Ekspedisjon trosset is-helvete i livsfarlig jakt på pingvinegg

Wilson har på forhånd advart ledsagerne sine om at utflukten til den andre siden av Ross Island vil bli «den mest selsomme fuglereirekspedisjonen som noen gang har funnet sted og noen gang vil finne sted».

Den karakteristikken skal vise seg å være sterkt underdrevet. Antarktis er jordens kaldeste kontinent.

Været er aldri mildt på de breddegrader, men særlig vinteren med sine hylende snøstormer og bitende kulde er et helvete på jord.

Verst er imidlertid det totale vintermørket som hviler som en tung og omsluttende dyne over det uendelige islandskapet både dag og natt.

Lite vet ekspedisjonens deltakere at de snart skal komme til et tidspunkt der de foretrekker å dø heller enn å overleve bare én dag til på den kanskje mest menneskefiendtlige flekken på hele jordkloden.

Missing link

Torsdag 27. juni 1911 legger egg-jegerne i vei over havisen fra Cape Evans på Ross-øya i den vestlige delen av Rosshavet.

Foran seg har de en 110 kilometer lang tur i stummende mørke. Vinden har tatt en liten uventet pause, og det virker som en perfekt dag å starte den lange marsjen på.

«Alt mulig hell og lykke på reisen», roper Robert Falcon Scott til sine oppstemte menn da de trekker av sted med to tungt lastede sleder, pakket med proviant og utstyr til reisen.

Kvelden før har Scott notert i dagboken sin at «denne vinterreisen er et nytt og dristig vågestykke. Men det er de rette karene som skal gjøre forsøket».

Turen starter lovende. Den knapt 350 kilo tunge sleden glir lett over isen, men marsjen er ikke mer enn to dager gammel før de første utfordringene melder seg.

Mennene er fremme ved Rossbarrieren, den største isbremmen i Antarktis, og mens overflaten hittil har vært behagelig fremkommelig, forandrer den seg nå til rene hinderløypa.

Føttene synker dypt ned i myk snø, hvert skritt krever en nesten overmenneskelig kraftanstrengelse, og sledene er komplett umulige å flytte.

Derfor bestemmer mennene seg for å trekke én slede om gangen og deretter gå tilbake i sine egne fotspor og hente den andre.

Under de vilkårene blir ferden ekstra lang og utmattende – for hver kilometer de beveger seg fremover, må de tilbakelegge tre.

Svetten fryser til is

I takt med at ekspedisjonen i dagevis strever seg gjennom polarmørket med den lysende planeten Jupiter som eneste veiviser, synker temperaturen.

På dagtid holder den seg stabilt på 10-20 kuldegrader, men om natten stuper den til mer enn 50 minusgrader, og i den bitende kulden fryser alt til is.

På kroppen blir svetten forvandlet til en hinne av is, klærne blir overtrukket med en tykk isskorpe, og skinnsoveposene er så stivfrosne at de verken kan rulles sammen eller åpnes.

Tre kvarter tar det mennene å få de sammenfrosne soveposene lirket såpass opp at de kan krype ned i dem, og i det tynne seilduksteltet er det absolutt ingen varme å hente for de tre vandrerne.

Reiret de har laget seg er iskaldt, og selv om Wilson, Bowers og Cherry-Garrard stapper brystlommene fulle av sokker og vanter om natten, er verken de eller klærne deres i nærheten av å være tint når de våkner opp til en ny dag.

Men det som kanskje tærer mest på kreftene, er at solen aldri står opp.

«Det er mørket som gjør det. Jeg tror ikke minus 50 grader ville føltes så ille i dagslys», tenker Cherry-Garrard.

Selv de minste ting, som å lese et kompass eller åpne en glidelås i teltduken, tar lang tid, og hver eneste morgen venter den samme omstendelige rutinen:

Før de i det hele kan tenke på å gå videre, må de med skjelvende hender bruke fire-fem timer på å få fyr på primusen og lage frokost, pakke teltet sammen og vrikke sine blåsvarte og nesten følelsesløse føtter ned i de dypfryste støvlene.

Å gjøre seletøyet til sledene brukende er et kapittel for seg. I en hel time må mennene bytte på å hamre løs på de stive lærreimene slik at de kan bøyes i riktig form.

Og hver morgen må mennene innse at det ikke kommer noe godt ut av å prøve å rulle soveposene sammen – uansett hvordan de pakker dem ned, sprekker reinsdyrskinnet, med mange små hull som resultat.

