Columbus' fjerde reise ble hans største fiasko

Sjøheltens renommé står på spill

Da Columbus la ut på den dristige ferden over Atlanteren i 1492, var det India han ville finne. Her kunne eksotisk krydder som kanel og pepper kjøpes.

Men i stedet for India var det øya Hispaniola i Karibia Columbus kom til. Oppdagelsen gjorde ham til folkehelt i Spania.

De berømmelige årene da sjøfareren som guvernør og visekonge for de nye koloniene kunne fortsette ut- forskningen av verdenen i vest, ble avløst av et dramatisk fall mot slutten av århundret.

På Hispaniola presset opprørske innfødte og kolonister guvernøren. Gradvis mistet han kontrollen, og i år 1500 havnet han i fengsel i Santo Domingo, etter at en spansk attaché beskyldte ham for å ha forårsaket de kaotiske tilstandene på øya.

«Jeg sverger under ed på at jeg ikke aner hvorfor jeg er gjort til fange. Mine feil er ikke begått med onde hensikter, og jeg tror at Deres Høyheter vil tro meg på mitt ord», skrev en detronisert Columbus i et brev til det spanske kongeparet i 1500, før han med jernlenker rundt armene ble geleidet om bord på et skip mot Spania.

Til hans hell var Ferdinand og Isabella fortørnet over behandlingen av den tidligere sjøhelten, som ved ankomsten til Cádiz igjen fikk sin frihet.

Kongeparet mente Columbus burde pensjonere seg, og tilbød ham et slott i Andalusia der han kunne nyte alderdommen.

Sjøfareren var imidlertid ikke interessert i vakre slott og siesta i skyggen. Han ville vinne tilbake sin tapte ære – og bevise at veien til India kunne finnes ved å seile mot vest. I mer enn et år maste han på regentparet om å få lov til å dra på oppdagelsesferd igjen.

Til slutt ga de etter, men han fikk bare fire nedslitte skip og en uerfaren besetning til ekspedisjonen. For ikke å skape bråk skulle ekspedisjonen i tillegg holde seg unna Hispaniola.

Columbus hadde allerede levd lenger enn de fleste, og han visste at den fjerde reisen ville bli hans siste. Han hadde én sjanse igjen til å fullføre sitt livsprosjekt, og denne gangen ville han seile lenger mot vest enn noen gang før.

Drømmen levde i den gamle mannens hjerte da han forlot Spania i 1502, men reisen skulle vise seg å bli den hardeste og farligste av alle ekspedisjonene hans.

Orkan sprer skipene

På dekket av flaggskipet La Capitana har Columbus 29. juni 1502 vanskeligheter med å akseptere at Ovando har nektet ham ly i Santo Domingo – en by Columbus «med Guds vilje, svette og blod hadde vunnet for Spania», som sjøfareren selv formulerer det.

Ovando har ikke bare overtatt Columbus’ guvernørtittel på Hispaniola. Han har også brakt sjø- farerens fire skip og 140 mann store besetning i fare. Det skal vise seg at det ikke er siste gang Ovando leker med Columbus’ liv.

Den tiltagende vinden blåser snart de bitre tankene vekk, og admiralen retter blikket mot kyststripen.

Han holder skipene sine nær land, i håp om at en liten elv eller bukt skal dukke frem. Hellet er med dem 70 kilometer vest for Santo Domingo, der Columbus får øye på en hesteskoformet bukt.

Vinden sliter allerede voldsomt i seilene da karavellene glir inn i bukta. Mens sjømennene haler seilene ned, begynner regnet å falle i tunge dråper som slår mot ansiktene som hagl.

Gjennomvåte bukserer mennene på hvert skip alle sine sju ankere ut over relingen, før de kravler ned gjennom lukene til lasterommet.

De cirka 35 mennene på hvert skip sitter tett mellom vinfatene og kassene med tørket kjøtt, mens orkankast på opp mot 150 km/t slenger skipene hit og dit.

