Fryktløs fattiglem utforsket Arabia

Columbus var det store idolet

Oppdagelsesreisenes tidsalder var i full gang på begynnelsen av 1500-tallet da utferdstrangen meldte seg hos Ludovico. Vasco da Gama hadde kort tid før funnet sjøveien til India, og Kristoffer Columbus hadde fått landkjenning i Mellom-Amerika.

Europas våghalser seilte ut for å kartlegge verden, og mange av dem vendte hjem som helter.

Ludovico drømte om å dra ut og kartlegge ukjente verdensdeler han også:

«Beretningen fra ett øyenvitne er mer verdt enn ti ryktespredere», mente han.

Hva Ludovicos bakgrunn var, er ikke kjent i dag. Historikerne vet ikke mye mer enn at han kom fra den norditalienske byen Bologna, hadde kone og barn og nok var soldat av yrke.

Uten forbindelser til fyrster og konge- lige som kunne skaffe ham skip og soldater slik Columbus hadde, måtte Ludovico begi seg ut i verden på egen hånd. Men det fikk ham aldri til å tvile på planene. Sent på året 1502 forlot han Venezia som passasjer på et handelsfartøy.

«Vi heiste seilene for en gunstig vind, og etter å ha sagt våre bønner sto vi til sjøs», skriver Ludovico i dagboken.

Kursen var satt mot Egypt, og derfra ville italieneren fortsette til Syria, porten til den muslimske verden. Her begynte Silkeveien som forbandt middelhavslandene med Arabia, Persia, India og det enda mer fjerntliggende Kina.

Kvinner i Damaskus ble voldtatt

Ludovico ankom Beirut og la havet bak seg. De neste månedene skulle reisen fortsette over land, og det første målet var Damaskus.

«Ord kan ikke beskrive det skjønne og storslåtte Da­ma­skus, der jeg bodde noen måneder for å lære maurernes språk. Denne byen er nemlig utelukkende

bebodd av maurere, mamelukker og en del greske kristne», fortalte Ludovico.

Særlig byens fryktinngytende mamelukkrigere interesserte ham. De var slavesoldater som hadde avsagt sin kristne tro for å bli trent i våpenbruk og oppnå høy status i samfunnet. Mamelukkene var velstående, og hadde tildelt seg selv flere privilegier i Damaskus.

Et av dem var retten til å stoppe attraktive kvinner på gaten, slepe dem inn på et herberge og voldta dem. Ingen torde å ta til orde mot disse overgrepene, men som et lite hensyn til offerets ære fikk hun lov å beholde sløret på og bevare sin anonymitet.

Denne motbydelige skikken kunne få komisk utslag, ifølge Ludovico:

«Noen ganger tror mamelukkene at der er datteren til en mektig herre de har kastet seg over, så viser det seg i stedet å være deres egne hustruer».

Mamelukkene hadde nemlig råd til å kle opp kvinnene sine som adelsfruer.

Det var blant disse elitekrigerne at Ludovico skaffet seg en dekkidentitet og mulighet for å komme videre på sin reise.

Han bestakk en offiser som skulle føre en karavane til Arabia, og kort etter var italieneren opptatt i styrken som mamelukk med kraftige våpen og hest.

«I 1503, på den åttende dagen i april, gjorde karavanen seg klar til å dra mot Mekka», skrev italieneren i sin beretning.

Hans store eventyr inn på ukjent territorium kunne for alvor begynne. Omgitt av 60 mamelukker dro Ludovico sørover i 40 dager, og underveis oppdaget han hvilken livsfarlig forkledning han hadde valgt.

Karavanen ble angrepet flere ganger av arabiske stammer som ville plyndre de reisende, men hver gang klarte eskorten å jage fiendene på flukt, for ingen overgikk mamelukkenes evner med bue og sabel.

Gud hadde forbannet Mekka

Pilegrimsruten gikk gjennom Det hellige land og Jerusalem. Mange eu­ro­pe­iske kristne valfartet til disse stedene, men Ludovico var barn av renessansen, og for ham betydde det mer at han snart skulle se Mekka.

Muslimenes hellige by var utilgjengelig for kristne, og i Europa kjentes den bare fra upålitelige rykter. På turens siste etappe passerte karavanen gjennom Medina, der Muhammeds gravmæle sto.

Her kunne Ludovico ved selvsyn konstatere at den avdøde profetens lik ikke svevde i luften, slik det ellers ble hevdet i kristne skrøner.

Omsider ankom karavanen Mekka, der Ludovico lot seg imponere av store og kostbare hus. Men det sto snart klart for ham hva byen manglet.

«Etter min mening er byen forbannet av Gud, for i landet som omgir den, gror det intet gress, ingen trær eller noe som helst annet», skrev Ludovico.

«Innbyggerne lider mye under mangel på vann».

De var dessuten plaget av tusenvis av duer som slo seg ned på markedsplasser der de forsynte seg av gryn, ris og grønnsaker. Innbyggerne hadde forbud mot å drepe dem, fordi denne arten nedstammet fra en due som skulle ha snakket til Muhammed.

Ludovico deserterte

Etter å ha utforsket Mekka var Ludovico klar til å fortsette mot enda fjernere strøk. Men først måtte han komme seg unna mamelukkenheten som gjorde seg klar til å dra tilbake mot Damaskus med en ny karavane.

Her kom møtet med den mistroiske arabiske kjøpmannen som sendt fra himmelen. Mannen lot seg overbevise om at Ludovico var en god muslim tross sin italienske bakgrunn, og denne løgnen førte flere med seg.

«Jeg fortalte ham at jeg var verdens dyktigste støper av store kanoner», skrøt Ludovico i sin beretning.