Særlig for Cherry-Garrard er hver eneste bevegelse og selv den minste berøring en lidelse – fingrene hans er dekket med store blemmer, og væsken under den tynne huden har frosset til is.

Når han prøver å stryke en fyrstikk eller ta på seg de stive vottene, får smerten ham til å ønske at han kunne forlate kroppen.

Han har lyst til å hyle høyt hele tiden, men tar seg i det. I stedet messer han omtrent som i transe for seg selv: «Hold ut, hold ut, uansett hva som skjer, bare hold ut».

Storm følger storm under turen til Cape Crozier, og ofte rekker ikke mennene å tilbakelegge mer enn tre-fire kilometer på en åtte timer lang dagsmarsj.

Det skyldes ikke bare uværet og det elendige føret, men i høy grad også den sterkt begrensede bevegelsesfriheten.

For klærne er stivfrosne og føles som et hemmende hylster: «Det ville faktisk ha vært lettere å bevege armer og bein dersom de var laget av bly», konstaterer Cherry-Garrard tørt.

Han føler seg som en stiv tinnsoldat på marsj i ulendt terreng.

De tre vandrerne drømmer om en lun hytte med knitrende vedovn og en kopp rykende varm sjokolade, men likevel går de på med krum hals. De har en jobb å gjøre, og ingen klager eller vurderer å gi opp.

Lyden av kaklende pingviner

Under strabasene veksler ikke mennene mange ord, og når det endelig skjer, begrenser konversasjonen seg til knappe spørsmål og svar.

«Hvordan går det med føttene dine» spør de hverandre. «De er kalde», svarer de på skift. «Det er mine også», slutter samtalen.

Men fremover går det tross alt, og etter knappe tre uker nærmer mennene seg omsider målet.

Det hadde vært 19 dager i helvete, skriver Cherry-Garrard senere. Tidvis hadde han også tenkt på døden som en venn.

«Lidelsene lar seg ikke beskrive. Bare en komplett idiot ville tatt den turen igjen.

Selv kom jeg til det punktet der jeg bare ønsket at det skulle ta slutt uten for mye smerte», husker han.

Turen og prøvelsene er langt ifra over, men de tre føler likevel en viss lettelse da de endelig befinner seg ved foten av Mount Terror, rundt 6,5 kilometer fra Cape Crozier.

De bygger en hytte ved å lø steiner. En seilduk fungerer som tak, og teltets underlag gjør nytten som gulv.

Arbeidet tar tre dager, og først når det er gjort, kan mennene gå i gang med det som er ekspedisjonens egentlige formål.

De tre klatrer over fjellknauser og bratte voller av skruis på veien til Cape Crozier, hele tiden mens de er bundet sammen med et tau.

De aner ikke hvor de setter føttene, og snubler på skift, men etter seks timer hører de en lyd som får dem til å glemme alle sine smerter –keiserpingvinenes karakteristiske kakling.

I mørket kan ikke mennene se fuglene nede på havisen, men de metalliske lydene er ikke til å ta feil av.

Sterkt oppløftet og med fornyede krefter famler Wilson, Bowers og Cherry-Garrard desperat etter en passasje gjennom isblokkene og de høye basaltklippene som stikker ut over isen, men uten hell.

Det virker helt umulig å ta seg ned til det iskalde fugleparadiset, rugeplassen, så mennene må begi seg tilbake til hytta, sluk-øret og tomhendt.

«Så nært og likevel så langt ifra», sukker Wilson. Men han har på ingen måte tenkt å gi opp når han først har kommet så langt.

Andre gang gjelder det, skal det vise seg. Neste dag greier eventyrerne å ta seg helt ned til pingvinkolonien, og som om ikke det var nok, så blir de belønnet med et svakt månelys som gjør det mulig å skimte omgivelsene.

Synet som møter dem, får mennene til å gispe av begeistring. Rundt hundre keiserpingviner står i en tett klynge.

Da fuglene i de svart-hvite draktene oppdager polfarerne, setter de sine lange nebb i været og vralter nervøst av sted med eggene på føttene.

I farten mister noen av fuglene eggene, og mennene lar ikke sjansen gå fra seg.

De plukker opp fem av dem som blir liggende igjen. Varsomt plasserer de sine dyrebare trofeer i hver sin skinnvott, og da det er gjort, skyter og flår de tre pingviner for å få tran til ovnen hjemme i hytta.

På tilbaketuren har lyset forsvunnet helt, og mens mennene kaver og sliter seg gjennom det uveisomme terrenget med sitt hardt tilkjempede bytte, knuser to av eggene.

De tre andre er fortsatt hele da mennene omsider når tilbake til leiren utpå kvelden, men mennene har nå fått seg en ny bekymring.

