Marco Polo ankom khanens hoff i byen Xanadu som ung kjøpmann. Kublai Khan var en tolerant hersker som gjerne ga Marco Polo arbeid.

© Bridgeman & Shutterstock

Ingen trodde på Marco Polos eventyrlige beretninger

Is-desserter, aircondition og et effektivt postvesen. I 1295 vendte den italienske eventyreren Marco Polo hjem fra det ukjente Østen. Gjennom 24 år hadde han opplevd eventyrlige ting, men de færreste ville tro på det han fortalte. Hadde de gjort det, kunne de blitt spart for mye trøbbel.

7. september 2018 av Else Christensen

Reiseberetning tok form i fangenskap

I 1271 reiste den 17 år gamle kjøpmannssønnen Marco Polo sammen med faren Nicolo og onkelen Maffeo fra hjembyen Venezia mot øst til Kublai Khans hoff i den kinesiske byen Xanadu.

Ved ankomsten fire år senere fikk Marco Polo mulighet til å arbeide som diplomat for khanen, som ofte tok fremmede utsendinger i sin tjeneste.

Ifølge Marco selv hadde han stillingen i nesten 20 år, og den førte ham vidt omkring i khanens enorme rike. Underveis noterte italieneren nøye mange av de tingene han så og opplevde.

Etter et kvart århundre utenlands fikk Marco Polo lyst til å se igjen fødebyen sin. 

Khanen ga ham tillatelse til å reise hjem, hvis han som en siste tjeneste ville ledsage en mongolsk prinsesse som skulle til Persia for å bli gift. Marco Polo aksepterte oppgaven med glede.

Tilbake i Venezia i 1295 slo han seg ned som handelsmann. Men tre år senere, i 1298, gikk Venezia til krig mot erkerivalen – bystaten Genova – og Marco Polo ble kaptein på en venetiansk galei. 

Under stridighetene ble han tatt til fange og fengslet i Genova.

Her møtte han forfatteren Rustichello, som skrev ned beretningen etter Marco Polos egne notater. 

Den bereiste kjøpmannen døde i 1324, og hevdet til det siste at han «ikke engang hadde fortalt halvparten» om sine mange opplevelser. 

«Flygende penger» forenklet handel

Khanen manglet aldri penger, for han lagde dem selv av papir, fortalte Marco Polo. «Flygende penger», som kineserne kalte sedlene, var trykt på papir laget av bark fra morbærtreet.

Betrodde medarbeidere skar ut papirstykkene og signerte sedlene. Deretter ble pengene utstyrt med khanens purpurfargede stempel.

Kublais undersåtter «foretar alle betalinger med dem, enten de kjøper varer, perler eller edelsteiner», berettet Marco Polo. 

Hjemme i Europa måtte folk frem til 1600-tallet slepe rundt på gull- og sølvmynter, der verdien på mynten avhang av metallets vekt.

Først i 1661 ble en svensk bank den første som innførte papirpenger i Europa.

© Shutterstock & China Guardian Auctions

Aircondition kjølte ned persernes hus

På reisen passerte Marco Polo gjennom Persia (i dag Iran). Varmen her var ulidelig, men det hadde befolkningen funnet råd for. 

«På takene har folk bygd ventilasjonssystemer. Disse bygningene kan føre luft inn i huset og på den måten kjøle det ned», fortalte Marco Polo.

Historikere mener at han har sett det som på persisk heter en baud-geer, et ventilasjonstårn. 

Vinden fanges i tårnet og skaper et undertrykk i huset, som trekker kjølig luft opp fra bakken. Først tidlig på 1900-tallet ble elektrisk aircondition tilgjengelig i Europa.

Asbest

Marco Polo beskriver en substans som kineserne utvinner av stein og deretter knuser til fibre som minner om ulltråder.

Trådene kan veves til klær som ikke kan brenne, forteller han.

Dessert-oppskrift var med i bagasjen

En oppskrift på sorbé lå ifølge tradisjonen i Marco Polos bagasje da han vendte hjem til Italia fra det fjerne Østen. 

Her lagde innbyggerne den populære desserten ved å røre saft fra forskjellige bær og frukter sammen med is og snø.

For å kjøle ned blandingen enda mer og skape den rette konsistensen helte kineserne isen i en beholder som de deretter dekket til med salt og salpeter.

Det ferdige resultatet minnet i smak og fasthet mye om sorbé.

Oppskriften kom til Europa med Marco, men før fryserens inntog på 1800-tallet ble is bare spist ved spesielle anledninger.

