Jorden rundt med skjørbuk og pælemark

I stedet stormer krigerne frem, mens de sender piler og bambusspyd mot europeerne. Magellans folk er klart i undertall, og han gir ordre om tilbaketrekning.

Kapteinen når ikke langt før en av krigerne kjører et spyd inn i det venstre beinet hans.

Magellan faller forover med ansiktet mot bakken, og Pigafetta ser til sin store skrekk hvordan sjefen hans blir hakket i hjel av de oppstemte hedningene.

«Vi var nødt til å etterlate kapteinens lik sammen med våre andre døde», beretter Pigafetta skamfullt om hendelsen.

Ekspedisjonen har mistet lederen – og Pigafetta sin helt. Men den unge italieneren vet at han ikke må gi opp.

Hans utførlige reisebeskrivelse må for alt i verden bringes tilbake til Spania, koste hva det koste vil.

Ellers er kapteinens død på stranden forgjeves – og ingen vil noensinne få vite hvilke oppdagelser Magellan-ekspedisjonen har gjort. Pigafettas egentlige oppgave
har akkurat begynt.

Pigafetta skulle skrive ned alt

21 måneder tidligere hadde den unge italieneren Antonio Pigafetta møtt Fernando de Magellan i den spanske havnebyen Sevilla.

I stekende augustvarme i 1519 gjorde havnearbeidere, sjømenn og offiserer fem skip klar til en oppdagelsesreise utenom det vanlige.

Den visjonære portugisiske kapteinen Fernando de Magellan skulle finne en enkel vestlig sjøvei til Molukkene, kjent som Krydderøyene, i Indonesia.

Ruten skulle gi adgang til skipslaster av pepper, muskatnøtt og nellik – som europeerne var villige til å betale formuer for.

Portugals kong Manuel nektet å finansiere ekspedisjonen, for han sendte allerede skip rundt sørspissen av Afrika for å handle med Krydderøyene.

Men Manuels rival i Spania, Karl 1., var svært interessert. Gjennom mer enn 20 år hadde sjøfareren Kristoffer Columbus fire ganger forsøkt å nå India – uten å få fingrene i krydderet.

Med Magellan ville han kanskje ha hellet med seg, mente Karl og stilte fem skip med 270 mann til rådighet.

Pigafetta, som var betrodd den viktige oppgaven med å skrive ned ekspedisjonens opplevelser i detalj, var begeistret over å være om bord på flaggskipet – Trinidad.

Italieneren beundret Magellan og beskrev ham som «klok og dydig», men langt ifra alle delte denne oppfatningen:

«Kapteinene på de andre ekspedisjonsskipene liker ham ikke. Jeg kjenner ikke grunnen, med mindre det skyldes at han er portugisisk», skrev italieneren Pigafetta, som visste at portugisere og spanjoler hadde lite til overs for hverandre.

Fra begynnelsen ante den lærde skribenten at den vågale reisen ville by på ekstreme utfordringer.

Magellan torturerer mytterister

Ekspedisjonens første oppgave var å slippe helskinnet over Atlanterhavet – og nettopp på denne tiden av året viste havet seg fra sin verste side.

En natt i oktober ble skipene rammet av en voldsom storm, der kjempebølger truet med å slå fartøyene til pinneved.

«Vi var på gråten og ventet bare på at dødens time skulle komme. Ingen mann trodde at han kom til å overleve den stormen», skrev Pigafetta.

Etter den rystende opplevelsen hilste besetningene Brasils kyst velkommen da de i slutten av november 1519 omsider fikk land i sikte.

I fire måneder seilte skipene sørover langs østkysten av Sør-Amerika, mens temperaturen sank. Vinteren nærmet seg på den sørlige halvkule, og i slutten av mars 1520 fant Magellan en naturlig havn i Patagonia.

Her kunne skipene overvintre de neste fem månedene bak høye klipper – i ly for vinterstormene.

Fra starten av overvintringen innførte Magellan rasjonering, selv om sjøfolkene ifølge Pigafetta nettopp hadde «fylt alle skipenes lasterom med gåsunger», som var italienerens ord for pingviner.

Lederens beslutning førte til misnøye blant mange av sjømennene, og en gruppe av ekspedisjonens spanske offiserer besluttet å ta kontroll over flåten for å begi seg hjemover.

Magellan fikk imidlertid nyss om det forestående mytteriet. På listig vis sendte ekspedisjonslederen en flokk lojale sjøfolk over til Victoria for å snakke med en av mytteristenes ledere.

Mennene hadde med seg skjulte daggerter som de stakk inn i halsen på Victorias kaptein. Også om bord på Concepción ble kapteinen overmannet og henrettet for forræderi.

De neste dagene kunne det høres skrik fra 40 andre mytterister som ble hengt opp etter armene.

Men Magellan hadde ikke råd til å miste så mange menn. I stedet for døden dømte han dem til straffarbeid på skipene.

To menn som Magellan ikke kunne tilgi, ble etterlatt i Patagonia da skipene i september 1520 lettet anker og søkte lenger sør.

En måned senere fikk ekspedisjonen tiltrengt flaks da det dukket opp et sund, og de neste 30 dagene kom de seg gjennom labyrinten av øyer og fjorder:

«Kapteinen gråt av glede, for dette var et punkt som vi hadde lengtet etter å nå», skrev Pigafetta oppløftet.

