Eventyrlysten polarforsker ville erobre Antarktis

Shackleton er en mann som tar raske beslutninger – førsteinntrykket er helt avgjørende. Liker han en søker, hyrer han ham på stedet. Leonard Hussey blir for eksempel ansatt som meteorolog selv om han er antropolog, og ikke kan noe om vær og vind.

Shackleton syns imidlertid at Hussey “ser morsom ut”, og så morer det ham å ansette en mann som nettopp har vendt hjem fra et forskningsprosjekt i brennhete Sudan, motsetningen til Antarktis' isørken.

69 hunder som reisefølge

I løpet av sommeren 1914 er mannskap, alt utstyr og alle forsyninger om bord på ekspedisjonsskipet Endurance, som Shackleton har gitt navn etter familiens motto: “Med utholdenhet (på engelsk “endurance”) seirer vi.” Ennå vet han ikke hvor mye dette navnet skal komme til å beskrive odysseen som venter langt mot sør.

Den 1. august stevner den 300 tonn tunge tremasteren Endurance ut fra East India Docks i London og setter kursen mot Buenos Aires i Argentina. Her går de siste ekspedisjonsmedlemmene om bord – 69 trekkhunder av ubestemmelig rase innkjøpt i Canada.

De store hundene blir installert i hundehus midtskips på hoveddekket. Klokken 10.30 den 26. oktober letter Endurance anker og forlater Buenos Aires mens solen og Shackleton stråler om kapp.

Etter å ha brukt krefter på å stable ekspedisjonen på beina og etter å ha gått tiggerferd i et par år for å skaffe penger til prosjektet, er polarforskeren umåtelig lettet over endelig å være underveis. “Nå kommer det egentlige arbeidet. Dette blir en god utfordring,” sier Shackleton forutseende i dagboken sin.

Den gudsforlatte øya Sør-Georgia utenfor sørspissen av Sør-Amerika, er siste anløpshavn før Antarktis. Her blir Endurance mottatt av norske hvalfangere i november, og de er fra seg av begeistring over å få uventede og sjeldne gjester.

Nordmennene inviterer Shackleton og hans folk til middag på hvalfangststasjonen, og mens mennene nyter den gode maten og rikelige mengder portvin og rom, suger Shackleton til seg av hvalfangernes erfaringer med seilas i området.

Dessverre har ikke nordmennene noe godt nytt å fortelle. På grunn av pakk-isen er forholdene i Weddellhavet aldri gunstige for seilas, men akkurat nå er vilkårene de verste i manns minne. Hvalfangerne advarer dem om at det er så godt som umulig å slippe gjennom den tette og uforutsigbare isen, og prøver å overtale Shackleton til å utsette ekspedisjonen.

I over en måned venter besetningen på bedre vær, mens folkene fordriver tiden med å spille kort og fortelle historier. Nå og da heller de også innpå en dram.

“For kjærestene og konene våre,” skåler de og fortsetter: “Måtte de aldri møte hverandre.” Humøret er på topp, og besetningsmedlemmene prøver å overgå hverandre i godmodige morsomheter. De serverer hverandre f.eks. ballonger med glasur som bursdagskake.

Et tonn hvalkjøtt i riggen

5. desember har Shackleton mistet tålmodigheten med det dårlige været, og om ettermiddagen samme dag glir Endurance rundt kysten av Sør-Georgia og videre sørover gjennom det blygrå havet.

I sludd og bitende kulde og blest jobber skipet seg gjennom høy sjø, mens trekkhundene på dekket hyler som ulver. Oppe i riggen henger et tonn hvalkjøtt som skal brukes som hundefôr, men blodet drypper ned fra kjøttet og får hundene til å gå amok.

Etter et par døgns seilas får mannskapet for første gang øye på en klump drivis, og de neste ukene må Endurance sno og vri seg gjennom pakkisen i jakten på en sikker passasje. Den arktiske sommeren har begynt, og med dagslys 24 timer i døgnet får mennene god anledning til å nyte det eventyrlige og gnistrende hvite islandskapet som strekker seg så langt øyet kan se.

