Cousteau - havdypets konge

Cousteau er villig til å prøve alt som kan lindre smertene, og dagen etter drar de to kollegene ned til en strand ved Toulon, og mens Philippe iført hjemmelaget dykkerutstyr går på harpunfisking, kråler Cousteau på overflaten med store smerter i hele kroppen.

Svømmeturene blir snart en daglig rutine, men da Philippe en ettermiddag tilbyr Cousteau å kan låne ham dykkerutstyret sitt, takker Cousteau vennlig, men bestemt nei. Havet er en vei man kan seile på fra havn til havn, insisterer Cousteau. Men etter noen flere overtalelsesforsøk gir han likevel etter.

Møysommelig ifører han seg vennens primitive dykkerutstyr. Svømmeføtter som er sagblad med et lag gummi rundt, en maske som er laget av et par pilotbriller, og en J-formet hageslange som fungerer som snorkel.

Da Cousteau noen minutter senere bryter ned gjennom havoverflaten, snur det opp ned på livet hans for alltid.

Under vann åpenbarer en ny og ukjent verden seg for øynene hans: Røde, oransje og lilla sjøstjerner som klistrer seg til svaberg og klipper.

I sprekkene kan han ane pigger fra et sjøpinnsvin, og under ham passerer stimer av makrell. Synet gjør et uutslettelig inntrykk, og Cousteau får straks trang til å forevige det.

Kamera i syltetøysglass

Som 14-åring hadde Cousteau brukt pengene i sparegrisen sin på et enkelt filmkamera, og da en fetter av ham giftet seg, tok han sin første film. Tross en nokså dårlig billedkvalitet ble filmen mottatt med jubel i familien, og fremvisningen ga Cousteau blod på tann.

På skolen gjorde den unge filmskaperen det sånn passe. Han gikk for å være sky og utilnærmelig.

Sport interesserte ham ikke, men i filmens verden hadde han funnet noe han både brant for og hadde talent for. Så da foreldrene senere spurte ham hva han ville bli, trengte han ikke lang betenkningstid. «Film­fotograf – eller kanskje pilot», var svaret.

Under pilotutdannelsen hadde Cousteau filmet på fritiden sin, og etter bilulykken begynte han å sysle med planer om å gjøre filmhobbyen til et levebrød.

Ønsket om å filme under vann ble etter hvert en besettelse for ham. Den eventyrlige verdenen som han selv hadde fått øynene opp for, ville han dele med alle andre, og til det trengte han et vanntett kamera.

Cousteau brukte et syltestøyglass med forseglet lokk til å lage en lukket beholder til et gammelt 8-mm kamera, og med den enkle konstruksjonen lot han seg synke ned på seks meters dyp mens kameraet rullet og gikk. Han greide å holde pusten i rundt ett minutt før han brøt overflaten med sitt livs første undervannsfilm, gispende etter luft. Eneste medvirkende var Simone – kvinnen han hadde giftet seg med i juli 1937.

Cousteau puster under vann

Simones far, Henri Melchior, satt i styret i firmaet Air Liquide – en av Europas største gassprodusenter.

Da andre verdenskrig kastet skygger over Frankrike, og bensin ble en mangelvare, forsøkte firmaet å utvikle en regulator som gjorde det mulig å få biler til å kjøre på andre typer drivstoff.

I spissen for utviklingen sto ingeniøren Émile Cagnan, som Cousteau oppsøkte i 1942.

Cousteau hadde eksperimentert med å konstruere et system som kunne gjøre det mulig for mennesket å puste under vann, men han fikk det ikke helt til.

Han trengte Cagnans hjelp til å utvikle en regulator som kunne dosere luft til et munnstykke med riktig trykk på et hvilket som helst dyp.

«Kanskje noe slikt?», spurte Cagnan og rakte Cousteau en ventil som han hadde fisket opp fra skrivebordsskuffen.

Bare tre uker senere var Cagnan og Cousteau klar med prototypen på «vannlungen» – Aqua-Lung – og fra en øde strand i Sør-Frankrike skrev Cousteau en morgen i juni 1943 historie da han ble første mann til å dykke med den nye oppfinnelsen.

Drømmen om å fly som fuglen hadde han lagt bak seg. Nå kunne han i stedet svømme som fisken.