Det begynner å trekke opp til en voldsom storm, og utpå natten øker stormen fra det ene øyeblikket til det neste i styrke og blir til en orkan.

Teltet flyr bort

Eggjegerne har satt opp den provisoriske hytta like ved en bergvegg i det som virket som skjermende omgivelser.

Nå viser det seg at beliggenheten er helt håpløs. De kraftige vindkastene bøyer av mot berget og treffer hytta i et rasende tempo.

De tunge snøblokkene og steinene som holder seildukstaket på plass, feies av og forsvinner på et blunk.

Seilduken river og sliter i fortøyningene, og mens mennene ligger i soveposene sine og lurer på hva de skal gjøre dersom taket blåser bort, utvikler situasjonen seg fra vond til verre.

En del av ekspedisjonens utstyr er stuet av veien i toppdelen av teltet som mennene har slått opp ved siden av hytta.

Men plutselig letter teltet og blåser bort. Deretter får vinden også fatt i seildukstaket over hytta og blåser det opp som en ballong.

Idet mennene desperat prøver å feste et av hjørnene, blir taket ført bort av et brølende vindkast, og dermed begynner enorme snømasser å velte inn i den vesle hytta.

«Kryp ned i soveposene, nå», roper Wilson til kompanjongene sine, som allerede er halvt begravet i snø.

Øyeblikket etter ligger mennene i soveposene sine og har trukket dem helt opp over hodet.

Likevel kan de ikke unngå å høre hvordan det knaker og braker i hytta, akkompagnert av vindens evinnelige hyl.

Lyden er like øredøvende som når man står i et ekspresstog med nedrullede vinduer, konstaterer Cherry-Garrard.

I den støyen er det helt umulig å føre en samtale, men en gang imellom stikker Bowers hodet ut av soveposen og roper prøvende: «Vi greier oss, ikke sant?»

«Ja, vi greier oss», forsikrer Wilson og Cherry-Garrard i kor, før de igjen skjuler ansiktene i soveposene.

Selv om alle tre vet at de har det alt annet enn bra, hjelper det likevel å si det motsatte høyt.

Men det er ikke til å unngå at håpløsheten trenger seg på.

Cherry-Garrard merker at Wilson og Bowers er like skremt som han, og nå som taket har blåst bort, må enden være nådd. Den stivfrosne soveposen er en kiste, en flat og steinhard sådan.

«Hva annet kunne jeg tenke», skriver han senere. «Vi hadde vært ute i fire uker i mørke og kulde. At noen skulle ha overlevd i så tøffe omgivelser før, virket umulig.

Vi hadde knapt fått noe søvn, og nå hadde vi ikke telt heller lenger.

Av de opprinnelig seks boksene med olje hadde vi bare én igjen, og deler av matlagingsutstyret vårt var forsvunnet.

Selv med et telt som beskyttelse tok det oss minst en time å komme ned i soveposene vår hver kveld. Nei, uten teltet ville vi ikke overleve».

I det øyeblikket forsoner Cherry-Garrard seg med at han skal dø.

Han vil ikke lenger kjempe for å røve å holde seg varm eller hele tiden banke føttene mot hverandre for å holde blodsirkulasjonen i gang.

Kanskje vil det til og med gå fort, tenker han, og blir det for smertefullt, kan han ta noe av morfinen han vet fins i medisinskrinet de har med. Smerten frykter han mest av alt.

Og så, plutselig, sovner han. En luksus som ikke har vært de tre mennene forunt altfor mange ganger i løpet av de siste fire ukene.

Snøstormens skydekke har fått temperaturen til å stige akkurat nok til at de tre mennene endelig får fred til å få seg en blund i soveposene.

En hel natt og en halv dag ligger mennene og får en tiltrengt hvil mens de venter på at stormen skal løye.

Snøen trenger inn gjennom hver eneste lille revne i de sprukne soveposene.

Først ved middagstider søndag 23. juli har stormen avtatt såpass at de forkomne mennene tør å ta seg ut av sitt ufrivillige vinterhi.

Da de etter mye om og men har fått spent teltunderlaget ut som tak, kan de endelig begynne å tenke på mat.

I to dager og to netter har de verken spist eller drukket, og selv om måltidet de får skrapt sammen er ytterst beskjedent, smaker det himmelsk.

Det består i all sin enkelhet av varm te med en bismak av pingvintran samt en kjøttblanding med et hint av pingvinfjær og dyrehår fra soveposen.

Likevel utmerker det seg som det beste måltidet mennene noen gang har hatt.