Overalt skyter det opp forrevne isfjell mot den blå himmelen full av terner og enorme albatrosser. Til tross for at engelskmennene tilsynelatende befinner seg i en endeløs ørken av snø og is, vrimler det av liv overalt. Keiserpingviner og seler kikker nysgjerrig mens Endurance seiler forbi, og store og små hvaler bryter overflaten.

“Fantastisk dag, den flotteste siden vi seilte ut fra Sør-Georgia. Pakkisen glitrer i solskinnet med de dypblå skyggene,” skriver fotografen Frank Hurley i dagboken sin 14. januar 1915. Allerede neste dag blir stillheten brutt av en storm.

Tunge snøskyer ruller over himmelen, og i all hast må mennene berge seilene og søke ly bak et isfjell. Da de heftige vindkastene endelig stilner etter flere dager, går det opp for mannskapet at skipet er innestengt.

Stormen har presset isen i Weddellhavet sammen og skrudd Endurance fast i et jerngrep. Det er ingen tegn til åpning noe sted, men det er ikke det eneste problemet: Isen presser på skroget til Endurance, som knirker og gir etter for den voldsomme belastningen. 24. januar 1915 skriver tømreren McNeish:

“Trykket fra isen er fortsatt voldsomt, og hvis vi ikke snart slipper løs tror jeg ikke vi noensinne kommer oss herfra.” Dagen etter noterer han: “Fremdeles fastlåst. Vi har prøvd å sage vekk isen for å lette trykket på skipet, men det har ikke hjulpet.”

Heller ikke de neste dagene er det noe nytt. “Fremdeles fastlåst,” skriver McNeish igjen og igjen i dagboken sin.

Hver dag prøver mennene å hakke ut en kanal slik at Endurance kan slippe fri, men i 20 kuldegrader lukker rennen seg lynraskt igjen og det nytter heller ikke å la skipet bakke og deretter sette full fart fram mot de massive isflakene.

Uendelig skuffet og mot sin vilje må Shackleton erkjenne den 24. februar at det ikke lenger er noen mulighet for å komme løs.

Polarsommeren er forbi, og mens solen for første gang på to måneder kryper under horisonten begynner besetningen å gjøre skipet klart til de mange månedene med hard kulde og et halvt års vinternatt som venter menn og hunder.

I de ukene som følger blir Endurance forvandlet til en slags flytende kyststasjon. Hundene blir flyttet ned på isen hvor mannskapet har bygd små igloer til dem – “dogloer” kaller de dem – og i mars flytter ekspedisjonens forskere og offiserer inn på mellomdekket i lasterommene, en avdeling som de døper The Ritz etter det berømte luksushotellet.

Mennene har ikke mye å finne på utover å skaffe rikelig med forsyninger av kjøtt og spekk. Kjøttet skal brukes til mat og hundefôr, spekket som olje til erstatning for den enorme mengden brensel som skipet har fyrt med på reisen.

Jakten går fint – selene nærmer seg tillitsfullt mennene og serverer nesten seg selv. Også pingvinene, sjøleopardene og spekkhoggerne er totalt blottet for frykt for mennesker og legger seg til rette som på et koldtbord.

I mangelen på arbeid kaster mennene seg over en fritidssyssel som raskt blir populær: sledekjøring. Hundene blir delt opp i spann og trent, og hver eneste dag arrangerer mennene antarktisk derby med trekkhundene, som de etter hvert har begynt å betrakte som kjæledyr snarere enn trekkdyr.

“Hvor trist og kjedelig ville ikke det iskalde fangenskapet vært hvis vi ikke hadde hundene,” undrer Hurley i dagboken.

Musikken forsvinner fra skipet

Etter hvert som mørket tiltar utover vinteren, må mennene begrense sine aktiviteter til området like ved Endurance. Kjedsomhet og polarkulde er en konstant trussel, men de 28 mennene prøver etter beste evne å oppmuntre hverandre.