Cousteaus filmsuksess i Cannes

Selv om Cousteau hadde brukt både tid og penger på å utvikle Aqua-Lung, hadde han på ingen måte mistet interessen for film.

Han hadde fått spesialbygd et vanntett hylster til kameraet sitt og pekt ut det perfekte opptaksstedet til sitt neste prosjekt: skipsvrak på havets bunn.

Sammen med vennene Philippe Tailliez og Frédéric Dumas dro Cousteau på oppdagelse i dypet og filmet skipsvrak i Middelhavet.

De mange dykkene deres ble til den 30 minutter lange filmen «Épaves» – Vrak – som ikke har en egentlig handling, men da filmen i september 1946 ble vist under den aller første film­festivalen i Cannes, var publikum solgt. Aldri før hadde de sett noe lignende.

Mens Cousteau og hans makkere svømte over lerretet, gikk det et begeistret sus gjennom salen.

Dykkerne ble filmstjerner, og da Cousteau fikk juryens spesialpris, strålte han om kapp med rampelyset.

Karrieren som undervannsfotograf hadde fått en pangstart – og enda bedre: Publikum var tilsynelatende interessert i å få et innblikk i livet under vann.

Vinnerfilmen utforsket bare et hjørne av Middelhavet, og ettersom 71 prosent av jordens overflate er dekket av hav, manglet det ikke på nye steder å se nærmere på.

Filmen vakte ikke bare oppsikt i Cannes – den overbeviste også den franske marinen om potensialet i Aqua-Lung. Marinen kjøpte inn ti lungeautomater og opprettet en undersjøisk forskningsgruppe, Groupe de Recherches Sous-Marine, med Jacques Cousteau i spissen.

Gruppen ble utstyrt med skipet L’Elie Monnier og fikk i oppgave å rydde opp i havnene, som etter krigen var fylt opp med miner og skipsvrak.

Men Cousteau hadde større ambisjoner.

Han ville utforske havet på egen hånd og tok permisjon fra marinen for å gå på jakt etter et egnet skip.

Det fant han i Malta. Treskipet Calypso var bygd som minesveiper til den britiske marinen, og hadde etter krigens avslutning seilt som ferje.

Skipet var forsømt, men Cousteau så straks muligheter, og takket være en økonomisk håndsrekning fra en irsk velgjører, Loel Guinness, kunne Cousteau signere kjøpekontrakten i 1950 og seile Calypso til Frankrike, der det skulle ombygges.

I november 1951 var det ombygde forskningsskipet klart til sitt første tokt.

Under en festmiddag før avgang hevet Cousteau glasset og utbrakte en skål for det hvitmalte fartøyet og den lysende fremtiden. «Il faut aller voir» – vi må ut og se med egne øyne – slo han fast med ordene som uttrykte både hans egen livsfilosofi og Calypsos motto.

Taus verden tok Gullpalmen

Calypso ble en suksess fra dag én. Første tur gikk til Rødehavet, der besetningen kartla korallrev og samlet inn hundrevis av dyr og planter – blant dem mange hittil ukjente arter.

Dykkere gjorde enestående fargefilmopptak av de fantastiske skapningene som holdt til i farvannet, og den 38 dager lange ekspedisjonen var en stor triumf.

Enda en seier ventet i 1953, da Cousteau ga ut boken «Den tause verden», som fortalte historien om oppfinnelsen av Aqua-Lung og om hans første dykk blant skipsvrak, delfiner og haier.

«Cousteau beskriver sine undervannseventyr med en forskers omhu og med en dikters følsomhet», skrev en anmelder om verket, som før utgangen av året var blitt solgt i 486 000 eksemplarer og oversatt til over 20 språk.

I 1954 var store deler av verden på fornavn med den spinkle franskmannen, og fra alle verdenshjørner mottok han forespørsler fra menn og kvinner som drømte om en plass på Calypso.

Personen Cousteau mest av alt ønsket å få om bord, var filmregissøren Louis Malle, som, skulle det vise seg, tilfeldigvis var på utkikk etter en jobb.

To år senere lanserte Malle og Cousteau filmen «Den tause verden», som skildret hverdagen om bord på Calypso.

