Dødelig cocktail tok livet av polarhelt
Jernpansrede skip lastet med rikelig proviant stevner ut for å finne den sagnomsuste sjøveien nord for Amerika. Men i stedet for å finne Nordvestpassasjen, forsvinner ekspedisjonen sporløst. En rekke redningsskip og forskere har helt frem til moderne tid forsøkt å finne ut hva som ble skjebnen til kaptein Franklins siste ekspedisjon.
Flere redningsskip – her HMS Investigator – ble skrudd fast i ismassene i Arktis, uten håp om å komme løs. Verken kaptein Franklin eller en eneste av hans 134 menn ble funnet i live.
Beechey Island, arktisk Canada, 1986: Med fingerspissene tar professor Owen Beattie forsiktig tak i det blå kledet som dekker mannens ansikt.
Den bleke sjømannen ligger fremdeles i graven og er nesten perfekt bevart i permafrosten til tross for mer enn hundre år i jorden. Med prøver fra håret og vevet hans vil professor Beattie endelig kunne få svar:
Hva hendte med den britiske kaptein John Franklin og mennene hans, som forsvant sporløst i Arktis midt på 1800-tallet?
10 000 hyllet avreisen
London, Storbritannia, 1845: Høye hurrarop steg til værs over dokkene i London, mens noble hatter og skitne arbeidsluer ble kastet i luften. 19. mai var dagen da Franklin-ekspedisjonens to tre-mastere stevnet ut.
Storbritannias nye helter ville gjøre det ingen andre ennå hadde klart; pløye seg gjennom de ukjente, isfylte farvannene nord for det amerikanske kontinentet og finne sjøveien til Asia. Hvis en slik Nordvestpassasje virkelig fantes, ville Franklin finne den.
Derom hersket ingen tvil, for aldri hadde en polarekspedisjon vært så godt forberedt og så velutstyrt. Skipene var de mest robuste og mest avanserte som noensinne hadde seilt til arktiske strøk.
Fartøyene het HMS Erebus og HMS Terror, men det virket ikke som om noen la merke til navnenes dystre klang – i gresk mytologi er Erebus mørket før dødsriket. Begge fartøyene var tidligere krigsskip og solid konstruert for å tåle rekylen fra flere tonn tunge kanoner.
Nå var de til og med forsterket med flere lag ekstra eik og alm og et tommetykt jernpanser som vern mot isen. Skipene var utstyrt med dampmaskiner og, som noe helt nytt, med propeller som kunne trekkes inn for å beskytte dem mot presset fra ismassene.
8000 hermetikkbokser
For å beskytte mannskapet mot temperaturer som ofte kunne komme ned i 40 kuldegrader, var både offiserslugarene og de meniges oppholdsrom oppvarmet.
Hvis ferskvannsforsyningene gikk tom, kunne skipet lage sitt eget ved hjelp av ferskvannsanlegg innebygd i komfyren i byssa. I lasten bugnet det av proviant, med mat nok til å mette samtlige 129 mann i tre år.
En god del ble oppbevart i hermetikkbokser, en nyskapning som ved hjelp av industrielle metoder sørget for mat med nesten ubegrenset holdbarhet under alle forhold.
Nesten 8000 bokser i størrelser som kunne romme fra rundt et halvt kilo til 3,5 kg langtidsholdbart kjøtt, suppe og grønnsaker, en behagelig forandring fra den vanlige menyen av saltet kjøtt, tørkede erter og skipskjeks.
Franklin og mennene hans ville kunne leve som det sømmet seg for britiske gentlemen. Foruten betydelige mengder te, vin, sigarer og rom, hadde skipene med seg et helt bibliotek, med alt fra bibler til satireblader.
En hund med det passende navnet Neptun og en tam ape sørget dessuten for muntert selskap underveis på reisen.
Ekspedisjonens største aktivum var imidlertid lederen, kaptein sir John Franklin. Reisen mot Nordvestpassasjen var hans tredje polarekspedisjon. Mest kjent og beundret var hans dramatiske vandring over den kanadiske tundraen, der han spiste støvlene sine for å overleve.
Franklin var samtidig marinens mann. Sammen med lord Nelson hadde han kjempet ved Trafalgar og København. “Navnet Franklin er i seg selv en nasjonal garanti”, het det ved avreisen.
På den første delen av reisen ble Terror og Erebus fulgt av et forsyningsskip med blant annet ti levende okser om bord.
Skipene seilte i følge til Diskobukta på Grønlands vestkyst, der oksene ble slaktet og kjøttet båret over på ekspedisjonsskipene. Franklin og hans menn benyttet anledningen til å sende brev og hilsener med hjem. Alle meldte om stor optimisme og gode forhold om bord.