To av dem klipper hverandre med skipets barbermaskiner, og dagen etter er hele besetningen bitt av basillen: Alle mann, også the boss, som Shackleton blir kalt, lar hårprakten falle. “Nå får vi nok ikke problemer med å holde hodet kaldt,” skriver ekspedisjonslederen spøkefult i dagboken.

Hver søndag kveld legger mennene seg i køyene og lytter til grammofonplater mens de skriver dagbok, men ettersom skipet ved en feil har fått levert 5000 synåler i stedet for de 5000 stiftene til grammofonen som var bestilt, toner musikken ut i takt med at den håndfullen stifter de har med blir slitt ned.

Som erstatning for musikken stabler Frank Hurley en kino på beina: En gang i måneden samles alle mann i Ritz for å se Hurleys lysbilder og høre foredrag fra fjerne himmelstrøk han har besøkt. Favoritten blant forestillingene er “Indiskrete glimt fra Java”, et show med svaiende palmer og lettkledde skjønnheter.

Mennenes tanker kretser daglig rundt våren, da solen vil vende tilbake og slippe Endurance ut av isfengselet. Men den mildere årstiden lar vente på seg.

I juli kryper gradestokken ned til minus 35, og isen pakker seg enda tettere rundt skipet og truer med å sprenge det. Om natten knirker og stønner Endurance som et spøkelseshus, men igjen og igjen viser skipet at det kan stå imot presset:

“Hvert øyeblikk virker det som om isen skal knuse skipet som et nøtteskall. Alle mann står parate og følger med, men til vår store lettelse, akkurat når skipet tilsynelatende ikke klarer mer, gir det store flaket på kanskje en million tonn eller mer, etter for den lille skuten og brekker over i en 400 meter lang sprekk, slik at presset minker. Det er utvilsomt det fineste lille treskipet som noen sinne er bygget”, skriver skipsføreren Frank Worsley.

I slutten av oktober 1915 går det opp for mennene at det tross alt er grenser for Endurances motstandsdyktighet. Etterhvert har isen bygd seg tett opp rundt skroget og strammet grepet som en skruestikke som dag for dag har fått en ekstra omdreining.

En tidlig morgenstund begynner det for alvor å gå galt: Mannskapet aner “en naturkraft av ufattelig voldsomhet” som presser mot skipet og kaster det fram og tilbake som om det var et leketøy. Tunge ismasser hamrer inn i skipssidene og flår løs akterstavnen fra plankene på styrbord side.

Vannet begynner å fosse inn, og selv om mennene prøver å pumpe ut vannmassene uavbrutt i 28 timer, nytter det ikke. Endurance er ikke et skip lenger, snarere et forvridd treskjelett som bare blir holdt oppe av isen.

“Hun går ned, gutter, det er visst på tide å gå fra borde,” sukker Ernest Shackleton, som blir den siste til å forlate det lemlestede skipet.

Endurance forsvinner i havet

Mennene må bytte ut sin behagelige tilværelse om bord på Endurance med et levesett uten snev av komfort. Der de før krøp til køys i varme køyer og spiste middag i den hyggelige messen, ligger de nå stuet sammen i overfylte telt oppslått på isen.

Alt er fuktig, alt er kaldt, og selv i bunnen av soveposene ligger det snø. De må spise i snøen, og tallerkener kan de bare fantasere om. En skje, en kniv og fingrene er de eneste redskapene de skipbrudne har å spise med.

Det er ikke alle som har gitt opp tanken på å få Endurance på rett kjøl igjen, så flere av mennene kaster seg ut i bergingsforsøket. Den 21. november 1915 bukker skipet under: Akterenden reiser seg syv meter opp i luften og henger ubevegelig i få sekunder før det som i sakte film setter kursen mot havbunnen og forsvinner ned gjennom isen – Endurance etterlater bare et lite sort hull med åpent vann. Før ett minutt er gått har isen igjen lukket seg.

