James Cook kartla verden på tre sjøreiser

Inne på bredden kastet menneskemengden seg ned på kne og strakte ut armene.

James Cook ble satt ved et alter mellom to gudelignende trefigurer, der de lokale ofret en gris for gjesten.

Kapteinen var lamslått, avslørte han i loggboken samme kveld på skipet. Mer fikk han ikke skrevet. Verken fra Hawaii eller noe annet sted i verden. Historikerne gjetter på at øyboerne trodde at James Cook var deres fruktbarhetsgud, Lono. Og kapteinen lot dem forbli i troen.

Det viste seg å være en fatal feiltakelse. Kealakekuabukten på Hawaii ble siste stopp for den berømte sjøfareren James Cook på den tredje av hans store oppdagerferder.

James Cook ble valgt til kaptein

15 år tidligere, i 1764, hadde James Cook blitt utvalgt av det britiske vitenskapsakademiet, Royal Society, til å lede et prestisjefullt vitenskapelig prosjekt: observasjon av venuspassasjen – et sjeldent fenomen der mennesket kan se planeten Venus gli forbi solen.

Ved å ta målinger under passasjen mente vitenskapsfolkene at de kunne bestemme avstanden mellom Jorden og Solen.

De hadde hatt sjansen til å studere fenomenet så sent som i 1761, men de hadde forkludret det og ikke fått gjort målingene.

Observasjonene skjedde nemlig for nær hverandre rent geografisk til at de kunne brukes til de ønskede beregningene.

Heldigvis bød neste mulighet seg allerede i 1769 – den siste sjansen på en menneskealder. Klok av skade skulle passasjen denne gangen observeres fra steder spredt over hele kloden, blant annet fra den sørlige delen av Stillehavet.

Ekspedisjonen hadde samtidig et hemmelig formål. Britene ville lete etter det sagnomsuste kontinentet Terra Australis Incognita, som grekeren Klaudios Ptolemaios hadde beskrevet i sitt verk Geographia fra antikken om verdens geografi. Vitenskapsfolk forestilte seg at det sørlige kontinentet var større enn noe annet. Det strakte seg mellom Indiahavet og Sør-Amerikas Kapp Horn og huset over 50 millioner innbyggere.

Hvis britene ble de første til å oppdage kontinentet, ville det åpne uante politiske, militære og økonomiske mulig­heter og gi dem nye handelsveier.

Ivrige eventyrere hadde allerede i flere århundrer pløyd havene på sørlige breddegrader for å finne Terra Australis Incognita.

Men de fleste av turene bar preg av manglende systematikk slik at den sørlige delen av kloden og Stillehavet fremdeles stort sett var ukjent territorium.

Den rette kandidaten til å lede en vitenskapelig ekspedisjon til Sydhavet måtte både være en mester i navigasjon og ha militær erfaring.

På de store havene og øyene langt, langt borte fra Europa lurte det nemlig pirater og fiendtlige innfødte.

Etter forhandlinger ­mellom marinen og Royal Society, som helst ville hatt en annen kandidat til jobben, falt valget på 38 år gamle James Cook.

Kjøpte inn kullskip

Militærmannen James Cook var dreven til sjøs og hadde kartlagt store deler av den nordamerikanske kysten samt elvene på kontinentet – bl.a. den hittil ukjente St. Lawrence River til Québec i Nord-Amerika, der han også hadde vært med på å beseire franskmennene i sjuårskrigen.

Som nyutnevnt leder av toktet sendte James Cook til alles overraskelse bud etter et kullskip fra Whitby. Oppdagerne dro vanligvis ut i en av marinens elegante fregatter.

Men Cook valgte de mer klumpete kullskipene til alle sine reiser. Far­tøyene stakk ikke så dypt ned i sjøen som andre store skip; bunnen var flat, så skipet kunne seile nærmere land uten risiko for å støte på rev eller grunn.

