Innfødt trekker skip

Gummibaronen mistet alt i Amazonas

Carlos Fitzcarrald skydde ingen midler for å nå sine mål. For å finne gummi i Amazonas slepte han et dampskip gjennom jungelen. Han rakk å gjøre sitt livs oppdagelse før regnskogen slukte ham.

Carlos Fitzcarrald skydde ingen midler for å nå sine mål. For å finne gummi i Amazonas slepte han et dampskip gjennom jungelen. Han rakk å gjøre sitt livs oppdagelse før regnskogen slukte ham.

Photo 12/Imageselect

De fleste mennesker ville gitt opp. De ville snudd. Det er ikke for ingenting at Amazonas' enorme villmark kalles "det grønne helvete", for her er det kvelende varmt, en ugjennomtrengelig vegetasjon og ville dyr i hopetall. Men Carlos Fitzcarrald var ikke typen som ga opp – ikke engang da han i 1895 nådde frem til en ukjent landstripe som skiller elvene Urubamba og Madre de Dios.

Den peruanske gummiprodusenten Fitzcarrald var på evig jakt etter den hvite saften fra de viltvoksende gummitrærne dypt inne i jungelen.

Problemet for Fitzcarrald var den besværlige transporten gjennom Amazonas. Veier var umulige å rydde, og store deler av jungelens elver var ennå ikke kartlagt – han måtte prøve seg frem for å finne den beste ruten. Akkurat nå sto han ved landstripen med 11 km regnskog og en ås som skilte de to store elvene fra hverandre.

Kort

Landstripen på 11 km (nederst på kartet), som adskilte elvene Urubamba og Madre de Dios, ble oppkalt etter Fitzcarrald.

© Rafael E. Baluarte & Shutterstock

Fra de lokale innfødte visste Fitzcarrald at elven på den andre siden av åsen kunne være en snarvei: Den koblet – muligens – den nordlige delen av Amazonas med den sørlige delen, slik at gummitransporten kunne forkortes med flere uker og kostnader halveres. En mulighet som måtte undersøkes.

På stedet sørget Fitzcarrald for at hans 30-tonners elvedamper, Contamana, ble delt opp, og fikk enkeltdelene slept over åsen av mer enn 300 indianere. På den andre siden satte de møysommelig skipet sammen igjen, slik at gummiprodusenten kunne fortsette utforskningen sin.

Det var denne staheten som hadde gjort Carlos Fitzcarrald til en av Perus rikeste menn. Men selv om oppdagelsen av snarveien ga ham nasjonens heder – området fikk senere navnet Istmo de Fitzcarrald – var lykken lunefull. Bare to år etter den epokegjørende oppdagelsen lå gummibaronen død på bunnen av en elv i Amazonas.

Hæren anklager ham for spionasje

Carlos Fitzcarrald ble født i 1862 i det peruanske høylandet med mellomnavnet Isaías Fermín Fitzgerald. Han var den eldste sønnen til en irsk-amerikansk sjømann og en peruansk kvinne som sendte ham til en fin skole i hovedstaden Lima.

Studiene tok en brå slutt i 1879, da faren plutselig døde og familien ikke lenger hadde råd til å betale skolepenger. Samtidig brøt den såkalte salpeterkrigen ut mellom Chile, Bolivia og Peru om nitratforekomstene i Atacamaørkenen.

17 år gamle Isaías vervet seg til den peruanske hæren, men ble anklaget for å være chilensk spion – angivelig fordi han ikke hadde med seg identitetspapirer og hadde på seg noen av farens gamle sjøkart.

Carlos Fitzcarrald

Carlos Fitzcarralds mor var av peruansk avstamning, mens hans far var en irsk-amerikansk sjømann.

© National Library of Peru

Begge deler virket suspekt, og Isaías ble dømt til døden ved en standrett. Heldigvis for den unge gutten dukket det opp en misjonær fra hjemtraktene hans som gikk god for ham.

Om det var forskrekkelsen som fikk den unge mannen til å flykte inn i jungelen, er uvisst. Sikkert er det at det skulle gå nesten 10 år før han dukket opp igjen – denne gangen i jungelbyen Iquitos, hvor han nå gikk under navnet Carlos og hadde endret sitt irske etternavn til det mer spanske Fitzcarrald.

Mulig morder holder tale fra balkong

I en alder av nå 26 år hadde Carlos Fitzcarrald i 1888 blitt en av de største gummiprodusentene ved Ucayalielven, en av de største sideelvene til Amazonaselven. Avhengig av hvem som ble spurt, var han enten en visjonær forretningsmann som brakte velstand til et fjernt hjørne av jungelen – eller en brutal tyrann som gjorde indianerne til sine slaver og på ingen måte vek tilbake for drap.

Selv var hovedpersonen ikke i tvil. Rett før sin siste ekspedisjon holdt Fitzcarrald en tale fra balkongen i herskapshuset sitt, der han understreket sine gode intensjoner overfor de fremmøtte:

“Vi var i voldsomme kamphandlinger og påførte de ville så alvorlige tap at de måtte trekke seg tilbake.” Zacarías Valdez, en av Fitzcarralds ansatte.

