Fridtjof Nansen: Tre års kamp mot isen

Ekspedisjonslederen Fridtjof Nansen er i tvil. Han vet ikke nøyaktig hvor han og de tolv andre besetningsmedlemmene befinner seg.

Det er ikke mange som har seilt på dette farvannet før Nansen, og både tåke og is gjør seilasen vanskelig. Dessuten er sjøkartene svært mangelfulle, ja til dels direkte villedende. Flere øyer er rett og slett ikke tegnet inn.

“Skulde det være de russiske karters (...) Taimyr-ø, dette vi nu går langs med?” undrer en tvilende Nansen seg i dagboken sin 28. august 1893.

Han befinner seg om bord på ekspedisjonsskipet Fram, som beveger seg mot øst langs den nordsibirske kysten. Mannskapet må bytte på å holde skarpt øye fra utkikkstønnen i stormasten – 32 m over havoverflaten – for å kunne manøvrere skipet trygt mellom det russiske fastlandet til høyre og pakkisen til venstre.

Fram fortsetter mot øst til de når øya Bjelkov. Herfra setter Nansen kursen stikk nord i isfritt farvann. Men 20. september er det slutt. Plutselig merkes et støt gjennom skipet.

“Netop som jeg i formiddag kl. 11 sad og så på kartet, og tænkte at nu var mit bæger snart fuldt, 78-graden var snart nåd, så luffed det til, og jeg sprang ud. Forud lå iskanten bred og tæt og lyst op i skodden. Som med et slag var den kastet tvers for os.”

Fram har møtt den ugjennomtrengelige pakkisen og kan ikke seile lengre mot nord. Nansen beslutter å fortøye skipet til et stort isflak. Snart fryser Fram fast. Nå venter tre år fanget i isen.

Allerede etter få dager støter ekspedisjonsdeltakerne på en av ishavets farer. I begynnelsen av oktober er tre besetningsmedlemmer i ferd med å stille opp et teltobservatorium på isen cirka 100 meter fra skipet, da en isbjørn overrasker dem.

Mennene skynder seg tilbake til skipet, der Nansen nå kommer dem til unnsetning med et gevær.

“– den (bjørnen, red.) drog med vældige skridt på slagene efter rømlingerne. Da fik den øie på mig, og stansed forbauset op, som om den tænkte: ”Mon hvad nu det er for et kryb?”. Endelig dreied den lidt hodet, og jeg sendte den kulen i halsen. Uden at røre et lem ség den ihop”, skriver Nansen i dagboken sin.

Episoden har satt en støkk i besetningsmedlemmene, og fra nå av forlater de aldri skuta uten våpen.

Det er den første isskruingen der vind og strøm presser isflak mot og over hverandre – og det er ikke den verste.

Under senere skruinger skjelver Fram så voldsomt at mannskapet i den knallharde polarvinteren forbereder seg på å forlate skipet midt i det tilfrosne, arktiske havet – flere hundre kilometer fra land.

Skroget er bygd av massive eikeplanker, slik at det kan motstå presset fra isen, men nå skynder mannskapet seg med å få bagasje og forsyninger ut på isen.

Om natten sover besetningen med klærne på og dørene åpne, slik at det skal gå fort å komme seg ut. Men nok en gang viser Fram sin enorme styrke.

Skipet tåler presset – og mannskapet lever et behagelig liv med en overkommelig arbeidsbyrde, rikelig hvile og god mat.

Allerede før avreisen hadde Nansen erkjent at mørket og kjedsomheten ville være den største trusselen for de 13 mennene. Derfor har skipet en rik boksamling, og mennene lar ikke anledningen til en fest gå fra seg.

De vitenskapelige undersøkelsene gir resultater. Målinger med loddlinjen viser havdybder på 1500-4000 m og en bunntemperatur over frysepunktet. Dermed har ekspedisjonen motbevist en utbredt antagelse om at Polhavet er grunt og har ekstremt lav temperatur.

Men som månedene går, blir Nansen stadig mer frustrert, for skipet beveger seg ikke mot polen, som han har antatt.

Den store faren er at de umulig kan finne tilbake til Fram, men at de selv må redde seg tilbake til Norge.

I ukjent terreng, mellom isfjell og råker, skal de finne øygruppen Frans Josefs land, Svalbard eller Grønland for å komme seg hjem.

Foreløpig velger Nansen å holde tankene for seg selv. Han vil først se hvor langt skipet når i løpet av sommeren.Den rastløse forskeren holder øye med isen. Han går på ski hver dag, trener med hundesleden og lærer å styre et hundespann, mens han blir mer og mer sikker i sin sak.

