Polarforsker Fridtjof Nansen og skipet Fram

Fridtjof Nansen: Tre års kamp mot isen

Polarforskeren Fridtjof Nansen har en dristig idé: Han vil få skipet sitt, Fram, til å fryse fast i polarisen og la havstrømmen føre ham mot Nordpolen. Men planen slår feil – strømmen fører ham bort fra målet. Nansen bestemmer seg for å ta seg til polen med hundeslede. Turen på 600 km er rene selvmordet, for Nansen har ingen mulighet for å finne tilbake til Fram.

Polarforskeren Fridtjof Nansen har en dristig idé: Han vil få skipet sitt, Fram, til å fryse fast i polarisen og la havstrømmen føre ham mot Nordpolen. Men planen slår feil – strømmen fører ham bort fra målet. Nansen bestemmer seg for å ta seg til polen med hundeslede. Turen på 600 km er rene selvmordet, for Nansen har ingen mulighet for å finne tilbake til Fram.

Library of Congress & Ullstein Bild

Fridtjof Nansen (1861–1930) skrev inn navnet sitt i historiebøkene da han var den første som krysset Grønlandsisen i 1888.

Men den norske polfareren var på ingen måte ferdig med å utforske verden og la i 1893 ut på en ny ekspedisjon med skipet Fram.

Planen var å teste teorien om at polarisen drev fra den nordsibirske kysten over polområdet til Grønland.

Følg den spektakulære historien her og les om ruten, mannskapets bekymringer og resultatene.

Ekspedisjonslederen Fridtjof Nansen er i tvil. Han vet ikke nøyaktig hvor han og de tolv andre besetningsmedlemmene befinner seg.

Det er ikke mange som har seilt på dette farvannet før Nansen, og både tåke og is gjør seilasen vanskelig. Dessuten er sjøkartene svært mangelfulle, ja til dels direkte villedende. Flere øyer er rett og slett ikke tegnet inn.

“Skulde det være de russiske karters (...) Taimyr-ø, dette vi nu går langs med?” undrer en tvilende Nansen seg i dagboken sin 28. august 1893.

Han befinner seg om bord på ekspedisjonsskipet Fram, som beveger seg mot øst langs den nordsibirske kysten. Mannskapet må bytte på å holde skarpt øye fra utkikkstønnen i stormasten – 32 m over havoverflaten – for å kunne manøvrere skipet trygt mellom det russiske fastlandet til høyre og pakkisen til venstre.

“Forud lå iskanten og lyste op i skodden. Som med et slag var den kastet tvers for os.” Fridtjof Nansen, september 1893

Fram fortsetter mot øst til de når øya Bjelkov. Herfra setter Nansen kursen stikk nord i isfritt farvann. Men 20. september er det slutt. Plutselig merkes et støt gjennom skipet.

“Netop som jeg i formiddag kl. 11 sad og så på kartet, og tænkte at nu var mit bæger snart fuldt, 78-graden var snart nåd, så luffed det til, og jeg sprang ud. Forud lå iskanten bred og tæt og lyst op i skodden. Som med et slag var den kastet tvers for os.”

Fram har møtt den ugjennomtrengelige pakkisen og kan ikke seile lengre mot nord. Nansen beslutter å fortøye skipet til et stort isflak. Snart fryser Fram fast. Nå venter tre år fanget i isen.

Fridtjof Nansens teori

Nansen ønsker å utforske det ukjente, tilfrosne polarhavet, og tanken er å la naturen føre skipet frem.

Ideen har han fått etter funnet av blant annet sibirsk tre på Grønlands østkyst. Nansen mener at tømmeret bare kan ha blitt ført dit av en undersjøisk havstrøm som må gå fra De nysibirske øyer nord for Russland over polområdet og ned langs Grønland.

Nå vil han at denne havstrømmen i løpet av to til fem år skal bringe ham så nær Nordpolen som mulig og ut i isfritt farvann igjen.

