Jakten på Nilens kilde

Året er 1857, og de to er sendt ut for å finne det som makthavere, lærde og modige menn har lett etter i over 2000 år: Nilens kilde – av samtiden utropt til å være “den største geografiske gåten siden oppdagelsen av Amerika”.

Burton jaktet på kilden

Midt på 1800-tallet hadde europeere utforsket det meste av kloden, men Afrikas indre var fullstendig ukjent land og døpt “det mørke kontinent”. Den største gåten var hvor Nilens enorme vannmasser kom fra, og eventyrere og vitenskapsfolk var nesten villige til gjøre hva som helst for å få løst mysteriet.

Først i jakten gikk Royal Geographical Society, et eksklusivt selskap for rike og eventyrlystne briter. Selskapet hadde allerede sendt ekspedisjoner til de arktiske områdene, og nå var turen kommet til Afrika.

Ansvaret for denne spesielle reisen hadde selskapet lagt på Richard F. Burton – en fargerik offiser fra det britiske East India Company. Burton snakket en rekke språk flytende og var vel bevandret spesielt i arabisk kultur og levevis.

Tidligere hadde han – til sine britiske kollegers store bestyrtelse – reist forkledd på en pilegrimsferd til Mekka. Burton spilte bevisst på det mørke utseendet sitt og dyrket imaget som de oppdagelsesreisendes enfant terrible.

På grunn av hans åpenbare intellektuelle evner valgte hans overordnede imidlertid å se gjennom fingrene med den eksentriske oppførselen hans.

Burtons valg av reisefølge var høyst uvanlig. John H. Speke var like lys og anstendig å se på som Burton var mørk og mystisk. Han var hardtarbeidende, pålitelig og “sløste aldri bort tiden sin eller stiftet gjeld”, som han skrev – kort sagt en viktoriansk mønsterborger.

De to mennene hadde også allerede hatt sin første uoverensstemmelse; et par år tidligere hadde de deltatt i den samme ekspedisjonen i Somaliland.

Her var de blitt angrepet av en krigersk stamme, og under kampen hadde Burton – ifølge Speke – antydet at han ville flykte, hvilket hadde rystet den rettskafne og ærekjære Speke.

Ble raskt uvenner

Alt syntes imidlertid å være i sin skjønneste orden da den rundt 200 personer store karavanen i 1857 satte ut fra øya Zanzibar utenfor østkysten av Afrika. Den første delen av ruten inn i landet var lett, for her hadde handelskaravaner med slaver og elfenbein for lengst tråkket stier i det strie gresset.

Dagsmarsjene var korte, og underveis hadde ekspedisjonen god mulighet til å supplere forsyningene ved å bytte varer med lokalbefolkningen. Av og til gikk Speke på jakt og kom tilbake med litt vilt til kvelds.

Idyllen varte imidlertid ikke lenge; de fine eslene som Speke og Burton hadde kjøpt på Zanzibar, begynte å dø. Bærerne deserterte i stort antall, og karavanen ble oppholdt i dagevis fordi lokale høvdinger krevde “kuhonga” – en avgift i form av for eksempel kveg eller perler – for å la den passere.

Da en voldsom regnskyll omdannet stiene til knedype gjørmepøler, gikk det helt galt. Etter disse strabasene ble både Speke og Burton hardt rammet av malaria.

I febervillelse så Burton syner i form av hekser og menn med hoder som vokste ut av brystet. Også Speke var hardt rammet, og feberen fikk den ellers så tilknappede mannen til å miste selvkontrollen.

Han raste for første – men ikke siste – gang over Burtons oppførsel i Somaliland. Burton ristet beskyldningene av seg. Speke måtte ha “skadet hjernen sin”, kommenterte han.

Det gamle naget hadde nå boblet opp til overflaten, og de to begynte å gå hverandre på nervene. Burton var irritert over at Speke ikke interesserte seg nok for fremmede skikker og språk, mens Speke klaget over at Burton ikke ble med ham på jakt. “Kaptein Burton er ingen jeger. Han stanser ikke for å skyte,” bemerket han skarpt.

Rykter om stor innsjø

Etter å ha vært på farten i nesten fem måneder vaklet mennene den 7. november 1857 inn i byen Kazeh (nå Tabora i Tanzania). De led av både malaria og dysenteri og var i en sørgelig forfatning.

I Kazeh, som den gang var hovedsete for de arabiske kjøpmennene i området, fikk de god pleie, og vertene disket opp med geitekjøtt, ris og grønnsaker, krydrede kaker og kaffe av fineste kvalitet. Burton hadde det som fisken i vannet, og han nøt oppholdet i fulle drag.