På La Capitana har Columbus med sin sønn Fernando krøpet inn i sin vesle kapteinskahytt, der den sterkt troende sjøfareren har hengt opp flere kors og plassert statuer av Jomfru Maria.

Hendene er konstant foldet i bønn, mens vindkastene velter alt i kahytten, og skipets skrog knirker høylytt.

La Capitana holdes på plass av ankertauene, men situasjonen er verre på de tre andre skipene, som alle blir revet løs av naturkreftene.

Verst er det for Santiago, der Columbus’ bror Bartolomeo er om bord. Karavellens kaptein, Francisco de Porras, gripes av panikk da vanvittige vindkast sender det løsrevne skipet direkte mot et rev. Instinktivt overtar Bartolomeo styringen og får med nød og neppe dirigert Santiago vekk fra kysten.

Da stormen er drevet over morgenen etter, får Columbus imidlertid ikke øye på ett eneste av de tre andre skipene sine.

«Stormen var forferdelig, og den natten ble flåten min brutt opp. Alle mistet håpet og var helt sikre på at alle andre hadde druknet», skriver Columbus. Noen dager senere kan han puste lettet ut.

«Skipene som Herren hadde tatt fra meg for å etterlate meg alene, sendte Herren tilbake til meg da det behaget ham», skriver den gudfryktige Columbus da de fire karavellene finner tilbake til hverandre 3. juli.

Sjøfarerens skip er i en elendig forfatning, men de flyter fortsatt, og ikke én sjømann har mistet livet. 27. juli seiler flåten gjennom farvannet vest for Cuba, der eventyret begynner for alvor.

Ingen europeer har noen gang vært så langt mot vest, og Columbus beveger seg med sitt mannskap lenger og lenger inn i en ukjent verden.

##

Land i sikte gir forhåpninger

Bare tre døgn går på det solfylte havet før en sjømann fra utkikksposten skråler «Land!», da dagens Honduras bryter himmelen og havets blå kulisse.

Den giktplagede admiralen sleper seg opp på dekk og drar et lettelsens sukk. Det er ingen tvil. Dette må være Kina, som han har lest om i Marco Polos beretninger om Østen.

Columbus har det travelt med å dra lenger sør, der han antar at det vil dukke opp en passasje mot India. Besetningen bruker derfor ikke mye tid på å utforske det nye landet der de innfødte er overraskende mørke i huden.

Ved hjelp av tegnspråk forteller en indianer at stammene hans elsker menneskekjøtt, men ellers utviser de ingen fiendtlighet – og den unge sjøfareren Fernando fascineres av de fremmedes ansiktstatoveringer.

«De maler seg for å se pene ut, men de ser i virkeligheten ut som djevler», skriver han i sine erindringer.

Ugunstige strømmer og dårlig vær gjør Columbus’ reise mot sør krevende, så skipene må konstant krysse for å komme frem.

I tillegg gjør temperaturer over 30 grader – kombinert med høy luftfuktighet – sitt til å spolere sjøfolkenes humør. De svarte svermene av mygg hjelper heller ikke på situasjonen.

Men den gamle sjøulken er full av optimisme, og ingen plager kan rokke ved hans tro på at han omsider har funnet fastland i Asia.

Mens flåten passerer banantrær, palmer og stinkende sumper, er blikket hans fast rettet mot kysten. Om natten ligger flåten stille, for Columbus er livredd for å seile forbi passasjen mot India i mørket.

I oktober er ekspedisjonen fremme ved dagens Panama, der en stor, bred åpning kommer til syne i det tette jungellandskapet. Den utålmodige admiralen dirigerer skipene mot styrbord, der de lenge «seiler som på veier mellom øyene», med Fernandos ord.

Nå og da blir øyene færre, og passasjen utvider seg som om det var et hav. Columbus håper og håper, men må til sin store skuffelse erkjenne at passasjen bare er en dyp bukt som ender i en lang, hvit sandstrand.

Lokale stammer forteller at et nytt hav ligger bare ti dagsreiser unna hvis spanjolene beveger seg gjennom jungelen. Men Columbus har seilt i 40 år av sitt liv og har ikke tenkt å dra gjennom det tette tropelandskapet, der det kryr av slanger, krokodiller og edderkopper.

