selvopptatte ekspedisjonsmedlemmene å krangle med hverandre.

Til tross for dårlig stemning nådde ekspedisjonen Alexandria i Egypt via Konstantinopel – dagens Istanbul.

Vitenskapsmennene reiste bl.a. med karavane gjennom ørkenen i Midtøsten.

© Ian Dagnall/Alamy/Imageselect

Her ble forskerne i nesten en måned, og uoverensstemmelsene fortsatte. De kranglet bl.a. om penger, men beskjeden hjemmefra var klar: Carsten Niebuhr skulle ta hånd om reisekassen.

Det gjorde ikke situasjonen bedre at mange egyptere betraktet dem som spioner. Spesielt karttegneren Niebuhr vakte mistro med sine eksotiske redskaper.

Reisen fortsatte til Kairo. Her begynte forskerne å jobbe flittig med sine respektive oppgaver, men en dag dro de ut sammen for å se på pyramidene.

"Man blir rammet av en skrekkblandet forundring når man ser disse utrolige og unaturlige steinhaugene for første gang", skrev Frederik Christian von Haven i sin dagbok.

Forskerne ble lenge i Egypt

Gruppen ble i Kairo i et helt år, og det hadde nå gått to år siden de hadde forlatt København. Deltakerne hadde fått beskjed om at reisen måtte fullføres på to eller høyst tre år. Og siden de ennå ikke var i nærheten av Det lykkelige Arabia, måtte de innse at timeplanen allerede var i ferd med å sprekke.

Fra Kairo red selskapet på eselrygg med den årlige pilegrimskaravanen til Mekka på Den arabiske halvøy og seilte derfra ut på Rødehavet. Her utførte Niebuhr en av ekspedisjonens største bedrifter.

Han tegnet det første pålitelige kartet over det myteomspunnede havet. Da mennene nådde frem til Det lykkelige Arabia, tegnet han også det første kartet over Jemen.

I over 100 år var det den eneste beskrivelsen av landets geografi.

Carsten Niebuhr yndet å gå ut blant lokalbefolkningen i de landene han besøkte.

© Historie Archive

Peter Forsskål dro ut på flere utflukter alene, men tok også ut på lengre turer med Niebuhr for å samle planter og samtale med lokalbefolkningen.

På en av disse utfluktene oppdaget han et blomstrende balsamtre – et tre som i antikken ble brukt til produksjon av myrra til røkelse og parfyme. Treet hadde lenge vært glemt i Europa, og først nå kunne det beskrives vitenskapelig.

Men i havnebyen Mokka i det vestlige Jemen ble gruppen rammet av ulykker. Flere av deltakerne ble syke, antakelig av malaria.

Frederik Christian von Haven hevdet imidlertid at han hadde fått skjørbuk. Hans siste opptegnelse i dagboken, nedskrevet med skjelvende hånd, lyder:

"Den 25. mai 1763. I ettermiddag gir Gud meg, tror jeg, en velsignet slutt."

Sykdom tok livet av svensken

Snart ble også Forsskål veldig syk. Likevel ønsket han for enhver pris å fortsette til hovedstaden Sana. Forsskål hadde imidlertid ikke krefter til å ri, så han ble surret fast til en kamel.

Til slutt orket ikke staben hans å fortsette lenger, og de arabiske tjenerne nektet å bære en kristen. Forsskål ble etterlatt i byen Jerim.

"Jeg har lite håp om noen gang å se Europa igjen. Dog føler jeg meg forpliktet til å holde meg i live, for hvis jeg skulle dø, er det meget usikkert om mine papirer når hjem til Europa.” Carsten Niebuhr, da han befant seg i Bombay i India.

Stirrende byborgere samlet seg rundt dødsleiet for å få et glimt av en ekte vesterlending. Han døde om morgenen den 11. juli 1763.

Gruppen besto nå av Niebuhr, Kramer, Baurenfeind og Berggren. Sammen fortsatte de tilbake mot havnebyen Mokka, men så snart de nådde fram, fikk alle fire malaria.

Baurenfeind døde den 29. august om bord på skipet som skulle føre dem videre til Bombay. Dagen etter døde også Berggren.

Likene av de to ekspedisjonsdeltakerne ble sluppet i havet utenfor kysten av Det lykkelige Arabia.

Manuskripter ble sendt til Danmark

Ekspedisjonens to siste overlevende deltakere, Kramer og Niebuhr, ankom Bombay i september 1763.

Storbyen hadde et behagelig klima og var styrt av det britiske ostindiske kompani. De to mennene sendte sine døde reisekameraters etterlatte manuskripter og samlinger hjem til Danmark.

Den 10. februar 1764 døde imidlertid også ekspedisjonens nest siste medlem, doktor Kramer. Alvorlig syk og alene i Bombay, skrev Niebuhr:

"Jeg har lite håp om noen gang å se Europa igjen. Dog føler jeg meg forpliktet til å holde meg i live, for hvis jeg skulle dø, er det meget usikkert om mine papirer når hjem til Europa”.

Carsten Niebuhr ikledde seg gjerne arabisk klesdrakt.

© Allan Lundgren/Ritzau Scanpix

Niebuhr ble i Bombay i over et år og ble gradvis bedre. Da han igjen var frisk, reiste han til Syria via Persia og dagens Irak. I ruinbyen Persepolis oppnådde han sin neste store prestasjon.

Han kopierte den forhistoriske kileskriften med så stor nøyaktighet at den få år senere kunne tydes for første gang.

Niebuhr nådde Aleppo i Syria sommeren 1764. Her kunne han trekke et lettelsens sukk og pleie omgang med byens europeiske handelsmenn.

Reisen hjem til Danmark gikk deretter via Konstantinopel og Øst-Europa. Han opplevde de skogkledde fjellområdene i Polen og Ungarn som langt farligere enn de tidligere etappene i Arabia og Anatolia.

Været og veiene var også mye dårligere i Sentral-Europa.

Ingen hyllest til Niebuhr

Som en kameleon tilpasset Carsten Niebuhr seg til miljøene han reiste gjennom:

“En reisende bør følge seder og tankesett i de landene han besøker. Kommer han i selskap med stolte tyrkere, så røyker han sin pipetobakk og drikker sin kaffe med en alvorlig mine uten å si for mye.

Til araberne bør han fortelle alt han har sett på sine rei-ser. Persere bør han gi mange komplimenter. Og får han selskap av kristne som vil danse, viser han heller ingen motvilje mot det”.

Den 20. november 1767 kom han endelig tilbake til København. Da hadde det gått nesten syv år siden han bega seg ut på den strabasiøse reisen.

Kong Frederik 5, som hadde bekostet reisen, var død, og de embetsmennene han hadde hatt kontakt med før avreisen var ikke lenger i tjeneste. Han fikk derfor ingen stor mottakelse i den danske hovedstaden.

Carsten Niebuhrs navn var nesten glemt.

I stedet startet Niebuhr det enormt krevende arbeidet å renskrive, redigere og utgi ekspedisjonens resultater – både sine egne og Forsskåls.

Det tok ham ca. ti år. Han døde i 1815, 82 år gammel.