«Kjære medborgere, dere følger meg i den største utforskningen som er gjort av landet vårt i nyere tid. Vi drar ikke bare ut på nye eventyr under den peruanske nasjonens flagg, men for å bringe verden nærmere dette fruktbare landet. Peru flyter av melk og honning, og all verdens stakkarer kan finne lykken her.”

Til de innfødte i regnskogen lovet han "som en god og rettferdig far å lede dere inn i solens rike og gi dere krutt og kuler slik at dere kan jakte på skogens dyr. Vi må jobbe utrettelig for å lykkes med dette oppdraget. La oss komme i gang!".

Hele verden må bruke gummi

Det er ikke vanskelig å forstå Fitzcarralds besettelse for naturgummi – også kalt lateks. Materialet fremstilles av den hvite saften som tappes direkte fra barken på gummitreet. Saften fikk snart navnet “det hvite gullet”.

På slutten av 1800-tallet var det enorme summer å tjene på det nye vidundermiddelet, som den industrialiserte verden etterspurte i store mengder. Materialet ble bl.a. brukt til å fremstille bildekk, kabelisolering og gummistøvler. Den rivende omsetningen skapte Perus “gummiboom”. Da den var på sitt høyeste, utgjorde gummi 18 prosent av landets samlede eksport og var dermed en av Perus viktigste inntektskilder.

Gummitre

Naturgummi utvinnes fra trær som vokser naturlig i jungelen i Amazonas.

© Shutterstock

Verden fikk bruk for gummi

Indianerne i Mellom- og Sør-Amerika hadde i flere tusen år utvunnet saften fra gummitreet og brukt den som tetningsmiddel, da europeerne på 1800-tallet fikk øynene opp for det elastiske materialet.

1745 – franskmann spredte budskapet

Den franske vitenskapsmannen Charles-Marie de la Condamine beskriver som den første hvordan søramerikanske indianere bruker gummi i fottøy og vannbeholdere. Snart introduseres gummi i Europa, hvor det særlig brukes som viskelær.

Lyserødt viskelær
© Shutterstock

1823 – skotte oppfant regntøyet

Europeerne smører en blanding av lateks og terpentin på tekstiler for å gjøre dem vanntette. Men først da den skotske kjemikeren Charles Macintosh finner på å helle nafta (råbensin) i blandingen, blir tekstilene virkelig vanntette.

Charles Macintosh
© Shutterstock

1839 – elastisiteten ble forbedret

I frostvær blir gummi steinhardt, og om sommeren smelter det. Dette endrer seg da Charles Goodyear finner opp vulkaniseringen: En prosess hvor naturgummi behandles under varme og trykk, noe som forbedrer dens elastisitet og styrke.

Charles Goodyear
© Southworth & Hawes

1941 – USA finner opp kunstig variant

Japan invaderer Sørøst-Asia under 2. verdenskrig og erobrer de store gummiproduserende landene Indonesia og Malaysia. Tapet av plantasjene får USA til å utvikle syntetisk gummi, som i dag utgjør 70 prosent av den globale produksjonen.

Japanske soldater på lad
© The Asahi Shimbun/Getty Images & Shutterstock

Gummien plasserte for første gang Amazonas i verdens søkelys som annet enn en eksotisk jungel. Etterspørselen etter “det hvite gullet” var en gyllen mulighet for forretningsmenn som Carlos Fitzcarrald, men også for de lokale innbyggerne. De var ikke lenger bare “ville” i regnskogen – nå var de handelspartnere med en verdifull vare å by på.

Dessverre hadde indianerne ikke noe begrep om økonomi og rettferdige lønninger, noe som gjorde det enkelt for Fitzcarrald å utnytte dem som billig arbeidskraft. Han hadde riktignok et rykte for å stå på god fot med de innfødte – han ble til og med kalt "den hvite indianeren" til tross for fullskjegg og europeiske klær – men øyenvitner fortalte om hans brutalitet.

Lokale jobber for småpenger

Det er ingen tvil om at Carlos Fitzcarrald i jakten på gummi fikk blod på hendene – det gjorde alle i bransjen – og noen ganger kom han til og med i åpen kamp med fiendtlige innfødte. Som landsmannen Zacarías Valdez, som jobbet for Fitzcarrald, skrev i memoarene sine:

"Vi var i voldsomme kamphandlinger og påførte villmennene så store tap at de måtte trekke seg tilbake."

Valdez beskrev også hvordan Fitzcarrald under straffeekspedisjoner var i stand til å samle opptil 800 mann i kanoer: Bevæpnet med Winchester- og Remington-rifler slaktet de ned hele landsbyer.

Fitzcarrald foran skip i jungelen

Carlos Fitzcarrald ble udødeliggjort i filmen “Fitzcarraldo”, hvis tittelfigur er basert på den avdøde gummibaronen.

© Photo 12/Imageselect & Shutterstock

Ifølge Valdez plantet Fitzcarrald ved én anledning det peruanske flagget etter et angrep og døpte en nyfunnet elv Colorado (rød på spansk) “etter alt blodet som hadde farget elven rød”.

