Fjellklatrere i livsfare: Drama på Everest

Ekspedisjonen er det hittil mest ambisiøse forsøket på å beseire Mount Everest, og samtidig er det britenes kanskje siste sjanse til å komme først til toppen. Nepals myndigheter har gitt franske og sveitsiske fjellklatrere enerett på ekspedisjoner til fjellet i 1954 og 1955.

Skrekkscenariet er en gjentagelse av det bitre nederlaget i 1912, da briten Robert Falcon Scott tapte kappløpet om å bli første mann på Sørpolen. Roald Amundsen slo Scotts ekspedisjon med bare 34 dager.

Royal Geographical Societys oppskrift for å sikre seg prestisje og berømmelse på Mount Everest har vært å plukke ut John Hunt som leder for ekspedisjonen. Til å hjelpe seg har den erfarne offiseren i den britiske hæren håndplukket flere av de dyktigste og mest rutinerte fjellklatrerne i det britiske imperiet.

Everest krever tonnevis med utstyr

Tre måneder før Hillarys urolige natt – i februar 1953 – hadde Hunt og de tretten andre ekspedisjonsmedlemmene dratt fra England mot Katmandu i Nepal med 7,6 tonn utstyr og forsyninger.

Sammen med 400 lokale bærere lesset med forsyninger hadde de vandret i 17 dager mot foten av Mount Everest. Deretter hadde mindre grupper av sherpaer – Nepals lokale, hardføre fjellfolk – slept oppakningen til baseleiren fem kilometer oppe i høyden.

Da leiren var etablert, begynte britene å finne de sikreste rutene over lumske bresprekker og opp loddrette isvegger. Spesielt hadde turen gjennom Khumbu-brefallet vært fryktet.

Det svært kuperte og bratte islandskapet ligger på en bre som er i konstant bevegelse, og ruten som var sikker dagen før, kunne gjerne være forvandlet til en dødsfelle dagen etter, der isen plutselig forsvant under klatrerne.

Møysommelig hadde sherpaer og briter hakket spor og montert sikringstau opp langs Everest og etablert åtte leirer på strategiske steder på ruten mot toppen. Under arbeidet kunne ekspedisjonsmedlemmene samtidig venne seg gradvis til de stadig større høydene – en metode for å unngå høydesyke.

På skift hadde Hunt sendt klatrerne sine ned i baseleiren for å hvile og samle krefter. Spesielt de to lagene som var plukket ut til å prøve å nå toppen, fikk hvile, mens kameratene deres banet vei opp de iskledde skråningene.

Og endelig – etter tre måneders forberedelser – hadde Hunt 26. mai gitt Tom Bourdillon og Charles Evans ordre om å klatre mot spissen på Everest. De to var valgt ut til å prøve seg på å nå toppen først, og hadde innledet forsøket fra leir 8, knapt 1000 meter fra toppen.

Men avstanden hadde vist seg å være for lang for de britiske klatrerne, som måtte kjempe mot ekstrem kulde. Oksygenapparatene frøs hele tiden til, og med bare 100 meter opp hadde Bourdillon og Evans måttet gi opp og snu.

Fire menn skal bane vei

Da Hillary og Norgay to dager senere – 28. mai – slår opp øynene i leir 8, har de selskap av to britiske ekspedisjonsmedlemmer og to sherpaer. Etter det første mislykkede toppforsøket har Hunt besluttet å etablere en ny leir i 8500 meters høyde, der Hillary og Norgay skal overnatte før også de skal måle krefter med Everest.

Britene og sherpaene skal kjempe seg i forveien og tråkke og hakke opp ruten til den kommende leiren, som skal etableres bare 300 meter under toppen. Samtidig skal de slepe ekstra oksygenflasker og mat mot leiren. Tanken er at Hillary og Norgay skal følge i sporene på kameratene sine uten å bruke for mange krefter, og være så uthvilte som mulig før det avgjørende forsøket.

En av sherpaene er imidlertid så syk av mangelen på oksygen i høyden at han må bli igjen, men de tre andre slenger kilovis av oppakning på ryggen og begynner å kjempe seg oppover klokken 08.45.

Hillary og Norgay venter en time. Så følger de i kameratenes fotspor. Selv om hjelperne bærer et umenneskelig tungt lass, må Hillary selv slepe 20 kilo utstyr på ryggen, Norgay litt mindre. Langsomt kjemper de to seg over Sørskaret, et trøstesløst fjellpass som ligger like før den avgjørende stigningen.