Men viktigst av alt var det at kapteinen kjente kullskipene ut og inn. I ni år hadde de vært hans hjem da han som ung mann fra beskjedne kår fraktet kull fra Whitby.

I april 1768 kom det skitne Earl of Pembroke til marinens skipsverft ved London.

Skroget skulle forsterkes, og på dekk boltet håndverkerne fast 12 kanoner. Den siste delen av forberedelsene var å omdøpe skipet til det mer prangende navnet Endeavour – streberen.

Under forberedelsene kom en annen engelsk oppdager, Samuel Wallis, hjem fra en jordomseiling.

Sjømannen var en levende bok av eventyr om en paradisisk øy med vakre kvinner og et tilbakelent liv i strandkanten midt i den sørlige delen av Stillehavet.

Royal Societys medlemmer spisset ører, for øya lå nøyaktig der de ønsket å observere venuspassasjen.

Til ære for den britiske kongen hadde Wallis kalt øya for Kong Georges øy; på de lokales språk het den Tahiti. Snart la Endeavour ut fra England og satte kursen sørover for å krysse Atlanteren, seile sørover rundt Kapp Horn og deretter vestover mot Tahiti.

Endeavour nådde paradisøya Tahiti

”Vi hadde ikke før kastet anker i Royal Bay, før de innfødte kom seilende i kanoene sine med kokosnøtter, som lot til å være svært verdifulle for dem,” skrev James Cook i loggboken sin den 13. april 1769, da Endeavour kom fram til Tahiti.

Stemningen om bord var elektrisk. Sjømennene hadde vært nesten åtte måneder underveis – to måneder mer enn forventet fordi de portugi­siske myndighetene i Rio de Janeiro hadde mistenkt Endeavour for å være et piratskip, og derfor hadde de holdt igjen fartøyet. Heldigvis var det fremdeles sju uker til venuspassasjen.

James Cook kjente litt for godt til sjømennenes utilregnelige lune etter flere måneder til sjøs og tok ingen sjanser. Han staket derfor ut en rekke strenge regler for besetningen.

Alle var forpliktet til å behandle de lokale vennlig og med ”all tenkelig medmenneskelighet”. Ikke en gren måtte skjæres fra et tre uten en avtale med en høvding.

Bare utvalgte fikk lov til å handle med lokal­befolkningen, og mennene måtte kontinuerlig holde nøye vakt med lasten om bord på skipet.

Tahitierne hadde ikke metall av noe slag, så selv små kniver og spiker hadde enorm verdi for lokalbefolkningen. Kapteinen hadde til sin gru hørt beretninger om hvordan sjømenn fra andre ekspedisjoner hadde solgt spiker for sex helt til skipene holdt på å falle fra hverandre.

Reglene han satte opp, skulle sikre ekspedisjonens videre ferd i tillegg til at den skulle motvirke den verste prostitusjonen.

Han visste likevel godt at han ikke kunne hindre sex mellom sine menn og de lokale skjønnhetene. Men han hatet det og gjorde alt for ikke å oppmuntre til intime forhold.

James Cook visste utmerket at mange sjømenn gikk rundt med syfilis og gonoré som de dermed overførte til de intetanende øyboerne, som døde av sykdommene.

Hvis ikke sjømennene fulgte reglene hans, ville de bli straffet hardt med pisk, bøter eller det som svarte til ”forseelsens natur”, skrev han. Kapteinen var hard, men rettferdig.

Reglene var like for alle. En dag forsvant 20 pund med spiker fra skipets lager, og en av sjømennene ble funnet med svulmende lommer. James Cook tildelte ham turens hittil strengeste straff, 24 piskeslag.

Lokalbefolkningen stjal daglig fra ekspedisjonen, og derfor konfiskerte James Cook alle de kanoene han kunne finne, og truet med å brenne dem hvis ikke de lokale leverte tilbake tyvegodset.

