Hans Egede på jakt etter Grønlands forsvunne vikinger

På 300 år har ingen hørt livstegn fra vikingene på Grønland. I 1721 drar presten Hans Egede ut for å omvende dem, men alt går galt. Død og ødeleggelse følger i kjølvannet av misjonærens skip.

På 300 år har ingen hørt livstegn fra vikingene på Grønland. I 1721 drar presten Hans Egede ut for å omvende dem, men alt går galt. Død og ødeleggelse følger i kjølvannet av misjonærens skip.

Torben Åndahl/Ritzau Scanpix & Christie’s Images/Bridgeman Images

Presten Hans Egede er likblek av angst. Den 28. juni 1721 befinner hans skip Håbet seg 80 km fra Grønland, men tonnetunge isflak holder den dansk-norske misjonæren fanget på det endeløse havet. På alle sider av skipet ligger drivisen, og fra utkikksposten i masten kommer den nedslående beskjeden om at isen strekker seg så langt øyet rekker. Og snart blir situasjonen enda verre.

Et av Håbets to eskorteskip får siden revet opp, og besetningen må kjempe fortvilet for å holde det iskalde havvannet ute ved å stoppe til hullet med kluter. I kahytten til Egede, der misjonæren oppholder seg sammen med kone og fire barn, blir døren slått opp på vidt gap. Håbets kaptein står i døråpningen med redselen malt i det værbitte ansiktet.

Han stotrer frem at eskorteskipet er i ferd med å synke, og slik vil det også gå med Håbet. Alle må forberede seg på døden.

Egede-familien folder hendene i bønn mens isen skurrer mot skipssiden.

Drivis var et stort problem for europeiske skip. De risikerte å bli knust eller innkapslet på ubestemt tid.

© William Bradford

Misjonærens bønner blir heldigvis hørt. Etter en lang dag fylt av angst og fortvilelse åpner isen seg like plutselig som den hadde lukket seg om Håbet. Egede kan fortsette sin historiske ferd mot Grønland.

Men misjonærens kvaler har bare så vidt begynt. Forut venter flere strabaser på ham, hans familie og ekspedisjonens 19 medlemmer. Kulde, sult og død skal følge Egede i det barske landet.

Hvit løgn banet vei

Muligheten til et eventyr på Grønland kom til å fylle alle Egedes våkne timer fra den dagen i 1708 da han hørte om et handelsskips farefulle reise til den avsides øya. Den gang var Egede prest i et lite sogn i Lofoten – en stilling som han ikke fant seg spesielt godt til rette i.

Dessuten hadde andre større behov for å høre evangeliene enn nordmennene, mente presten.

Rikt utskåret belgisk prekestol

Hans Egedes prekestol var neppe så fornem som denne, men den hadde en stor fordel. Bare Egede hadde nøkkelen.

© Science & Society Picture Library/Getty Images & Shutterstock

Ung prest stengte sjefen sin ute

Hans Egede var bare 21 år da han ble prest i sognet Vågan i Lofoten. Tross sin unge alder kastet han seg ut i kirkens maktkamper. Midt i kirkeskipet startet han en krangel med sognepresten Parelius, som var hans overordnede.

Egedes kamplyst kostet ham en offisiell advarsel samt en bot på 24 riksdaler – beløpet tilsvarte prisen for en hel tønne smør. Konflikten med Parelius tilspisset seg etter som tiden gikk. Egede sa rett ut at han ville ha enerett til å preke i kirken, og det kravet støttet menigheten ham i.

Hans overordnede avviste kravet, og våren 1714 dukket Parelius opp i kirken og satte kursen rett mot prekestolen. Men Egede hadde forberedt seg. På hans oppfordring hadde sognet oppført en ny kirke med en prekestol som kunne låses.

Da Parelius grep i døren, var den ikke til å rikke, og sognepresten måtte forlate kirken med uforrettet sak. Etter mange konflikter og økonomiske problemer i det fattige sognet begynte Egede snart å drømme om å reise til Grønland.

Som andre beleste menn kjente Egede historien om at islandske vikinger hadde bosatt seg på Grønland ca. 700 år tidligere. Presten hadde lest om deres bedrifter i islandske middelaldersagaer. På Egedes tid var det et stort mysterium hvordan det hadde gått med de grønlandske vikingene som ble kalt nordboerne.

