Dødskamp i Antarktis

To menn skal følge Mawson mot sør

Mawsons plan er at mennene skal bruke et halvt år på å bygge ferdig hovedbasen, før de skal bevege seg innover ismassene når den antarktiske våren kommer.

Men arbeidet har vist seg å være uhyre vanskelig. Kraftige stormer herjer konstant, og Mawsons menn må sprenge seg gjennom berget for å få festet plankene til hytten og observasjonspostene skikkelig.

Likevel er humøret for det meste bra blant de 18 mennene – de fleste av dem fra Australia og New Zealand.

De føler seg alle spesielt utvalgt, og i de korte pausene fra arbeidet spiser de havregrøt med syltetøy og drikker varm te fra primusen, mens de nyter den storslåtte naturen i Commonwealth-bukta.

Mawson er spesielt begeistret for to av mennene – den sterke sveitseren Xavier Mertz, som har vunnet flere mesterskap på ski, samt løytnanten Edward Ninnis, som også var med på den første sørpolekspedisjonen med Mawson og Shackleton.

I tankene planlegger Mawson hvordan de to skal følge ham innover isen, der drømmen er å kartlegge et landområde som strekker seg over 800 kilometer.

I ti måneder venter ekspedisjonens medlemmer tålmodig på våren.

Når været tillater det, sender Mawson små ekspedisjoner ut på ismassene, men de når sjelden mer enn noen få kilometer inn i landskapet før de må kjempe seg tilbake i piskende stormer.

Men i oktober kommer endelig de første vårtegnene, da pingvinene vender tilbake til bukta. De neste ukene stiger solen høyere på himmelen, og endelig er tiden kommet da den egentlige ekspedisjonen skal begynne.

Planen er at Mawson sammen med Mertz og Ninnis skal utforske et breområde på flere hundre kilometer langs kysten mot øst.

Avreisedagen begynner med en lett frokost av ferske pingvinegg, smeltet smør, krydderurter og god vin.

Etter frokost synger mennene en salme, og Mawson leser høyt fra Bibelen, før han sammen med Mertz og Ninnis går ut til de tre ventende hundespannene.

De tar farvel med håndtrykk og oppmuntrende ord. Så svinger Ninnis pisken mens han gir hundene signal om å starte.

Spannene setter seg i bevegelse, og følget suser raskt mot sør. Datoen er 10. november 1912, og Mawsons ekspedisjon er omsider i gang.

Vinden gjør det umulig å gå

Helt fra første dag viser kontinentet seg fra sin mest nådeløse side. Terrenget er fullt av skjulte sprekker og hull som er dekket av snø og umulige å oppdage.

På et tidspunkt synker Mawson ned i snø til brystet, og må kjempe for å komme seg opp igjen, og ved en annen anledning forsvinner seks hunder og en slede plutselig i en bresprekk.

Ninnis og Mertz redder sleden og den livsviktige provianten ved å trekke hundene opp igjen hengende i et tau.

Etter de første to ukene har de tre mennene bare tilbakelagt 200 kilometer i det svært kuperte terrenget – en fjerdedel av distansen Douglas Mawson hadde planlagt.

Samtidig pisker den skarpe vinden konstant mot ansiktene deres. Ofte er vinden så kraftig at de tre gir opp å komme seg videre – i stedet tilbringer de dagevis i teltene.

Mawson innser tidlig at anstrengelsene er i ferd med å tappe alle for krefter, og for å avlede oppmerksomheten fra stormene utenfor bruker de tre dagene i teltet til å fortelle hverandre om barndommen og om hjemstedene sine.

Ninnis forteller om studietiden sin i Dulwich, og om familien som i generasjoner har arbeidet i tinngruvene i Cornwall.

Mertz, som er fra Sveits, forteller om hjembyen Basel og om sin far, som er blitt en velstående mann ved å produsere en aircondition-maskin.

Den 9. desember løyer vinden plutselig, og de tre mennene kan for første gang på en uke begi seg av gårde over isen.

Etter seks timers marsj legger Mawson merke til at den tidligere så sorgløse Ninnis ikke lenger er i stand til å holde følge, og han bestemmer seg for å gi mennene en pause.

Da Xavier Mertz forsøker å få gang i primusen, blir det klart for ekspedisjonslederen at også Mertz er i ferd med å bryte sammen.

Tårene triller nedover kinnene på den ellers så muntre sveitseren, og teen blir drukket i stillhet.

Mawson opererer Ninnis' finger

Mennene sleper seg likevel 50 kilometer frem de neste dagene, før Mawson innser at noe er helt galt.