Mennenes bomullsuniformer nyttet ikke mot polarkulden, og de hadde bare med seg våpen egnet til fuglejakt.
Middagsselskap ved isfjell
I slutten av juli seilte Erebus og Terror inn i Baffinbukta. Her ankret de opp ved et isfjell og ventet på gunstig vind til den videre turen inn i Lancastersundet.
Uventet dukket det opp to britiske hvalbåter, og kapteinen inviterte til middagsselskap. Stemningen var oppløftet, og Franklin forsikret hvalfangerne om at han snart ville være gjennom Nordvestpassasjen.
Dessuten, tilføyde han, kunne forsyningene hans saktens holde til sju år, om det så skulle være.
Neste morgen snudde vinden, så Terror og Erebus lettet anker og forsvant inn i en ukjent verden av snø og is. Ingen europeer skulle noensinne se mennene om bord i live igjen.
Bekymret først etter to år
I London ante ingen uråd. Vel gledet alle seg til den dagen Erebus og Terror la til kai med sine brave polarhelter om bord, men i en tid uten radio og telegraf var det ingen som undret seg over at ekspedisjonen ikke lot høre fra seg.
Først to år etter avreisen ba Franklins kone, lady Jane, admiralitetet, marinens øverste ledelse, om å sette i gang en leteaksjon. Pressen, som elsket historier om Franklin, støttet straks kravet.
Våren 1847 sendte marinen derfor hele tre redningsteam – to til vanns og et til lands. Igjen hersket det stor optimisme. Skipssjefene var alle marineoffiserer, og flere av dem kjente Franklin og offiserene hans personlig.
De var ivrige etter å finne sine nødstedte kolleger. Men sommeren gikk, uten at noen fant Franklin.
I det følgende vintermørket, som syntes å vare nesten hele døgnet, sendte redningsskipene opp nødraketter to ganger om dagen.
De fanget rever og utstyrte dem med metallhalsbånd der det var risset inn opplysninger om posisjonen til redningsskipene og til forsyningsdepotene.
Da våren igjen kom, dro de ut med sleder. På bare en tur dekket de nesten 900 kilometer, en ikke ubetydelig bragd, ettersom redningsteamet ikke brukte hunder, men sjøfolk som trekkraft.
Livbåt, slede og utstyr veide omtrent 600 kg. For de utsultede mennene ble det en dødsmarsj å trekke den tunge lasten gjennom det ulendte terrenget.
Like viktig som den hellige grav
Men ingen av ekspedisjonene hadde hellet med seg, og kulde, utmattelse og sykdom fikk dem til å vende hjem.
I England var misnøyen stor. At flere var døde av skjørbuk, gjorde slett ikke inntrykk. “Vi oppnår jo aldri det vi vil bare ved å seile opp til isen og tilbake igjen”, bemerket avisen The Times spisst.
Forskere skulle senere oppdage at de arktiske vintrene nettopp på midten av 1800-tallet var de hardeste i løpet av 700 år, med metertykk is.
Interessen for Franklin gled over i hysteri. “Ikke siden middelalderens jakt på den hellige grav har den kristne verden vært så forent om noe som i ønsket om å få sir John Franklin hjem, død eller levende, fra den grusomme, ensomme død som han så fryktløs bega seg mot”, skrev en avis.
Beskyldninger om å la sine egne i stikken kunne ikke admiralitetet ha hengende over seg.
I 1850, fem år etter den feststemte avreisen, sendte marinen derfor ikke mindre enn åtte skip mot de isfylte farvannene.
I tillegg kom private redningsaksjoner, satt i verk av lady Franklin, samt en som hun hadde fått overtalt det amerikanske marineministeriet til å sende ut.
Lady Franklin endte med å sende sitt eget skip i forsøket på å finne sin mann i live.
Tre graver første spor
En av admiralitetets ekspedisjoner ble ledet av William Penny, en værbitt hvalfanger. Penny holdt nå rådslagning med sine menn på Beechey Island, vest for Lancastersundet, da et besetningsmedlem kom løpende.
“Graver, kaptein Penny. Graver!” ropte han. Offiserer og menige satte på sprang oppover bakken og stanset foran tre små jordhauger, hver markert med en gravstein. “Til minne om John Torrington, som forlot dette livet 1. januar 1846 på HMS Terror, 20 år gammel”, sto det på den ene. Ved siden av hvilte 25 år gamle John Hartnell og William Braine, som ble 32 år.
Tunger frøs fast i skjegget
Skipslegen på Pennys ekspedisjon forsto ikke hvorfor så unge menn var døde bare noen måneder etter avreisen fra England.
Braine hadde dødd i april etter en lang og mørk vinter, så i hans tilfelle var skjørbuk en sannsynlig dødsårsak, men de to andres død var et mysterium.