Fra en tekst nedskrevet på Grønland i 1350 visste han at området rundt dagens Nuuk ikke lenger var befolket av nordboere. Men det kunne jo tenkes at det fremdeles bodde høye, blonde mennesker på Grønlands østkyst, skjønt ingen hadde hørt fra dem på godt og vel 300 år.

Britiske, nederlandske, spanske og portugisiske skip utforsket kysten av Grønland i løpet av 1400- og 1500-tallet, men ingen av dem hadde meldt om hvite mennesker. Egede var imidlertid sikker på at nordboerne fremdeles levde på Grønland. Det at de ennå ikke var funnet, tilskrev han ismassene som avskar Grønland fra omverdenen det meste av året.

Han visste også at Grønland hadde blitt et uavhengig katolsk bispedømme med klostre, domkirke og prester 100 år etter at nordboerne koloniserte øya.

Silhuett av viking med øks

Forskerne mener at det bodde over 2000 vikinger på Grønland på 1000-tallet. Den gang var klimaet mildere enn i dag, og det var lettere å dyrke jorden.

© Shutterstock

Ingen kjente nordboernes skjebne

I 400 år bodde det vikinger på vestkysten av Grønland, og så forsvant de sporløst. Årsaken er ennå omdiskutert.

I 985 koloniserte Eirik Raude Grønland med vikinger fra Island. Klimaet var varmere den gang, og landet var mer fruktbart enn nå for tiden. Funn viser at nordboerne, som de ble kalt, dyrket korn og holdt kyr.

Da klimaet ble kaldere under den såkalte lille istiden rundt år 1300, sviktet høsten, og storfeet døde. Analyser av knokkelfunn viser at istiden ikke nødvendigvis var noen katastrofe, for nordboerne spiste etter hvert det samme som inuittene: sel og fisk. Likevel forsvant nordboerne sporløst i løpet av litt over 100 år.

Moderne historikere hefter seg ved at selv om folk sjelden ble gamle på den tiden, finnes det nesten ingen knokler av unge mennesker i graver fra Grønland fra 1300-tallet. Ekspertenes teori går ut på at de unge forlot øya for å bosette seg på Island eller i Norden.

Utvandringen kan henge sammen med at hvalrosstann, som hittil hadde vært en av nordboernes viktigste eksportartikler, ikke lenger var etterspurt ute i Europa. Elfenben fra elefantens støttenner hadde utkonkurrert dem. Det siste livstegnet fra vikingene på Grønland er den nedskrevne beretningen om et bryllup i 1408.

Egede anså det som sikkert at nordboerne – eller “nordmennene" som han konsekvent kalte dem – fremdeles var katolikker. Avskåret fra kontakt med Europa kunne de umulig ha hørt om Martin Luther og protestantismens velsignelser.

Egede øynet et oppdrag som det var verdt å vie livet sitt til: I skandinaviske øyne var katolikker nesten for hedninger å regne, og man kunne ikke få omvendt dem fort nok.

Den unge presten søkte Fredrik 4 om å bli sendt til Grønland. Den gang hørte Norge inn under Danmark, og kommunikasjonen med den felles kongen i det fjerne København gikk ofte tregt, så det skulle gå år før Egede fikk svar. Det ble ikke bedre av at både krig og pest herjet i Norden på begynnelsen av 1700-tallet.

Misjonen til Grønland ville komme til å koste mange penger, og derfor forsøkte Egede å få kjøpmennene i handelsbyen Bergen til å satse penger på ekspedisjonen. Han lovet dem bunter av billig pelsverk når en koloni var etablert.

Egede tilføyde at en venn allerede hadde gitt tilsagn om 300 riksdaler til prosjektet. - Hans Egede løy for å komme til Grønland.

Da kjøpmennene ikke viste interesse, tydde presten til en bløff. I et brev datert den 26. november 1718 la han frem en detaljert plan for ekspedisjonen. Egede tilføyde at en venn allerede hadde gitt tilsagn om 300 riksdaler til prosjektet. I virkeligheten hadde Egede investert sine egne sparepenger i Grønlands-ekspedisjonen, men det fortalte han ikke til noen.

