Reiseberetning tok form i fangenskap
I 1271 reiste den 17 år gamle kjøpmannssønnen Marco Polo sammen med faren Nicolo og onkelen Maffeo fra hjembyen Venezia mot øst til Kublai Khans hoff i den kinesiske byen Xanadu.
Ved ankomsten fire år senere fikk Marco Polo mulighet til å arbeide som diplomat for khanen, som ofte tok fremmede utsendinger i sin tjeneste.
Ifølge Marco selv hadde han stillingen i nesten 20 år, og den førte ham vidt omkring i khanens enorme rike. Underveis noterte italieneren nøye mange av de tingene han så og opplevde.
Etter et kvart århundre utenlands fikk Marco Polo lyst til å se igjen fødebyen sin.
Khanen ga ham tillatelse til å reise hjem, hvis han som en siste tjeneste ville ledsage en mongolsk prinsesse som skulle til Persia for å bli gift. Marco Polo aksepterte oppgaven med glede.
Tilbake i Venezia i 1295 slo han seg ned som handelsmann. Men tre år senere, i 1298, gikk Venezia til krig mot erkerivalen – bystaten Genova – og Marco Polo ble kaptein på en venetiansk galei.
Under stridighetene ble han tatt til fange og fengslet i Genova.
Her møtte han forfatteren Rustichello, som skrev ned beretningen etter Marco Polos egne notater.
Den bereiste kjøpmannen døde i 1324, og hevdet til det siste at han «ikke engang hadde fortalt halvparten» om sine mange opplevelser.
Først i 1661 ble en svensk bank den første som innførte papirpenger i Europa.
«Flygende penger» forenklet handel
Khanen manglet aldri penger, for han lagde dem selv av papir, fortalte Marco Polo. «Flygende penger», som kineserne kalte sedlene, var trykt på papir laget av bark fra morbærtreet.
Betrodde medarbeidere skar ut papirstykkene og signerte sedlene. Deretter ble pengene utstyrt med khanens purpurfargede stempel.
Kublais undersåtter «foretar alle betalinger med dem, enten de kjøper varer, perler eller edelsteiner», berettet Marco Polo.
Hjemme i Europa måtte folk frem til 1600-tallet slepe rundt på gull- og sølvmynter, der verdien på mynten avhang av metallets vekt.
Dessert-oppskrift var med i bagasjen
En oppskrift på sorbé lå ifølge tradisjonen i Marco Polos bagasje da han vendte hjem til Italia fra det fjerne Østen.
Her lagde innbyggerne den populære desserten ved å røre saft fra forskjellige bær og frukter sammen med is og snø.
For å kjøle ned blandingen enda mer og skape den rette konsistensen helte kineserne isen i en beholder som de deretter dekket til med salt og salpeter.
Det ferdige resultatet minnet i smak og fasthet mye om sorbé.
Oppskriften kom til Europa med Marco, men før fryserens inntog på 1800-tallet ble is bare spist ved spesielle anledninger.
Den kinesiske mur skulle beskytte Kina mot nomadestammene fra nord.
Forskere mener at kineserne brukte kull rundt år 2000 f.Kr.
Kull varmet opp badevannet
En begeistret Marco Polo forteller om «store brennende steiner som blir gravd ut av fjellet og brenner som vedkubber».
De brennende steinene var kull. Kullet ga bedre varme enn ved, derfor brukte kineserne det til matlaging og oppvarming av husene sine.
Kullet gjorde det til og med mulig å bade i varmt vann hele tre ganger daglig, noterte han.
Som brensel var kull praktisk talt et ukjent fenomen for en europeer på 1200-tallet. Riktig nok hadde kull vært kjent siden romertiden, men til oppvarming ble det først for alvor tatt i bruk på 1700-tallet.
Hvorfor nevnte ikke Marco Polo...
Gjennom århundrer har historikere hevdet at Marco Polo aldri besøkte Kina, men bare gjenga andres beretninger. Som argument angir skeptikerne flere fenomener han ikke nevnte. Alle utelatelsene har imidlertid en god forklaring.
Snørte føtter? Skikken var vanlig hos kinesiske kvinner, men det var først og fremst mongoler Marco Polo besøkte, og de snørte ikke kvinnenes føtter.
Kinesisk skrift? Marco Polo lærte aldri kinesisk. Det behøvde han heller ikke, for han snakket både mongolsk og persisk, som var de to offisielle språkene i Kublai Khans storrike.
Te og spisepinner? Den italienske kjøpmannen var diplomat ved hoffet. Han interesserte seg derfor ikke noe særlig for vanlige kineseres spise- og drikkevaner, så som tedrikking og bruken av spisepinner. Han mente muligens også at emnet var for trivielt å fortelle om.
Den kinesiske Mur? Den gigantiske forsvarsmuren i det nordlige Kina ble først påbegynt under Ming-dynastiet på 1400-tallet, lenge etter Marco Polos avreise. På 1300-tallet fantes bare mindre, spredte forsvarsmurer. De fleste var falleferdige.