Underveis vil han foreta en rekke vitenskapelige undersøkelser: Døgnet rundt skal ekspedisjonsdeltakerne med jevne mellomrom måle vindhastigheter, temperaturen i luften og i vannet, luft-elektrisiteten, saltholdigheten i sjøvannet og tykkelsen på isen.

Frams rute

Frams ekspedisjonsrute
© Claus Lunau

Fridtjof Nansens reise gjennom isen

I 1893 sprikte teoriene om Arktis; noen mente at det lå åpent hav bak isen, eller at Arktis var en klippeøy gjennomskåret av kanaler. Nansens ekspedisjon viste at Arktis er et dypt hav dekket av is.

Fram forlater Vardø 21. juli 1893.

Fram fryser fast i isen 22. september 1893.

Nansen og Johansen forlater Fram 14. mars 1895. Avstanden til Nordpolen er 600 km.

De to polfarerne må gi opp 9. april 1895. De er stadig 360 km fra målet.

Overvintring 1895-96.

Møtet med Jackson 17. juni 1896.

Nansen og Johansen er tilbake i Vardø 13. august 1896.

Fram fortsetter å drive, og kommer fri av isen 13. august 1896. Uken etter er skipet tilbake i Norge.

Fridtjof Nansen på Grønland

De skal dessuten måle havdybder, ta bunnprøver og samle inn ulike typer havdyr. Og som en ekstra bonus vil den zoologi-utdannede Nansen kanskje bli første mann på Nordpolen, selv om det ikke er det offisielle hovedmålet for ekspedisjonen.

Som vitenskapsmann er Nansen en oppdagelsesreisende med lang fartstid. Bare 27 år gammel sto han i 1888 i spissen for en ekspedisjon som ble den første som krysset den grønlandske innlandsisen.

600 km på ski – i høyder på opptil 2700 m – på 40 dager. Allerede under strabasene tvers over Grønland diskuterte Nansen en idé til en ny ekspedisjon med en av sine kolleger på turen, Otto Sverdrup.

Ideen gikk ut på å krysse Polhavet i et skip, og da Fram fem år senere forlater Norge med kurs for nettopp dette havet, er det med Otto Sverdrup som kaptein.

Overrasket av isbjørn

Nansen har tatt farvel med sin kone Eva og deres bare fem måneder gamle datter Liv, vel vitende om at det – dersom alt går godt – vil ta minst to år før han får se dem igjen. Men han vet også at turen like gjerne kan ende med å ta fire eller fem år.

I byen Khabarova ved Jugor-stredet mottar besetningen rundt 30 trekkhunder, som de skal bruke hvis ekspedisjonen blir nødt til å forlate skipet. Så seiler Fram videre – og i slutten av september fryser skipet fast.

Foto av Frams besetningsmedlemmer
© Frammuseet

1. Frams kaptein Otto Sverdrup
2. Ekspedisjonsleder Fridtjof Nansen,
3. Sjømann Peder Hendriksen
4. Andremaskinist Lars Pettersen
5. Altmuligmann Ivar Mogstad

Foto av Frams besetningsmedlemmer
© Frammuseet

6. Førstemaskinist Anton Amundsen
7. Polfarer Hjalmar Johansen
8. Styrmann Theodor Jacobsen
9. Vitenskapelig leder Sigurd Scott Hansen
10. Skipskokk Adolf Juell

Ikke med på bildet: legen Henrik Blessing, styrmann Bernt Bentsen og elektriker Bernhard Nordahl.

Allerede etter få dager støter ekspedisjonsdeltakerne på en av ishavets farer. I begynnelsen av oktober er tre besetningsmedlemmer i ferd med å stille opp et teltobservatorium på isen cirka 100 meter fra skipet, da en isbjørn overrasker dem.

Mennene skynder seg tilbake til skipet, der Nansen nå kommer dem til unnsetning med et gevær.

