På de farefulle reisene i ukjente farvann tegnet Cook nøyaktige kart over blant annet New Zealand.

© Granger Collection/Bridgeman/National Maritime Museum
Utforskning - Oppdagerferder

James Cook kartla verden med tre farefulle sjøreiser

Som sønn av en griserøkter var James Cook en usannsynlig kandidat til en karriere i den britiske marinen. Men et unikt talent som karttegner, sjømann og navigatør brakte ham til fjerne strøk på kloden, og gjorde ham til en av historiens største oppdagelsesreisende.

Hvis James Cook hadde trodd at livet i marinen bare handlet om makt og ære, fikk han seg en stygg overraskelse. Sett utenfra var orlogsskipet Eagle en hederlig representant for de beste britiske marinetradisjoner. Men under dekk var virkeligheten en annen.

En dunst av svette, urin og mugg møtte Cook da han kom inn i det dunkle rommet. Mens øynene vendte seg til mørket, så han vrimmelen av sjøfolk som drakk, bannet og spilte kort. 400 mann stuet sammen i buken på Eagle. Slik kom livet til å være de neste månedene. Fra nå av var hjemmet hans en hengekøye.

Slik var livet i Royal Navy, men det at Cook først i 1755 opplevde et orlogsskip fra innsiden, var temmelig uvanlig. Han var 27 år – en høy alder for en menig sjømann. Og i motsetning til de fleste som ville gjøre karriere i marinen, stammet han ikke fra en fin familie.

Da James Cook ble født i 1728, antok de fleste at han skulle bli gårdsarbeider som sin far, men den unge James ville heller gå sine egne veier.

På skolen – der farens arbeidsgiver sørget for at han ble innskrevet – arbeidet han hardt, men han var kjent som en enstøing, og da han fylte 17 og skolegangen var over, pakket han sakene sine og bega seg ut på landeveien. Vekk fra bondelandet.
Ut mot havet.

I fiskerbyen Staithes fikk Cook læreplass hos en kjøpmann. Arbeidet hans var å sette på plass varer, veie kjøtt og skjære ost, men han kastet lange blikk etter fiskerne som kom innom butikken.

Han lengtet etter havet, og om natten terpet han geografi, astronomi og matematikk. Etter halvannet år i lære dro Cook til havnebyen Whitby ikke langt unna. Her fikk han hyre på en kullbåt.

På båten omsatte han bøkenes teori til praksis, og ble en habil navigatør. Cook steg raskt i gradene, og en dag tilbød båteieren ham å bli kaptein på et av rederiets skip. Men Cook takket høflig nei.

På havnen og i kneipene ved Themsen hadde han lyttet til beretninger om fjerne strøk og eksotiske folkeslag, og han konstaterte at Royal Navy var stedet for en mann som søkte eventyr og ære. Snart befant han seg i Eagles illeluktende indre, på vei over Atlanteren.

En annen verden

Livet i marinen var helt annerledes enn livet på kullbåten. Skipene var overfylte og inngrodd med skitt, og disiplinen knallhard, men Cook arbeidet hardt og var vant til å tilpasse seg nye forhold.

Han sto på, og kapteinen oppdaget snart hans vitenskapelige teft og evner som sjømann, så Cook ble utdannet kartograf. En ting sto imidlertid i veien for en karriere: Offiserer kom vanligvis fra den britiske overklassen, og en manglende stamtavle var et alvorlig handikapp.

Men Cook arbeidet ufortrødent videre. Etter en tid ble han skipsfører med ansvar for navigasjon og mannskap – den høyeste stillingen en mann med hans sosiale bakgrunn kunne forvente å oppnå. Men Cook hadde større planer. Og i 1759 – fire år etter at han første gang gikk om bord på Eagle – kom sjansen.

Tjenesten i marinen hadde brakt Cook til Canada, der sjuårskrigen raste. Storbritannia og Frankrike kjempet om makten i de nordamerikanske koloniene. Britene hadde trengt dypt inn i Canada, men sto fast utenfor Quebec ved elva Saint Lawrence, et strategisk knutepunkt kontrollert av franskmennene.

Britene kjente ikke området godt nok til å kunne snike seg inn på fienden. Cook fikk derfor i oppgave å undersøke elvebredden i ly av nattemørket, slik at britene kunne finne et sted å landsette soldater.