I stedet fortsetter han langs kysten mot sør og misser dermed sin eneste mulighet for å merke Stillehavets vann skvulpe rundt føttene.

Mens han – uten å ane det – begir seg lenger vekk fra sin drøm om å nå Østen, blir han smittet av malaria og rammet av gikt. Alle ledd, sener og muskler i kroppen verker. Columbus kommer seg etter ti dagers tid, men strabasene er langt fra over.

Columbus går på gulljakt

Etter hvert som skipene sleper seg av gårde langs kysten og kompasset peker stikk øst, innser Columbus at han neppe vil finne en passasje.

Å vende tomhendt tilbake til Spania vil imidlertid være den ultimate fiaskoen, så admiralen satser i stedet på å fylle lasterommet med verdifulle gjenstander.

Underveis har han hørt fra innfødte at det bugner av gull i området. De fire ekspedisjonsskipene seiler derfor i januar 1503 inn i en rolig bukt som Columbus døper Belén – det spanske navnet for Betlehem.

Sjøfareren håper inderlig at stedets gull vil by på en ny start for ekspedisjonen. Alt lover godt da det første laget Columbus sender inn i jungelen, vender tilbake med en håndfull fjær med gullstøv, gullklumper og hele 20 gullspeil som de har byttet til seg for blant annet glassperler hos de innfødte indianerne.

På sin ferd har spanjolene til og med funnet små gullstykker ved trerøttene, så Columbus bestemmer straks å bygge en koloni i Belén i håp om at det skal bli Spanias nye gullparadis.

I ukevis hogger svettende spanjoler løs på jungelens trær med øks og starter byggingen av åtte hus, et arsenal og ikke minst en stor lagerbygning der alt det nye gullet skal samles.

80 spanjoler fra marinen, under ledelse av Columbus’ bror Bartolomeo, skal sikre kolonien og lete etter gull når den er anlagt, mens resten skal seile hjem.

I begynnelsen av april står bygning- ene ferdige. Columbus omfavner hjertelig sin bror før han humper om bord på La Capitana for å sette kursen mot Spania.

Flåten teller nå bare tre karaveller – det fjerde skipet, El Gallego, er for medtatt til å klare en lang reise. Tilstanden til de tre andre er også kritisk, for pælemark er i ferd med å spise seg gjennom skrogene. Sjømennene vet at karavellene blir skrøpeligere dag for dag, så det er ingen tid å miste.

Mens skipene glir vekk, vinker Bartolomeo og de andre kolonistene ivrig fra kysten av Belén.

Men de er ikke de eneste som følger avreisen. Bak palmebladene venter 400 innfødte med spyd, piler og slynger. I måneder har de observert spanjolene, og de har forstått at de fremmede ikke bare vil handle, men ønsker å overta landet deres. Derfor må blodet flyte i Belén.

##

Spanjolene jages ut av kolonien

Skipene har bare så vidt forsvunnet ut av syne da pilene suser inn i vrimmelen av spanjolene som har blitt igjen på land.

I full fart spurter de i dekning bak hyttene, og Bartolomeo og Diego Méndez – en av Columbus’ mest trofaste menn – leverer ut sverd og musketter til sjømennene mens indianernes skyts hagler mot trehusene.

«Indianerne begynte å skyte med piler og kaste med spyd som om de angrep en okse. Pilene og spydene føltes så tykke som hagl, og noen krigere forlot skogen for å angripe oss med køller», forteller Diego Méndez senere.

Indianernes hodeløse stormløp gjør forsvaret lettere for spanjolene, som med sine sverd hogger både armer og bein av fienden.

Etter nesten to timers kamp har spanjolene med Bartolomeo i spissen fortsatt overskudd til å sette inn et motangrep som tvinger indianerne midlertidig tilbake inn i jungelen.

Bartolomeo betaler prisen – med blodet dryppende fra et pilsår i brystet vender han hjem til hyttene mens han hiver etter pusten. Sju andre er også alvorlig såret, og en enkelt spanjol ligger livløs tilbake på slagmarken.