Kjøpmennene fortalte om en enorm innsjø nord for byen, som skulle være stedet der Nilen hadde sitt utspring. De fortalte også om høye fjell med snø på, som de kalte “Månefjellene”.

Speke begynte straks å fantasere om å utforske området, men ekspedisjonslederen Burton nektet å fravike den fastlagte reiseplanen, så de fortsatte mot vest som planlagt.

Etter et par måneder kom Burton og Speke – som de første hvite menn – til den store, smaragdgrønne Tanganyikasjøen. Begge mennene var beveget, og Burton mente at her måtte Nilens kilde kunne finnes.

Etter mer enn tre måneders grundig leting måtte de imidlertid gi opp uten å ha funnet noen elv som fløt nordover fra sjøen. Det fuktige og kalde været hadde begynt å tære på helsen, og slukøret vendte de tilbake til Kazeh.

Mens Burton nøt å være tilbake hos de arabiske kjøpmennene og arbeide med de vitenskapelige rapportene sine, ble Speke snart rastløs – han ville dra nordover for å lete etter den store sjøen som kjøpmennene hadde fortalt om.

Burton ville imidlertid ikke forlate Kazeh – ifølge Spekes reisebeskrivelser var han for syk til å reise, men Burton selv påsto at han hadde andre oppgaver å ta seg til. Det endte med at Speke dro av gårde uten Burton.

Sjøen ble ikke undersøkt

Etter nok en utmattende reise nådde Speke den 3. august 1858 frem til den enorme sjøen han hadde hørt om.

Synet som møtte ham var som en åpenbaring; “Jeg tvilte ikke lenger på at sjøen for mine føtter måtte være opphav til elven hvis kilde så mange har spekulert over og lett etter,” skrev Speke, som ga innsjøen navnet Victoria­sjøen etter den britiske dronningen.

Speke var så sikker i sin sak at han ikke tok seg tid til å undersøke området nærmere. Han oppholdt seg bare ved innsjøen i tre dager før han snudde.

Månefjellene sto i veien

En tidlig morgen i september var han tilbake i Kazeh, og over morgenkaffen fortalte han Burton at han “kjente seg sikker på” at han hadde funnet Nilens kilde. Dermed var det slutt på matroen, for Burton hisset seg opp og begynte å protestere.

Han anklaget Speke for å uttale seg på sviktende grunnlag – men noterte likevel senere partnerens observasjoner i dagboken sin. Samtidig sørget han for å tegne inn “månefjell” – som Burton bare kjente fra de arabiske kjøpmennene – like nord for Victoriasjøen.

Dette irriterte Speke, som selv var blitt beskyldt for løsaktig omgang med fakta. Dirrende av innestengt raseri skrev han i dagboken sin: “Og han sørget selvfølgelig for å avskjære sjøen min fra Nilen med månefjellene sine.”

Sammenbitte bega de to mennene seg mot kysten for å komme seg hjem til England og fortelle om reisen. Snart ble forholdet så anspent at de inngikk en pakt om ikke å nevne Nilen overhodet under reisen.

De hadde uansett ikke mange krefter til å snakke, for begge var så utmattet av varmen og sykdom at de måtte bæres det meste av veien. Turen endte i Aden (i dagens Jemen), og her skiltes – i mer enn en forstand – deres veier.

Ifølge enkelte overleveringer lovet Speke ved avskjeden høytidelig at han ikke skulle presentere ekspedisjonens funn for Royal Geographical Society i London uten Burton. Ingen vet imidlertid om Speke noensinne avla et så entydig løfte.

Det som imidlertid er klart, er at Speke satte foten på engelsk jord 8. mai 1859. Og at han straks gikk til Royal Geographic Society for å fortelle at han hadde funnet Nilens kilde.

London kokte nesten over av begeistring, og – ifølge Speke – hadde selskapets president sett anerkjennende på ham og sagt: “Speke, vi må sende Dem av gårde igjen.” Planleggingen av en ny ekspedisjon ble straks satt i gang – denne gangen med Speke som leder.

Fjorten dager senere dukket Burton opp – rasende over at Speke hadde overtatt scenen. Ikke engang gullmedaljen som Royal Geographical Society tildelte ham få dager etter ankomsten, kunne blidgjøre Burton, som fikk en klar følelse av at de fleste i selskapet syntes de utførlige rapportene hans om Tanganyikasjøen var uendelig kjedsommelige.