“– den (bjørnen, red.) drog med vældige skridt på slagene efter rømlingerne. Da fik den øie på mig, og stansed forbauset op, som om den tænkte: ”Mon hvad nu det er for et kryb?”. Endelig dreied den lidt hodet, og jeg sendte den kulen i halsen. Uden at røre et lem ség den ihop”, skriver Nansen i dagboken sin.

Episoden har satt en støkk i besetningsmedlemmene, og fra nå av forlater de aldri skuta uten våpen.

Tidslinje over Fridtjof Nansens liv

Ekteparet Fridtjof Nansen og Eva Nansen (født: Eva Sars) omkring 1897

Fridtjof Nansen fikk fem barn med sin første kone, Eva Nansen.

© Nasjonalbiblioteket

Fridtjof Nansens liv i korte trekk

  • 1861: Fridtjof Nansen blir født 10. oktober 1861 i Vestre Aker i Kristiania (Oslo). Nansen vokser opp i et velstående hjem. Faren arbeider som sakfører, og gjennom moren lærer Nansen å elske sport. De går på ski i den norske fjellheimen. Nansen beholder gleden over naturen hele livet.
  • 1881: Fridtjof Nansen begynner sine studier i zoologi ved Universitetet i Oslo, som den gang het Det Kongelige Frederiks Universitet.
  • 1882: Mens Fridtjof Nansen fortsatt er student, blir han ansatt i en spennende stilling som skaffer ham plass på skipet Viking, som setter kursen mot østkysten av Grønland. Nansen bruker sine ferdigheter som jeger og skiløper på ekspedisjonen.
  • 1888: Fridtjof Nansen er leder for en ekspedisjon som er den første som krysser Grønlands innlandsis. Bragden gjør Fridtjof Nansen kjent over hele verden.
  • 1897: Nansen utnevnes til professor i zoologi ved Universitetet i Oslo i 1897. I 1908 endrer han fagområde til oseanografi.
  • 1889: Fridtjof Nansen gifter seg med mezzosopranen Eva Sars, som i tillegg til sine musikalske evner også er en dyktig idrettsutøver. Hun uttaler seg kritisk om sin samtids moraliserende tone om kvinneidrett. Eva dør bare 48 år gammel av lungebetennelse. Paret får fem barn.
  • 1905: Fridtjof Nansen deltar i forhandlingene som fører til at prins Carl av Danmark blir konge av Norge som Haakon 7.
  • 1906–1908: Fridtjof Nansen utnevnes til Norges første ambassadør i London.
  • 1919: Fridtjof Nansen og Sigrun Munthe blir viet etter 15 års hemmelig forhold.
  • 1920: Nansen blir medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundet (forløperen til FN.
  • 1921: Folkeforbundet utnevner Nansen til høykommissær for krigsfanger.
  • 1922: Fridtjof Nansen mottar Nobels fredspris for sitt humanitære arbeid. Pengene donerer han til internasjonale hjelpeorganisasjoner.
  • 1930: Fridtjof Nansen dør 13. mai 1930 (68 år) av et hjerteinfarkt. Begravelsen finner sted på Norges nasjonal- og grunnlovsdag, 17. mai. Det avholdes to minutters stillhet over hele landet. Etter Nansens eget ønske blir urnen satt ned ved en bjørk i hagen hans ved Polhøgda på Lysaker i Bærum.

Isen presser på skipet

Få dager senere går det galt igjen.

“Som vi sad efter middagen og prated løst og fast, begyndte med ett en øredøvende larm, og hele Fram risted. Det var den første skruing. Alle mand på dæk for at se. Fram klarte sig fint, som jeg hadde ventet det af hende (…) Udover eftermiddagen fortsatte det af og til med skruinger, enkelte ganger så kraftigt at Fram blev løftet et par fod”, noterer Nansen 9. oktober.

Slik var Fram utstyrt

Det er den første isskruingen der vind og strøm presser isflak mot og over hverandre – og det er ikke den verste.