Og trikset virket. Velstående bergensere gravde dypt i lommene, og i 1721 grunnla de Bergenskompaniet. Fredrik 4 støttet handelsselskapet med en liten sum samt ved å la det få monopol på handel med Grønland. Selskapet fikk dessuten rett til å stille sin egen hær, innkreve skatter og dømme alle som forbrøt seg mot dansk lov.

Med den kongelige oppbakkingen på plass sto Egede til havs med tre skip. Etter å ha sittet fast i havisen og skjelvet av frykt for å bli knust, tok Håbet de skipbrudne fra eskorteskipet om bord og fortsatte. Den to måneder lange reisen endte lykkelig da Egede ankret opp utenfor vestkysten av Grønland den 3. juli 1721.

På Sankt Nikolaj kirke i København pryder ekteparet Egede Grønlandsmisjonens minnetavle.

© Orf3us

Fukt og tåke gjennomsyret alt

Hans Egede var 35 år – og fru Gertrud 13 år eldre – da de kom frem til Grønland. Paret hadde med seg sine fire barn, tolvåringen Poul, Niels (11), Kirstine (7) og Petronelle (6).

Familien vakte oppsikt på den barske kysten. Men til Egedes forbauselse var det ikke høye, lyshårede nordboere som dukket opp for å hilse på dem, men små, mørkhårede mennesker.

Inuittene var vant til å handle med europeiske hvalfangere, men de fremmede hadde aldri hatt med kvinner eller barn. Derfor stirret inuittene og “syntes det var spesielt fornøyelig å se på de små”, skrev Egede senere i sin bok om reisen. Selv var han ikke imponert over Inuittenes fremtoning:

“Ved første øyekast syntes jeg de så litt miserable ut, måtte Gud nådig forbarme seg over dem.”

Men Egede var ikke noe videre interessert i inuittene. Hans første viktige oppgave besto i å finne ly for den kommende vinteren. Etter å ha utforsket kysten utpekte han en liten øy der misjonens første bosetning skulle oppføres.

“Håbets Ø” kalte han optimistisk den tåkefulle og forblåste flekken der de bygget et hus av stein og torv. Huset målte bare 8 x 15 meter og ble delt inn i 13 små rom. Her skulle 25 personer sove og oppholde seg: Egede-familien samt misjonens bokholder, snekkere, bøkkere, fiskere, murere og tre kvinner til husholdningen.

Hans Egede måtte bygge huset sitt slik vikingene hadde gjort det: av stein og torv. Det fantes ikke særlig mye tre på Grønland.

© Shutterstock

Den første vinteren ble hard. Fisket slo feil, og de få rypene som mennene skjøt, kunne ikke mette særlig mange. Inuittene ville ikke selge dem mat. Dermed måtte Egede og folkene hans nøye seg med grøt, brød og øl de hadde hatt med seg hjemmefra.

Men da motløsheten var som størst, kom lyset og våren til Grønland, og Egede fikk omsider sjansen til å kaste seg over ekspedisjonens egentlige formål: å oppspore de forsvunne nordboerne.

Feil kart lurte Egede

I 1722 gjennomsøkte Egede det vidstrakte fjordområdet omkring våre dagers Nuuk. Han fant mange inuittboplasser, men ingen nordboere. Men misjonæren lot ikke det ta fra ham motet. Nordboerne hadde jo selv fortalt at Vesterbygd hadde gått til grunne.

Hvis han skulle finne etterkommerne deres, måtte han oppsøke den såkalte Østerbygd, som han antok lå på Grønlands østkyst. Våren etter – i april 1723 – dro han for alvor på oppdagelsesferd.

Inuittfamilie foran igloer

Inuittene bisto gjerne Hanse Egede under hans leting etter vikinger. Uten deres hjelp ville misjonæren neppe ha funnet ruinene av vikingenes bygninger.

© Look and Learn/Elgar Collection/Bridgeman Images

“Den 16. april reiste jeg hjemmefra, til en fjord et par dagsreiser lenger øst. Den kalles Ameralikfjorden. Jeg ville undersøke om det på dette stedet – som grønlendingene hadde fortalt – skulle finnes spor etter gamle norske kristne”, skrev Egede.

Reisen ble en barsk opplevelse. Hard vind gjorde at Egede og folkene hans bare fikk tilbakelagt 20 km før de måtte søke ly.

