Erobringen av det frosne kontinentet

Grekerne forestilte seg i antikken at de sørlige breddegrader skjulte et varmt og frodig kontinent. Frådende hav, pakkis som knaker og mer enn 50 minusgrader ødela drømmen. Likevel kastet eventyrere seg ut i jakten på det sørlige kontinentet – alltid med livet som innsats.

Grekerne forestilte seg i antikken at de sørlige breddegrader skjulte et varmt og frodig kontinent. Frådende hav, pakkis som knaker og mer enn 50 minusgrader ødela drømmen. Likevel kastet eventyrere seg ut i jakten på det sørlige kontinentet – alltid med livet som innsats.

Stemningen om bord på skipet er spent. Som alltid summer det av hektisk aktivitet når en lang sjøreise står for tur. Tønner med proviant stues i lasten – saltet kjøtt og fisk, olivenolje, bønner og skipskjeks.

De portugisiske sjøfolkene kjenner rutinen, men denne gangen skjelver de likevel litt ekstra på hendene. Ferden går mot sør, langt mot sør. Til farvann og kontinenter der ingen sjømann før har vært.

Der det sies at havene koker og mennesker med hundehoder og ører som rekker til knærne, spiser hverandre.

Slik begynte europeernes utforskning av de sørligste breddegradene. På begynnelsen av 1400-tallet var handelsrutene mot øst stengt av fiendtlige mongolske og tyrkiske grupper, mens bystaten Venezia kontrollerte handelen i Middelhavet.

Maleri av seilende skip

I 1772 ble James Cooks ekspedisjon den første som offisielt krysset den sørlige polarsirkelen.

© granger

Europeere som ville ha en stabil og billig tilførsel av krydder som pepper, kanel og muskat, måtte finne en annen vei. Derfor sendte den portugisiske prinsen Henrik Sjøfareren ut skip mot de ukjente farvannene.

Med hans ekspedisjoner rundt Afrika i sør begynte jakten på Terra Australis Incognita, Det ukjente landet i sør – et nytt kontinent som hadde begynt å dukke opp på europeernes verdenskart.

Kappløpet om Sørpolen

1519-1642: Jakten på rikdom

Europeiske handelsreisende seiler mot sør i jakten på gull, sølv og krydder.

1769-1841: ishavet utfordres

Oppdagelsesreisende og selfangere oppdager Antarktis og det iskalde havområdet.

1897-1908: Over isen

Heder, ære og vitenskap er drivkraften bak ekspedisjoner inn på fastlandet.

1911: Polpunktet i sikte

Roald Amundsen og Robert Falcon Scott innleder kappløpet om å bli det første mennesket på Sørpolen.

Paven avviste sørlig kontinent

De portugisiske sjøfolkenes engstelse i forkant av reisen var fullt forståelig. Ingen visste hva som skjulte seg i farvannene mot sør. Bare tanken på at det fantes land i sør var noe de fleste måtte venne seg til.

Grekerne hadde riktig nok i antikken påstått at jorden var rund, og at det nordlige kontinentet var i likevekt med et sørlig. Men slike påstander falt ikke i god jord hos den katolske kirken på 1400-tallet.

Gammelt kart

Karttegneren Ptolemaios' atlas Geographica avbilder for første gang et sørlig kontinent. Her en senere avbildning.

© bridgeman art

bodd kontinent i sør var i strid med Bibelen, for «det ville være å innrømme at det fantes sjeler som verken delte Adams synd eller Kristi frelse», slo pave Zacharias fast i 741.

Den runde jorden og det sørlige kontinentet ble tabu. I stedet tegnet kirken sitt eget kart – et flatt hjul gjennomskåret av et kors og med Jerusalem solid plantet i midten.

Muslimer ga Europa atlas

I kartboken Hereford Map fra 1200-tallet ble det kristne verdensbildet ytterligere krydret. Kartene hadde Jerusalem i sentrum og pekte ut både Noas ark i dagens Tyrkia og Paradisets hage nord for India.

Passasjer i boken var dessuten basert på den romerske forfatteren Solinus' skriverier og la ut om skrekkinngytende vesener som ventet i det ukjente sør.

Langørede menn, folk med hoder som vokste ut av brystet, og skapninger med ett bein, fylte sjømennenes hoder med frykt.

Kirkens entydige verdensbilde fortsatte å dominere Europa inn i middelalderen, men i Alexandria hadde vitenskapen gode kår.

Her fant, bearbeidet og oversatte muslimske lærde de gamle greske verkene. Skriftene kom til Europa via Konstantinopel og bidro til et nytt syn på verden.

Blant dem var den greske vitenskapsmannen Ptolemaios' verk om astronomi og kartografi.

I løpet av to år ble verket, som beskriver en rund jord med et sørlig kontinent, oversatt til latin slik at europeerne kunne sette seg inn i det.

Blant leserne var Henrik Sjøfareren. Han ville utnytte den nye kunnskapen og opprettet en navigasjonsskole. Snart strømmet portugisiske skip mot sør for å få sin del av den nye verdens herligheter.

1519-1642: Jakten på rikdom

1. Magellan oppdager i 1520 et sund gjennom Sør-Amerika.
2. Drake avviser i 1578 tanken om et sørlig kontinent forbundet med Sør-Amerika.
3. Schouten gir odden Kapp Horn navn i 1616
4. Tasman kjemper seg i 1642 gjennom hagl og snø i Sørishavet.

Britene var ute etter status

Til sin store lettelse kunne Henrik Sjø-farerens skip uhindret runde Afrikas sørspiss og seile til de forjettede krydderøyene, Molukkene, i det som i dag er Indonesia. Snart fulgte spanjolene, britene og på 1600-tallet også nederlenderne.