Under senere skruinger skjelver Fram så voldsomt at mannskapet i den knallharde polarvinteren forbereder seg på å forlate skipet midt i det tilfrosne, arktiske havet – flere hundre kilometer fra land.

Skroget er bygd av massive eikeplanker, slik at det kan motstå presset fra isen, men nå skynder mannskapet seg med å få bagasje og forsyninger ut på isen.

Om natten sover besetningen med klærne på og dørene åpne, slik at det skal gå fort å komme seg ut. Men nok en gang viser Fram sin enorme styrke.

Tegning av Fram som treffer ishavet

1. Isen presser mot skipet... 2. ...og skipet skyves opp.

© HISTORIE

Verdens sterkeste treskip tålte Polhavet

Nansen ønsket seg et kompakt, lite skip som kunne klare seg i isen. Skipsbyggeren Colin Archer fra Larvik konstruerte Fram med glatte, skrå sider slik at skipet ville gli opp når isen presset på det. Skroget besto av tre lag massive planker. Også de tettstående, svære spantene var forsterket.

Skipet tåler presset – og mannskapet lever et behagelig liv med en overkommelig arbeidsbyrde, rikelig hvile og god mat.

Allerede før avreisen hadde Nansen erkjent at mørket og kjedsomheten ville være den største trusselen for de 13 mennene. Derfor har skipet en rik boksamling, og mennene lar ikke anledningen til en fest gå fra seg.

Frams besetningsmedlemmer spiller kort

Mannskapet forsøker å slå tiden i hjel med kortspill, musikk, bøker og god mat. Jevnlige fester bryter monotonien.

© Nasjonalbiblioteket

De vitenskapelige undersøkelsene gir resultater. Målinger med loddlinjen viser havdybder på 1500-4000 m og en bunntemperatur over frysepunktet. Dermed har ekspedisjonen motbevist en utbredt antagelse om at Polhavet er grunt og har ekstremt lav temperatur.

Men som månedene går, blir Nansen stadig mer frustrert, for skipet beveger seg ikke mot polen, som han har antatt.

En plan tar form

Den norske ekspedisjonslederen har begynt å tvile på sin egen teori om den nordvestgående strømmen. Skipet driver riktig nok mot nord, men så presses det igjen tilbake mot sør.

Midt i februar 1894 konstaterer Nansen at Fram befinner seg på 80° nordlig bredde. Det er bare én grad lengre nord enn posisjonen i september året før! Med den farten vil det ta lang tid før Fram når målet.

“Så vil vi være på polen om 45, eller lad os si 50, måneder”, skriver en dyster Nansen i dagboken.

Hvis isen i det hele tatt vil føre dem mot nord. Ukene går, og med dem svinner håpet om å komme frem – og det betyr at ekspedisjonen ikke løser en av sine hovedoppgaver: å utforske områdene rundt Nordpolen.

En plan begynner derfor så smått å ta form i Nansens hode: Han vurderer å forlate skipet sammen med et besetningsmedlem, forsøke å ta seg frem til Nordpolen med hundeslede og foreta vitenskapelige målinger underveis.

Foto av Fridtjof Nansen som røyker pipe foran Fram i juni 1894

Ferden går ikke helt slik Nansen hadde tenkt. I hemmelighet legger han planer for en sledetur til Nordpolen.

© Scanpix

Den store faren er at de umulig kan finne tilbake til Fram, men at de selv må redde seg tilbake til Norge.

I ukjent terreng, mellom isfjell og råker, skal de finne øygruppen Frans Josefs land, Svalbard eller Grønland for å komme seg hjem.

Foreløpig velger Nansen å holde tankene for seg selv. Han vil først se hvor langt skipet når i løpet av sommeren.Den rastløse forskeren holder øye med isen. Han går på ski hver dag, trener med hundesleden og lærer å styre et hundespann, mens han blir mer og mer sikker i sin sak.