Ingenting i omgivelsene røpte noe; tepper, noen taustubber, smedutstyr, dyreknokler og en enorm haug av tomme hermetikkbokser var alt Penny og de andre fant på Beechey Island.
Heller ingen av de andre ekspedisjonene kunne gi noe svar. Til gjengjeld endte flere av dem katastrofalt.
I en kulde så ubarmhjertig at mennenes tunger frøs fast i skjegget og kaffen frøs til is så snart den traff kruset, mistet mange livet, og flere av skipene ble skrudd fast i isen.
Samtidig hadde den prestisjefylte letingen etter Franklin tiltrukket noen av marinens mest ærgjerrige og hensynsløse offiserer.
En av dem, løytnant Robert McClure, forfulgte så standhaftig målene sine – å finne Nordvestpassasjen og Franklin (i den rekkefølgen) – at han flere ganger satte mannskapets liv på spill ved å bli i Arktis tross mangel på mat og drivstoff.
“Beholdningen vår av stearinlys er svært liten, derfor sitter vi det meste av tiden i mørket. Våre foretrukne beskjeftigelser er å gå og å sove... ulvene hyler rundt skipet”, skrev en av mannskapet.
Beechey Island er gjennomsøkt etter spor av ekspedisjonen. Nå skal andre småøyer og farvann i området gås etter med lupe.
Kannibalisme sjokkerte
Etter alle de mislykkede ekspedisjonene ønsket admiralitetet nå å glemme alt om Franklin. Men i oktober 1854 dukket John Rae, en av tidens mest respekterte oppdagelsesreisende, opp i London.
Travende på truger hadde Rae kartlagt mer enn 1000 kilometer hittil ukjent land langs den arktiske kysten. Nå hadde han skyndet seg hjem for å avlegge rapport.
Fra en inuitt hadde Rae fått vite at en gruppe kabloonas (hvite) hadde sultet ihjel et sted i nærheten for “fire vintre siden” – altså i 1850. Da mennene kom dit, hadde de hatt en slede og en båt med seg, og de virket utsultet.
Ved hjelp av tegnspråk hadde de fortalt inuittene at skipet deres var blitt knust av isen, og at de var på vei mot sør. Senere samme år hadde inuittene funnet dem døde, og de viste Rae gjenstander som bare kunne stamme fra Terror og Erebus.
Rae avsluttet rapporten sin med en sjokkerende opplysning: Ekspedisjonen hadde fått “en skjebne så forferdelig som man overhodet kan forestille seg... det er tydelig at våre stakkars landsmenn var blitt drevet til å ty til den siste grufulle alternative ressursen – kannibalisme – for å opprettholde livet”, skrev Rae.
Kannibalisme! Bare ordet var opprørende. I en tid da avisene slo fast at det britiske folk i langt høyere grad enn alle andre var “sivilisasjonens sendebud”, var kannibalisme en umulighet. Raes budskap ble derfor avvist som rent oppspinn.
Nektet å gi opp
Den britiske regjeringen hadde på dette tidspunktet brukt mer enn 675 000 pund (cirka 400 millioner kroner i dagens valuta) på leteaksjonene, dusinvis av redningsfolk hadde mistet livet, og ti skip var forsvunnet.
Regjeringen var klar til å erklære Franklin-ekspedisjonens medlemmer som døde i tjenesten.
Men lady Franklin var langt ifra klar til å gi opp. Hun kjøpte sitt eget skip, og
- juli 1857 sendte hun Leopold McClintock, en garvet veteran, og hans nestkommanderende, Hobson, av gårde.
Gjennombruddet deres kom en solfylt vårdag i 1859 på øya King William Island. Hobson, som var svært medtatt av skjørbuk og led av snøblindhet, trodde knapt sine egne øyne da han oppdaget en stor steinvarde.
Han hadde knapt revet de første steinene ut av varden før en tom hermetikkboks trillet ut.
Den inneholdt et stykke papir av den typen som alle britiske marinefartøy har om bord, og som på seks språk ber finneren om å sende brevet til admiralitetet i London.
Rundt dette standardskrivet var det notert med håndskrift: “28. mai 1847. HMS Erebus og Terror overvintret i isen på bredde 70 grader 5´N lengde 98 grader 23´V. Etter å ha overvintret i 1845-46 på Beechey Island… Sir John Franklin ledet ekspedisjonen. Alt vel…”.
Dokumentet var det første funnet fra Franklins ekspedisjon, og selv om det var gammelt, lød ordene “alt vel” betryggende. Oppløftet leste Hobson videre, men et nytt notat, datert 25. april 1848, fortalte at “Terror og Erebus ble forlatt 22. april… etter å ha sittet fast siden 12. september 1846… Sir John Franklin døde 11. juni 1847, det samlede dødstallet i ekspedisjonen frem til i dag er ni offiserer og 15 menige”.