Den kvelden er Shackleton usedvanlig fåmælt. “Jeg kan ikke skrive om det,” noterer han kort og godt i dagboken sin. Sjokket er allikevel ikke større enn at han allerede neste dag gir tillatelse til å servere et festmåltid av fiskepudding og beskøyter.

Til tross for tapet av Endurance er også resten av besetningen ved godt mot. “Det er virkelig noe tiltrekkende ved et liv som dette,” skriver legen Alexander Macklin.

“Jeg har lest et sted at en mann ikke trenger annet for å være lykkelig enn en full mage og varme, og jeg begynner å tro at det er sant. Ingen bekymringer, ingen tog, ingen brev å besvare, intet slips å knytte – men jeg skulle gjerne visst om det er noen av oss som likevel ikke ville bli henrykt over å bytte bort alt sammen i morgen den dag.”

Det to-tre kilometer lange isflaket som ekspedisjonen har slått seg ned på blir døpt Ocean Camp, og det er her, i en rad lysegrønne telt, at mennene tålmodig venter på at isen skal bryte opp.

Håpet er at de snart kan sette livbåtene fra Endurance på vannet – de er allerede pakket med proviant og sikret for seilasen mot nærmeste kyst.

Men isen bryter ikke opp og rastløsheten melder seg. Ingen ser noen glede i å kjøre hundeslede lenger, og selv de slitte spillkortene ligger urørte.

Fra hvert eneste telt hørte man alltid tidligere: “en spar, to hjerter, trumf”, men ingen interesserer seg lenger for bridge. Omgangstonen er langt ifra så humoristisk som den har vært og mennene har nærmest begynt å snerre til hverandre.

“Man skulle tro man var i det gamle bordellstrøket i London havn, hvis man skal dømme etter språket som blir brukt her. Jeg har seilt med alle slags menn, både under seil og med dampskip, men jeg har aldri opplevd et mannskap som dette – hvor enkelte tillater seg å bruke de skitneste uttrykk som om de var kjælenavn,” skriver McNeish. Shackleton betrakter med bekymring hvordan moralen blir dårligere.

Livbåtene må slepes over isen

Det er ikke kulden, isen og havet som er deres verste fiender – dersom samholdet ryker er alt håp ute.

Så selv om han er plaget av isjias og forpint ved tanken på det kolossale ansvaret som hviler på hans skuldre, legger Shackleton vekt på å opptre ubekymret og optimistisk for å holde gruppen sammen. I sitt stille sinn er han likevel overbevist om at han må handle før situasjonen forverres.

“Tenker på å begynne reisen mot vest,” skriver han i dagboken 19. desember 1915. Tidlig om morgenen fire dager senere kjemper en kolonne på 28 mann seg framoverbøyd, men målrettet fram gjennom vinterlandskapet. Shackleton går fremst, bak ham følger sju hundesleder og en slede lastet med komfyr og kokeutstyr. Sleden blir trukket av to menn, og bak dem følger resten av mannskapet med redningsbåtene på slep.

Iført ankelstøvler med ullskaft opp til knærne trasker mennene bortover isen, men hist og her gir den etter og mennene synker over en halv meter ned i grøt-isen.

Å få de gjennom-våte og nå over tre kilo tunge støvlene opp av hullene er uhyre anstrengende, og de som sleper båtene må ta pause for hver 200 meter for å få igjen pusten. 29. desember erkjenner den ellers ukuelig optimistiske Shackleton at prosjektet er håpløst.

For hvert skritt mennene har tatt, er de kommet ut på stadig tynnere is. Overalt er den hvite overflaten brutt gjennom av åpne render, og det vil være galskap å forsøke å kjempe seg videre fremover.