Oppdraget ble en stor suksess. Bevæpnet med Cooks detaljerte kart gikk britene i land, og få dager senere var franskmennene feid ut av Quebec.

Cook mottok en klekkelig bonus fra kongen, og ble sendt hjem. Med pengene i lommen dro han til London, giftet seg med kjøpmannsdatteren Elizabeth Batts og stiftet hjem. Men sjømannen ville til sjøs igjen, og uroen i de amerikanske koloniene ga ham sjansen.

Kolonienes ønske om selvstendighet gjorde det nødvendig for det britiske imperiet å finne nytt land, og derfor fikk drømmen om å finne det sagnomsuste “sørlige kontinent” ny næring. Admiralitetet var oppsatt på å legge beslag på kontinentet før rivalene, og bestemte seg for å sende ut en ekspedisjon.

John Montagu, som var jarl av Sandwich, og Joseph Banks, en ivrig botaniker og medlem av Storbritannias vitenskapsselskap, Royal Society, ble enige om at de skulle finne en leder som ikke var for høyt på strå, og som derfor lett kunne imponeres og dikteres.

Så kunne Banks overta kommandoen og i kongens navn gjøre krav på det sørlige kontinentet. Cook – dyktig skipsfører, blendende navigatør og ærgjerrig oppkomling – var det ideelle valget.

Cook vokste opp under beskjedne kår i landsbyen Great Ayton i Midt-England.

© Captain Cook Birthplace Museum

Kullbåt ble ekspedisjonsskip

Aldri før hadde en enkel skipsfører blitt valgt til et så viktig oppdrag. Cook var både glad og smigret, men avslo likevel admiralitetets forslag om å stille en 24-kanoners fregatt til rådighet.

I stedet insisterte han på å seile i en bred, flatbunnet bark av den typen han hadde brukt til å frakte kull. Admiralitetet ga etter, kullbåten Earl of Pembroke ble til ekspedisjonsskipet HMS Endeavour, og Cook la ut på sin første reise.

“Jeg vil reise så langt som jeg tror noe menneske kan komme,” skrev Cook i dagboken sin. Det ønsket ble oppfylt, og hans to første reiser var til og med særdeles vellykkede.

Ikke bare fikk han kartlagt tusenvis av kilometer kyst. Han avlivet også myten om et sørlig kontinent. I tillegg fant han en måte å beregne lengdegrader på, og ved å forsyne besetningen med variert kost, holdt han skjørbuken på avstand.

Samtidig viste han stor forståelse og interesse for fremmede folkeslag. Cook engasjerte seg i språk og levevis hos Stillehavets folkeslag, og opptegnelsene hans og vurderingene av hvordan de ulike folkene var beslektet med hverandre, var et pionerarbeid som la grunnlag for antropologisk forskning.

Men på den tredje reisen hadde Cook endret seg. Den før så forståelsesfulle kapteinen var hard mot folkene sine, og behandlet de lokale dårlig. Under et sammenstøt med lokalbefolkningen på Hawaii gikk det galt. Cook ble drept.

Historikere strides om hva som forårsaket den oppsiktsvekkende endringen i James Cooks personlighet. Men en ting er imidlertid alle enige om: Bondegutten fra Yorkshire er blant historiens aller største oppdagelsesreisende.

Den første reisen (1768-1771): Ekspedisjonen satte New Zealand på verdenskartet

En klar fullmåne kastet lys over bølgene da James Cook 18. september 1768 la ut fra Madeira. Endeavour var tungt lastet med proviant, men Cook hadde allerede planlagt hvor de kunne få tak i mer mat. Det gjaldt å ta høyde for alt, for ingen visste hvor reisen gikk.

Det første stoppet var ingen hemmelighet. Turen gikk til Tahiti, der vitenskapsfolk skulle iaktta Venus' passasje foran solen – en sjelden begivenhet som ville gjøre astronomer i stand til å regne ut avstandene i solsystemet.

Tahiti var blitt oppdaget et år tidligere, og i sjømannskneiper gikk ryktet om at billige gaver kunne lokke øyas lokale skjønnheter med på hva som helst. Mannskapet gledet seg til å etterprøve ryktet.

Vel fremme kastet Cook seg ivrig over studier av de lokales levevis, og etter observasjonene av Venus åpnet han det forseglede brevet som inneholdt neste ordre.