Skaret er et av de absolutt kaldeste stedene på Mount Everest – uten noen form for le og med iskalde vindkast som går gjennom marg og bein.

Leir på 8500 meter

Etter hvert innhenter Hillary og Norgay de tre mennene lenger fremme. Gruppen når samlet frem til en haug med utstyr som John Hunt og en sherpa noen dager tidligere har lagt ut til Hillarys og Tenzings toppforsøk. Her midt i ismassene ligger et enkelt telt, ekstra oksygenflasker, mat og brensel til primusen.

Synet vekker blandede følelser hos Hillary. Ekstrautstyret er livsnødvendig for å overleve i den kommende leiren, men Hunt har ikke greid å slepe det helt opp til den høyden der leir 9 skal etableres. Derfor får gruppen nå enda mer å slepe på, og Hillarys oppakning kommer opp i hele 30 kg – mer enn han på noen måte trodde det var fysisk mulig å bære i denne høyden.

Det er pur vilje og stahet som driver gruppen videre oppover, på utkikk etter et bra sted å etablere leir 9 ved fjellets såkalte Sørtopp.

Klokken 14.30 når ekspedisjonen et lite platå på fjellsiden i 8500 meters høyde, verken vannrett eller utpreget velegnet, men det beste alternativet så langt.

«Vi slår til her», roper Hillary til de andre, som synker sammen av tretthet på avsatsen.

I stillhet skuer gruppen åndeløst flere hundre kilometer ut over Himalayas vidstrakte fjellandskap. Kort etter forlater de tre hjelperne Hillary og Norgay, og sleper seg tilbake mot leir 8.

Etterlatt alene planerer Hillary og Norgay avsatsen så godt som mulig med isøksene sine og slår opp det vesle tomannsteltet. De to mennene får gang i primusen og tvinger seg selv til å innta et solid måltid av kyllingsuppe, sardiner på kjeks, dadler, aprikoser og varm sukkerholdig limonade.

I ekstreme høyder forsvinner appetitten, og bare vissheten om at kroppen skriker på energi, får de to mennene til å spise.

Kort etter legger Tenzing Norgay seg til rette ytterst i teltet, nærmest den kilometerdype avgrunnen. Den rutinerte sherpaen er tilsynelatende helt uberørt av at plassen er så trang at teltkanten henger faretruende ut over fjellsiden.

Hillary utløser et snøskred

Om natten faller temperaturen til 30 minusgrader. Kulden og oksygenapparatene som de to mennene må sove med for å sikre kroppen oksygen forstyrrer søvnen, og allerede klokken fire om morgenen våkner Hillary.

Han varmer mat og drikke og bruker de to neste timene på å tine de stivfrosne støvlene opp med flammene fra primusen. Og så endelig, klokken 06.30, tar de to mennene seg ut av teltet.

Mount Everest er opplyst av solskinn. Første mål er Sørtoppen – fjellets sørlige spiss, som kneiser 8750 meter over havets overflate. Det var så langt Bourdillon og Evans kom før de måtte speide frustrert mot toppen og snu.

Stigningen mot Sørtoppen heller opptil 70 grader og er dekket med dyp snø som mennene kjemper seg gjennom.

Hvert eneste skritt er forsiktig og anstrengende, én uheldig bevegelse kan utløse et snøskred som vil rive mennene ut i intetheten. Og plutselig skjer det de begge frykter. Snøen forsvinner under Hillary, som i et uendelig øyeblikk faller.

Et usannsynlig hell gjør at fast snø bremser kroppen hans etter bare en meter. Buldrende fortsetter lavinen videre ned langs fjellsiden under ham. Den sjokkerte Hillary vinker rystende Tenzing Norgay til seg.

«Veldig stygt, veldig farlig», kommer det spontant fra sherpaen.

«Skal vi fortsette?» spør Hillary og får et svar som aldri er til stor hjelp, men det svaret sherpaene alltid gir:

«Hvis det er det du vil».

Det klare været og tanken på alle mennene som har kjempet for å få ham opp hit, tvinger newzealenderen til å fortsette. Han vinker Norgay frem for å ta føringen, og bare en time senere, klokken ni om morgenen, står de to støtt på Sørtoppen.

Med ærefrykt betrakter mennene den siste stigningen mot toppen – 101 meter.

Døden truer på begge sider

Det siste strekket av Mount Everest er en eneste lang knivskarp fjellkam.

«Det er som å gå på en knivsegg dekket med is, på begge sider truer et fall på flere kilometer. Til høyre ned i Tibet, til venstre ned i Nepal», som Hillary senere beskriver det.

