Frodige, grønne planter slynger seg rundt treet der Joseph Thomson nettopp har stedt sin venn, oppdageren Alexander Keith Johnston, til hvile. Med en kniv skjærer Thomson forsiktig inn initialene AKJ i barken. Deretter legger han til Johnstons fødselsår og dødsdato.
Denne dagen, 28. juni 1879, befinner Thomson seg i det sørlige Tanzania - mer enn 7000 kilometer fra hjemmet i Skottland.
Han er bare 21 år gammel, men etter Johnstons død er han plutselig blitt leder for ekspedisjonen som utforsker området rundt Tanganyikasjøen i Afrika. Ansvaret for å fullføre reisen hviler nå på ham.
"Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler meg inkompetent i geografisk arbeid, siden jeg ikke har noen erfaring i den retningen", innrømmer han fortvilet i et brev hjem til Storbritannia.
Men Thomson tar på seg oppgaven.
På Berlin-konferansen delte de sultne stormaktene resten av Afrika mellom seg, ifølge datidens karikaturtegnere. 30 år senere var Liberia og Etiopia de eneste landene som ikke var under europeisk kontroll.
Stormakter delte Afrikas godbiter
**På 1800-tallet fikk rykter om elfenben og gull stormaktene til å kappes om Afrika. I løpet av noen få tiår la de under seg det enorme kontinentet.
Selv om europeerne hadde utforsket Afrika i århundrer, var bare en liten del av kontinentet kolonisert på midten av 1800-tallet.
Men ryktene om rikdommer i det indre av kontinentet satte fart i oppdagelsesreisene, og snart kaptes Europas stormakter om å sikre seg de mest ressursrike områdene.
Kappløpet førte til at de europeiske kolonimaktene samt Tyrkia og USA møttes til en konferanse i Tysklands hovedstad i 1884-1885. Under Berlinkonferansen trakk de opp retningslinjene for hvordan Afrika skulle deles.
Det ble blant annet bestemt at den nasjonen som først tok et område i besittelse, hadde rett til å gjøre det til en koloni.
"Jeg følte at jeg var nødt til å fortsette - uansett hvilken skjebne som ventet meg", skriver han senere.
Det den unge skotten ikke visste, var at han skulle vise seg å bli noe nær den perfekte oppdagelsesreisende og gjøre store oppdagelser i det mørke Afrika.
Øvde seg i det skotske høylandet
Da Thomson ble født i 1858 i Penton i Skottland, forventet familien at han skulle følge i farens fotspor og bli steinhugger. Men gutten selv visste tidlig at det ikke skulle bli slik. Han ville bli oppdagelsesreisende.
Denne interessen kom ikke ut av det blå. I 1853 - fem år før Thomson ble født - begynte den skotske legen og misjonæren David Livingstone sin reise til det indre av Afrika. Beretninger om Livingstones og andre oppdagelsesreisendes bedrifter fylte avisene, og ekspedisjoner til Afrika var et yndet tema i bøker for både voksne og barn.
Thomson slukte alt han fikk tak i om ekspedisjonene. Samtidig forberedte han seg på sitt fremtidige liv i det fri ved å sove på gulvet eller ute i de lyngkledde åsene i Skottland.
Sjansen til å realisere drømmen kom akkurat da Thomson hadde fullført sin utdannelse i geologi, mineralogi og naturhistorie ved universitetet i Edinburgh.
Under overskriften "Ny oppdagelsesekspedisjon til Afrika" annonserte avisen Galloway Standard & Advertiser etter en naturvitenskapskyndig. Vedkommende skulle bli med geografen Alexander Keith Johnston på en ekspedisjon til det indre av Øst-Afrika - organisert og finansiert av det britiske kongelige og geografiske selskap, Royal Geographical Society.
Thomson unngikk blodige kamper
Kandidaten måtte kunne "arbeide stabilt", ifølge annonsen, som til gjengjeld lovet en reise med "viktig geografisk innhold" og gjennom "storslåtte" landskap.
Bare 20 år gammel og nyutdannet søkte Thomson på jobben, og til sin store overraskelse fikk han den.
Da Thomson ble født i Penton i Skottland i 1858, forventet familien at han skulle følge i farens fotspor og bli steinhugger.
Valget av Thomson skulle vise seg å være riktig. Ikke bare oppfylte skotten sine plikter som naturvitenskapskyndig til perfeksjon, til tross for at han fikk malaria. Etter Johnstons død viste han seg også å være en utmerket leder.
Da ekspedisjonen nådde frem til Zanzibar sommeren 1880, var alle - bortsett fra Johnston og en bærer som også døde av sykdom - i live og friske.
Like viktig var det at Thomson hadde unngått sammenstøtene med lokalbefolkningen som hadde gjort andre europeiske ekspedisjoner til en blodig affære.
Han hadde lært det som senere skulle bli hans motto:
"Den som går rolig, går trygt. Den som går trygt, kommer langt."
Masaiene spredte frykt
Etter den vellykkede ekspedisjonen spredte nyheten om Thomsons evner seg - godt hjulpet av boken "To the Central African Lakes and Back", som han ga ut kort tid etter hjemkomsten.
Da Royal Geographical Society planla å utforske det ukjente området mellom Indiahavet og Victoriasjøen i 1882, var Thomson det opplagte valget.
I løpet av 11 år reiste Thomson mer enn 10 000 km gjennom tidligere ukjent land.
Skotten reiste nordover, sørover, østover og vestover.
**Joseph Thomson gjennomførte i alt seks ekspedisjoner til Afrika. Fra Marokko i nord til Zambia i sør kartla han det som den gang var ukjent land for europeerne.