Iherdige forberedelser

Den endelige beslutningen er tatt. Om kvelden 19. november 1894 samler Nansen mannskapet i salongen om bord. Han forklarer at han og fyrbøteren Hjalmar Johansen, en 27 år gammel dyktig turner og skiløper, vil forlate skipet over nyttår og dra nordover.

Nå får mannskapet det travelt med å forberede turen. Besetningsmedlemmene gjør forsøk med telt og primus. De beregner, velger ut og pakker proviant, finner frem til den beste påkledningen og syr soveposer.

Fram i ishavet

I tre år ligger forskningsskipet Fram fastfrosset i polarisen.

© Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz

Fram ble krumtappen i norsk polarforskning

Etter Nansens ferd brukte kaptein Otto Sverdrup skipet til utforskningen av Nord-Canada. I 1910 var det Roald Amundsens tur. Med åtte mann og 99 hunder gikk turen med Fram til Antarktis.

Fram ble bygd til ekspedisjoner i polare strøk, men på åpent hav var ikke skipet særlig praktisk. De runde formene fikk skipet til å rulle så voldsomt at selv erfarne sjøfolk ble sjøsyke.

Heldigvis fikk Fram en ny oppgave ikke lenge etter Nansens hjemkomst. Kaptein Otto Sverdrup fikk skipet ombygd slik at det fikk plass til 17 mann, og stevnet ut for å kartlegge områdene nordvest for Grønland (1898-1902).

I 1910 fikk Roald Amundsen lov til å bruke Fram. Offisielt til utforskning av Arktis, men Nordpolen var “erobret”, og den ambisiøse polarforskeren endret derfor – i hemmelighet – reisemål til Sørpolen.

Etter Amundsens triumf hadde ingen lenger bruk for det stolte forskningsskipet, som nå ble stående til forfalls. At det ble reddet, skyldes særlig Otto Sverdrups utrettelige innsats. Siden 1936 har det stått på museum på Bygdø i Oslo.

Fram i tall:

  • Vekt: 800 tonn
  • Lengde: 30 meter
  • Skrogets tykkelse: 70-80 cm
  • Ekspedisjonsdeltagere: 13 mann

De lager også ski med tupper i begge ender, slik at polfarerne kan fortsette selv om en skitupp skulle brekke. Og sist, men ikke minst bygger besetningen sleder og kajakker; de må til hvis polfarerne møter åpent vann.

I mars 1895, da Fram passerer 84° nordlig bredde, er alt klart til turen. Nansen er nervøs. Han har tidligere kastet seg ut i eventyr uten noen vei tilbake. Men nå er det som om ansvaret føles mer tyngende.

“De sidste nætter er jeg ikke kommet til køis før halv fire eller halv fem på morgensiden. Det var jo ikke bare det vi skulde ha med os som måtte tas vare på. Men skibet skal forlades, kommandoen og ansvaret lægges i en andens hånd, der skal sørges for at ingenting blir glemt af det som de tilbageværende burde sættes ind i – de videnskabelige observationer skal jo fortsættes som de er ført hidtil, iagttagelser af alle slags skal gjøres, osv. osv.”, betror Nansen dagboken like før turen starter.

Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen forlater Fram

Den 14. mars, i – 40 °C, begir de to mennene seg ut i det uvisse med tre sleder og 27 hunder. Den ene sleden er ubemannet og velter ofte.

Nansen og Johansen får snart merke at de har lagt det bedagelige livet på Fram bak seg. De fryser i teltet om natten, og for hver dag som går, blir det stadig vanskeligere å ta seg frem på isen.

Råker og skruis tvinger de to oppdagelsesreisende til å ta store omveier. Og det verste av alt er at isen driver mot sør, mens ekspedisjonen kjemper seg mot nord.