Notatet var underskrevet F. Crozier, øverstkommanderende. Han hadde føyd til “Og i morgen, den 26., går vi mot Backs Fish River” (på motsatt side av øya, red.).
Sjøfolkene slepte med seg hermetikk da de forlot skipene; bokser der blyet fra forseglingen var gått over i maten.
Livbåt med te og gardinstang
Hobson fulgte Croziers ord og dro selv mot Backs Fish River, selv om skjørbuken var blitt verre; tennene falt ut, og han knapt kunne stå på beina. Like før han skulle til å gi ordre om å snu, oppdaget han en livbåt på en slede.
I båten lå det to skjeletter omgitt av den mest besynderlige provianten Hobson noensinne hadde sett. På den desperate flukten over isen hadde Franklins menn slept med seg bøker, tøfler, te, mange esker sigarer og 18 kilo sjokolade.
Ellers fantes ingen spor av spiselig proviant. Til gjengjeld hadde mennene drasset med seg en gardinstang. McClintock, som senere undersøkte livbåten, karakteriserte innholdet som “en samling av dødvekt, bare delvis brukbart og sannsynligvis i stand til å få hele sledeteamet til å bryte sammen”.
Hjemme i England fikk McClintock og Hobson en heltemottakelse for å ha avklart Franklin-ekspedisjonens skjebne.
De ble invitert til dronning Victorias residens på Isle of Wight, der de blant annet kunne vise henne ekspedisjonens hjemmelagde snøbriller.
I Storbritannia ble saken nå endelig regnet som avsluttet. Hvor tragisk det enn måtte være, så hadde kaptein Franklin og polarheltene hans alle bukket under for skjørbuk, som så mange sjøfolk før dem. Æret være deres minne.
Professor Beattie tok hår- og vevsprøver fra liket av John Torrington. Det ga forskerne ny kunnskap om blyforgiftningen.
Mistenkte hermetikkboksene
“Han ser ut som om han akkurat er død”, flyr det gjennom professor Beatties hode da han halvannet århundre senere står bøyd over graven på Beechey Island.
Den dødes øyne er halvåpne, uttrykket fredfylt. Owen Beattie fra University of Alberta arbeider med å finne en mer fyllestgjørende forklaring enn skjørbuk. Middelet er likene av de tre mennene som man opprinnelig fant gravene til i 1850.
Han vet at riktig nok hadde skjørbuk mange sjøfolks liv på samvittigheten, men på 1800-tallets polarekspedisjoner var det svært uvanlig at det forekom massedød. Hans mistanke peker i stedet mot hermetikkboksene som lasten var full av.
Boksemat var en forholdsvis ny oppfinnelse ved avreisen, og for å rekke å produsere det lovede partiet hadde produsenten skåret ned på både koketid og varmegrader.
Undersøkelser av de tomme boksene, som besto av 90 prosent bly og 10 prosent tinn, viste dessuten at forseglingen av boksene var slurvet utført, og at det blyholdige forseglingsmaterialet hadde sivet direkte ut i maten.
Analysene Beattie hadde fått foretatt av beinrester av ekspedisjonsdeltakerne, hadde da også vist et forhøyet innhold av bly. Men tungmetallet kunne ha samlet seg opp gjennom et helt liv i 1800-tallets svært forurensede Storbritannia.
Bare prøver fra hår og vev vil kunne vise om blyet var kommet inn i kroppen under reisen.
Resultatene kommer i begynnelsen av 1987 og fjerner enhver tvil. Blyinnholdet i kroppen hos de tre mennene er 20 ganger høyere enn normalt, og blyet er inntatt under reisen.
Blyforgiftning gir nedsatt appetitt, forstoppelse, vekttap og generell svekkelse. Her finner Beattie forklaringen på hvorfor mennene døde utsultet selv om de ikke var gått tom for forsyninger.
Forgiftningen ville også forverre andre sykdommer, som skjørbuk. Det viktigste poenget er likevel mentale forandringer; irritabilitet, søvnløshet, ekstrem tretthet og paranoia. Alvorlige symptomer under normale omstendigheter, men den visse død under de ekstreme forholdene i Arktis.
Men det var ikke bare blyforgiftning som drepte Franklin og hans menn. Med utstyr som passet bedre i en herreklubb enn på en polarekspedisjon, og en oppdragelse som påbød dem å opprettholde britisk livsstil for enhver pris, lå ekspedisjonen dårlig an i det iskalde Arktis.
Blandingen av britiske dyder og moderne boksemat ble en dødelig cocktail.
Oppdatering: I desember 2016 dukket det opp en ny vitenskapelig undersøkelse som frikjente bly som en av årsakene til Franklin-ekspedisjonens dødelige utgang.