Da magene er fylt, diskuterer polfarerne hvordan de skal gå frem for å skaffe seg et vern mot vind og vær på hjemreisen.

De blir enige om at de hver natt skal grave et dypt hull og dekke det til med teltunderlaget så godt som det lar seg gjøre.

Men for én gangs skyld har de hellet med seg. Ved foten av en bratt skråning 800 meter fra hytta finner de etter iherdig leting resten av teltet, klemt inne mellom store steinblokker, men merkelig nok nesten helt intakt.

Oppdagelsen tar nesten pusten fra de forfrosne mennene – de trodde de skulle dø, men nå kjennes det som om de har fått livet tilbake ved et mirakel.

Hjemkomst vekker overraskelse

Hellet forsvinner like raskt som det dukket opp. Få timer etter at mennene har startet på tilbaketuren, blir de overrasket av en ny snøstorm.

Denne gangen blir de sittende værfast i teltet i halvannet døgn.

Utstyret deres er nå i en elendig forfatning, klærne henger i stivfrosne filler og er dekket med isklumper.

Bedre står det ikke til med mennene selv. Øynene er glansløse, nesene blålige, og huden på hendene og i ansiktet er furet og hvit av den evinnelige kulden.

Særlig tærne er hardt rammet av forfrysninger – i en slik grad at tåneglene er på nippet til å falle av.

Bedre står det ikke til med fingrene – de er så følelsesløse at det er omtrent umulig å få tent på primusen.

Det går med fire-fem pakker fyrstikker på hvert forsøk, og når de endelig får fyr, gjør varmen fra flammen mer vondt enn godt.

Idet den frosne huden tiner opp, prikker det i fingrene, men disse pinslene er bare nok til en tredjeplass på ranglisten mennene har laget.

Det verste er å krype ned i soveposen, som på grunn av all isen som har samlet seg i den, nå veier mer enn dobbelt så mye som ellers.

Det nest verste er å ligge i soveposen i seks timer mens kulden uunngåelig skjærer seg gjennom marg og bein – og tannkjøtt.

Nervene på Cherry-Garrards tenner er bokstavelig talt døde av kulde, og tannemaljen slår sprekker, men det er hans minste bekymring.

«Får jeg noen gang se min kjære kone og hjemlandet mitt igjen?» undrer han.

Da uværet omsider legger seg, begir mennene seg igjen ut i islandskapet på ustø bein.

De har nå bare én slede med seg, den andre har de måttet sette fra seg, og som i transe beveger de seg møysommelig fremover.

Mangelen på søvn setter sitt tydelige preg på den vesle flokken – mennene sovner og sjangler borti hverandre mens de går, og bevegelsene deres er minst like stive som de er seige.

Finlandshettene er forvandlet til frysebokser og er så tunge av is og snø at mennene ikke kan se ned uten at hele overkroppen tipper fremover.

Derfor kan de umulig holde øye med underlaget og snubler på skift ned i skjulte sprekker under puddersnøen.

Hver gang de haler hverandre opp på fast grunn igjen, føles det som om de må bruke sine aller siste krefter.

Fem uker etter at eggsamlerne dro ut i mørket, nærmer de seg omsider utgangspunktet, basen på Cape Evans.

Klokken nærmer seg midnatt tirsdag 1. august da polfarerne mer døde enn levende sleper seg de siste meterne til hytta.

Med seg har de fortsatt de tre eggene som nesten har kostet dem livet, og mens de kjemper med å spenne av seletøyet til sleden, går døren opp.

Så brytes polarnattens stillhet av et jubelrop.

«Gode Gud! Cape Crozier-gruppa er tilbake», kommer det fra en overrasket stemme inne fra den lune basen.

Kappløp endte tragisk

Kappløpet om å komme først til Sørpolen ble vunnet 14. desember 1911 av Roald Amundsen.

Først en måned senere kom britene etter – men de nådde aldri hjem igjen.

Den første uken av tilbaketuren døde to ekspedisjonsmedlemmer.

Rundt 25 mil fra basen i Cape Evans endte også ferden for ekspedisjonsleder Robert F. Scott og de to polfarerne Edward Wilson og Henry Bowers, som hadde hentet keiserpingvineggene.

Likene sammen med Scotts dagbøker og filmruller ble funnet 12. november 1912, av blant andre Apsley Cherry-Garrard.

Også norske Tryggve Gran deltok i letingen, og på tilbaketuren til basen brukte han Scotts ski.

De skulle fullføre reisen selv om mannen selv ikke lenger kunne gjøre det.