På de seks dagene som er gått siden de forlot Ocean Camp har framgangen vært minimal, ja, faktisk latterlig liten: Ekspedisjonen har tilbakelagt bare 15 kilometer – en storm kunne ha flyttet et isflak med ekspedisjonen like langt på bare et døgn.

Isen er ikke sikker noe sted, og ekspedisjonen må å slå leir på det flaket som ser minst farlig ut. Det er imidlertid ingen som er trygg på situasjonen, for som Worsley skriver:

“Alle flakene her i nærheten ser ut til å være gjennomtrengt av havvann helt opp til overflaten – i så høy grad at hvis man skjærer en revne på et par centimeter i et to meter tykt flak, så strømmer vannet nesten øyeblikkelig inn i hullet.”

For andre gang må Shackleton og hans folk feire nyttår i pakkisen, men uten festligheter: “Det er bittert å ligge her ute på et drivende isflak i stedet for å nyte livets gleder som de fleste andre mennesker. Men som man sier: Det skal jo være noen fjols her i verden,” noterer McNeish.

Mens 1915 blir til 1916, kan ikke mennene la være å gruble over at de etter planen nå skulle ha vært halvveis over det antarktiske kontinentet. Men her er de altså, fanget i en isfelle i en leir de kaller Patience (“tålmodighet”) Camp, med bare ett ønske for det nye året: å overleve.

Hundene blir neste måltid

Etter et par uker i leiren er mennene i ferd med å gi opp. Klærne er dyvåte, soveposene må vris opp flere ganger daglig og ensformigheten går alle på nervene.

Det er ingenting å ta seg til, ingen steder å gå, ingen forandring i verken omgivelsene, maten, været eller noe som helst annet. Enda verre er det at provianten holder på å ta slutt.

Selene og pingvinene er så godt som forsvunnet, og hvis mennene skal ha en sjanse til å overleve, må hundene bøte med livet, tenker Shackleton.

Ingen mener han tar feil, men tanken på å måtte klare seg uten de firbeinte ledsagerne er for de fleste ikke til å bære. Alexander Macklin har falt pladask for hvalpen Grus som kom til verden på Endurance året før, og han klarer nesten ikke å ta farvel med hunden:

“Jeg har hatt ham, trent ham opp og gitt ham mat siden han ble født. Jeg husker at jeg tok ham i lomma da han var bitte liten, slik at bare snuten tittet fram og ble dekket av rimfrost.”

En etter en blir hundene ført bak en haug isblokker hvor Frank Wild, som er nestkommanderende, setter seg i snøen, tar hundens snute i den venstre hånden og setter revolvermunningen mot dyrets hode. Hundene aner fred og ingen fare og logrer med halen helt til døden innhenter dem.

Få timer senere blir Grus og kompani skåret opp i biffer og stekt. “Vær så god, her er en liten smaksprøve på Nelson,” sier Thomas Crean og rekker Shackleton et kjøttstykke.

Til tross for sin umiddelbare motvilje mot å sette tennene i menneskets beste venn, er mennene enige om at kjøttet er veldig delikat: “Det er forbausende godt og velsmakende,” synes Reginald James, og Worsley tilføyer at det stykket han spiste av Grus “smaker mye bedre enn sjøleopard”.

Også Frank Hurley er veldig begeistret over den første varmretten på uminnelige tider: “Kjøttet er utsøkt mørt og fint i smaken, det var Nelson, som var like god som kalvekjøtt.”

En øy full av falske løfter

I april setter mildværet for alvor inn, og det enorme isflaket som i fire måneder har huset Patience Camp skrumper inn til en bare cirka 50 meter bred firkant. Det er nå bare et spørsmål om timer før mennene ikke har is under sine forfrosne føtter lenger. Shackleton gir ordre om å gå i båtene.

Med spekkhoggere i kjølvannet og stormsvaler i tusenvis over hodene, ror ekspedisjonen av sted i de tre livbåtene James Caird, Dudley Docker og Stancomb Willis. Åretak for åretak kjemper mennene seg gjennom grøtisen og ut på åpent hav med kurs mot den ubebodde Elephant Island.