Sjømenn hygget seg med øyas kvinner

Til alles overraskelse var ikke alle øyboerne så imøtekommende som de sjøfarendes beretninger hadde fortalt. Kanskje var de leie av de europeiske besøkene. På få år hadde både Samuel Wallis’ og en annen oppdager, Louis Antoine de Bougainvilles, sjømenn husert på Tahiti.

Et av bevisene for utskeielsene deres var en blek baby med europeiske gener som en av de lokale kvinnene viste fram mens hun bad om kompensasjon for sin gjestfrihet.

James Cook skjerpet reglene umiddelbart. Og for å holde sjømennene på stram line satte han dem straks i sving med å bygge Fort Venus, som skulle huse vitenskapsmennene under observasjonen av venuspassasjen.

Først etter to ukers slit fikk sjømennene en halv fridag – som langt de fleste benyttet til å sjarmere de lokale kvinnene. En av offiserene, som også hadde seilt med Wallis’ ekspedisjon få år tidligere, noterte at kvinnene var ”svært vennlige på alle måter, akkurat som de var da vi var her sist”.

Det samme opplevde en av vitenskapsmennene på ekspedisjonen, botanikeren Joseph Banks. Han fikk besøk av en tahitisk mann og to unge kvinner.

Mannen bredte ut et teppe på bakken. Kvinnene danset på det mens de kastet klærne. Oppvisningen signaliserte at skjønnhetene var til fri avbenyttelse for Banks, som gladelig tok imot.

Banks’ assistent og tegner, Sidney Parkinson, skrev i sin journal:

”Det meste av besetningen har fått seg midlertidige koner som de skifter imellom. En nytelse som selv de dydigste europeerne ustraffet tillater seg. De fremmede himmelstrøkene har ledet sjømennene i fordervelse, og det som anses som synd i Europa, er en uskyldig tilfredsstillelse her.”

Verken når det gjaldt kvinner eller materielle ting, kjente tahitierne til privat eiendomsrett. Alt tilhørte ingen.

Når spiker, dolker og tobakksesker forsvant fra skipet eller leiren, var det ikke av de lokales onde vilje, men fordi de ikke hadde begrep om at tingene tilhørte ekspedisjonens menn. James Cook kunne ofte bare etterlyse sakene hos den lokale høvdingen for å få dem tilbake.

Vennskapet med de lokale brast

Kapteinen ble derfor rasende da en vakt på fortet en dag skjøt og drepte en lokal som hadde tatt et gevær. Han fikk det travelt med å gjenskape forholdet til øyboerne, men mistet like etter selv tålmodigheten.

Kvadranten – et viktig og uerstattelig måleinstrument til observasjon av venuspassasjen – hadde en morgen forsvunnet.

De hjelpsomme høvdingene forklarte at tyven hadde dratt til den andre siden av øya. Kapteinen og et følge av offiserer tok opp jakten med en gang og fant kvadranten til slutt.
Da de kom tilbake til fortet om kvelden, var alt kaos.

Et par offiserer hadde utnyttet en taktikk som Cook også brukte når de lokale stjal.

Den gikk ut på å ta den viktigste høvdingen til fange og meddele øyboerne at han først ville bli sluppet løs når tyvegodset var levert tilbake.

Uten kapteinens strenge styring hadde kidnappingen gått litt for voldsomt for seg, og da han kom til fortet, ble han omringet av gråtende øyboere.

Han skyndte seg å løslate høvdingen, men de lokale var fremdeles bekymret, og det tok flere dager før stemningen var god igjen. Episoden var en lærepenge som viste at vennskapet med de lokale var basert på en skjør forståelse som lett kunne bringes ut av balanse.

Endelig kom dagen for observasjonen av venuspassasjen. Instrumenter og viten­skapsfolk sto klare på stranden. Men akkurat idet Venus skulle til å passere solen, drev disen inn over øya.

Både James Cook og viten­skapsfolkene gikk på den måten glipp av begynnelsen på begivenheten de hadde reist tusenvis av sjømil for å observere.