Den gikk kort og godt ut på å lete etter kontinentet mange mente fantes nær Sørpolen, kartlegge New Zealand, for så å seile så langt motet rakk. Cook var ivrig. Nå kunne den virkelige oppdagelsesreisen omsider begynne.

Cook gikk i land på Australias østkyst ved Botany Bay, der Sydney ligger i dag.

© Getty Images

New Zealand – to øyer

Denne delen av verden var stort sett ikke kartlagt, og i overensstemmelse med ordren seilte Cook sørover til 40. breddegrad for å lete etter det sørlige kontinentet. Han fant imidlertid ingenting, og seilte i stedet mot kysten av New Zealand.

Det man antok måtte være en øy, ble oppdaget av europeere 126 år tidligere, men var stort sett ikke kartlagt. Cook brukte seks måneder på å tegne opp kystlinjen, og oppdaget til sin store overraskelse at New Zealand ikke er en, men to øyer. Stredet mellom øyene heter i dag Cooksundet.

I juni 1770 gled Endeavour langs Australias østkyst og ut på det åpne havet. Nesten to år var gått, og nå var skipet endelig på vei hjem igjen.

Cook hadde sett en rekke småøyer i området, og for sikkerhets skyld hadde han loddet dybden. Ved nattetider gikk han trygt til køys, men Cook hadde knapt lukket øynene før det gikk et drønn gjennom skipet.

Forskrekkede sjøfolk veltet ut av køyene og fant raskt årsaken: Endeavour hadde støtt på det uoppdagede Great Barrier Reef – et enormt rev langs østkysten av Australia.

Cook hadde nær mistet skipet sitt, men mennene fikk reparert skadene med seilduk og tauverk, slik at hjemreisen kunne fortsette. Litt mer enn et år senere – etter i alt 1074 dager til sjøs – kunne Cook legge Endeavour til ved Dover og presentere kartene sine for admiralitetet.

Der det før hadde vært hvite flekker, kunne man nå se kystlinjen til en rekke øyer. Cook hadde lagt de første brikkene i Stillehavets store puslespill.

Den andre reisen (1772-1775): Cook kom lengst mot sør

Året var 1772, og Cooks andre reise hadde vart i tre måneder. Ekspedisjonens skip, Resolution og Adventure, lå for anker ved sørspissen av Afrika, og mannskapet hvilte ut før neste etappe.

De hadde hardt arbeid i vente, for Cook var på vei mot Stille-havet. Han skulle endelig bekrefte, eller avkrefte, eksistensen av et ukjent, frodig kontinent i sør.

Ikke bare naturen, men også tiden var mot Cook, som hadde fått skarp konkurranse.

Franskmennene hadde ingen planer om å la britene stikke av med alle kolonier som måtte være igjen, og spanjolene, som ikke hadde glemt fordums storhet, hadde også kastet seg inn i kappløpet. Hvis britene skulle være de første til å nå Terra Australis Incognita, var det ingen tid å miste.

Sprit holdt sjømenn varme

Snart meldte kulden seg. Den sivet inn gjennom skipsskrogene, smøg seg opp i mennenes køyer og fikk garvede sjøfolk til å hakke tenner. “Tåke, sludd, snø, riggen dekket av is, og luften svært kald,” skrev Cook i loggboken.

Mennene drømte om sydhavsøya som de håpet reisen ville ta dem til, men de beklaget seg ikke.

Mange av dem hadde også vært med på Cooks første reise, og var dypt lojale overfor mannen som var kjent for å behandle sine folk anstendig, sørge for ordentlig mat, og som sjelden brukte pisken. Kapteinen ga til og med mennene et glass brandy hver morgen til å varme seg på.

På Påskeøya målte Cooks mannskap opp de mystiske steinstatuene.

© Polfoto/Corbis

Da de to skipene i januar 1773 – kanskje som de første i historien – gled inn over den sørlige polarsirkelen, ble Cook forvirret. Hittil hadde vitenskapen ment at saltvann ikke kunne fryse, men de tykke flakene av pakkis som samlet seg rundt skipet, sa noe annet.

Da Cook samtidig så pingviner på isen, ble han overbevist om at det var land i nærheten. Besluttsomt styrte han Resolution inn i den tette pakkisen. Men isen lukket seg mer og mer rundt skipet, og kapteinen måtte snu stavnen mot nord. Skipet var da bare 90 kilometer fra kysten av Antarktis.

