Jakten på Franklins dødsskip

Sult var imidlertid ikke noe som plaget eventyreren da han kommanderte sine to skip, HMS Terror og HMS Erebus, med 129 besetningsmedlemmer ut fra den engelske havnebyen Greenhithe 19. mai 1845. Den 59 år gamle kapteinen var overvektig og ikke akkurat prototypen på en hardtarbeidende sjømann.

Men besetningen hadde stor tiltro til den heroiske eventyreren og var overbevist om at Franklin skulle finne den sagnomsuste Nordvestpassasjen nord for Canada, noe som ville åpne for handel mellom Storbritannia og Asia.

HMS Erebus og HMS Terror var bedre utrustet for utforskning av Arktis enn noen andre skip. Dypt i skipenes skrog var det kraftige dampmaskiner som drev propellen. Dessuten var baugen forsterket med jern for å kunne bryte isen, mens en enorm kjele sendte varme rundt i skipene gjennom et nettverk av rør.

Hele Europa holdt pusten i spenning da sir John Franklin og besetningen hans stevnet ut mot ukjente, iskalde farvann. Hvis alt gikk etter planen, ville Erebus og Terror etter tre år vende tilbake til Storbritannia med en detaljert beskrivelse av Nordvestpassasjen. Men det skulle ta 170 år før igjen skipene ble sett av en hvit mann.

Robot finner legendarisk skipsvrak

Presset var stort på Parks Canada, som beskytter Canadas natur og historie, da de høsten 2014 sendte enda en ekspedisjon for å lete etter sir John Franklins forsvunne skip. Seks års intensiv utforskning av mer enn 800 km2 havbunn, til en pris på seks millioner kroner, hadde ikke gitt resultater, og håpet om å løse et av de største mysteriene i sjøfartens historie så ut til å forsvinne.

Derfor brøt jubelen ut da marinarkeologene Ryan Harris og Marc-André Bernier 1. oktober 2014 kunne rapportere at de endelig hadde funnet det ene av Franklins skip, HMS Erebus, på bunnen av havet. Skipet ble lokalisert av en såkalt ROV (remotely operated vehicle), en undervannsrobot, og forskerne klarte blant annet å hente opp skipsklokken.

“Det er uten tvil det mest imponerende skipsvraket jeg har hatt fornøyelsen av å dykke ved,” uttalte Marc-André Bernier etter det banebrytende funnet. Den nøyaktige posisjonen holdes fortsatt hemmelig av frykt for plyndring.

Franklin døde raskt

Parks Canada var imidlertid ikke de første som forsøkte å finne skipene og avdekke skjebnen til Franklin-ekspedisjonen. I årene 1848 til 1854 brukte Storbritannia 760 000 pund – i dag nesten 900 millioner kroner – på å finne den forsvunnede helten og hans to skip.

Mer enn 40 ekspedisjoner, de aller fleste engelske, ble sendt ut for å løse gåten. Men de første nyhetene om Franklin-ekspedisjonens skjebne ankom Storbritannia i 1854, da eventyreren John Rae kom i snakk med en gruppe inuitter under et opphold ved Pelly Bay i det nordligste Canada.

Inuittene fortalte Rae at de fire år tidligere hadde truffet en gruppe på 40 syke og uthungrede menn som trakk en jolle og et par sleder etter seg. Senere hadde de innfødte støtt på vel 30 døde sjømenn som lå stivfrosne i telt og under en jolle som var snudd på hodet i et desperat forsøk på å holde varmen.

Rae kjøpte flere gjenstander av inuittene, blant annet astronomiske instrumenter og en medalje som hadde tilhørt Franklin.

John Raes skremmende oppdagelser fikk Franklins kone til å betale for enda en leteekspedisjon. Da denne ekspedisjonen nådde King William Island i 1859, fant de skjeletter av besetningsmedlemmene fra både HMS Terror og HMS Erebus.

Mest oppsiktsvekkende var funnet av et dokument signert av Francis Crozier, kapteinen på HMS Erebus. Dokumentet var datert 25. april 1848 og beskrev hvordan begge skipene hadde blitt forlatt etter å ha vært frosset fast i isen siden september 1846, og at de 105 overlevende planla å begi seg sørover.

Særlig et notat i margen av dokumentet var slående. Her sto det: “Franklin døde 11. juni 1847”.

