Indianer-ritual ga opphav til myten om Eldorado
1500: «Prinsen går alltid rundt dekket av et fint lag gullstøv. Han mener at ingenting annet er like vakkert. Gullplater, som andre herskere går med, ville vært for primitivt og ordinært. Men å pudre seg med gull er eksotisk, uvanlig og mer kostbart, for hver kveld vasker prinsen gullstøvet av seg og pudrer seg på ny neste morgen».
Slik la de første spanske oppdagerne ut om «El Hombre Dorado», den forgylte mannen.
«Den forgylte mann» var en del av et religiøst ritual, utført ved spesielle anledninger.
En fortelling som snart kom til å handle om prinsens umåtelig rike by Eldorado.
Det fantes en stamme som dekket høvdingen sin med gullstøv ved sjeldne anledninger.
Gullofringer skapte myten
Muisca-stammens ritual, der høvdingen ble pudret med gullstøv og skylte det av igjen, fant sted i Guatavitá-sjøen i Colombia.
Stammen sluttet med ritualet i 1500, fordi det ble for dyrt, men europeerne fortsatte å drømme om den forgylte byen.
Og når de ikke fant den, lette de bare et annet sted.
Ehinger var første europeer som ble besatt av Eldorado. Det kostet ham livet.
Tysker tørstet etter gull
1529: Da den unge tyske conquistadoren Ambrosius Ehinger dro ut for å finne Eldorado, hadde han hørt at byen befant seg bak et stort høydedrag mot vest.
Ehinger var guvernør for Lille Venezia, i dag Colombia og Venezuela, og fortellingen om Eldorado hadde han plukket opp på en ekspedisjon to år tidligere.
Den gangen hadde han plyndret 300 kilo gull fra lokale stammer, men Ehinger ville ha mer. Nå hadde han samlet hundre mann for å finne Eldorado.
Da ekspedisjonen nådde Andes-fjellene, mente Ehinger at Eldorado måtte befinne seg på den andre siden, og mennene begynte oppstigningen.
Ehingers selskap ble dermed de første europeerne som besteg øst-siden av Andesfjellene, men den ekstreme kulden var dødelig.
Bare 50 mann, blant dem Ehinger, slapp levende ned fra fjellet. Han måtte erkjenne at riket av gull likevel ikke lå her.
De overlevende bega seg hjemover, men underveis ble Ehinger skutt i halsen av en indiansk giftpil. Han døde tre dager senere.
Conquistador fant muisca-stammen
1536: Spanjolene mente at Eldorado varbebodd av muisca-stammen, og det var dette folkets ritual med å dekke høvdingen med gullstøv som hadde skapt myten om den forgylte byen.
I 1536 sendte den spanske kolonien Santa Maria av gårde en ekspedisjon ledet av conquistadoren Gonzalo Jimenéz de Quesada.
Quesada ble den første europeeren som fikk kontakt med muisca-stammen, men han måtte konstatere at den ikke var rik på annet enn salt og poteter.
Imidlertid oppdaget ekspedisjonen en rik naboby som de plyndret for 100 kilo rent gull, 2000 smaragder og en mengde gullgjenstander.
Selv om ingenting tydet på at byen fantes, brukte Quesada resten av livet på å lete etter Eldorado.
Quesada overlevde flere forsøk på å finne Eldorado.
Psykopat på skattejakt
1541: Den mest katastrofale jakten på Eldorado ble ledet av den sadistiske conquistadoren Gonzalo Pizarro.
Av ekspedisjonens 200 soldater og 4000 innfødte overlevde færre enn 150 – og de vendte tomhendt hjem.
Underveis torturerte Pizarro en rekke indianere for å tvinge dem til å røpe hvor Eldorado befant seg.
Conquistadorens klassiske jernhatt
Panseret ga conquistadorene en stor fordel i kampen mot lokalbefolkningen.
Den karakteristiske hjelmen av metall, kalt morion, ble utbredt midt på 1500-tallet.
Kammen på toppen ga ekstra beskyttelse.
Eldorado kostet Raleigh hodet
1595-1616: I 1592 snappet den engelske eventyreren Walter Raleigh opp en beskrivelse av en gullbelagt by i Guyana i det nordlige Sør-Amerika fra spanjolene.
Raleigh tvilte ikke på at beskrivelsen var ekte.
Dessuten trodde han at Eldorado ikke bare var en by, men et styrtrikt imperium, ikke ulikt de storslåtte azteker- og inka-rikene som erkefienden Spania hadde erobret.
Walter Raleigh tvilte aldri på at et ekstremt rikt imperium lå gjemt i Guyana.
Raleigh var dronning Elisabet 1.s yndling, og i 1595 dro han med hennes støtte på sin første tur til Guyana.
Han fant ikke gull, og værforholdene tvang ekspedisjonen til å snu.
Men Raleigh mente at han bare hadde vært noen få dagsreiser fra målet, og vendte tilbake til England styrket i troen:
«Denne erobringens skinnende triumf vil overstråle den spanske nasjonens erobringer», lovet Raleigh og skrev at Eldorados erobrere ville bli møtt av «flere rike og vakre byer, flere templer med forgylte gudebilder, flere graver fylt med skatter», enn Cortez og Pizarro hadde funnet i Mexico og Peru.
Sør-Amerikas egentlige skatter
Ble uvenner med kongen
Da dronning Elisabet døde i 1603, falt Raleigh i unåde hos landets nye overhode, Jakob 1. Raleigh ble fengslet etter mistanke om at han sto bak et komplott mot kongen, og først i 1616 fikk han dra tilbake til Guyana.
Ekspedisjonen ble en katastrofe, og Raleigh brøt en fredsavtale med Spania ved å angripe en spansk utpost.
