I hælene på Marco Polo: Sjøfarer på livsfarlig gulljakt i Østen
«Du kan finne gull i ufattelige mengder i et asiatisk rike som bare venter på å bli erobret!» Det var i alle fall det som ble hevdet i rykte Marco Polo hadde med hjem fra Kina, og som i 1642 sendte nederlenderen Abel Tasman ut på en årelang oppdagelsesferd.
Maorier fra New Zealand angrep Abel Tasmans ekspedisjon og drepte fire av mennene hans.
Lokalbefolkningen i krigskanoer holdt seg på trygg avstand til nederlendernes to skip. Ved daggry hadde europeerne observert den første kanoen legge ut fra kysten, nå vugget sju fartøyer i bølgene.
Kanoene besto av to slanke skrog satt sammen som en katamaran.
De ble padlet av kraftig bygde roere med nakne, lysebrune overkropper og svart hår som var bundet opp høyt på hodet og pyntet med hvite fjær.
Hittil hadde alle nederlendernes forsøk på å lokke de innfødte nærmere, slått feil. Mennene i kanoene virket verken interessert i kniver av stål eller hvite tekstiler – varer som vanligvis var ettertraktet blant stammefolk i Østen.
I stedet ventet de bare mens de av og til ropte uforståelige ord til hverandre.
Nederlenderne satte en båt på vannet, og sju mann tok plass for å ro fra det ene skipet til det andre med en beskjed. Straks skummet vannet av aktivitet.
En av kanoene skjøt frem med forbløffende fart – drevet av kraftige tak med store padleårer. Fartøyet styrte rett inn i siden på den nederlandske robåten.
«Deretter slo den forreste i denne kanoen full av slyngler kvartermester Cornelis Joppen flere ganger i nakken med et langt, stumpt spyd – så hardt at han falt over bord», noterte sjøfareren Abel Tasman samme kveld i loggboken.
«Resten av dem slo løs med korte, tykke trestykker og padleårene, slik at de overmannet folkene i båten og drepte tre mann», skrev han videre.
De lokale trakk kjapt et av likene over i kanoen sin og seilte raskt inn mot land. De forbløffede nederlenderne skjøt etter dem, men traff ikke. En av de fire overlevende fra båten døde samme dag.
Abel Tasman måtte gi opp alle forhåpninger om å handle med de innfødte på den nyoppdagede kysten – eller bare å hente drikkevann.
Forbitret døpte han stedet «Mordernes bukt», før han ga ordre om å lette anker, slik at ekspedisjonen kunne søke mot fredeligere strøk.
Slik endte det første møtet mellom europeere og New Zealands krigerske folk – maoriene.
Opptrinnet bidro til å overbevise imperiebyggerne i det nederlandske Ostindiske Kompani om at det ikke var verdt å bruke mer krefter på denne delen av verden.
Dreven sjøulk skulle lede ekspedisjon
Abel Janszoon Tasman hadde mange års erfaring til sjøs da han i 1642 ble satt til å lede en oppdagelsesferd.
Han hadde seilt for det Nederlandske Ostindiske Kompani i ti år og gått gradene fra menig matros til sjøoffiser med kommandoen over hele eskadrer.
Størstedelen av tiden tjente han i Østen, der den nå 39-årige nederlenderen kjente farvannene så godt som noen.
Med ry som en pålitelig sjømann var Tasman et opplagt valg som leder da generalguvernør Antonio van Diemen og de andre koloniembetsmennene i Nederlandsk Ostindia ville teste en teori.
Han skulle seile ut for å etterprøve et forlokkende rykte om at et ukjent, rikt kontinent skjulte seg bak horisonten i sørøst.
Gamle tanker ga nye ideer
Grekerne hadde i antikken filosofert seg frem til at det måtte finnes en stor landmasse nær Sørpolen.
Ifølge logikken deres måtte arealet av jord over havets overflate være like stor på den sørlige og den nordlige halvkule, ellers ville kloden komme i ubalanse.