Da flokken igjen kunne se gjennom disen, var passasjen i full gang.

Vitenskapsfolkene fulgte den lille svarte flekken som vandret over solskiven i seks timer. Til slutt sammenlignet de resultatene sine, men dessverre var ingen av dem like. Obser­v­a­sjonen var mislykket, og James Cook skrev ikke mer om den i loggboken sin.

På tross av skjæringen og det anstrengte forholdet mellom gjester og øyboere syntes oppholdet på det tropiske og vennlige Tahiti som en drøm for sjømennene.

Det var derfor ikke med god vilje at de skulle forlate øya. Da Endeavour var klar til avgang, deserterte to sjømenn med sine nye koner. Først ville ikke øyboerne fortelle hvor de hadde tatt veien, men Cook benyttet seg igjen av taktikken med å ta høvdingen til fange. Like etter hadde han fått mennene sine tilbake på skipet der de ble straffet med piskeslag.

Jakten på sagnkontinentet

Ekspedisjonen startet på turens andre del: jakten på det mystiske kontinentet Terra Australis Incognita. James Cook var ikke selv overbevist om at kontinentet eksisterte – i hvert fall ikke i Stillehavet.

Med seg om bord hadde han en tahitisk prest og tjeneren hans, som var erfarne sjømenn og hadde seilt mye i Stillehavet. Ingen av dem hadde hørt om et stort kontinent i sør.

Kapteinen selv hadde heller ikke sett skyggen av land på sørlige breddegrader under seilasen fra Sør-Amerikas Kapp Horn til Tahiti. Men ordren hans hjemmefra var klar. Endeavour skulle undersøke havet mellom 35. og 40. breddegrad.

Rundt den 40. breddegraden slo været om. Kulden krøp inn gjennom plankene på skroget, og vindkastene pep i riggen.

James Cook ga opp å lete videre og satte igjen kursen nordover mot varmere himmelstrøk. I stedet startet han ekspedisjonens tredje og siste oppgave: å utforske det landet nederlenderne kalte New Zealand. Kanskje var det en del av Terra Australis Incognita.

I slutten av september så besetningen at det fløt klaser av tang i vannet – det første tegnet på land.

Få dager senere så de sjøfugler, og den 6. oktober ropte den unge skipsgutten Nicholas Young ”LAND I SIKTE!” fra toppen av masten.

I hori­sonten kunne mannskapet like etter skimte en åsrygg som James Cook straks døpte ”Young Nick’s Head”.

Viten­skapsmannen Joseph Banks noterte i sin loggbok at de hadde funnet det sørlige kontinentet, men kapteinen var skeptisk.

Hans talent for navigasjon fortalte ham at skipet ikke befant seg mange hundre kilometer øst for stedet som den reisende Abel Tasman 130 år tidligere hadde døpt New Zealand.

Åsene som de så foran seg, var trolig den andre kysten av landet. Hvis det hang sammen med det sagnomsuste Terra Australis Incognita, måtte New Zealand være en halvøy.

Ved å følge kysten sørover kunne James Cook lett bevise eller motbevise den teorien.

Skjøt krigerske maorier

Endeavours mannskap kastet anker ved en bukt, og James Cook gikk i land sammen med en gruppe av mennene sine.

Allerede fra skipet hadde de fått øye på en flokk innfødte på stranden, og de ville forsøke å snakke med dem.

Kapteinen var forsiktig, for området var beryktet for sine krigerske maorier.

Da han nærmet seg, kunne han se de innfødtes tatoveringer som dekket store deler av kropp og ansikt.

Maoriene forsvant inn i skogen, og de nyankomne fulgte etter.

Men ferden deres inn i villniset ble avbrutt av skudd fra stranden. James Cook og følget snudde og dro tilbake i hui og hast. En av maoriene lå død i sanden på stranden – skutt fordi han hadde prøvd å stjele en av ekspedisjonens båter. Det lovet ikke godt.