Ute på havet er Columbus uvitende om kampene, men nærmest skjebne- bestemt oppdager sjøfareren at vanntønnene på La Capitana ikke er fylt opp, så skipene må snu. Snart hører de kakofonien av musketter, trommer og krigsrop, og Columbus sender resolutt den ene av sine to joller mot land.

Overmodig ror mannskapet opp en elv som fører inn i jungelen. Her blir de angrepet av innfødte i kanoer.

Før spanjolene rekker å reagere, borer trespyd seg inn i kroppene og ansiktene deres. Ikke én overlever, og likene flyter ned til kysten, der kameratene finner dem. Imens fortsetter marerittet for landsmennene inne på land.

«Indianerne fortsatte å angripe oss hele tiden, støyende med sine trompeter og trommer, mens de ropte vilt med en fast tro på at de hadde beseiret oss», skrev Méndez senere om de voldsomme sammenstøtene.

Situasjonen er klar – selv ikke med hjelp fra skipenes besetninger vil fienden kunne slås. Med tungt hjerte iverksetter Columbus en evakuering. Utover friske og sårede menn blir tønner med vann, vin og olje fraktet ut til La Capitana, alt sammen under Méndez’ kyndige veiledning.

«Admiral Columbus var særdeles tilfreds med min innsats og omfavnet meg flere ganger og kysset meg på begge kinn i takknemlighet over hva jeg hadde gjort for ham», skrev han.

I mørket 16. april forlater Columbus Belén med tre skip og bare noen få kilo gull i lasten. Nå er det bare én ting som gjelder: å redde flåten.

Skipene strander på Jamaicas kyst

Pælemarkens gnaging viser seg raskt å være katastrofal, og allerede etter få dagers seilas må en dypt frustrert Columbus gi opp enda et av skipene sine.

La Vizcaína er så utett at mannskapet fordeler seg på Santiago og La Capitana, før den vesle karavellen begraves på havet utenfor nordspissen av det sentrale Panama.

I mai forlater flåten kysten og setter kursen nordover, og sjøfolkene kjemper døgnet rundt med å holde de siste overlastede skipene flytende.

«Besetningen brukte både pumper, kar og spann, men de kunne ikke fjerne alt vannet som kom inn gjennom hullene marken hadde gnaget», skriver Fernando, som etter noen uker på det åpne havet registrerer at sjømennene er både «redde og utsultede».

Rasjonene er bunnskrapt, og mennene begynner å dø av kampsår, sult og malaria. 19 mister livet, og flere vil følge hvis de ikke snart ser land.

«Mannskapet er utmattet og uten moral», noterer Columbus, som puster lettet ut da kysten av Cuba kommer til syne i juni 1503.

I åtte dager spiser spanjolene seg mette, før de igjen letter anker. Snart må Columbus imidlertid erkjenne at flaggskipet hans er «mer gjennomhullet enn en honningkake», og selv den spanske kolonien på øya Hispaniola er for langt unna.

Med en kraftanstrengelse klarer sjøfolkene seilturen til Santa Gloria-bukta på Jamaica, der de trekker skipene opp på stranden og støtter dem opp med klosser for å hindre dem i å velte.

Til de strandedes hell er de innfødte vennlige og gir spanjolene mat i bytte for bjeller og glassperler. Men Columbus føler seg ikke trygg på situasjonen, så han kaller Diego Méndez inn i kahytten sin først i juli.

«Méndez, min venn. Du og jeg er de eneste som kjenner til risikoen. Vi er få, de ville indianerne er mange, og vi kan ikke være sikre på at deres velvilje ikke vil endre seg», kommer det fra admiralen, som overtaler Méndez til å begi seg mot Hispaniola for å be den ellers fiendtlige Ovando om hjelp.

Da Méndez med en flokk innfødte veivisere padler bort 7. juli 1503 i en kano, er alle klar over at en livsfarlig reise venter deres venn. Men han er deres eneste håp for å overleve.