Inuitt ga tips til toppforskere

Funnet av HMS Erebus i 2014 fikk etaten Parks Canada til å intensivere søket etter HMS Terror, og to år senere, 3. september 2016, fant de til slutt det de lette etter.

Utenfor King William Island i det nordlige Canada fanget forskningsskipet Martin Bergmann plutselig noe på sin sidescan- sonar. Adrian Schimnowski, som ledet ekspedisjonen, trodde ikke sine egne øyne da skipets undervannskameraer avslørte hva det var det iskalde vannet gjemte på.

Like under Schimnowski og besetningen hans åpenbarte skips vraket av HMS Terror seg. 170 år med leting var over.

Til tross for at forskningsskipet var fylt til ripa med toppmoderne teknologi, var det noe så gammeldags som et pålitelig tips fra en inuitt som brakte forskerne på sporet av Franklins skip.

Seks år tidligere, i 2010, hadde den lokale jegeren Sammy Kogvik «sett noe merkelig stikke opp fra isen» på vei hjem til Gjoa Haven. Da Martin Bergmann la seg for anker ved Gjoa Haven i 2016, fortalte Kogvik om funnet, og det kanadiske letemannskapet bestemte seg å legge om ruten og sjekke inuittens tips.

På grunn av Sammy Kogviks opplysninger ble et av de største mysteriene i sjøfartens historie løst. Men det var slett ikke første gang den innfødte befolkningen i Arktis hadde kastet nytt lys over sir John Franklins grusomme skjebne.

Spiste menneskekjøtt for å overleve

Franklins lik har aldri blitt funnet, og det er derfor fortsatt helt uvisst hva lederen av ekspedisjonen døde av – men det er ingen tvil om at både han og besetningen gikk en grufull død i møte.

Studier av skjelettene fra King William Øy viser at besetningen blant annet døde av blyforgiftning og skjørbuk. Og helt siden John Rae intervjuet inuittene ved Pelly Bay for mer enn 160 år siden, har det gått rykter om at de skipbrudne sjømennene måtte ty til kannibalisme for å overleve. Den gangen fortalte de innfødte at de hadde sett hauger av menneskeknokler som var brukket over på midten.

Opp gjennom 1980-tallet og 1990-tallet har flere arkeologer avdekket restene av likene under isen på King William Island. Knoklene viste tydelige tegn på knivmerker, noe som stemte overens med inuittenes beretninger.

Og i 2015 ga antropologene Simon Mays og Owen Beattie ut en oppsiktsvekkende rapport som viste at Franklin og mennene hans hadde satt tennene i døde matroser. Analysene viste at knoklene var knekt over flere steder og utsatt for høy varme.

Beattie og Mays konkluderte derfor med at besetningsmedlemmene kokte knoklene fra de avdøde sjømennene for å utvinne den næringsrike beinmargen.

Studiene kan ta mange år

Om Franklin og besetningsmedlemmene måtte ty til kannibalisme, kaster ikke funnet av HMS Terror nytt lys over. Derimot gir vraket et unikt innblikk i livet om bord på det myteomspunne skipet.

HMS Terror ble funnet 3. september 2016, akkurat 170 år etter at det skrudde seg fast i isen. Skipet lå på 24 meters dyp ved King William Island og var i forbløffende god stand.

I flere uker undersøkte en undervannsrobot utstyrt med HD-kameraer alt fra messa (skipets felles spiserom) til de enkelte kahyttene, inkludert kapteinens akterkahytt, der tre av de fire høye vinduene var helt intakte. I skipets proviantrom sto tallerkenene fortsatt på hyllene, og det eldgamle vraket gjemte også på to flasker vin, bokhyller og bord med åpne skuffer.

På den ene siden av dekket lå skipsklokken, og ved forstavnen pekte skipets seks meter lange baugspryd ut i det grumsete, iskaldet havet.

Med funnet av HMS Terror er det naturlig å tro at det siste kapittelet er skrevet i historien om Franklins fatale polarekspedisjon, som har holdt på interessen hos all verdens arkeologer, historikere og eventyrere i 170 år. Men det er ikke Adrian Schimowski så sikkert på:

“Historien har bare begynt. Det er så mye vi ikke har undersøkt i og omkring skipsvraket. Det kan godt ta flere år før vi kan si noe sikkert om hva som skjedde med Franklin og besetningen hans”.