Når han betrakter Ninnis bak sleden ser han at den unge løytnanten unngår å bruke den venstre hånden.

Han ber Ninnis om å vise ham hånden, og sjokkert ser ekspedisjonslederen at Ninnis’ langfinger har vokst til dobbel størrelse, og er underlig grønnsvart.

«Jeg har en infeksjon, og har ikke sovet på en uke. Jeg ville ikke plage dere med det. Jeg tenkte det ville gå hull på fingeren, eller at det kom til å forsvinne av seg selv», forklarer Ninnis.

Mawson forsøker å kjøle ned Ninnis' hånd med snø, men erkjenner at reisen snart er slutt:

«La oss kjøre i tre gode dager til», foreslår Mawson, «og så snur vi».

Men gruppen får bare tilbakelagt noen få kilometer før Ninnis igjen snur seg mot Mawson: «Det nytter ikke. Smerten er uutholdelig. Kan du skjære opp fingeren?»

Operasjonen er rask og enkel. Mawson steriliserer kniven sin over primusen og holder et godt grep på Ninnis. Så skjærer polarforskeren et snitt langs løytnantens finger og klemmer betennelsen ut.

Ninnis vrir seg i smerte, og de neste timene får han hvile. Imens kasserer Mawson og Mertz den ene sleden og pakker om de to andre.

Dermed behøver alle hundene nå bare å trekke to sleder.

Ninnis skal kjøre med provianten på den beste sleden, og med de sterkeste hundene. Det vil forhåpentlig gi ham ro til å komme seg, tenker Mawson.

Ninnis faller i 50 meter dyp sprekk

Operasjonen hjelper straks. Ninnis er bedre, og sover hele natten. Og Mawson har bestemt seg for å begi seg tilbake mot basen.

Det er 14. desember, og de tre mennene har vært borte i vel en måned og tilbakelagt over 500 kilometer.

Vinden har løyet, terrenget er endelig jevnt og farbart, og i løpet av dagen titter solen frem bak skyene.

Xavier Mertz går syngende forrest på ski, så følger Mawson 50 meter bak, og bakerst sitter Ninnis på sleden sin og nyter solen og de glade tonene fra Mertz.

Plutselig slutter sveitseren å synge og hever en stav mot høyre. Signalet er et tegn på at han har oppdaget en bresprekk mot høyre. Da Mawson ser tegnet, snur han hodet og roper bakover til Ninnis: «Bresprekk!»

Fra sleden sin ser Ninnis ekspedisjonslederen sette seg på sleden igjen og skrive videre i dagboken sin.

Ninnis bestemmer seg for å føre hundene trygt over bresprekken, og hopper derfor av sleden. Han når knapt å ense at overflaten gir etter, før han forsvinner i dypet uten en lyd.

Alt Mawson og Mertz hører er lederhunden Basilisks siste desperate hyl. Da de to snur seg, stirrer de begge vantro på det øde landskapet. Ninnis er forsvunnet med sleden, provianten og hele hundespannet.

Sjokkert løper Mawson og Mertz tilbake og stanser ved bresprekken. De kan høre en spinkel lyd fra en klagende hund nede i dypet.

Raskt binder Mawson et tau om livet på Mertz, som kryper frem til kanten og kikker ned. Mange meter nede kan han i det svake lyset skimte restene av sleden på en smal avsats.

Ved siden av ligger hunden Franklin og hyler – tilsynelatende med brukket rygg.

«Ninnis!», «Ninnis!» roper Mertz, men bare ekkoet av stemmen hans runger gjennom bresprekken. Like etter stilner Franklins hyl.

Desperat heiser de to mennene et landmålerinstrument ned i sprekken. Snoren er 45 meter lang, men når knapt ned til den døde hunden på avsatsen.

Ninnis kan ligge mye lenger nede. I tre timer forsøker de forgjeves å få kontakt med vennen. Til slutt griper Mawson om skulderen på Mertz, og sammen erkjenner de at Edward Ninnis er død.

Høyt på himmelen svever en vakker antarktisk stormsvale med sølvgrå vinger – den første fuglen Mertz og Mawson har sett på turen.

«Han var min beste venn,» hulker sveitseren og stirrer mot himmelen og fuglen, som de to mennene blir enige om må være Ninnis' sjel.

På vei mot sleden blir sorgen erstattet av frykt, da de innser hvor desperat situasjonen er. Ekspedisjonen har vart i nesten halvannen måned og har omtrent 500 kilometer igjen gjennom stormer og livsfarlige isbreer.