Hoffets tålmodighet var brukt opp, og 29. oktober 1618 ble Raleigh halshogd.
Jivaroene var hodejegere og fryktet blant nybyggerne.
Indianere slukket europeernes tørst med flytende gull
1599: Jakten på Eldorado og europeernes besettelse etter gull ble skjebnesvanger for mange indianerstammer.
Imperier gikk under, og europeernes sykdommer utløste voldsomme epidemier med enorme dødstall blant lokal- befolkningen.
Enkelte gulljegere forsøkte å holde seg på god fot med indianerne, men de aller fleste av dem hadde ingen problemer med å plyndre indianernes jord og ta dem som slaver.
Innimellom klarte indianerne å ta hevn – ved å gå til angrep på ekspedisjonene eller ved større, organiserte forsøk på å fordrive europeerne.
Blant annet i 1599, da en jívaro-hær angrep nybyggerkolonier i Ecuador og drepte nesten 25 000 mennesker.
Ifølge enkelte historiske kilder slukket jívaroene den lokale guvernørens gulltørst en gang for alle ved å helle flytende gull i munnen på ham
Humboldt fant ikke Eldorado, men oppdaget et skattkammer av plante- og dyreliv.
Vitenskapsmann avskrev Eldorado
1799: Den tyske naturvitenskapsmannen Alexander von Humboldt dro i 1799 til Sør-Amerika blant annet for å undersøke om myten om Eldorado var sann.
Etter fem års metodisk leting konkluderte Humbolt at byen var oppspinn.
Til gjengjeld fant han Guatavitá-sjøen, der muisca-høvdingen hadde skylt gullstøv av kroppen.
Skatter på sjøbunnen
Flere skattejegere har forsøkt å tømme Guatavitá-sjøen i jakten på gullet som muisca-stammens høvding ifølge legenden skylte av seg der hver dag.
I 1912 tømte et britisk selskap innsjøen helt, men de måtte gi opp å nå bunnen på grunn av gjørme og slam. De fant bare en beskjeden mengde gull.
Siden 1965 har det vært forbudt å drenere innsjøen.
Et gullfunn fra muiscaenes område viser ritualet med den forgylte kongen.
Ivrig oberst på galskapsferd
1925: Til tross for alle fortidens feilslåtte ekspedisjoner proklamerte den anerkjente britiske obersten og oppdagelsesreisende Percy Fawcett i 1925 at han var på sporet av en by med enorme rikdommer i Sør-Amerikas jungel.
Han kalte byen Z.
«Z – vårt hovedmål – befinner seg i en dal omtrent 10 miles (16 km, red.) bred, og byen ligger på et høydedrag i midten av dalen.
Husene er lave og uten vinduer, og det ligger et pyramideformet tempel der», skrev eventyreren, som ellers var påholden med opplysninger om Z.
Men han tvilte ikke på at ekspedisjonen ville bli en suksess:
«Vi vil vende tilbake, og ha med oss det vi leter etter», var hans siste ord til det massive pressekorpset som hadde møtt opp ved ekspedisjonens avreise.
Britiske Percy Fawcett var en typisk representant for tidens eventyrere: modig, hardfør og dannet.
Fawcett var ikke en tilfeldig lykkejeger. Den 57 år gamle obersten hadde allerede gjennomført sju ekspedisjoner til jungelen i Amazonas.
Han hadde dessuten brukt år på å samle bevis for at Z eksisterte, blant annet ved å grave etter arkeologiske funn, studere gamle tekster og intervjue lokale indianerstammer.
Med på ekspedisjonen hadde Fawcett sin voksne sønn Jack og en nær venn av sønnen. Obersten mente at en liten ekspedisjon der deltagerne var nært knyttet til hverandre, var en optimal sammensetning.
Hundre frivillige døde
Via indianske løpere sendte ekspedisjonen nyheter hjem.
Men etter fem måneder stanset rapportene brått, og etter hvert som tiden gikk, vokste undringen i offentligheten.
Et par år etter det siste livstegnet fra ekspedisjonen ble den første leteaksjonen satt i gang.
Mer enn 20 000 meldte seg, og de neste årene lette mannskap fra Tyskland, Italia, Russland og Argentina etter Fawcett.
Så langt har mer enn hundre personer mistet livet i forsøket på å avklare Fawcetts skjebne, men ingen har funnet svar.
En ekspedisjon mente i 1951 å ha funnet de jordiske levningene av Fawcett. Men prøver viste at det ikke var Fawcetts skjelett.
Teorier om Fawcett- ekspedisjonens forsvinning
Ryktene om Fawcetts skjebne svirrer den dag i dag. Noen av de mest populære teoriene er at ...
Mystisk sivilisasjon gjenoppliver myten
I dag: Til tross for utallige ekspedisjoner har ingen funnet Eldorado. Men i 2010 avslørte flyfotografier at det faktisk har eksistert en høyt utviklet by i grenseområdet mellom Brasil og Bolivia – et område der mange eventyrere har lett.
Arkeologer har funnet spor etter mer enn 200 bygninger, og mange flere kan være gjemt under jorden.
De eldste bygningene er over 2200 år gamle, mens de nyeste daterer seg til år 1253, da byen hadde nærmere 60 000 innbyggere – mer enn de fleste europeiske middelalderbyer.
Funnet er et av mange som viser at det har ligget gigantiske byer i regnskogen i Amazonas. Trolig bodde det nærmere seks millioner mennesker i området før år 1600.
Avtegninger viser at det fins rester av byggverk skjult under bakken.
Mer enn 99 prosent døde i voldsomme epidemier av sykdommer som de første europeerne brakte til Sør-Amerika.
På få tiår ble velutviklede sivilisasjoner forvandlet til spøkelsesbyer som gradvis ble slukt av jungelen.
Kanskje var Eldorado en av dem.