Månen viser Guds vrede

I måneder skritter Columbus bekymret frem og tilbake på dekket av La Capitana mens han skuer ut over havet.

Selv etter et halvt år har Méndez ennå ikke vist seg, og de fleste av sjømennene gir opp det spinkle håpet om redning. Stadig flere blir syke, og «de friske begynte å konspirere og klage sin nød», noterer Fernando.

2. januar 1504 griper 48 av de sterkeste mennene til våpen under kaptein Francisco Porras’ ledelse, og mytterist- ene truer seg til ti kanoer som de har bygd under oppholdet i bukta.

Opphissede skriker de for full hals mens de padler av sted langs kysten med ønsket om å passere det 15 mil brede åpne havet mellom Jamaica og Hispaniola.

Etter bare 20 kilometer tordner høye bølger mot båtene. Mytteristene takler ikke forholdene og velger derfor å snu. De redder seg med nød og neppe i land.

Drømmen om å nå frem til Hispaniola begraver de i den jamaicanske jungel- en. I stedet går de på rov blant de innfødte i en evig jakt på mat og kvinner. Det får også konsekvenser for Columbus’ forsamling i bukta, for indianerne blir ikke overraskende enda mer fiendtlig innstilt til de fremmede.

«De kom etter hvert med mindre mat enn vi trengte. Det var et alvorlig problem. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre», forteller Fernando.

Tarmene skriker, mennenes ribbein stritter ut, og lederen deres er mer syk enn noen andre. Men den beleste og visjonære Columbus finner løsningen i en medbragt almanakk, som har vært hans støtte under navigasjonen på reisen. 1504 er skuddår, og i almanakken ser han at en total måneformørkelse vil inntreffe 29. februar.

Tre dager før naturfenomenet finner sted, samler Columbus de mektigste stammehøvdingene på øya. Med store ord og fakter forklarer han de fremmøtte at den kristne guden er rasende over at indianerne ikke bringer spanjolene nødvendige forsyninger.

En advarsel om den fryktelige straffen guden tiltenker dem, vil bli sendt om tre netter, buldrer admiralen.

Da mørket faller på 29. februar, har ikke mange indianere møtt frem i bukta, men da bit etter bit av månen forsvinner, valfarter de i hopetall til Columbus’ skip, og med seg har de proviant som de legger på skipsdekkene – i håp om at den fremmede lederen skal formilde sin gud.

Med en dramatisk gest trekker Columbus inn i kahytten.

Der blir han til måneformørkelsen begynner. Først da månen farges helt rød ved formørkelsens høydepunkt, kommer han ut igjen.

«Gud har nå tilgitt dere. Månens vrede og oppflamming vil forsvinne foran øynene deres», beroliger han forsamlingen, som faller på kne og takker Columbus da de ser månen langsomt bli normal igjen.

«Fra da av kom de til oss med alt vi trengte», erindret Fernando.

Den trette sjøfareren vender hjem

De neste månedene blir spanjolene igjen fetet opp av de innfødte, men redningen kommer først 29. juni 1504 – et helt år etter forliset – da et spansk skip plutselig dukker opp i bukta.

Diego Méndez’ hadde kommet velberget over til Hispaniola, men guvernør Ovando hadde i elleve måneder hardnakket nektet å sende et skip til Jamaica på grunn av sin uvilje mot Columbus.

Den 53 år gamle sjøfareren er bare lettet over å merke det vuggende vannet under seg igjen da han humper om bord på skipet sammen med Fernando og Bartolomeo.

Med ham er også mytteristene, som han har benådet fordi det er best for hans omdømme å vende hjem med så stor besetning som mulig.

Admiralen nyter imidlertid ikke samme omdømme som i 1492. Hans siste reise har vært en fiasko som ikke har tilført Spania noe særlig gull.

Helsa skranter så mye at han må bæres i land da han ankommer Spania i november 1504. Halvannet år senere dør han i sin seng med Fernando og Diego Méndez sittende ved sykeleiet. Da har de fleste europeere allerede glemt navnet Kristoffer Columbus.