“Vi traff noen grønlendere som lot oss bo i teltene sine. Om natten blåste det opp til sterk vind fra sørøst med snøføyke. Vinden blåste teltet der jeg sov, over ende, og vi måtte alle søke ly i de andres telt”, fortalte misjonæren.

Først et par dager senere løyet vinden, og Egede kunne utforske bunnen av fjorden:

“Her traff vi også noen grønlendere som bodde i telt. På forespørsel kunne de vinke meg bort til noen øde tomter og plasser der de døde kablunakkene (det kaller de oss) en gang hadde bodd.”

“Jeg tok stedet i øyesyn og så også her tydelige tegn på at det hadde bodd folk her som hadde hatt forstand på å dyrke jorden. Her var det ikke bare fine enger på begge sider av fjorden, men også ruiner av husene deres”, konstaterte Egede.

I juni kom Egede tilbake til Håbets Ø, men allerede to måneder senere dro han igjen. Misjonærens medbrakte kart viste at han via en kanal kunne ta en snarvei til Grønlands østkyst, der Østerbygden etter Egedes mening skulle ligge.

Men han fant ikke noen kanal, og lokalbefolkningen ristet bare på hodet når han spurte etter den. Det viste seg senere at kanalen var en feil. Kartografen hadde forvekslet Grønland med Baffinbukta i Canada og hadde plassert Frobisher-stredet på Grønland.

Men i 1723 visste hverken Egede eller noen andre det. Uten å finne spor av kanalen prøvde misjonæren å seile til østkysten ved å runde sørspissen, Kapp Farvel.

Egede skrev tørt og saklig om sine opplevelser. Bare beretningen om en sjøorm skiller seg ut. “Kroppen var nok like tykk i omkrets som skipet, og over tre ganger så lang. Nedentil var den skapt som en orm”, fortalte Egede, som bare hadde fortellingen fra sønnen Poul.

© Ellis, R. 1994. Monsters of the Sea. Robert Hale Ltd.

Isen bar ikke

Egede fortsatte ufortrødent reisen. Flere ganger underveis fikk han hjelp av inuitter som gikk med på å bli med dem en del av veien. Likevel spente de veldige naturkreftene bein for mennene. Da ekspedisjonen et sted prøvde å krysse en tilfrosset fjord, gikk det galt. Isen var tynn, og flere gikk gjennom.

“Vi ble nødt til å ta oss inn på tørt land ved å klatre opp en bratt skråning”, forteller misjonæren.

Men strabasene ga god uttelling, for på det stedet inuittene hadde utpekt for ham, fant Egede ruinene av flere større bygninger. Enkelte murer sto fremdeles, og steinene var “veldig velproporsjonerte og glatte”. Et stykke unna lå en spesielt imponerende ruin.

Biskopstav og skjeletthånd

Hans Egede håpet å finne en kostbar bispestav av hvalrosstann eller biskopens gullring. Men det funnet ble ikke gjort før mange år senere – i en kirke 15 km fra bygda Hvalsø.

© Christian Bickel

“Bygningen har utvilsomt vært en kirke, for det var en stor grunnvoll av stein – 48 alen langt (30 m, red.) og 36 alen bred (22,6 m, red.) – og det er ingen tvil om at dette er våre gamle norske kristnes arbeid”, skrev Egede begeistret.

Uheldigvis for Egede var ikke ekspedisjonen i stand til å fortsette. Mennene var over 450 km fra Håbets Ø, de hadde faretruende lite proviant, og kalenderen viste slutten av august. Høsten nærmet seg, og mennene ville hjem i sikkerhet. Motstrebende måtte Egede gi opp.

Men alt var ikke tapt. På hjemturen la Egede noen dager senere til nær det stedet der den sørlige byen Qaqortoq (Julianehåb) i dag ligger.

“Grønlenderne kalte det Kakoktok, og der var det et veldig hellig sted og en eng”, forteller Egede.

Her fikk han se en spesielt godt bevart ruin av en kirke bygget av store, flate steiner.

Gravene som Hans Egedes menn støtte på, rommet ingen oppsiktsvekkende funn.

© Nationalmuseet

Egede satte mennene sine til å grave etter spor etter nordboerne, men de fant bare knokler og leirkrukker som de ikke kunne datere. Det stedet der de gravde, var faktisk Østerbygden, men Egede ante det ikke, for han trodde alle sine dager at Østerbygden lå på østkysten.