Terra Australis Incognita døpte romerne senere stedet – latin for «det ukjente landet i sør».
Antagelsen ble til en fast overbevisning i middelalderen, og europeerne regnet det som et faktum at det uoppdagede kontinentet eksisterte.
Terra Australis opptrådte derfor på kart og de populære globusene som ble utbredt på 1500-tallet. Kartografene tegnet gjerne inn et stort kontinent som var landfast med Sørpolen og strakte seg langt opp i Stillehavet.
Nederlendernes interesse for Terra Australis ble for alvor vakt da stedet ble kombinert med et annet sagnomsust land: kongeriket Beach, som italieneren Marco Polo hadde hørt om da han besøkte Kina på 1200-tallet.
Ifølge myten hadde Beach så mye gull at folk måtte se det for å tro det.
Marco Polo fortalte at kongeriket lå et sted sør for Kina, og på slutten av 1500-tallet fikk lærde nederlendere for seg at riket kanskje var en del av Terra Australis.
Alle disse spekulasjonene begynte for alvor å ta form da et nederlandsk skip i 1606 oppdaget vestkysten av kontinentet som senere ble kjent som Australia.
Flere ekspedisjoner ble sendt av gårde, og budskapet de kom tilbake med var at kystlinjen tilsynelatende fortsatte i det uendelige.
Landmassen kunne altså være det sagnomsuste Terra Australis. Det var denne teorien Abel Tasman ble hyret til å bekrefte eller forkaste.
Hvis han fant Beach, håpet generalguvernør van
Diemen at landet kunne bli nederlendernes svar på Peru.
I det søramerikanske landet hentet spanjolene opp umåtelige mengder sølv fra undergrunnen – til resten av Europas utilslørte misunnelse.
Nederlendernes hovedstad i Det fjerne Østen var byen Batavia på Java. Herfra kontrollerte de på 1600-tallet handelen med dyre krydder som muskatnøtt, svart pepper og kanel.
Eksperter var med på reisen
Tasman skulle gjennomføre oppdagelsesferden med to skip som han fikk kommandoen over i Batavia – den viktigste byen i Nederlandsk Ostindia. Orlogsfartøyet Heemskerck på 120 tonn var flagg-skipet, bevæpnet med kanoner og det mest manøvreringsdyktige av de to. Besetningen talte 60 mann i tillegg til Tasman.
Det 200 tonn tunge handelsskipet Zeehaen – av skipstypen «fløyte» – var ledsagerskip, for det romslige skroget hadde god plass til proviant og varer.
Fartøyer av denne typen var brede ved vannlinjen, men hadde et smalt dekk, fordi størrelsen på tollen i europeiske havner vanligvis ble bestemt ut fra dekks-arealet. 50 mann tjenestegjorde om bord.
Tasman fikk selskap av to spesialister som var avgjørende for ekspedisjonens suksess. Den ene het Isaack Gilseman og deltok på toktet som kjøpmann.
Ostindisk Kompani sendte alltid dyktige handelsmenn med på oppdagelsesferder, slik at de på stedet kunne bedømme verdien av varer og nye forretningsmulig-heter.
Gilseman hadde også ry for å være en dyktig tegner, noe som kom godt med når oppdagelsene ekspedisjonen eventuelt gjorde skulle skisseres.
Bortsett fra Tasman selv var den viktigste mannen om bord imidlertid Franz Jacobszoon Visscher.
Han ble i samtiden regnet for å være en uovertruffen navigatør og en av verdens dyktigste karto-grafer – derfor var det han som planla skipenes rute.
De lokale skulle bondefanges
Heemskerck og Zeehaen stakk til sjøs fra Batavia 14. august 1642. Reisetidspunktet var valgt for at seilasen skulle foregå i rolig sommervær når skipene på slutten av året nådde frem til sørlige farvann.
Men allerede samme kveld gikk Zeehaen på grunn nær en øy. Heldigvis fikk skroget bare mindre skader, og skipet ble raskt trukket fri.