Det betyr at de tross store anstrengelser ikke kommer særlig nærmere målet. 8. april må Nansen innse at polferden er fånyttes. De har nådd 86°,13.6' og står cirka 360 km fra Nordpolen – omtrent 300 km lengre nord enn noe menneske tidligere har vært.

De planter både det svensk-norske unionsflagget og det norske flagget, før turen går i sørvestlig retning mot Kapp Fligely på den russiske øygruppen Frans Josefs Land.

Etter Nansens beregninger en strekning på nesten 65 mil. Johansen er tydelig lettet over Nansens beslutning. Nå bærer det endelig hjemover.

Land i sikte

Medio juni. Tre måneder har gått siden de to mennene la ut på ferden med hundespann og sleder. Og det er et par utmattede polfarere som nå kjemper seg gjennom den nærmest ufremkommelige isørkenen.

De fleste hundene er blitt slaktet for å bli fôr til sine artsfeller – og til slutt også til sine herrer. Til slutt har de bare tre hunder igjen, og derfor må Nansen og Johansen selv spenne på seg sledene.

Nansen og Johansen sleper sleder over isen

Da hundene er slaktet og spist, må Hansen og Johansen selv trekke sledene over isen.

© Nasjonalbiblioteket

De er i ferd med å gå tomme for proviant, og Nansen vet ikke hvor de befinner seg. Han kan ikke begripe at de ikke har møtt på land.

Men 24. juli får Nansen endelig øye på en svart stripe like over horisonten: “Des længer jeg så på denne striben og denne skybanken des mistænkeligere forekom de mig, indtil jeg måtte ned efter kikkerten. Ikke før hadde jeg fået rettet den på det sorte, så slog det ned som et lyn, at det måtte være land, og det ikke langt unda! [… ] Det kom en vild glæde over os begge”.

Nansen og Johansen har fått en av øyene på Frans Josefs land i sikte, og de innstiller seg på å overvintre på øyen. Det vil være umulig å nå hjem i år.

Med enkle verktøy – blant annet en skistav, en spade laget av skulderbladet fra en hvalross og en hakke av hvalrosstann – bygger de seg en primitiv overvintringshytte.

Den har riktig nok ståhøyde, men er bare 2 meter bred og 3,4 meter lang. Området er fullt av hvalrosser. Fra dem får de hud til hyttetaket, spekk til brensel og kjøtt til å spise.

Hjalmar Johansen skyter hvalross

Hjalmar Johansen (bildet) og Fridtjof Nansen legger seg opp et solid lager av hvalross-kjøtt for vinteren.

© Nasjonalbiblioteket

Nansen og Johansen går godt forberedt inn i den lange polarnatten. Men de er helt alene nå. De to siste hundene skjøt de like før ankomsten til øya.

Nær tragedie

Etter åtte mørke vintermåneder i hytten kan Nansen og Johansen i mai 1896 gjenoppta reisen. Den lange perioden med inaktivitet i hytten har påvirket fysikken, og de begynner med korte dagsmarsjer. På sin vei over isen fester de to mennene seil på sledene for å få litt drahjelp av vinden.

De beveger seg mellom større og mindre øyer i kajakkene, som er bundet sammen til en primitiv katamaran, da uhellet rammer dem: Mens de har seg en kort pause på iskanten, driver farkosten til havs. Alle tingene deres – alt det de trenger for å overleve – er om bord i katamaranen. Ikke engang en kniv har de på seg.

“Et øieblik trodde jeg at det ligevel var for sent: jeg skulde nå så langt, men ikke orke at komme opi.” Fridtjof Nansen, juni 1896

Nansen kaster seg resolutt i vannet. Mens han kjemper mot kulde og utmattelse kan han se Johansen skritte urolig frem og tilbake inne på isen. Langt om lenge får han tak i kajakkene. Men faren er ikke over:

“Jeg fik tag, fik halet mig ind til kajakkanten, og mente vi var berget. Vilde så heise mig op; men hele kroppen var nu så stiv af kulde at det var rent uråd. Et øieblik trodde jeg at det ligevel var for sent: jeg skulde nå så langt, men ikke orke at komme opi”.