Midt i den isende kulden neste februar rodde han ut igjen. Denne gangen til Kangerlussuatsiaq-fjorden (Evighetsfjorden). Men en sterk nordavind og kraftig snøfall fikk ham til å gjøre vendereis i mars. Selv om Egede fortsatt følte seg sikker på at det fremdeles bodde nordboere på Grønland, måtte han etter hvert innse at han neppe noen gang ville finne dem. Til det var landet for stort og naturen for vill.

Språkforvirring og latter

I mangel av nordboere å omvende måtte Egede i stedet kaste seg over oppgaven med å forkynne kristendommen for inuittene. Skuffelse ble snart avløst av iver etter å omvende disse selfangerne som tilba ånder, bar amuletter og spurte åndemanere til råds. Men det viste seg at det ikke var noen enkel oppgave.

Ingen av deltakerne på misjonen mestret inuittenes språk, og inuittene hadde bare lært enkelte europeiske ord ved å handle med nederlandske hvalfangere. Ordforrådet deres egnet seg derfor bedre til å beskrive hvalrosstenner og spekk enn frelsen og Den hellige ånd.

Egede forkynte under besøkene på inuittboplassene, og her forsøkte han etter beste evne å oversette Bibelens ord. Til tross for gode hensikter ble han ofte til latter, f.eks. visste ikke Egede at grønlenderne hverken kjente til brød eller korn. Bønnen “Gi oss i dag vårt daglige brød” ga derfor ingen mening for dem.

Hans Egede misjonerte i inuittenes felleshus – midt blant ammende kvinner, halvnakne menn og nedlagt jaktbytte.

© Aron fra Kangeq

I stedet prøvde han seg med “mamaq” – et ord han ofte hadde hørt brukt i forbindelse med måltider. Men ordet ble møtt med latterbrøl. Det betydde nemlig ikke mat, men “å, så deilig”.

For å lette misjonsarbeidet begynte Egede å lære inuittbarna dansk. Tanken var at noen av barna med tiden skulle bli misjonærer. I 1725 døpte han det første grønlandske barnet. Det ble oppkalt etter kongen og kom til å hete Christian Fredrik.

Sult svekket mennene

Misjonsarbeidet virket lovende, men det gikk verre med forretningene som skulle skaffe misjonæren de nødvendige inntektene til å kjøpe forsyninger i Danmark. Handelen gikk tregt.

Anne Christine, det andre av Håbets eskorteskip, måtte seile hele veien hjem til Bergen med bare en halv tønne spekk i lasten. Inuittene var vant til å handle med nederlandske hvalfangere og hadde som regel allerede solgt fangstene til dem når danskene meldte sin ankomst.

Fra 1719 drev nederlendere intensiv hvalfangst utenfor Grønland. De byttet også til seg pelsverk hos inuittene og jaktet på sel og isbjørn når anledningen bød seg.

© Bridgeman Images

Om vinteren truet sulten Egedes koloni. Maten besto for det meste av selkjøtt – hvis det i det hele tatt var noe å få. Den daglige skvetten med grynsuppe døyvet bare det verste av sulten. Folkene var så svekket at de bare kunne ro en time om gangen før årene glapp ut av hendene på dem, skrev Egedes sønn.

Men en enkelt dag kunne kolonistene nyte et festmåltid: hjernen av en spermhval.

“Den tranen som ble presset ut av den, brukte vi i stedet for smør til selhundsteken vår og til å bake pannekaker av en smule rugmel vi hadde igjen”, skrev Egede fornøyd.

Presten forsøkte desperat å kjøpe litt proviant av nederlenderne, men de kunne eller ville bare unnvære svært lite. Maten måtte rasjoneres så sterkt at grynene til suppen til slutt måtte veies på sølvvekt slik at bare den strengt nødvendige mengden ble kokt.

Mangel på krutt og kuler hindret mennene i å gå på jakt. Hadde det ikke kommet et skip med forsyninger hjemmefra i siste øyeblikk, ville samtlige ha bukket under. Men vanskelighetene var langt fra slutt med det.

De nye kolonistene var straffede soldater som ble tatt ut av gapestokken, tvangsgiftet og seilt til Grønland.

© United Archives/Getty Images

Straffanger skulle kolonisere Grønland

De første seks årene av Hans Egedes misjon bodde bare 25 dansker fast på Grønland. I 1727 ble antallet mangedoblet da kongen forsøkte å gi koloniseringen et puff ved å tømme et av Københavns tukthus.