De seks beste hundene er borte, og sammen med dem det meste av maten – bare en eneste proviantsekk ligger igjen på Mawsons slede.

Fôrer hundene med gamle støvler

Fast bestemt på å nå tilbake til stedet der de få dager tidligere kasserte den tredje sleden, kjører Mawson og Mertz hele natten tilbake i sine egne spor.

De når frem tidlig på morgenen, og sjangler det siste stykket gjennom snøen. Utmattet av kulden og nattens strabaser pakker de om den siste provianten fra den etterlatte sleden og slår opp teltet.

Maten til hundene er forsvunnet i bresprekken, så Mawson skjærer en skinnstøvel opp i små biter og gir dem til dyrene, som ivrig sluker hver eneste bit.

Bare stakkars George har sluttet å spise, og neste morgen ligger hunden apatisk i snøen. Et skarpt skudd avslutter hundens liv, og Mawson skjærer straks opp den døde hunden.

Han er gledelig overrasket over synet av den varme leveren, som ikke er skrumpet det minste, til tross for hundens svake tilstand. Han avgjør at hundelever må bli hans og Mertz' viktigste næringskilde i de kommende ukene.

Turen tilbake mot basen blir en brutal kamp, der hvert eneste skritt suger kreftene ut av menn og hunder.

Skydekket er så lavt og tungt at sledene nærmest kjører i en tunnel av hvitt og grått. Hver dag skriker mennenes mager på mat, og kroppen på ny energi.

For å holde humøret oppe lover Mawson og Mertz seg selv at de hver sjuende dag skal få litt av sjokoladen og smøret som er igjen i den siste matsekken.

Ellers overlever de på kjøtt og på lever fra hundene, som blir slaktet etter hvert som de gir opp av utmattelse.

Mawson har ingen anelse om at leveren til trekkhunder inneholder så store mengder A-vitamin at den er ren gift for mennesker. Symptomene er alvorlige: først svimmelhet og kvalme.

Deretter begynner huden og håret å falle av, og det oppstår voldsomme blødninger og sår rundt munn og nese.

Vedvarende forgiftning får de indre organene til å svulme opp, og offeret får dysenteri og tvangsforestillinger, før døden til slutt inntreffer.

Julaften – to uker etter Ninnis' død – er de to mennene halvveis til basen.

Alle hundene bortsett fra en er avlivet, men Mertz og Mawson gjør sitt beste for å feire høytiden i teltet med litt kakao og tørrmelk. Deretter steker de et stykke hundelever over primusen.

Plutselig stirrer Mertz på ekspedisjonslederens ører: «Et øyeblikk… Sitt stille», sier han.

Sveitseren lar fingeren gli over Mawsons venstre øre og ser hvordan et stort stykke løs hud faller av. Straks sjekker Mertz sine egne ører, og ser forskrekket hvordan huden faller av på ørene og hele veien i hodebunnen langs kanten av luen.

«Kroppene våre har begynt å råtne», hvisker Mawson skremt. «Det må være fordi vi mangler vitaminer. Vi sliter så hardt. Kroppen har ikke tid til å komme seg!»

Ravende Mertz biter seg selv i stykker

Neste dag når de to mennene omsider over Ninnis-breen – den første av de to breene ekspedisjonen passerte på vei ut, men da de kommer til den neste, viser Mertz tydelige tegn på sykdom.

Den 1. januar klarer skimesteren, som før var sterk som en bjørn, bare å tilbakelegge åtte kilometer, før han utmattet må krype ned i soveposen.

Han skriver i dagboken: «Lyset er forferdelig, himmelen er overskyet. Jeg klarer ikke spise hundene lenger. I går ble jeg svært dårlig av å spise kjøttet».

Det blir de siste ordene Mertz skriver i dagboken sin. Samme kveld nekter han å drikke pulvermelken, og avviser også kjeksen som Mawson byr ham på.

Da de to mennene skal videre neste morgen, nekter Mertz å krype ut av soveposen, og Mawson må i stedet trekke ham ut og forsøke å få på ham klærne. Det er et sjokkerende syn.

Huden på beina faller av i lange strimler, og i ansiktet faller skjegget av sammen med klumper av hud.

Det er umulig for Mertz å gå, og til slutt må Mawson trekke ham av gårde på sleden i et tau. Det første stykket går han oppreist, siden må han krabbe på alle fire, som en hund.

Slik tilbakelegger de to mennene fire kilometer, men krabbingen flår huden av Mawsons vitaminforgiftede knær, og Mertz skriker av smerte på sleden.