Store isblokker velter inn over rælingen og fem-seks meter høye brottsjøer slår inn over de åpne båtene som er fylt til randen med telt, soveposer og annet gods.

Mennene har liten plass til beina og det er ikke mulig å legge seg ned og ta en hvil selv om de fleste er avmagret, utslitte og plaget av sjøsyke. Den isnende vinden river og drar i mannskapet, skumsprøyten pisker dem i ansiktet og klærne blir stive av den bitende kulden på cirka 20 minusgrader.

“Det er så kaldt at overallene våre revner, og mens vi ror faller is og rim fra kroppene våre,” forteller et av besetningsmedlemmene. Etter seks dager på havet og tre netter uten søvn vokser omrisset av Elephant Island fram i horisonten.

Sultne, forfrosne, tørste og dødelig utmattet tumler ekspedisjonen i land på øya som umiddelbart framstår som et paradis på jord. For første gang på 485 dager har engelskmennene fast grunn under føttene, og mange kaster seg på bakken så lange de er for å kjenne steinene under seg.

Etter de første dagenes ekstase går det imidlertid opp for dem at “Elephant Island er full av falske løfter”, som en av dem skriver i dagboken sin. Voldsomme, nesten tornadoaktige vinder feier jevnlig ned fra fjellene, og bortsett fra ved steinene og klippene helt nede ved vannet fins det ikke le for vinden.

Isblokkene fyker rundt ørene på mennene og kjeler og fulle gryter blir tatt av vinden og forsvinner ut i havet. Ethvert forsøk på å gjøre den nye leiren bare litt mer bekvem mislykkes, og mismotet er nå så stort at mennene bare ser apatiske ut mens vinden flerrer opp et par av teltene.

Bare fire dager etter ankomsten meddeler Shackleton at han vil ta med seg fem mann om bord i livbåten James Caird og seile til hvalfangststasjonen på Sør-Georgia cirka 1300 kilometer unna. Sjansene for å overleve på denne golde og forblåste øya er små, og skal ekspedisjonen overleve må noen hente hjelp, koste hva det koste vil.

Stemningen er spent da jollen mandag 24. april 1916 stevner ut fra Elephant Island. Reisen skal nemlig føre den seks mann store besetningen over et av verdens mest stormfylte farvann.

Både de som skal bli igjen og de som drar av gårde vet at de kanskje aldri kommer til å se hverandre igjen. Likevel bryter de 22 som er igjen på land ut i et hipp hipp hurra da Caird seiler ut gjennom brenningene.

Båten er knapt ute av syne før de etterlatte på Elephant Island begynner å diskutere når hjelpen kan komme fram. De mest optimistiske gjetter én måned, mens de mest svartsynte velger å tie – de har allerede gitt opp håpet om å bli reddet.

På et operasjonsbord av pappesker

De kaster konstant lange blikk utover havet i håp om å se et skip eller en røyksky i horisonten, og det eneste lyspunktet i den ensformige tilværelsen er en kokebok som går på omgang. Som i feber fantaserer mennene om hvilke retter de vil spise når de kommer hjem.

Proviantforvalteren Orde-Lees beskriver ønskemenyen:

“Vi vil overfores på det groveste. Ja, overfores med ikke noe annet enn grøt og sukker, pudding med rosiner, epler og fløte, kake, melk, egg, marmelade, honning og brød med smør. Helt til vi sprekker. Og vi kommer til å skyte den første som byr oss på kjøtt. Vi vil verken se eller høre mer om kjøtt så lenge vi lever.”

Ikke alle deltar i dagdrømmingen. Flere av mennene er nå så dårlige at de er fullstendig likegyldige til mat og ønsker bare å dø.

Forfrysninger, saltvannsbyller og tannverk er blant de vanlige plagene, og det ser verst ut for altmuligmannen Perce Blackboro, som har fått koldbrann i den venstre foten.