Tasman hadde fått nøye instrukser fra van Diemen med på reisen. General-guvernøren innledet teksten sin med å lovprise den store fremtiden Nederland gikk i møte hvis det lyktes å finne rikdommer i det ukjente.
Ordene understreket at reisens formål først og fremst var å tjene penger. Ostindisk Kompani drev ikke med rent vitenskapelige undersøkelser, og verdifulle skip ble aldri sendt av sted bare for å finne nytt land.
Den slags høyere motiver kom først på moten i opplysningstiden på slutten av 1700-tallet.
Hvis sjøfarerne møtte på rike innfødte, hadde Zeehaen et parti billige varer om bord som de kunne selge.
Van Diemen understreket at kjøpmannen Gilseman skulle gå inn for å få betaling i gull eller sølv. Men interessen måtte for alt i verden ikke avsløres for de lokale:
«Hvis gull eller sølv blir tilbudt i en handel, så lat som om du ikke verdsetter disse metallene. Vis dem kobber, sink eller bly, som om disse mineralene har større verdi hos oss», instruerte van Diemen ekspedisjonen.
Deretter oppsummerte generalguvernøren ruten og sluttet av med en bønn:
«Vi legger deres skjebne i den allmektiges hender, som vi ber gi dere mannsmot til å gjennomføre de planlagte oppdagelsene og la dere vende trygt hjem igjen. Til Guds ære, fedrelandets omdømme, Ostindisk Kompanis tjeneste og deres egen udødelige ære».
Skipene seilte først mot vest
Tasmans lille flåte skulle langt sør og deretter svinge østover, men de første 5500 kilometerne av sjøreisen hadde skipene baugen rettet mot vest.
Målet var den nederlandske øya Mauritius ved Madagaskar. Visscher hadde valgt denne ruten fordi han kjente vindforholdene i Det indiske hav.
Fra Mauritius kunne de to skutene enkelt kommer seg til sørlige breddegrader, der en sterk og konstant vestavind raskt ville føre dem til uutforskede farvann.
Øya hadde samtidig rikelige mengder av vann, proviant og tømmer som skipene skulle laste om bord før de la sivilisasjonen bak seg.
Heemskerck og Zeehaen nådde målet etter en rekordseilas på bare 22 dager. Utkikkspostens rop om at han kunne se land, overrasket alle om bord.
«Ifølge vår beregning var vi stadig 370 kilometer øst for Mauritius da vi så øya», skrev Tasman samme kveld i loggboken.
I 1642 hadde navigatører ingen redskaper å måle lengdegrader med, så de måtte bruke magefølelsen når de skulle bedømme posisjonen under seilaser mot øst eller vest.
Breddegrader kunne sjøfolk derimot fastslå bare ved å se på solens høyde over horisonten ved middagstid.
Tasmans to skip var i en miserabel tilstand da de ankom. Øyas guvernør beskrev i et brev til van Diemen at treverket på Zeehaen råtnet, begge fartøyene var lekk, og det morkne tauverket trengte utskiftning.
Oppholdet på Mauritius kom derfor til å vare en måned. Mannskapet brukte tiden til å utføre reparasjoner og gå på jakt.
Sjøreisen ble omsider gjenopptatt den 8. oktober 1642, da en stødig bris fylte seilene.
Tasman styrte mot sørøst, for ifølge Visschers plan skulle skipene hans komme seg ned i den stabile vestavinden under 40. breddegrad.
Kompaniet hadde handelsstasjoner spredt ut over hele Øst-Asia.
Tasman la sivilisasjonen bak seg
Etter oppholdet på Mauritius fulgte uker der skipene pløyde gjennom bølgene. Vinden tiltok, og temperaturen falt jevnt etter hvert som de kom lenger sør.
Farten var høy, takket være vinden, men vindkastene slet på riggen. Skipstømrerne måtte stadig entre riggen for å forsterke skadde master eller skifte ut splintrede bommer. 24. oktober kom ekspedisjonen opp i et voldsomt uvær.