Så legger de seg igjen i soveposene og prøver å komme til krefter. 7. januar våkner Mertz med diaré, og da Mawson oppfordrer ham til å krype ut av soveposen, roper han usammenhengende:

«Er jeg en mann, eller er jeg en hund?! Du synes ikke at jeg er modig fordi jeg ikke kan gå, men jeg skal vise deg! Jeg skal vise deg!» skriker Mertz og stikker den venstre lillefingeren – gul av forfrysninger – inn i munnen.

Mens Mawson stirrer forferdet på den syke vennen, knuser Mertz lillefingeren sin i et frådende vanvidd og spytter til slutt den øverste biten av fingeren ut i snøen.

De neste timene kaster Mertz seg omtåket rundt i teltet, mens Mawson forsøker å roe ham ned. Så faller han til ro.

Klokken to om natten strekker Mawson en hånd mot vennen fra sin egen sovepose, og kjenner en stiv, kald kropp. Mertz er død.

Mawson begraver sveitseren i sterk vind. Han skjærer to stykker tre av sleden og former et kors. Så ber han en bønn for sin avdøde reisefelle, og gir breen han befinner seg på navnet Mertz-breen.

Da Mawson betrakter det endeløse ishavet, føler han seg mer alene enn noen gang. Han bega seg av sted med to venner og tolv hunder for to måneder siden.

Nå er kameratene døde, hundene slaktet, og Mawson spenner i ensomhet på seg selen og tar de første tunge skrittene over isen, med sleden på slep.

Kjemper seg frem på blødende føtter

Det er 7. januar, vinden legger seg, og for første gang på mange uker titter solen frem bak skyene da ekspedisjonslederen kjemper seg alene over breen, skritt for skritt.

Mawson har regnet seg frem til at hvis han kutter rasjonene ned til et absolutt minimum, holder maten nøyaktig til 20 dager. Deretter er alt slutt.

Men det er ikke australierens eneste deadline. Før de tre bega seg innover isen, ga han transportskipet Aurora ordre om å seile hjem rundt 15. januar – selv om ikke alle mennene var kommet tilbake til hytten.

Etter den datoen begynner den antarktiske isen å pakke seg sammen, og skipet risikerer å overvintre nok et år.

Et kort øyeblikk vurderer Mawson å legge seg ned i snøen og sovne, men så tenker han på alle egenskapene han setter høyt i livet: karakterstyrke, utholdenhet, evnen til aldri å gi opp.

Han skylder sine avdøde venner å nå frem og fortelle deres historie.

Han har magekramper, hver sene i kroppen verker, og da Mawson undersøker hvorfor føttene brenner, oppdager han at all hud mangler under fotsålene. Støvlene er en grøt av hud, blod og slim.

Time etter time, dag etter dag, vakler Douglas Mawson over den antarktiske isen med sleden skrapende etter seg.

Ansikt, hender og føtter er viklet inn i skinn, og han har bare en tanke i hodet: å ta et skritt til fremover. Nettene er også tunge å komme gjennom.

Den kraftige vinden river uavlatelig i den tynne teltduken, og etter sommerens relativt lune klima har den enorme breen begynt å røre på seg. Jorden dirrer under Mawson da han våkner 15. januar 1913.

Det er dagen da Aurora bør seile bort fra Commonwealth-bukta mot Australia. Men han har fremdeles over 140 kilometer igjen før han er ved hytten.

Mawson prøver å ikke tenke på at skipet kanskje har dratt, og i sterk vind og dårlig sikt vandrer han i sikksakk mellom bresprekker og bratte stigninger for nok en gang å vinne noen få kilometer.

En formiddag på vei over isen synker Mawson plutselig ned i snøen helt opp til brystet.

Han førsøker forsiktig å bevege seg opp og fremover, men så kjenner han plutselig tomheten under seg. Snø og is raser vekk under ham, og Douglas Mawson faller vektløs gjennom luften og ned i mørket.

På brøkdelen av et sekund når han å tenke «nå er det slutt», før selen skjærer seg inn i kroppen. Fortumlet og sjokkert henger Mawson og dingler fire meter nede i en bresprekk.

Under ham er alt svart, men over seg kan han se lyset gjennom en smal sprekk. Like ved kanten har sleden boret seg ned i den løse snøen og blitt stående fast. Det spinkle tauet er det eneste som holder Mawson oppe.

«Gud har gitt meg en sjanse til», hvisker han for seg selv og strekker seg etter den kalde veggen i bresprekken, som fingrene hans så vidt kan nå.