Likevel er han overraskende optimistisk og tar føringen det neste strekket, før han merker at det er noe i veien med Norgay. Sherpaens bevegelser foregår skremmende langsomt, og Norgays hyppige åndedrett viser tydelig at han gisper etter luft.

Oksygenapparatene på ryggen pumper tre liter oksygen inn i Hillarys og Norgays lunger i minuttet. Men denne ekstraforsyningen er på ingen måte nok til å puste normalt og sende tilstrekkelig oksygen rundt til muskler og hjerne.

Hillary har for lengst vennet seg til at hjernen hans tenker langsommere, og at musklene verker hele tiden – men Norgays oppførsel bekymrer likevel Hillary. Han bestemmer seg for å ta en titt på sherpaens oksygenapparat. Det viser seg at det er tilstoppet med is.

Med hendene greier Hillary å løsne isen i utstyrets gummislange og munnstykke slik at isstykkene faller ut, og oksygenet igjen flyter fritt. Norgay kvikner straks til igjen og får tilbake kreftene.

Everests tyngste hindring

Hillary og Norgay har nå kommet frem til Mount Everests mest lumske sted. Et tolv meter høyt, bart klippefremspring som de så langt bare har sett konturene av på luftfotografiene av Mount Everest som de har studert inngående i baseleiren.

På forhånd er Hillary klar over at her ligger nøkkelen til suksess – og tett på viser klippefremspringet seg umulig å klatre opp. De to mennene greier ikke å finne en rute utenom klippen, og Hillary merker nederlaget snike seg inn på ham. I denne høyden har han verken styrken eller evnene til å kaste seg ut i den tolv meter høye klatringen.

Desperat oppdager Hillary endelig en livsfarlig, men potensielt farbar vei. Et enormt isstykke er i ferd med å løsne fra høyre side av klippen, og mellom klippen og isstykket har en smal sprekk åpnet seg. Etter Hillarys beregninger er sprekken akkurat stor nok til at et menneske kan klemme seg inn dit og deretter åle seg opp.

Hillary brøyter seg vei mot toppen

Han avtaler med Norgay å forsøke å klemme seg oppover, og mens sherpaen strammer grepet rundt sin ende av sikkerhetslinjen, tar Hillary forsiktig det første skrittet ut i sprekken.

Med ansiktet inn mot klippen og ryggen og det påspente oksygenutstyret lent mot isstykket, tar Hillary seg langsomt oppover. Rutinert merker han for hvert skritt hvordan klatrejernene borer seg inn i isen, mens han med hendene famler etter ethvert fremspring på klippen.

Uendelig langsomt trekker newzealenderen seg fremover og oppover i konstant frykt for at isstykket bak ham plutselig skal rive seg løs. Men endelig når han toppen og kan ta det siste skrittet ut av sprekken.

Øyeblikkelig merker Hillary lettelsen skylle gjennom seg. Med en voldsom kraftanstrengelse gjentar Tenzing Norgay manøveren, gispende febrilsk etter pusten.

Vel ute tar de to mennene en kort hvil mens de merker suget fra det solfylte Himalaya. Kreftene er i ferd med å slippe opp, men Hillary og Norgay fortsetter. Bak hver forhøyning de beseirer, dukker det opp en ny, og selv om terrenget har flatet ut, synes fjellet å fortsette i det uendelige.

Men så omsider, klokken 11.30 den 29. mai 1953 – etter fem timers intens klatring – kan ikke Hillary og Norgay komme videre opp. De står – som de første mennesker noen gang – på verdens absolutte topp.

Blir et kvarter på toppen

Først greier ikke Hillary å ta innover seg rekkevidden av prestasjonen, men snart merker han en glød av tilfredsstillelse bre seg i kroppen. De har gjort det! Som de første menneskene i historien står de på toppen av verden.

Mennene omfavner hverandre i lettelse og triumf, før de innser at de snart må ned igjen. Det neste kvarteret bruker Hillary og Norgay på å grave et hull i snøen der de legger offergaver til fjellets guder – kjeks, litt sjokolade og annet søtt.

Så fotograferer Hillary rundt i alle retninger og tar blant annet det senere verdensberømte bildet av Norgay med isøksen hevet over hodet. Det siste Hillary gjør er å legge igjen et lite krusifiks.

Så begynner mennene på den lange nedstigningen – nå ikke lenger som vanlige, dødelige mennesker, men som levende legender.