«Vindkastene hadde med seg så mye hagl og regn at vi fryktet skipet ikke ville klare seg gjennom», skrev Tasman i loggboken.
Stormen løyet imidlertid en smule etter lunsj, men da var Zeehaen forsvunnet. Tasman berget alle seil slik at Heemskerck lå nokså stille, for uten forsyningsskipet ville det bli vanskelig å fortsette ekspedisjonen.
Heldigvis dukket det opp seil langt bak dem neste morgen. Zeehaen hadde mistet en mann under stormen, men var ellers intakt.
Visscher og Tasman mente ifølge loggboken at de to skutene passerte 155. lengdegrad 20. november.
Dermed var sjøfarerne på høyde med sørvestspissen av Australia, og deretter var de i fullstendig ukjent farvann der ingen kjente skip hadde seilt før.
Fjell dukket opp i horisonten
Den ene dagen fulgte den neste, og sjøfolkene så fremdeles ikke land. Navigatøren Visscher ble hyppig spurt til råds, og han anbefalte at skipene fortsatte å holde stø østlig kurs.
Han ville først legge om kursen når de etter hans beregning hadde nådd 220. lengdegrad. Derfra burde de styre rett nord og sikte etter Salomonøyene, som spanske sjøfarere hadde funnet på 1500-tallet.
Visscher var sikker på at Terra Australis neppe var landfast med Sørpolen. Navigatøren regnet med at Tasmans skip fritt kunne passere sør for kontinentet ved å holde kursen.
- november fikk nederlenderne likevel land i sikte.
Det reiste seg fjell i horisonten, og Tasman ga straks ordre om å måle vanndybden, slik at skipene ikke gikk på grunn. Mens skipene neste dag nærmet seg forsiktig, førte han en historisk beslutning inn i loggboken:
«Dette landet er det første vi ser i Sydhavet, og det er ukjent blant de europeiske folk. Jeg har derfor besluttet å gi det navnet Anthoonij van Diemenslandt til ære for generalguvernøren som har valgt å sende oss hit for å gjøre denne oppdagelsen».
Først 2. desember klarte de å finne en egnet ankringsplass slik at menn kunne sendes i land og se nærmere på den ukjente kysten.
To båter med bevæpnede menn forsvant inn blant øyene utenfor stranden, og dukket først opp igjen mange timer senere.
Speiderne kunne rapportere om massevis av planter med spiselige frukter og friskt drikkevann.
De hadde ikke møtt mennesker, men lyden av musikk kunne høres i det fjerne, og det steg røyk fra bål mot himmelen.
Neste morgen ga Tasman likevel opp videre utforskning, for det var en storm på vei, og han måtte få de sårbare skip-ene ut på åpent hav.
Han utsatte bare avgangen lenge nok til at en mann kunne nå i land og plante det nederlandske flagget. Lite ante Tasman at øya en dag skulle komme til å bære hans navn.
Mordernes bukt kostet fire mann
Seilasen fortsatte mot Salomonøyene, og motløshet spredte seg blant de to skipsbesetningene. Savnet etter avveksling og fast grunn under føttene var stort.
Bortsett fra speiderne hadde ingen av dem vært i land siden skipene seilte fra Mauritius to måneder før.
Til alles lettelse reiste fjell seg igjen opp fra havet allerede 13. desember. Tasman heiste et hvitt flagg og avfyrte et kanonskudd som signal til at offiserene fra Zeehaen skulle komme bort for rådslagning, slik at de sammen kunne bestemme den videre ferden.
På 1600-tallet var slike møter fast praksis blant sjøfarere før vesentlige avgjørelser.
«Vi bestemte oss for å legge til land så snart som overhodet mulig», noterte Tasman i loggboken.
Beslutningen fikk skjebnesvangre følger. Skipene var fremme ved dagens New Zealand, og det var i «Mordernes bukt» at lokale slo i hjel fire sjøfolk i en båt 19. desember.