Rivaliseringen mellom de europeiske supermaktene i jakten på nye handelsveier ble drivkraften bak ekspedisjonene, som i stort tempo utvidet europeernes verden.

Sør-Amerika, Sørøst-Asia og deler av stillehavsregionen ble kartlagt, men det sørlige kontinentet som grekerne hadde beskrevet, forble uoppdaget.

De nye områdene bød på så enorme mengder av krydder, gull, sølv og andre edelmetaller, at et uutforsket kontinent i det lune og frodige Sydhavet måtte by på ufattelige rikdommer.

Få forfulgte denne tanken med større iherdighet enn engelskmannen Alexander Dalrymple. Trollbundet av Østens mysterier fordypet han seg i arkiver og samlinger og alt som hadde med oppdagelsesreiser å gjøre.

Etter 13 år bøyd over kart, månetabeller og gamle gulnede skipsjournaler var han helt sikker. Det sørlige kontinentet fantes. Det lå helt sør i Stillehavet, og det var store verdier å hente der.

I boken «Historical Collection of the Several Voyages and Discoveries in the South Pacific Ocean» fra 1771-72 la han fantasifullt ut om det nye kontinentets storhet og muligheter.

Ifølge Dalrymple var kontinentet større enn hele «den siviliserte delen av Asia, fra Tyrkia til den østligste utkanten av Kina» og huset minst 50 millioner innbyggere.

«Smulene fra dette bordet alene vil være tilstrekkelige til å vedlikeholde makten, herredømmet og selvstendig-heten for England», jublet han.

1769-1841: Sørishavet utfordres

1. Cook er i 1774 90 km fra Antarktis-kysten.
2. Von Bellingshausen døper i 1821 Alexander Land.
3. Weddellslår i 1823 rekorden i å komme lengst mot sør.
4. Ross når i 1841 en gigantisk mur av is. Den døpes Ross Ice Shelf.

Cook avliver drømmen

Nå ville britene ha avklart én gang for alle om kontinentet fantes eller ei, og sendte marineoffiseren James Cook mot sør.

Om bord hadde han det mest avanserte navigasjonsutstyret som var å oppdrive på den tiden, blant annet den nye oppfinnelsen kronometeret, et sjøsterkt og pålitelig ur som gjorde ham i stand til å beregne skipets lengdegrad og dermed nøyaktige posisjon.

Med et urokkelig pågangsmot pløyde Cook gjennom det sørlige Stillehavet, og kartla både Australias sørkyst og New Zealand.

Med hensyn til det sørlige kontinentet var Cooks reise likevel en skuffelse. Da han kom til posisjonen 71˚ 10´S, ble han stoppet av en massiv isblokk.

I bitende kulde og snø snudde han med det nedslående budskapet om at området var et «land fordømt av naturen».

«Ingen mann vil nå lenger enn jeg har gjort, og den sørlige verden vil aldri bli utforsket», slo Cook fast og avlivet drømmen om et varmt og frodig kontinent i sør.

1897-1908: Over isen

1. Gerlache overvintrer i 1897 i pakkisen om bord på Belgica.
2. Borchgrevink når i 1900 lengst mot sør da han passerer 78˚ 50'S.
3. Drygalski flyr i ballong over kysten i 1901 og får øye på fjellet Gaussberg.
4. Shackleton planter i 1908 det britiske flagget i snøen bare 156 km fra Sørpolen.

Heltenes lekeplass

Da Napoleonskrigene var slutt i 1815, var Storbritannia klodens mektigste nasjon. Industriens maskiner krevde store mengder selolje, og jakten på pelsseler førte britene stadig lenger sør.

7 . februar 1821 ble den britiskfødte selfangeren John Davis den første som satte sin fot på spissen av Antarktis, kalt Den antarktiske halvøy, og i 1823 seilte James Weddell langt inn i Sørishavet.

Etter hvert falt selbestanden, og jakten kunne ikke lønne seg. I stedet begynte en mer vitenskapelig utforskning av Antarktis.

På midten av 1800-tallet dro James Clark Ross på jakt etter den magnetiske sørpolen – den ene enden av jordens imaginære tverrakse. Ross nådde ikke helt frem til målet, men kom lenger sør enn noen annen.

Selve den geografiske Sørpolen hadde ennå intet menneske satt sine bein på, og derfor satte britene seg fore å gjøre det.

1911: Polpunktet i sikte

1. Amundsen starter på turen over isen 19. oktober 1911. Amundsen blir den første som når Sørpolen, 14. desember 1911.
2. Scott starter på turen over isen 1. november 1911. Scott når polpunktet 17. januar 1912. Deretter begynner den skjebnesvangre tilbaketuren.

Kappløp med døden

I en tale til The Royal Geographical Society i 1893 slo vitenskapsmannen sir John Murray an tonen: «Skal denne siste resten av maritim oppdagelse på overflaten av vår jord utføres av briter, eller skal den overlates til de som kanskje er bestemt av skjebnen til å fortrenge eller avløse oss?»

Murrays tale ble startskuddet til en nådeløs kamp om å bli de første på Sørpolen.

Drivkraften var både personlig og nasjonal ære, og i 1911 fulgte verden med i det iskalde kappløpet mellom de to rivaliserende ekspedisjonene til britiske Robert F. Scott og norske Roald Amundsen.

I desember var kampen avgjort og målet nådd. Amundsens grundige planlegging og kunnskap om arktiske forhold gjorde at han kunne plante det norske flagget på Sørpolen som den første. Antarktis var endelig erobret.

mary evans

Fire sleder og 52 hunder sikret Amundsen seiren.