Men veggen er altfor glatt til å klatre opp langs. I stedet tar Mawson forsiktig tak i den første av knutene som er knyttet på tauet, og forsøker å hale seg opp ved egen kraft.

De neste minuttene kjemper han seg sakte og usikkert opp fra dypet.

Med blødende hender og skjelvende bein trekker Douglas Mawson seg opp – og da han endelig tumler ut på snøen igjen, besvimer han av utmattelse.

Da Mawson våkner, bestemmer han seg for ikke å gå videre den dagen, og setter opp teltet like ved kanten av bresprekken.

Hule med proviant redder Mawson

De neste dagene øker vinden på, og kulden blir stadig mer intens og bitende.

Lørdag 1. februar skimter han i vest gjennom tett snøvær omsider det han har lett etter: Knappe ti kilometer fra hytten bygde ekspedisjonsmedlemmene vinteren før en hule isolert med tre, som kunne fungere som overnattingsmulighet.

Nå skimter Mawson langt borte det slitte flagget som blafrer ved inngangen.

Med hjertet hamrende i brystet snubler han frem mot hulen, som ligger forlatt, men intakt. Oppstemt binder Mawson fast sleden, og med skjelvende hender skyver han treluken opp og glir ned i hulen.

I 82 døgn har den australske geologen overnattet i det fri. Nå finner han igjen skikkelig ly for vinden. Nede i mørket ligger en kasse med kjeks, hermetisert kjøtt og kakao.

Dessuten finner Mawson et par selskinnsstøvler og ullsokker. Han hiver i seg mat og skriver jublende i dagboken: «Jeg fant hulen».

Sterk storm betyr imidlertid at Mawson må tilbringe ytterligere en uke i hulen, ute av stand til å forlate den.

Først 8. februar kan han fortsette de siste ti kilometerne mot hytten i Commonwealth-bukta. Snart skimter han vann i horisonten, og gledestrålende trekker han av seg snøbrillene.

Han fortsetter en kilometer lenger, og så – idet han kommer over en isrygg – ligger de mørke klippene og hytten foran ham. Nervøst lar Mawson øynene gli over landskapet.

Det er ingen tegn til liv, og ingen røyk fra skorsteinen. Men likevel. Nede ved vannet ser han plutselig tre skikkelser. I et sekund som føles som en evighet, trekker Douglas Mawson av seg votten og vinker avkreftet.

Han begynner å rope, men det kommer ikke en lyd fra den tørre strupen. Så vinker han en gang til, og endelig får mennene øye på ham. De stirrer på ham et øyeblikk, og så legger de på sprang.

For Mawson er det ikke mer å gjøre. Kroppen fylles av varme og lykke, og for første gang siden Ninnis' død kjenner han blodet strømme i årene.

Alt snurrer rundt for ham, og han faller om på sleden. Da mennene endelig når frem, børster de snøen bort fra Mawsons ansikt. De stirrer inn i innsunkne øyne og ser et hudløst ansikt fullt av frostmerker.

«Herregud! Hvem av dem er du?» roper Frank Bickerton. Han bærer den utmattede sjefen sin ned i den lune hytten, der Mawson får vite at Aurora har reist bare seks timer før.

Seks menn ble igjen, i tilfelle mirakelet skulle skje at Mawson, Ninnis og Mertz vendte tilbake.

Nå er de nødt til å vente til neste sommer før skipet kan komme tilbake. Mawson er rystet, men han bruker tiden på langsomt å komme til krefter igjen.

Og omsider, i desember 1913 glir Aurora igjen inn i Commonwealth-bukta, denne gangen for å hente de sju mennene hjem.

Mawson ble nasjonalhelt

Da restene av den australasiatiske antarktisekspedisjonen vendte hjem i 1913, ble de hyllet som helter. Vel hjemme gjenopptok Mawson undervisningsjobben i Adelaide.

Fra 1929-1931 ledet han en ny ekspedisjon til Antarktis, som gjorde at Australia kunne gjøre krav på over 6,5 millioner km2 av kontinentet – tilsvarende 42 prosent av landmassen.

Mawson ble etter dette utnevnt til professor ved universitetet i Adelaide – en post han beholdt frem til sin død i 1958.

Polarforskeren fikk siden flere australske fjell og universitetsbygninger oppkalt etter seg. Mawson fant aldri ut at han og Mertz led av vitaminforgiftning i 1912.

Det ble først fastslått i vitenskapelige artikler om ekspedisjonen i 1970-årene.