Til slutt greide han endelig å komme seg opp i katamaranen. Og etter en iskald rotur, der Nansen tar seg tid til å skyte to fugler, har han berget båtene. Nansen har reddet den lille ekspedisjonen fra en tragisk skjebne.

Møtet på isen: Fridtjof Nansen møter Frederick George Jackson

Hundebjeffing?! Mennene har slått leir, og Nansen har gått opp på et høyt isflak i nærheten for å se inn over land. Ekspedisjonslederen spisser ørene og blir mer og mer overbevist: Det er hunder i nærheten!

Nansen diskuterer mulighetene med Johansen og bestemmer seg for å ta skiene fatt og begi seg i retning lyden. Plutselig hører han en menneskestemme, og en skikkelse dukker opp.

“Vi nærmed os hurtig hverandre, jeg vifted med hatten, han gjorde det samme. Jeg hørte ham snakke med hunden. Jeg lytted. Det var engelsk, og som jeg kom nærmere, trodde jeg at dra kjendsel på Mr. Jackson, som jeg mindtes jeg en gang hadde set. Jeg letted på hatten, vi rakte hverandre hjertelig hånden”, forteller Nansen.

Fridtjof Nansen møter Frederick George Jackson

Etter 15 måneder møter Nansen endelig et menneske, den britiske polarforskeren Frederick George Jackson.

© Nasjonalbiblioteket

Han hadde møtt den britiske oppdagelsesreisende Frederick George Jackson under et møte i London fire år tidligere.

Som ishavets svar på journalisten Henry Stanley og den forsvunne dr. Livingstone i Afrikas indre, hilser de på hverandre med et “How do you do?”

Men Jackson kan ikke huske Nansen. Overfor den velkledde og nybarberte britiske gentlemanen står en skitten og fillete villmann med håret til alle kanter og stivt skjegg.

Omsider oppdager Jackson hvem Nansen er, og gir sin norske kollega en varm velkomst. Det viser seg at Nansen og Johansen har nådd Kapp Flora sør på Frans Josefs land.

Her har den britiske Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen oppholdt seg siden høsten 1894, blant annet for å kartlegge øyene.

Britene venter på et skip fra London med forsyninger og nytt mannskap. Skipet blir nordmennenes mulighet for å komme seg hjem.

Nansen og Johansen ser endelig Norge igjen den 13. august, da de anløper havnen i Vardø. Samme dag slipper Fram uskadd ut av isen.

Nobels fredspris

Foto av Fridtjof Nansen, Haakon 7. av Norge og kronprins Olav

Fra venstre: Fridtjof Nansen, Norges kong Haakon 7. og kronprins Olav (senere Olav 5. av Norge). Fotoet er fra utdelingen av Nobels Fredspris i 1922.

© Fra boken Eventyrlyst av Fridtjof Nansen via Wikimedia Commons

Derfor fikk Fridtjof Nansen Nobels fredspris

I tillegg til at Fridtjof Nansen ble verdensberømt som polarforsker, oppnådde han også stor anerkjennelse for sine diplomatiske evner.

Da 1. verdenskrig tok slutt, lå det europeiske kontinentet i ruiner, og det så spesielt ille ut for soldatene som ble tatt som krigsfanger.

Historikere anslår at mellom 6 og 8,5 millioner mennesker ble tatt som krigsfanger. I Tyskland ble 900 000 krigsfanger brukt som gratis arbeidskraft i fabrikker og i jordbruket, mens det estimeres at Østerrike-Ungarn benyttet seg av 1 million tidligere soldater.

I Russland hadde Vladimir Lenin dessuten erklært 800 000 eksilrussere som statsløse i forbindelse med den russiske revolusjonen.