Oppgaven var viktig for britene. De hadde til hensikt å bygge en jernbane som skulle forbinde kysthavnene med Uganda i det indre Afrika, et område som var så fruktbart at den berømte oppdagelsesreisende Henry Morton Stanley kalte det "Afrikas perle".
Ekspedisjonen skulle reise gjennom et barskt landskap befolket av masaiene, en krigerstamme som europeerne hadde hørt om fra handelsreisende, og som i samtidslitteraturen ble beskrevet som "verdens mest blodtørstige folk".
Utsiktene skremte ikke Thomson. Den 13. desember 1882 forlot han London med kurs for Øst-Afrika.
Et av oppdragene hans var å kartlegge Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell, som ligger på grensen mellom Tanzania og Kenya. Thomson tok utfordringen så alvorlig at han - stikk i strid med sitt motto - bestemte seg for å bestige det over fem kilometer høye fjellet på bare én dag.
"Hatten min fløy den ene veien og geværet den andre, mens jeg sjenerøst kastet eiendelene mine til den beundrende folkemengden under meg." Joseph Thomson da han ble truffet av en bøffel.
Bestigningen krever vanligvis flere dager, så forsøket var dømt til å mislykkes.
"Klokken 13.00, da jeg hadde nådd ca. 2700 meter etter syv timers klatring - det vanskeligste jeg hittil har forsøkt - måtte jeg gi opp min intensjon om å komme over tregrensen", skriver Thomson oppgitt.
Han fikk imidlertid med seg noen planter fra høyden og gjennomførte geologiske undersøkelser av fjellet, som er en sovende vulkan som hadde sitt siste utbrudd for 10 000 år siden.
Gebisset ga gode venner
I august 1883 nærmet Thomson seg masaienes område. Med seg hadde han - i tillegg til en tolk og 100 bærere - tøy, ståltråd og perler. Ifølge handelsmennene var dette maasaienes foretrukne betalingsmiddel.
Men Thomson hadde med seg noe enda mer verdifullt: fantasien. Så snart han møtte de første masaikrigerne, fortalte han dem at han var medisinmann. Masaiene var nysgjerrige og tok på Thomsons hvite hud og glatte hår.
Han bestemte seg for å imponere dem ytterligere. Demonstrativt banket han på tennene for å vise masaiene hvor sterke de var.
"Bare vent til jeg snur på hodet", erklærte han og snudde seg bort et øyeblikk med en teatralsk gest. "Nå er de borte!"
Masaiene gispet da de så Thomsons nesten tannløse smil - uvitende om at gjesten hadde en delvis protese.
Blant Thomsons andre triks var en demonstrasjon av hvordan man løser opp sitronsyresalter i vann. Saltene ga en boblende drikk som masaiene mente kunne kurere nesten alle slags plager.
Ved hjelp av triksene sine og de velvalgte handelsvarene klarte Thomson å komme seg gjennom masaienes område. Underveis var han den første europeeren som så Aberdarefjellene, som han oppkalte etter lord Aberdare, presidenten for det kongelige geografiske selskapet.
Thomsongasellen veier rundt 30 kg og kan løpe med en toppfart på 90 km/t.
To snegler og en gaselle bærer Thomsons navn.
**Oppdageren som gjorde sitt sindige tempo til sitt varemerke, har fått æren for å ha gitt navn til to sneglearter. Men ironisk nok er også verdens fjerde raskeste landdyr oppkalt etter Joseph Thomson.
Han så også en foss, som han valgte å kalle Thomson's Falls til ære for sin far. Den 10. desember nådde han målet, Victoriasjøens bredde. Begeistret feiret Thomson bragden ved å vise lokalbefolkningen "de livlige bevegelsene i den skotske dansen".
Bøffelhorn gjennomborer låret
Noen dager senere, 31. desember, var det nære på at triumfen ble forvandlet til en katastrofe.
Under en jakt såret Thomson en bøffel som deretter gikk til angrep. I raseri boret dyret hornet dypt inn i låret på oppdageren og kastet ham opp i luften.
"Hatten min fløy den ene veien og riflen min den andre, mens jeg sjenerøst kastet eiendelene mine over den beundrende folkemengden under meg", fortalte han senere.
Blodtapet førte til at Thomson besvimte, men et par dager senere var han frisk igjen. I midten av juni 1884 vendte han tilbake til Storbritannia som en helt.
Thomson beskrev masaiene som høye, muskuløse og fryktløse krigere. Selv
unngikk han å kjempe mot krigerfolket.
I årene som fulgte, besøkte Thomson flere ganger Afrika og hjalp blant annet den brutale gruveeieren Cecil Rhodes med å inngå samarbeid med afrikanske høvdinger.
Et forsøk på å inngå en avtale med Msiri, kongen av Katanga, mislyktes imidlertid. Thomsons oppgave var å frakte en sending krutt til kongen.
Transporten ble aldri noe av, da en koppeepidemi hindret ham i å gjennomføre reisen. I 1891 overtok derfor kongen av Belgia, Leopold 2., området, som ble en del av Belgisk Kongo.
Året etter fikk Thomson lungebetennelse. Påkjenningene i Afrika hadde satt sine spor, og den 34 år gamle oppdageren led av urinveisinfeksjoner, sneglefeber - en infeksjon med flatormer - og nyrebetennelse.
Helsen ble langsomt dårligere, og tre år senere - i 1895 - døde Joseph Thomson. Med ham var også de store oppdagelsesreisene i Afrika over.
Noen år senere hadde verdens stormakter delt kontinentet mellom seg.