Fitzcarrald lokket dessuten hundrevis av innfødte med på ekspedisjonene sine – men først måtte alle indianerne underskrive en kontrakt hvor det fremgikk at de selv måtte bekoste utstyr og mat. Utgiftene var langt høyere enn mennenes inntekter, så indianerne endte i virkeligheten som Fitzcarralds gjeldsslaver.

Video: Se scenen fra filmen “Fitzcarraldo”, hvor de innfødte trekker skipet over åsen

Jungelen gir, jungelen tar

Da Fitzcarrald nådde frem til landstripen mellom elvene Urubamba og Madre de Dios i 1895, satte han derfor ufortrødent sine indianske gjeldsslaver til å bære ekspedisjonens elvedamper over land. Hans oppdagelse av landstripen ble av datidens eksperter ansett som epokegjørende. Gummiutvinningen i det hjørnet av Peru – som Brasil for øvrig også gjorde krav på – var avgjørende for landets økonomi.

Betydningen av funnet ble ytterligere understreket av Fitzcarralds ambisjon om å bygge en jernbane som skulle forbinde de to elvesystemene. Det var dette prosjektet han var i ferd med å sette ut i livet da det gikk galt den 9. juli 1897.

“Det er en spesiell historie, litt som Sisyfos. En historie om den umulige utfordring.” FIlminstruktør Werner Herzog om Carlos Fitzcarralds liv.

Fitzcarrald seilte elvedamperen Adolfito nedover Urubambaelven sammen med en boliviansk forretningspartner og en ladning skinner til jernbanen da roret gikk i stykker, slik at skipet støtte inn i et klipperev. Ingen om bord overlevde da skipet sank. Fitzcarralds lik ble oppslukt av vannmassene og først funnet flere dager senere. Han ble bare 35 år og etterlot seg kone og fire barn.

Det fatale havariet sjokkerte den peruanske offentligheten, og for landets gummiindustri var Fitzcarralds død begynnelsen på slutten.

Innfødt trekker skip

Filmen sikret regissøren Werner Herzog “Gullpalmen” i Cannes.

© Photo 12/Imageselect

Fitzcarrald endte på det hvite lerretet

Filmregissør Werner Herzog brukte nesten fire år på å filme "Fitzcarraldo", som ga ham prisen for beste regissør på festivalen i Cannes i 1982.

I tyske Werner Herzogs film “Fitzcarraldo”, som er inspirert av virkelighetens Carlos Fitzcarrald, vil en rikmann oppføre et operahus i Amazonas. Underveis får han bl.a. en elvedamper trukket over et fjell for å nå sitt mål. I motsetning til virkelighetens Fitzcarrald sørget ikke Herzog for å demontere skipet. Hundrevis av indianere trakk det 320 tonn tunge skipet over et fjell med tau, håndkraft og primitive taljer laget av regnskogens trær.

Opprinnelig skulle Jason Robards ha spilt hovedrollen med Mick Jagger i en birolle, men halvveis i filmingen fikk Roberts dysenteri og måtte hasteinnlegges i USA. Mick Jagger droppet prosjektet for å turnere med Rolling Stones. Etter hvert lyktes det Werner Herzog å hyre Klaus Kinski, som imidlertid oppførte seg så skandaløst på settet at en innfødt høvding tilbød Herzog å ta livet av ham.

Filmen, som endte med å koste 14 millioner D-mark, sikret Werner Herzog den prestisjetunge prisen som årets regissør på filmfestivalen i Cannes.

Britene erobrer gummimarkedet

Gummiboomen i Peru forsvant nesten like fort som den var oppstått. Henry Wickham, en britisk oppdagelsesreisende, hadde nemlig lykkes i å stjele frø fra gummitrærne i Amazonas og smugle dem til plantasjer i Sørøst-Asia. Allerede ved århundreskiftet hadde søramerikansk gummi blitt utkonkurrert av britene.

Gummiboomen etterlot seg imidlertid tydelige spor i Peru, spesielt i Iquitos – landets største by i Amazonas – der innbyggertallet eksploderte fra 500 på midten av 1800-tallet til over 7000 i 1912.

I byens sentrum kan man fortsatt se gummibaronenes herskapshus i rokokkostil med importerte fliser fra Europa og et hus i jern designet av selveste Gustave Eiffel.

Det var også gummibaronenes besettelse for europeisk kultur og deres hodeløse import av alt fra sølvtøy til opera som 80 år senere inspirerte den tyske regissøren Werner Herzog til å lage "Fitzcarraldo". Filmen har på en og samme tid blitt kalt verdens mest ambisiøse og mest vanvittige – og den henter inspirasjon fra den virkelige Carlos Fitzcarrald. Som Herzog sa:

“Det er en spesiell historie, litt som Sisyfos. En historie om den umulige utfordring.”

LES MER OM CARLOS FITZCARRALD

Michael F. Brown & Eduardo Fernández, War of Shadows: The Struggle for Utopia in the Peruvian Amazon, University of California Press, 1993

Ernesto Reyna, Fitzcarrald: El rey del caucho, Lima, 1942