Det var i det klimaet Fridtjof Nansen begynte å engasjere seg i internasjonalt hjelpearbeid. Han ble en av hovedaktørene bak utvekslingen av 400 000 krigsfanger mellom Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn, og i 1921 utnevnte Folkeforbundet ham til høykommissær for flyktninger.

En av de største utfordringene for flyktningene i tiden etter første verdenskrig var at de desperat manglet offisielle papirer de kunne bruke når de skulle krysse landegrenser. Folkeforbundet fikk laget et identifikasjonsdokument som sikret internasjonal beskyttelse for flyktninger. Dokumentet ble kjent som «Nansenpasset».

Nansen mottok i 1922 Nobels fredspris for sin ledende rolle i internasjonalt nødhjelpsarbeid, hjemsendelsen av krigsfanger og som høykommissær for flyktninger for Folkeforbundet.

Etter Fridtjof Nansens død stiftet Folkeforbundet Nansenkontoret, som hadde som formål å føre videre nødhjelpsarbeidet som polarforskeren hadde satt i gang. I 1938 mottok kontoret Nobels fredspris.

Hjemkomst og resultater

  1. september 1896 stevner Fram inn fjorden mot Kristiania, med samtlige ekspedisjonsdeltagere om bord.

I hovedstaden blir mennene møtt av et folkehav. “Velkommen” står det på de mange vimplene som vaier i vinden.

I en egen paviljong blir de hjemvendte mottatt av sine familier og byens myndigheter, før turen går til universitetet, der mannskapet får laurbærkranser.

Fridtjof Nansen foretar oseanografiske målinger
© Ullstein Bild

Oceanografiske målinger

Nansen kunne med sine målinger påvise at området rundt Nordpolen er et dypt, isdekket havområde.

Primusen var lett å transportere under ekspedisjonen
© Scanpix/Corbis

Primus

Under eks­pedisjonen brukte Nansen den nyoppfunne primusen. Det sparte brensel – og vekt på sleden.

Tegning av mann med termoklær
© Nasjonalbiblioteket

Termoklær

Nansen kombinerte isolerende tøylag med vindtette. Dermed ble antrekket så lett at polfarerne kunne gå på ski.

Så bærer det mot slottet, der Nansen og Frams kaptein Otto Sverdrup, mottar folkets hyllest fra slottsbalkongen. Dagen avsluttes med en gallamiddag.

Tre års kamp mot isen er over.

Foto av Hjalmar Johansen fra juni 1896

Hjalmar Johansen takler ikke hverdagen etter polferden, og begår selvmord.

© Nasjonalbiblioteket

Polarhelt gikk i hundene

Da Fram-ekspedisjonen vendte hjem til Norge, skiltes polfarernes veier. Nansen ble feiret som en helt, Johansen slo seg på flasken.

Uten Hjalmar Johansen hadde Fridtjof Nansen neppe kunnet gjennomføre ferden over isen.

Den seige skiløperen og hundekjøreren Johansen holdt humøret oppe når Nansen tvilte – og han slepte oppakningen når Nansen hadde ryggsmerter. Men etter hjemkomsten – og den store hyllesten – greide ikke Johansen å finne roen i hverdagen som kaptein i Forsvaret.

Han begynte å drikke, ble skilt fra sin kone, sa opp jobben, stiftet gjeld og hutlet seg gjennom tilværelsen.

Nansen måtte stadig låne ham penger. For å få sin gamle venn på rett kjøl igjen overtalte Nansen Roald Amundsen til å la Johansen bli med på Amundsens ekspedisjon til Antarktis (1910-12).

På grunn av en uoverensstemmelse med Amundsen fikk imidlertid ikke Johansen bli med til selve Sørpolen. Han begikk selvmord året etter hjemkomsten.

Fridtjof Nansens anseelse fortsatte å stige i årene etter polferden. I 1922 mottok han Nobels fredspris – blant annet for sin innsats for hjemsendelse av krigsfanger etter 1. verdenskrig.

Nansen døde i 1930.