Tærne hans er blåsvarte og harde som is, og legene Alexander Macklin og James McIllroy ser ingen annen utvei enn å amputere. Blackboro blir bedøvet med kloroform, og han blir lagt bevisstløs på operasjonsbordet som består av pappesker dekket med tepper. McIllroy lager et snitt gjennom det ytterste av foten til Blackboro og trekker av huden.

Deretter stikker han forsiktig opp en tang under den løse huden og klipper av tærne, som med et metallisk klirr faller ned i en blikkboks, én etter én. Inngrepet varer en knapp time, og da Blackboro våkner opp igjen ber han smilende om en sigarett.

Shackleton og mannskapet hans kjemper seg gjennom isen og bølgene på havet, gjennomvåte og stivfrosne. Mennene er iført ullbukser og tjukke gensere som suger til seg fuktigheten som svamper, og i et forsøk på å unngå å berøre de klissvåte klærne, prøver alle mann å sitte bom stille i den åpne båten. Det lykkes på ingen måte.

Titt og ofte henger seilet på livbåten plutselig slapt ned, mens en bølge på opp til 15-20 meter tårner seg opp over båten og truer med å sende den til bunns.

I stedet blir Caird løftet høyere og høyere til værs av de frådende vannmassene, helt til den knapt sju meter lange farkosten blir kastet framover i et sydende, skummende kaos til den neste faretruende bølgedalen.

Mennene kjemper konstant med å øse vann og banke løs is, men plutselig begynner det lille fartøyet å oppføre seg annerledes. I stedet for å bli kastet vilt rundt i sjøen følger den nå sakte med bølgene, og en tidlig morgenstund får Worsley se hvorfor: Hele skroget er dekket av et tykt lag med is som tynger båten minst 10 centimeter ned i sjøen.

Med istapper fra skjegget og fingre som er kritthvite av frost, går mennene til kamp mot isen for å gjøre båten sjødyktig igjen. Worsley er navigatør, men får gjentatte ganger problemer med å finne posisjonen.

Solen viser seg som en utydelig skygge bak et slør av tåke, og hele tiden holder Worsley sekstanten klar i håp om klart vær. “Svært uheldige forhold. Været er disig og båten hopper som en loppe,” skriver han i loggboken.

Det kommer et fjell i veien

Klokken fem om ettermiddagen 10. mai 1916 går Shackleton og hans folk i land på Sør-Georgia, den samme øye som de seilte ut fra 522 dager tidligere.

Mirakuløst nok har Caird sluppet over den farligste og mest fryktede havstrekningen på kloden, og bortsett fra at mannskapet er tørste og lammet av kulde, har alle mann kommet seg trygt i land. Dessverre på øyas ubebodde sørside. Ennå er det langt til redningen.

I luftlinje har engelskmennene 45 kilometer over land mellom seg og hvalfangerstasjonen, men aldri tidligere har noen krysset øya med de snødekte og sagtakkete tindene på over tre tusen meter. Ingen vet hvilke farer som truer i dette ukjente landskapet, og om det overhodet er mulig å ta seg fram. Shackleton beslutter allikevel å gjøre et forsøk sammen med Worsley og Crean.

Mens de tre andre blir igjen begir den lille gruppen seg av gårde den 19. mai 1916 med en beskjeden utrustning bestående av noen beskøyter, en primus, tauverk og en øks som skal fungere som isøks.

Snøen er dyp, mennene synker til knes og etter få timer begynner de harde anstrengelsene å tære alvorlig på de i utgangspunktet små kreftene de har igjen. Tre ganger i timen kaster de seg ned i snøen med armene og beina strekt ut til siden mens de hiver etter pusten i den tynne fjelluften.

Det går raskere og raskere nedover og mennene hyler i vilden sky til de etter knappe to minutter blir stoppet av en snøfonn. Alle bryter ut i latter, en lettelsens latter over å ha sluppet helskinnet fra den livsfarlige aketuren.