Det var et hardt slag for den ærekjære Burton. Han gikk straks i gang med å motarbeide sin tidligere reisefelle.

Burton: Vi lette ikke etter Nilen

Burtons bok “The Lake Regions of Central Africa”, som kom ut året etter, er både en utførlig reisebeskrivelse og et kaldblodig karakterdrap på Speke. Han omtales konsekvent som “my companion” – et uttrykk som har en nedlatende klang – og det er bare i forordet og en eneste gang mot slutten av boken at Speke omtales i mer nøytrale vendinger.

Gjennom resten av boken fremstilles han som latterlig, inkompetent og – til tider – på randen av sinnssykdom; han faller av eselet, klusser med måleinstrumentene og forstår ikke den lokale befolkningen.

Mest av alt er han en stakkar, og Burton henger seg særlig opp i en øyelidelse som forhindrer Speke i å “observere korrekt”. Bokens lesere kan ikke være i tvil om at Spekes forfatning gjør ham helt ute av stand til å finne Nilens kilde.

Og, sier en bitter Burton for å helgardere seg; Nilens kilder var slett ikke målet for ekspedisjonen. “Enhver oppdagelsesreisende nå om dagen sies jo å ha dratt av gårde for å lete etter Nilens kilder, og når han kommer hjem uten å ha funnet dem, bedømmes ekspedisjonen hans – uansett resultater – som en fiasko.”

Speke tilbake til Afrika

Før Speke rakk å legge ut på sin andre ekspedisjon til Victoria­sjøen, ble striden med Burton ytterligere trappet opp. Kostnadene ved Afrika-reisen var blitt større enn ventet, og de to mennene ble ikke enige om hvordan utgiftene skulle fordeles.

Like før avreisen forsøkte Speke seg med et forsoningsbrev, men Burton var steil og skrev at alt annet enn kjølig høflighet mellom de to ville være “usmakelig”.

Etter å ha blitt avvist reiste Speke på ny til Afrika, denne gangen med en skotsk kaptein ved navn James Grant som ledsager. Den anonyme og underdanige Grant passet bedre til Spekes temperament, og de hadde så vidt man vet ingen kontroverser seg imellom på turen.

Den 21. juli 1862 så Speke omsider det stedet som i årevis hadde opptatt de fleste av hans våkne timer: “Endelig sto jeg ved Nilens bredd; et vakrere landskap kan man ikke tenke seg,” skrev han i dagboken sin.

På vei oppover Nilen kunne han endelig telegrafere til London: “Alt vel; vi befinner oss på 14 grader 30 minutter nordlig bredde, på Nilen; og Nilen er kartlagt.”

Burton til angrep

Det var overhodet ingenting som var kartlagt, mente Burton, som straks satte inn et nytt frontalangrep mot sin gamle makker. Speke hadde ikke tatt seg tid til å undersøke området ordentlig, og observasjonene hans hadde ingen vitenskapelig gyldighet, mente Burton, som parallelt forsøkte seg med mindre fine metoder.

I avisen “The Morning Advertiser” iverksatte en av tilhengerne hans et angrep på Speke, hvor han – kraftig bifalt av Burton – latterliggjorde Spekes undersøkelser.

Med det vitenskapelige samfunnet splittet bestemte British Association for the Advancement of Science – også en av tidens store vitenskapelige organisasjoner – seg for å avklare spørsmålet en gang for alle ved å la Burton og Speke møtes og debattere teoriene sine.

Møtet skulle holdes 16. september 1864, og de to møttes dagen før på podiet der debatten skulle finne sted. Ifølge en beskrivelse fra Burtons kone så Speke på dem med et sørgmodig og perplekst uttrykk i øynene, hvorpå ansiktet hans ble som forsteinet.

Så utbrøt han: “Jeg holder ikke ut lenger,” og stormet ut. Neste dag fikk de vite at han var drept av et vådeskudd under en jakt.

Hardnakkede rykter ville ha det til at Speke hadde tatt sitt eget liv fordi han fryktet duellen med sin veltalende og skarpe motstander.

Den bitre striden med Burton og det mystiske dødsfallet kastet lenge skygger over Spekes bragder. Først langt senere – etter at Henry Morton Stanley omhyggelig hadde undersøkt både Victoria- og Tanganyikasjøen – var vitenskapelige kretser klare til å anerkjenne at Speke hadde hatt rett; Nilen hadde sitt utspring ved Victoriasjøen.