Bergenskompaniet, som sto for handelen med Grønland, gikk konkurs i 1727, og den danske stat under kong Fredrik 4 overtok selskapets monopol. Året etter sendte kongen en ekspedisjon for å kolonisere øya Nipisat ved Evighetsfjorden.

Kolonien skulle fungere som både handels- og misjonsstasjon samt huse et fort, bl.a. som vern mot herjende nederlandske hvalfangere. Ekspedisjonen ble ledet av den nylig utnevnte guvernøren på Grønland, Claus Enevold Pors. I tillegg til soldater hadde Pors også med seg tolv mannlige straffanger.

Før avreisen fra Danmark ble de tvangsgiftet med tolv kvinner fra tukthuset Spindehuset i København. De nygifte ble satt sammen etter loddtrekning, og bryllupene sto i Holmens kirke i København. Med Hans Egedes ord ble parene sendt ut “i aller nådigste hensikt, at landet derved skulle bli befolket og kolonier anrettet”. Men ingenting gikk som planlagt.

Parene og barna som snart fulgte av giftermålene, ble innkvartert på ekspedisjonens skip om vinteren, der de frøs noe aldeles forferdelig. Lungebetennelsen herjet, og i løpet av den første vinteren døde halvparten av dem.

De overlevende fikk tilsendt nye ektefeller, men ordningen ble aldri noen suksess, bl.a. fordi straffangene sloss, drakk og byttet koner – aktiviteter som gjorde det vanskelig å passe familien og tjene som gode eksempler for de grønlandske undersåttene.

I 1727 gikk Bergenskompaniet konkurs, og Fredrik 4 overtok i stedet handelen med Grønland. Kongens engasjement gjorde ikke noen større forskjell for Egede: Naturen var fremdeles den verste motstanderen.

Vinteren 1730 sank temperaturen ned til cirka 40 kuldegrader. Når bølgene brøt mot land, ble det frådende havet til fine, små isnåler som trengte gjennom alt.

“I disse dager var det så ekstraordinær frost at fransk brennevin frøs i flasken som sto i et hus som ikke var oppvarmet”, skrev Egede i dagboken.

Familien manglet alltid brensel, så temperaturen i stuen var ikke stort høyere enn utenfor. Datteren Kirstine fortalte at når noen sølte kokende vann på den ene siden av bordet, “ble det straks til is der det rant”.

Samme vinter døde kong Fredrik, og Danmarks nye konge, Christian 6, ga beskjed om at alle danskene på Grønland skulle reise hjem. Kongen skulle bære kostnadene ved å ha en garnison soldater på Grønland for å beskytte misjonærene, og majesteten syntes åpenbart at det var sløsing med penger. Bare Egede-familien fikk aller nådigst lov til å bli enda en vinter.

Brennevin brøt isen og ga Hans Egede muligheten til å spre Bibelens budskap blant grønlenderne.

© Shutterstock

Alkohol utrettet mirakler

I førstningen viste ikke inuittene på Grønland interesse for å bytte ut åndemanernes trolldom med Bibelens ord. Men så fikk Hans Egede hjelp fra uventet hold.

En grønlandsk mann lå på det siste i 1730-årene da han fikk en slurk alkohol av en danske. Til da hadde inuittene skydd brennevin, for de hadde sett hvor ustø på beina europeiske sjømenn ble av den.

Men den syke, som overraskende nok kom seg, forsikret alle om at han var ferdig med åndemanerne. I danskenes brennevinsflasker hadde han funnet noe som var mye bedre.

Ryktet om helbredelsen spredte seg fort til bygdene der omkring, og snart begynte grønlenderne å bytte pelsverk og kjøtt mot alkohol.

Den sterke drikken kunne ikke bare helbrede sykdom. Den opphevet også ond trolldom og hjalp kvinner gjennom harde fødsler, mente grønlenderne. Det nye synet på alkohol gjorde befolkningen mer vennlig stemt overfor danskene – og Hans Egedes misjonsarbeid gikk lettere.

Men fra 1750-årene fikk misbruk og avhengighet kolonimakten til å innføre begrensninger og forbud mot salg av alkohol til inuittene. Reglene ble i større eller mindre grad opprettholdt frem til 1955.