De lager også ski med tupper i begge ender, slik at polfarerne kan fortsette selv om en skitupp skulle brekke. Og sist, men ikke minst bygger besetningen sleder og kajakker; de må til hvis polfarerne møter åpent vann.

I mars 1895, da Fram passerer 84° nordlig bredde, er alt klart til turen. Nansen er nervøs. Han har tidligere kastet seg ut i eventyr uten noen vei tilbake. Men nå er det som om ansvaret føles mer tyngende.

“De sidste nætter er jeg ikke kommet til køis før halv fire eller halv fem på morgensiden. Det var jo ikke bare det vi skulde ha med os som måtte tas vare på. Men skibet skal forlades, kommandoen og ansvaret lægges i en andens hånd, der skal sørges for at ingenting blir glemt af det som de tilbageværende burde sættes ind i – de videnskabelige observationer skal jo fortsættes som de er ført hidtil, iagttagelser af alle slags skal gjøres, osv. osv.”, betror Nansen dagboken like før turen starter.

De er i ferd med å gå tomme for proviant, og Nansen vet ikke hvor de befinner seg. Han kan ikke begripe at de ikke har møtt på land.

Men 24. juli får Nansen endelig øye på en svart stripe like over horisonten: “Des længer jeg så på denne striben og denne skybanken des mistænkeligere forekom de mig, indtil jeg måtte ned efter kikkerten. Ikke før hadde jeg fået rettet den på det sorte, så slog det ned som et lyn, at det måtte være land, og det ikke langt unda! [… ] Det kom en vild glæde over os begge”.

Nansen og Johansen har fått en av øyene på Frans Josefs land i sikte, og de innstiller seg på å overvintre på øyen. Det vil være umulig å nå hjem i år.

Med enkle verktøy – blant annet en skistav, en spade laget av skulderbladet fra en hvalross og en hakke av hvalrosstann – bygger de seg en primitiv overvintringshytte.

Den har riktig nok ståhøyde, men er bare 2 meter bred og 3,4 meter lang. Området er fullt av hvalrosser. Fra dem får de hud til hyttetaket, spekk til brensel og kjøtt til å spise.

Nansen og Johansen går godt forberedt inn i den lange polarnatten. Men de er helt alene nå. De to siste hundene skjøt de like før ankomsten til øya.

Nansen kaster seg resolutt i vannet. Mens han kjemper mot kulde og utmattelse kan han se Johansen skritte urolig frem og tilbake inne på isen. Langt om lenge får han tak i kajakkene. Men faren er ikke over:

“Jeg fik tag, fik halet mig ind til kajakkanten, og mente vi var berget. Vilde så heise mig op; men hele kroppen var nu så stiv af kulde at det var rent uråd. Et øieblik trodde jeg at det ligevel var for sent: jeg skulde nå så langt, men ikke orke at komme opi”.

Til slutt greide han endelig å komme seg opp i katamaranen. Og etter en iskald rotur, der Nansen tar seg tid til å skyte to fugler, har han berget båtene. Nansen har reddet den lille ekspedisjonen fra en tragisk skjebne.

Han hadde møtt den britiske oppdagelsesreisende Frederick George Jackson under et møte i London fire år tidligere.

Som ishavets svar på journalisten Henry Stanley og den forsvunne dr. Livingstone i Afrikas indre, hilser de på hverandre med et “How do you do?”

Men Jackson kan ikke huske Nansen. Overfor den velkledde og nybarberte britiske gentlemanen står en skitten og fillete villmann med håret til alle kanter og stivt skjegg.

Omsider oppdager Jackson hvem Nansen er, og gir sin norske kollega en varm velkomst. Det viser seg at Nansen og Johansen har nådd Kapp Flora sør på Frans Josefs land.

Her har den britiske Jackson-Harmsworth-ekspedisjonen oppholdt seg siden høsten 1894, blant annet for å kartlegge øyene.

Britene venter på et skip fra London med forsyninger og nytt mannskap. Skipet blir nordmennenes mulighet for å komme seg hjem.

Nansen og Johansen ser endelig Norge igjen den 13. august, da de anløper havnen i Vardø. Samme dag slipper Fram uskadd ut av isen.

Så bærer det mot slottet, der Nansen og Frams kaptein Otto Sverdrup, mottar folkets hyllest fra slottsbalkongen. Dagen avsluttes med en gallamiddag.

Tre års kamp mot isen er over.