Etter 36 timers uavbrutt vandring når de endelig fram til hvalfangststasjonen i Strømnes ved firetiden på ettermiddagen den 20. mai. I laser og filler og med ansikter svarte av sot og skjegg som er flokete og stivt av salt, trasker de tre skikkelsene langs kaia og bort til bestyrer Thoralf Sørlies hus.

Aketur mot døden

Etter 12 timers vandring befinner de seg på et cirka 1300 meter høyt fjell, men mørket er på vei og dermed også de lave nattetemperaturene som kan synke til 20 kuldegrader.

Hvis ikke de i all hast kommer seg lenger ned, vil de fryse i hjel – de har ikke med seg soveposer og klærne er tynnslitte. Shackleton prøver møysommelig å hugge trinn i fjellet for å gjøre nedstigningen lettere, men det går altfor sakte.

Han foreslår derfor at de skal ake ned fjellet. Worsley og Crean er målløse over forslaget, for hva om de krasjer inn i en klippe eller kjører utfor avgrunnen?

Alternativet er å dø i fjellet, slår Shackleton fast med høy stemme. Selv om de ikke har noen kjelke, raser de tre mennene kort tid etterpå nedover fjellet mens de klamrer seg til hverandre med bein og armer.

De banker på, og da Sørlie åpner døra og får øye på de tre gjestene, tar han raskt et skritt bakover. Det har gått et og et halvt år siden han så engelskmennene sist, men der de står, langhåret, skitne og med vilt skjegg, kjenner han dem på ingen måte igjen.

“Hvem i helvete er dere?” utbryter han. “Mitt navn er Shackleton,” svarer mannen i midten. Allerede dagen etter blir de tre som ble igjen i leiren på sørkysten av Sør-Georgia hentet av en hvalfangerskute og brakt til Strømnes.

Mens mennene tar et langt bad, barberer seg og tar på seg de nye klærne de har fått utlevert på hvalfangststasjonen, er Shackleton allerede i full gang med å planlegge bergingen av de 22 etterlatte på Elephant Island.

Men som ofte før i dette marerittet av en ekspedisjon må Shackleton innse at han står mot naturens sterkeste krefter. I løpet av tre måneder gjør han tre mislykkede forsøk på å tvinge seg igjennom pakkisen i tre forskjellige båter, men hver gang vender han fortvilet og nedslått tilbake til hvalfangst-stasjonen. Isen har lukket seg rundt Elephant Island.

Alt vel, boss!

“Ideelt vær for et skip å ankomme i,” skriver Frank Hurley i dagboken sin den 5. august 1916. Hver eneste dag helt siden Caird seilte fra Elephant Island for tre en halv måned siden, har de 22 gjenværende speidet etter redningsmennene sine.

Håpet lever fremdeles, men etter hvert har det spredt seg en snikende fornemmelse av å vente på noen som aldri vil dukke opp. 30. august er en trist dag som alle andre dager på øya. Ved ett-tiden er nesten alle samlet rundt lunsjen, kokte ryggben av sel, men matroen blir ødelagt av George Marston som kommer løpende nede fra stranden.

“Jeg lurer på om vi ikke skulle sende opp noen røyksignaler,” roper han.

Øyeblikket etter går det opp for de andre at Marston har sett et skip, og straks er de alle på beina.

Noen tenner bål, andre løper ned til havet. Alexander Macklin spurter av sted mot utkikkspunktet for å heise opp trøyen sin på linen de vanligvis bruker som flaggstang. Et stykke opp setter imidlertid linen seg fast.

Om bord på slepebåten som nærmer seg øya oppdager Shackleton flagget som henger på halv stang. Hjertet synker i kroppen på ham og han frykter at noen av mennene må ha omkommet mens de har ventet.

“Er dere alle i god behold?” brøler Shackleton nervøst ute fra havet.

“Alt vel, boss,” lyder koret av jublende mannsstemmer inne fra den golde stranden.