“For meg var det veldig triste nyheter, og det traff meg i hjertet som ingenting annet i denne verden kunne ha gjort. All den kløkt og flid vi hadde satt inn på å undervise de stakkars uopplyste menneskene var til ingen nytte”, skrev misjonæren bittert.

Kopper drepte tusener

Kongen ble overrasket over at Egede insisterte så sterkt på å få bli på Grønland. I 1732 ble en spion satt til å undersøke “hvorfor præsten og hans kone bestandig holder ved det væsen og lider så meget besvær år efter år og tilmed har brugt deres fleste penge på dette værk”.

Spionen fant ikke svaret, men heldigvis for Egede besluttet kongen våren etter at misjonen kunne fortsette. Dessuten kom det tre nye misjonærer som skulle hjelpe Egede. Men skipet kom ikke bare med hjelpere. Sykdommen kopper var også med om bord.

En tupilak var en ånd som inuittene mente ga dem krefter. De skrekkinnjagende figurene kunne også brukes til å nedkalle ulykke over fiender.

© Bridgeman Images/Ritzau Scanpix & Library of Congress

Hans Egede truet sjamanene på livet

Da Hans Egede kom, praktiserte grønlenderne en naturreligion som bl.a. bygget på at mennesker og natur er en fysisk og åndelig enhet. Oppgaven med å forbinde de to verdenene – den fysiske og den åndelige – falt på angekokene, sjamaner eller åndemanere.

Angekokene kunne mane frem hjelpeånder og utføre magiske handlinger. Noen påsto f.eks. at de kunne gjøre seg usynlige. Angekokene hadde dessuten greie på naturmedisin og tok seg derfor av de syke.

Hans Egede avskydde sjamanene, for de sto i veien for kristendommens utbredelse. Misjonæren kalte metodene deres for “aperi”. Åndemennene tok igjen ved å håne danskene og fremstille dem som maktesløse mot Grønlands sterke krefter.

F.eks. påsto en åndemaner at han sto bak en rekke dødsfall som rammet Godthåb vinteren 1728-1729. Hans Egede holdt seg heller ikke for god til å komme med sine egne trusler. Da en åndemaner en dag utfordret misjonæren til å mane frem djevelen for så å gjøre narr av presten da djevelen ikke dukket opp, mistet Egede fatningen.

“For å avskrekke dem fra deres uskikkelighet og motvilje truet jeg dem med at når det kommer mange mennesker hit til landet fra vårt land, skal de drepe alle dem som oppfører seg så uskikkelig og spotter Gud”, skrev presten i dagboken sin.

En epidemi spredte seg med skremmende fart langs kysten av Grønland. Egede anslo at cirka 4000 av en befolkning på 12 000 døde før epidemien ebbet ut. Blant de mange som døde var Christian Fredrik – den første inuitten Egede døpte.

Tapet skulle ikke bli Egedes siste. Under epidemien pleide han og Gertrud de syke. Arbeidet tok så hardt på hans kone at hun til slutt ble syk av utmattelse. Den 21. desember 1735 lukket Gertrud øynene for siste gang. Sønderknust fikk Egede tømret en spesiell kiste slik at han kunne ta liket hennes med til Danmark. Den 9. august 1736 tok han avskjed med Grønland.

Først litt over en måned senere ankom misjonæren København, og i Danmark slet Egede med tunge tanker i førstningen. Han følte at han var skyld i koppeepidemien.

“Mens jeg trodde jeg hadde kommet til landet til deres frelse og lykke, førte det bare til undergang og fordervelse”, skrev han nedtrykt.

De mange dødsfallene blant inuittene plaget Hans Egede. Han ville gi dem Guds ord, men i stedet ga misjonen hans dem kopper.

© The Granger Collection/Ritzau Scanpix

Men snart kom han på fote igjen, og i 1737 opprettet presten et seminarium som skulle utdanne misjonærer til tjenesten på Grønland. Han skrev også bøker om sine opplevelser og om inuittene. I 1740 ble Egede tildelt ærestittelen biskop av Grønland.

Fra 1750 til sin død i 1758 bodde han sammen med datteren i Stubbekøbing på Falster. Misjonæren som ikke fant vikinger å omvende, men kristnet Grønlands inuitter, ble senere kjent som “Grønlands apostel”.