Etter overfallet bestemte Tasman seg for ikke å hente vann her, og skipene lettet anker for å seile videre. Kanoer fulle av lokale fulgte etter, til sjøfolkene på
Zeehaen klarte å treffe en kriger med et heldig kanonskudd.
Nederlenderne fant venner
Etter avseilingen fra Staten Landt (som Tasman døpte det senere New Zealand), senket en monoton rytme seg over seilasen. Det kom til uttrykk i loggboken, som bare hadde notiser om været:
«Godt vær med klar himmel. Ved middagstid beregnet vi posisjonen. Vi holdt en nordøstlig kurs og seilte 20 mil», skrev Tasman 13. januar 1643.
Noenlunde samme ordlyd kunne ha beskrevet en hvilken som helst dag i disse begivenhetsløse ukene.
- januar skjedde det omsider noe nytt, da nederlenderne igjen så land og mennesker. Da var ekspedisjonen kommet til Tonga i Stillehavet.
Her nærmet en mengde kanoer seg inne fra kysten. Selv om padlerne holdt seg på forsiktig avstand fra skutene, virket de ikke truende.
Etter at de hadde sett hverandre an kastet nederlenderne et stykke hvitt tøystykke i vannet som en gave.
En av kanoene nærmet seg raskt. En mann hoppet i vannet og dykket etter stoffet, som var forsvunnet fra overflaten.
Da svømmeren kom opp igjen, var han full av takknemlighet for gaven. Omsider hadde Tasman funnet vennligsinnet lokalbefolkning.
De neste dagene besøkte nederlenderne og øyboerne hverandre. De handlet og utvekslet gaver, mens sjøfolkene nøt ferske matvarer og rent vann.
Men øya bød ikke på noe av det som Tasman og mennene hans hadde seilt ut for å finne. Her fantes verken gull, sølv eller verdifulle handelsvarer som kunne tas med tilbake til Batavia i triumf.
Tasman visste at Tonga hadde vært hans siste sjanse til å gjøre betydningsfulle oppdagelser.
De to skutene hans nærmet seg nå igjen kjente farvann, og herfra førte ruten tilbake til Batavia, selv om reisen skulle komme til å vare i fem måneder til.
- juni stevnet Heemskerck og Zeehaen omsider inn i Batavias havn. Tasman skulle snart se igjen familien sin, men markerte bare begivenheten med noen få avdempede ord i loggboken:
«Om morgenen ved daggry seilte jeg med sluppen til Batavia. Gud være lovet og takket for en trygg reise. Amen».
De gylne drømmene ble skrinlagt
Bedømt ut fra sjømannskapet hadde toktet vært en imponerende prestasjon. Tasman var vendt uskadd tilbake med begge fartøyene sine, og de fleste besetningsmedlemmene hadde overlevd turen.
Reisen viste at skip relativt enkelt kunne seile fra Det indiske hav til Stillehavet. Men Tasman hadde ikke funnet riket Beach.
Kanskje fantes riket likevel et sted der ute – selv om det akkurat nå virket ganske usannsynlig. Ønsket om visshet fikk allerede i 1644 generalguvernør van
Diemen til å sende Tasman av gårde igjen. Oppgaven var enklere denne gangen, for sjøulken skulle bare utforske nordkysten av Australia.
Da han heller ikke denne gangen fant det gylne riket, ga nederlenderne i Batavia opp letingen.
Tasmans oppdagelser fikk passe seg selv. Nederlenderne interesserte seg for kostbare metaller og eksotiske varer som de kunne seile til Europa og selge – og tilsynelatende fantes ingen av delene sør for nederlendernes Ostindia.
Det skulle imidlertid vise seg at nederlenderne tok feil i sine antagelser. Ikke bare ble det senere funnet gull i Australia, men også på Tasmania.
Etter sigende ble det første funnet gjort i 1840, da en fange oppdaget det gylne metallet på nordsiden av øya.
Utover på 1800-tallet ble det gjort flere gullfunn. Men det var ikke Tasmans landsmenn som fikk glede av det verdifulle gullet – det fikk deres britiske rivaler, som nå regjerte over Tasmania.