Cook forsøkte gjentatte ganger å komme lenger mot sør. Ivrig speidet han etter passasjen som ville tillate ham å navigere gjennom landskapet av pakkis og isfjell. Proviantbeholdningen var lav, og sjøfolkene fikk bare to tredjedels rasjon. Kulden tæret på kreftene. Cook nektet å gi opp, men 30. januar 1774 måtte han trekke seg. Isen var ugjennomtrengelig.

I et siste forsøk undersøkte ekspedisjonen farvannet sør for Afrika. Flere oppdagelsesreisende mente at de hadde sett land her, og at det måtte være det sørlige kontinentet. Etter noen dager støtte han på en liten forblåst øy med bratte klipper og pingviner som vraltet omkring.

“Ikke et tre eller en busk var å se, ikke engang en som var stor nok til å bruke som tannstikke,” noterte han. Dermed konkluderte han med at det sørlige kontinentet måtte være en myte. Hvis det eksisterte lå det under isen, og var altfor farlig å våge seg inn i, slo han fast.

“Jeg vil være så fri å si at ingen noensinne kommer til å våge seg så langt sør som jeg har gjort,” skrev han før han satte kursen mot England.

Den tredje reisen (1776-1780): Jakten på Nordvestpassasjen endte tragisk

Skipet lakk. Under dekk piplet vannet inn. I kapteinslugaren lå Cook utmattet i køyen.

Kursen var nok en gang satt mot sør, og for tredje gang dro han ut for å finne nytt land til kong Georg 3. Skipet, Resolution, var det samme som sist, og mange av folkene hadde vært med ham før. Likevel var ingenting slik det pleide.

Den kaptein Cook som stevnet ut fra England i juli 1776, ville hatt mer nytte av et kuropphold enn en ny oppdagelsesferd. Siden hjemkomsten etter sin andre reise hadde han hatt det travelt med møter og med å forberede reiseskildringene sine, som snart skulle utgis. Derfor hadde han ikke engang hatt tid til å foreta en prøveseilas.

Det fikk han unngjelde for nå. Flere ganger måtte Resolution søke havn for å bli reparert, og først våren 1778 begynte Cooks leting etter Nordvestpassasjen.

Forholdene ved Alaska var håpløse. Farlige understrømmer kastet skipene rundt i sjøen, og de endeløse buktene og vikene ga stadig falske løfter om at passasjen ventet rundt neste landtange. Modig krysset Cook de isfylte farvannene, men høsten 1778 måtte han gi opp.

Det minket kraftig på proviantbeholdningen, og han ville ikke risikere å bli sittende fast i isen. Ekspedisjonen stevnet mot sør for å tilbringe vinteren i langt varmere strøk.

Under håndgemeng på Hawaii ble James Cook drept av øyfolket.

© National Maritime Museum

På vei sørover støtte Cook på øya som de lokale kalte “O'Why'he”. I sju uker sirklet skipene rundt øya mens Cook kartla den og mannskapet fantaserte om de vakre kvinnene som ventet dem på land.

Omsider ble Cook ferdig, og på land fikk han en behagelig overraskelse: Lokalbefolkningen kastet seg i støvet foran ham og trodde at han var guden Lono.

Cook hadde sluttet å føre loggbok, så ingen vet hva han tenkte om tilbedelsen, men mye tyder på at han nøt den. Og det ble hans død. Da Cook igjen la til sjøs, knakk Resolution en mast, og skipet måtte gjøre vendereis.

Nå var ikke Cook lenger velkommen på øya. Tilbakekomsten viste at han bare var et menneske, og til og med hadde utnyttet øyboernes gjestfrihet.

Spenningen mellom europeerne og øybefolkningen steg, og det kom til klammeri. Nøyaktig hva som skjedde er uklart, men kapteinen ble i hvert fall dødelig såret av en kniv i ryggen.

Flere dager etter fikk besetningen utlevert restene av liket. Tynget ned av kanonkuler ble en kiste med Cooks jordiske levninger overgitt til det Stillehavet han hadde viet livet til å utforske. Ekspedisjonen fortsatte, men uten en av historiens største oppdagelsesreisende.

Les også:

Kultur

Derfor utfører newzealendere haka

2 minutter
Oppdagerferder

Spesialnummer: De største oppdagerferdene

2 minutter
Handel

Papegøye avslører ukjent handelsrute til Australia

2 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!