Trist beordret han alle mann tilbake til Endeavour*. Hans første møte med New Zealand hadde vært en katastrofe.

Neste morgen gikk Cook igjen i land. I håp om at de kanskje kunne snakke sammen hadde han medbrakt den tahitiske presten.

Maoriene sto samlet ved bredden, og da europeerne nærmet seg, kas-tet de seg ut i en stammedans med øynene mot himmelen og våpnene løftet truende over hodet.

På avstand ropte presten til gruppen, og til alles overraskelse forsto de hverand­re. James Cook ble likevel raskt klar over at maoriene ikke var ute etter vennskap.

Uten frykt nærmet 30 mann seg europeerne. En av dem kastet seg fram og fravristet et sverd fra en soldat.

På James Cooks ordre skjøt soldatene straks tyven, og deretter flyktet resten av de tatoverte krigerne.

På vei tilbake til skipet i bukten ble James Cooks menn møtt av seks sinte maorier i kanoer.

Presten prøvde å roe dem ned, men maoriene gikk til angrep med spyd og steiner. Europeernes geværer drepte tre av dem, mens de tre andre ble tatt til fange.
Om bord på Endeavour forsøkte kapteinen å rette opp miseren ved å gi fangene god mat og fine kahytter.

Da de virket fornøyde, brakte han dem håpefullt tilbake til stranden, der 200 maorier ventet på dem.

Takket være prestens talegaver greide de å levere tilbake fangene og komme tilbake til skipet uten flere kamper.

James Cook døpte bukten Poverty Bay, Fattigdomsbukten.

Det tok kapteinen et halvt år å utforske New Zealand.

Han seilte rundt hovedøyene og beviste at landet ikke var del av et større kontinent. Samtidig kartla han 4000 km kystlinje, mens forskerne fant over 400 nye plantearter før de satte kursen østover for å seile tilbake til England.

Ikke lenge etter støtte kaptein James Cook på enda et stykke land som han fulgte nordover noen dager før han kastet anker i en frodig bukt. Også der viste de lokale seg å være krigerske. Men ekspedisjonen hadde det likevel ikke travelt med å dra videre.

For det ukjente landet var et skattkammer av ukjente planter og sær-pregede dyrearter som vitenskapsfolkene tegnet og samlet eksemplarer av.

Dette måtte være selve Paradis, mente botanikeren Joseph Banks. Sjømennene hadde gått i land i Australia.

Jakten på kontinentet fortsatte

Selv om ferden i bunn og grunn hadde vært en fiasko, hyllet både marinen og Royal Society Cook som en helt da Endeavour kom hjem til England.

Ekspedisjonen hadde nemlig med seg enorme mengder kunnskap om det sørlige Stillehavet i lasten.

Aldri før hadde en mann tilbakelagt så store avstander på verdenshavene og med presisjon hele tiden visst hvor han var.

I tillegg til kartlegging var kapteinen journaler fulle av detaljerte beskrivelser av vinder, strømmer og innbyggerne i fjerne land.

Den britiske regjeringen var fremdeles oppsatt på å oppklare spørsmålet om Terra Australis Incognita og la straks planer for å sende ham ut på enda en verdensom­seiling. Cook sendte øyeblikkelig bud etter to kullskip.

Det ene ble bygd om til Cooks nye hovedskip med plass til 110 mann og døpt Resolution. Det andre fikk navnet Adventure.

Fire måneder etter avreisen i 1772 og etter 13 dagers seilas sørover fra Cape Town i Sør-Afrika, fikk utkikksposten land i sikte.

Prikken i det fjerne viste seg til alles skuffelse å være et isfjell. Da kulde og is hindret ekspedisjonen i å seile lenger sørover, vendte de 90 grader og fortsatte østover.

Styrmennene måtte gang på gang styre unna farlige isfjell, og til slutt bestemte kapteinen seg for å sette kursen nordover igjen.

Snart var James Cook nærmere Sydpolen enn noen annen før ham.