© Shutterstock

Postryttere bandt riket sammen

Kublai Khans rike strakte seg fra Svartehavet i vest til Stillehavet i øst. For at han skulle få raskt beskjed om hendelser, opprettet han et landsdekkende post­system. 

På veiene som forbandt khanens by, Khanbalik, med rikets provinser, lå det poststasjoner med fire til sju mils avstand.

Beskjeder ble sendt som stafetter mellom stasjonene, som hver rådde over 200-400 hester. 

Ifølge Marco Polo kunne en beskjed bevege seg omtrent 400 kilometer per dag – en hastighet som først ble overgått av damptogene på 1800-tallet. 

Velferdsstat sikret mat og klær til alle

Ingen behøvde å sulte i khanens rike. Herskeren kjøpte nemlig store mengder korn i gode år, når det var billig, og solgte det til de fattige for en lav pris i år med dårlige avlinger, når prisen steg.

Hoffets reserver var store nok til å kunne holde trengende familier forsynt i opptil ett år. Fattige kunne også få bevilget sommer- og vinterklær. 

Khanen skaffet dem ved å pålegge skredderne en skatt i form av én dags arbeid i uken. Utdelingen ble nøye administrert av embetsmenn. Fattighjelp av dette slaget ble først vanlig i Europa rundt slutten av 1800-tallet.

Silkeorm

Vevere i Italia har begynt å produsere silke da Marco Polo reiser til Kina. For ham og de fleste andre europeere på 1200-tallet er silke og silkeorm imidlertid stadig innhyllet i mystikk.

Kull varmet opp badevannet

En begeistret Marco Polo forteller om «store brennende steiner som blir gravd ut av fjellet og brenner som vedkubber».

De brennende steinene var kull. Kullet ga bedre varme enn ved, derfor brukte kineserne det til matlaging og oppvarming av husene sine. 

Kullet gjorde det til og med mulig å bade i varmt vann hele tre ganger daglig, noterte han.

Som brensel var kull praktisk talt et ukjent fenomen for en europeer på 1200-tallet. Riktig nok hadde kull vært kjent siden romertiden, men til oppvarming ble det først for alvor tatt i bruk på 1700-tallet.

Forskere mener at kineserne brukte kull rundt år 2000 f.Kr.

© Tiangong Kaiwu & Shutterstock

Hvorfor nevnte ikke Marco Polo...

Gjennom århundrer har historikere hevdet at Marco Polo aldri besøkte Kina, men bare gjenga andres beretninger. Som argument angir skeptikerne flere fenomener han ikke nevnte. Alle utelatelsene har imidlertid en god forklaring.

  • Snørte føtter? Skikken var vanlig hos kinesiske kvinner, men det var først og fremst mongoler Marco Polo besøkte, og de snørte ikke kvinnenes føtter.

  • Kinesisk skrift? Marco Polo lærte aldri kinesisk. Det behøvde han heller ikke, for han snakket både mongolsk og persisk, som var de to offisielle språkene i Kublai Khans storrike.

  • Te og spisepinner? Den italienske kjøpmannen var diplomat ved hoffet. Han interesserte seg derfor ikke noe særlig for vanlige kineseres spise- og drikkevaner, så som tedrikking og bruken av spisepinner. Han mente muligens også at emnet var for trivielt å fortelle om.

  • Den kinesiske Mur? Den gigantiske forsvarsmuren i det nordlige Kina ble først påbegynt under Ming-dynastiet på 1400-tallet, lenge etter Marco Polos avreise. På 1300-tallet fantes bare mindre, spredte forsvarsmurer. De fleste var falleferdige.

Den kinesiske mur skulle beskytte Kina mot nomadestammene fra nord.

© Bridgeman, Smithsonian Institution, Library of Congress & Shutterstock

Følg i Marco Polos fotspor ...

... og bli med HISTORIE på ditt livs eventyr!

Det kommende året har vi nemlig et hav av spennende, fascinerende og luksuriøse reiser som du er invitert med på. Du kan blant annet:

  • Oppleve Chiles solformørkelse fra forreste rekke
  • Se det hektiske dyrelivet i Antarktis på nært hold
  • Fly over Hawaiis glødende vulkankratere

Sikre deg en plass allerede nå! 

Les mer

John Man: Marco Polo: The Journey that Changed the World, William Morrow & Company, 2014. Laurence Bergreen: Marco Polo: From Venice to Xanadu, Vintage Books USA, 2008.

Kanskje du er interessert i