Kameraene fulgte besetningen overalt fra byssen til dypdykkene blant hvaler, skilpadder og tropefisk, og publikum var helt oppslukt. Når vannet lukket seg rundt dykkerne, holdt kinopublikumet pusten.

Når haiene kastet seg ut i et blodig etegilde, satt tilskuerne helt ytterst på setene.

Og når et korallrev tonet frem på lerretet, fikk de tårer i øynene.

Filmen vant både hovedprisen, Gullpalmen, under filmfestivalen i Cannes og en Oscar i USA, og med de prestisjetunge utmerkelsene tok Cousteau for alvor steget inn i kjendisenes superliga.

Journalister sto i kø for å intervjue ham, og fyrst Rainier av Monaco tilbød franskmannen jobben som direktør for Monacos oseanografiske museum.

For Cousteau, som i årevis hadde kjempet for å få endene til å møtes, var det en drømmejobb.

Med direktørstillingen fulgte ikke bare en fyrstelig gasje og en bolig i Monaco, han fikk også frie hender til å fortsette filmproduksjonen og forfattervirksomheten. Cousteau takket ja og forlot marinen.

I disse årene hadde han det som fisken i vannet. Aqua-Lung-salget hadde eksplodert.

Hvor enn Calypso kom fikk kapteinen og besetningen en heltemottakelse, og i 1966 inngikk Cousteau en stor kontrakt med det amerikanske tv-selskapet ABC om å produsere 36 episoder av dokumentarserien «The Undersea World of Jacques Cousteau».

Konseptet var enkelt: Hvert program skulle besvare et spørsmål, som for eksempel «Er haier onde drapsmaskiner?» eller «Hvordan oppstår et korallrev?» Serien vakte internasjonal begeistring, og i de ni årene den gikk ble den værbitte Cousteau og hans besetning med de karakteristiske røde luene kjæledegger for en hel generasjon tv-seere.

Alle gjenkjente Calypso og Cousteaus karakteristiske nasale fortellerstemme med den franske aksenten.

Tonen i serien var humoristisk, men for Cousteau lå det også alvor bak serien.

Han hadde sett med egne øyne hvordan livet i havene led under en stadig økende forurensing, så etter å ha brukt årevis på å utforske den undersjøiske verdenen så han det nå som sin plikt å redde den.

I tv-serien og fra foredragssaler verden over oppfordret han folk til å ta vare på den blå planeten, og i 1973 skapte han organisasjonen The Cousteau Society, som skulle samle inn penger til naturvern og undervisning. Som alt annet Cousteau tok i, ble organisasjonen en suksess.

I løpet av det første året fikk den 120 000 medlemmer, og fire år senere var tallet en kvart million.

Giftet seg med elskerinnen

Som selvutnevnt ambassadør for jorden reiste Cousteau på kryss og tvers av kloden for å skape oppmerksomhet rundt saken sin.

Før hadde hans rette element vært havet, men i 1970-årene tilbrakte han det meste av sin tid på «business class» i de høyere luftlag.

Her møtte han som 67-åring den 40 år yngre flyvertinnen Francine Triplet. Hun falt pladask for den energiske og sjarmerende undervannsforskeren, og Cousteau på sin side ble like forelsket i henne.

De to innledet et forhold og fikk to barn sammen – mens Cousteau stadig var gift med den intetanende Simone.

Elskerinnen og de utenomekteskapelige barna forble en hemmelighet frem til Simone døde av kreft i 1990.

Et halvt års tid senere giftet den da 81 år gamle Cousteau seg med Francine.

Cousteaus voksne sønn Jean-Michel var fra seg av raseri over sviket. Etter bryllupet vendte han sin far ryggen, og da Cousteau døde 25. juni 1997, skjedde det uten at far og sønn hadde kommet til forsoning.

Men under begravelsen få dager senere gikk Jean-Michel bak kisten sammen med Francine og halvsøskenene. Stridsøksen var for en stund begravd, og i kirken holdt Jean-Michel en rørende tale til sin far:

«Min fars arbeid var en hymne til livet. På kontoret mitt har jeg hengt opp et sitat av ham der han sier at biens og delfinens lykke er å eksistere, mens menneskets lykke er å være seg bevisst eksistensen og å forundres».