Faktisk var han så god at de kristne jaktet på ham, og han var ikke engang trygg i Mekka. Han ville i stedet videre til India slik at han kunne hjelpe mektige muslimske fyrster mot plyndrende portugisiske flåter.

Kjøpmannen slukte historien rått og skjulte Ludovico i sitt hjem, frem til mamelukkene hadde dratt. Deretter kunne italieneren dra ut til Rødehavet, som til hans overras­kelse ikke var rødt, og her satte han til sjøs igjen.

Men før Ludovico kom til India, måtte han ta mange omveier. Han hadde ingen penger å reise for, så ruten ble avgjort av hva slags hjelp han greide å snakke seg til. Slik utforsket italieneren Den arabiske halvøya og besøkte Somalia.

Han studerte de lokale, satte seg inn i hvordan de levde og bedømte varene de produserte og handlet med. Fra Arabia fortsatte Ludovico til Persia, og her var han så heldig å treffe på en beslektet sjel.

Året var 1504, og Ludovico hadde vært på reise i to år da han møtte kjøpmannen Cazazioner i den persiske byen Shiraz. Italieneren ble straks gjenkjent:

«Hva gjør du her? Er ikke du den samme mannen som besøkte Mekka forleden?» spurte perseren.

De to hadde ganske riktig kommet i snakk i muslimenes hellige by. I likhet med Ludovico var Cazazioner alltid på jakt etter nye mål og forretninger.

«Du skal vite at jeg ikke drar rundt i verden fordi jeg mangler penger. Jeg reiser for fornøyelsens skyld og for å se og lære mange ting», forklarte perseren, før han tilbød Ludovico å slå følge med ham videre.

Italieneren lot ikke sjansen gå fra seg, og sammen dro de ut i verden. De ble vitner til enkebrenninger i India, møtte kristne i Burma og fikk oppleve asiatiske fyrsters enorme rikdom.

Imens beveget de seg lenger og lenger østover, og nådde til slutt den myteomspunne krydderøya Banda.

Øyparadis tok motet fra eventyreren

Krydderøyene i det som i dag er Indonesia var samtaleemne ved alle Europas fyrstehoff på begynnelsen av 1500-tallet.

På Molukkene, som de kalles i dag, vokste den sjeldne muskatnøtten og kryddernelliken. Verdien på disse herlighetene kunne måle seg med gull.

Dette jordiske paradiset skulle snart bli målet for et intenst kappløp mellom datidens to voksende imperiemakter – Spania og Portugal. Men Ludovico kom først.

Sammen med Cazazioner gikk han i land på Banda i 1505 – sju år før portugisiske skip nådde frem.

På øya vokste det muskatnøtt overalt, men likevel ble besøket et antiklimaks for de to forventningsfulle mennene.

Ludovico beskrev Banda som et heslig og dystert sted befolket av apatiske innfødte på et utviklingsstadium bare så vidt over dyr.

«Det er ikke nødvendig å holde

justis her. Folk er så dumme at selv hvis de ønsket å utføre onde handlinger, ville de ikke vite hvordan», noterte Ludovico med forakt.

Etter bare to dager hadde han og Cazazioner fått nok, og seilte videre.

Skuffelse ble forvandlet til frykt da de to oppdagelsesreisende første gang møtte kannibaler på en øy i Det indiske hav, der de innfødte ifølge Ludovico spiste gamle og syke mennesker som ikke lenger kunne bidra til fellesskapet.

Familiene hadde så mye menneskelighet at de ikke fortærte sine nærmeste. I stedet ble de unyttige stakkarene lagt ut for salg. Lokale kjøpmenn undret seg over de to reisendes forferdelse.

«Hvorfor overlater dere persere så lekkert kjøtt til mark?» spurte de. Etter den opplevelsen bestemte Cazazioner og Ludovico at det var på tide å dra tilbake vestover mot mer siviliserte strøk.

Ludovico hadde vært på farten i tre år, og så langt skjerpet hvert eventyr bare appetitten etter å se mer av verden.

Men etter tilbakekomsten til India følte han nysgjerrigheten falme, og da han møtte to italienere i byen Calicut på Indias vestkyst, ble han overmannet av en voldsom hjemlengsel.

Møtet med italienerne overbeviste Ludovico om at det var på tide å dra hjem. Ifølge rykter nærmet en flåte fra Portugal seg India, og han ville prøve å få haik med den når den skulle tilbake til Europa.

Snart ble portugisiske skip sett ved kystbyen Cannanore, og han skyndte seg dit. Utenfor byen var portugisere i ferd med å oppføre et fort da den orientalsk-kledde Ludovico ankom, falt på kne foran en adelsmann og til dennes store overraskelse utbrøt:

«Min herre, jeg bønnfaller deg om å redde meg, for jeg er kristen».

Veien hjem var enda lenger

Ludovico kom seg ikke hjem med det første, for han måtte hjelpe portugiserne med å kolonisere India. Han kunne blant annet fortelle at indiske fyrster samlet en stor flåte sør for Cannanore for å kaste ut portugiserne.

Detaljene om den 200 skip store flåten var av stor interesse for de portugisiske orlogskapteinene, og banet vei for den portugisiske seieren ved slaget om Cannanore i mars 1506.

Selv om de seiret til havs, ble portugisernes fort ved Cannanore beleiret i seks måneder av indiske tropper.

Ludovico kjempet sammen med resten av forsvarerne og utmerket seg så mye i kamp at han i 1507 ble slått til ridder som takk for innsatsen.

Samme år gikk han om bord på et portugisisk skip som brakte ham rundt Afrika i sør og hjem til Europa. I 1508 var han omsider hjemme i Bologna.