Men Terra Australis Incognita dukket aldri opp. Kontinentet fantes ikke, konkluderte han.

På utkikk etter Nordvestpassasjen

Da marinens menn i England hørte om Cooks fryktløse manøvrering mellom de livsfarlige isfjellene, forfremmet de ham. Royal Society ga ham den anerkjennelsen at han fikk bli medlem av selskapet, og han fikk en gullmedalje.

Den høyt ærede kapteinen takket ja til å lede enda en ekspedisjon som skulle lete etter en sjøvei til India nord for Amerika.

Tidligere feilslåtte ekspedisjoner hadde oftest utforsket den såkalte Nordvestpassasjen fra Atlanteren. Men ingen hadde fullført ferden.

Den britiske marinen mente at James Cook skulle begynne utforskingen fra den andre siden av Amerika, altså fra Stillehavet.

Resolution lå klar til enda et tokt, Adventure var derimot nedslitt. Cook bestilte enda et kullskip og ga det navnet Discovery.

Den 12. juli 1776 lettet ekspedi­sjonen anker og seilte som planlagt sør om Afrika gjennom Indiahavet og videre til de etter hvert velkjente farvannene i Stillehavet. Kursen ble nå satt nordøstover der Cook i januar 1778 fikk øye på en av de mindre øyene i øygruppen Hawaii gjennom kikkerten.

Etter et par måneder til på havet traff ekspedisjonen den nesten uutforskede nordamerikanske vestkysten som James Cook med vanlig iver satte i gang med å kartlegge.

I Ishavet nord for Alaskahalvøya møtte skipene de samme strabasene som de hadde møtt på den sørlige halvkulen: isfjell, stormer og tilfrosset hav.

Da vinteren nærmet seg, bestemte James Cook seg fornuftig nok til å søke mot mildere farvann til det igjen ble vår og tid for et nytt forsøk. Han satte kursen mot Hawaii.

Øyboere drepte James Cook

I dagene etter den overveldende ankomsten behandlet øyboerne James Cook og mennene hans som guder.

Men etter hvert ante kapteinen at de lokale ble mer og mer mistenksomme overfor de fremmede.

Det var på tide å komme seg vekk.

Under oppholdet sluttet James Cook å oppdatere loggboken, men en av offiserene nevner i sin journal at han ikke likte at Cook fortsatte å la seg tilbe.

Etter bare noen få dager ble skipene rammet av voldsomt uvær, en av mastene på Resolution knakk. Dermed måtte hele ekspedisjonen vende tilbake til Hawaii for ­å få reparert skaden.

Øyboerne var åpenbart misfornøyd med gjensynet.

Da de første av James Cooks folk kom inn til stranden, kastet øyboerne stein etter dem, og en av dem greide å stjele en av småbåtene deres.

James Cook samlet et par håndfuller soldater med geværer og rodde i land der de troppet opp hos høvdingen Kalei’opu’u.

Den europeiske kapteinen sa at høvdingen var tatt til fange og først ville bli løslatt når båten hadde kommet til rette. Men denne gangen slo taktikken som han ofte hadde brukt på Tahiti, feil.

Nede på stranden blandet høvdingens kone og to andre høvdinger seg. Kalei’opu’u stoppet opp og nektet å fortsette.

Flere lokale stimlet sammen rundt høvdingene, James Cook og hans ni soldater. Hawaierne var utstyrt med spyd og steiner.

Da en av Cooks soldater skjøt en øyboer, eksploderte den trykkede stemningen.

Sjømennene vendte våpnene mot menneskemengden og beveget seg baklengs mot havet.

Da enda et skudd falt – denne gangen fra James Cooks pistol – kastet øyboerne seg over engelskmennene som pøvde å flykte.

Cook så aldri køllen som traff ham i bakhodet før spyd og piler drepte den berømte sjøfareren.

Sjømennene greide å få kapteinens lik med om bord, og han ble gravlagt til havs før skipene satte kursen hjemover mot England.