Men det var også noen skjær i sjøen: Først havarerte skipet Santiago, og så stakk mannskapet på San Antonio av med fartøyet for å seile hjem.

Sjømenn fikk oppsvulmede gommer

Pigafetta skrev «onsdag 28. november 1520» i reisenotatene sine da de gjenværende skipene, Trinidad, Victoria og Concepción, la kysten av Sør-Amerika bak seg og satte kursen mot Krydderøyene.

Drømmen om å bade i pepperkorn og tørket nellik beruset dem, men dager ble uker og uker måneder, og ennå så ikke ital­ieneren annet enn hav.

Det fremmede havet virket uendelig, og seilene hang slappe på grunn av manglende vind. Frustrert ga Magellan det nyoppdagede havet navnet «Stillehavet».

Etter to måneder var ekspedisjonen ennå ikke fremme ved Krydderøyene. Pigafetta gikk bekymret rundt på dekk, der flere og flere av mennene lå, helt utmagret.

Provianten i lasterommet var nesten oppspist, og drikkevannet i tønnene forvandlet til slim. Men sult var ikke den farligste fienden – Pigafetta så hvordan skjørbuken tok livet av mennene:

«Det verste var sykdommen som fikk gommene til å svulme opp hos de fleste av folkene, slik at de ikke lenger kunne spise og derfor døde. Ved Guds nåde slapp jeg imidlertid unna all sykdom», berettet Pigafetta i sin dagbok.

Som de øvrige offiserene hadde han tilgang til kvede­gelé. Pigafetta kjente ikke til vitaminer, men geleens innhold av C-vitamin holdt skjørbuken unna.

Omsider, 6. mars 1521, hørte i­ta­l­ie­neren den beskjeden fra utkikksposten som han hadde bedt om i månedsvis: «Land i sikte!»

Ti dager senere nådde de frem til Filippinene. Her møtte europeerne vennligsinnede mennesker som seilte ut til skipene med mat. De syke og avkreftede sjøfolkene hev innpå frisk frukt og kjøtt, og fikk styrken tilbake.

Ekspedisjonsflåten seilte fra øy til øy på Filippinene, og til katolikkenes store tilfredshet viste øyboerne interesse for kris­ten­dom­men.

På den store øya Cebu kom den lokale herskeren, kalt Humabon, til og med så godt utav det med Magellan at kongen erklærte seg villig til å konvertere til kristendommen og la seg døpe sammen med hele folket sitt.

I sin iver etter å spre Guds ord la Magellan krydderjakten midlertidig på hylla.

Og da herskeren på Cebus naboøy Mactan nektet å la seg kristne, kastet den portugisiske sjøfareren all fornuft over bord og gikk i spissen for angrepet som kostet ham livet 27. april 1521.

Etter flere kamper i dagene som fulgte var bare 115 av de opprinnelige 270 ekspedisjonsmedlemmene igjen. Det var for få til tre skip, derfor satte spanjolene fyr på Concepción, som var gjennomhullet av pælemark.

Juan Sebastián Elcano – en spansk skipsfører – overtok ledelsen av ekspedisjonen og satte straks kursen mot sørvest.

Elefanter i silke ønsket velkommen

Pigafetta savnet sin avdøde sjef, men humøret hans steg da Trinidad og Victoria kastet anker ved Brunei på Borneo, der den rike herskeren tok særdeles godt imot de nyankomne europeerne:

«Da vi ankom, ble vi omtrent to timer på skipene, til to silkekledde elefanter kom sammen med tolv mann. De bar på porselenskrukker som skulle brukes til
å frakte gavene våre i. Så steg vi opp på elefantene, og de tolv mennene marsjerte foran med krukkene og gavene. Gatene var fulle av mennesker med sverd og spyd, for slik hadde kongen ønsket det», berettet Pigafetta.

Ved palasset ble kongen bevoktet av 300 nakne menn med sverd. Kongen selv satt i et annet rom enn gjestene sine.

Til Pigafettas overraskelse foregikk all samtale med kongen gjennom et rør i veggen.

Gjennom anordningen fikk gjestene fortalt at de var den spanske kongens tjenere, og at de ønsket fred med kongen og bare ba om å handle med ham:

«Kongen fikk da fortalt oss at siden den spanske kongen var hans venn, ville han også være hans, og han beordret at vi skulle få alt det vi ønsket av vann, tre og handelsvarer», skrev Pigafetta om audiensen.

Fra Brunei gikk turen videre mot sørøst i jakten på Krydderøyene. Elcano måtte ta to lokalkjente til fange for å finne målet, og 8. november 1521 skjedde det endelig: Molukkenes tusen velduftende øyer dukket opp i det fjerne.

På øya Tidore møtte europeerne den vennligsinnede mauriske sultanen Almanzor, som ifølge Pigafetta hadde «drømt om» de fremmedes ankomst.

Etter noen få dager med høflighetsvisitter gikk partene i gang med å handle. Røde tekstiler, luer, sengetøy, økser, kniver, sakser og speil ble seilt i land.

I bytte fikk spanjolene først og fremst tørket nellik, som var det mest ettertraktede av alle Østens krydder – og omtrent like verdifullt som gull. Europeernes handelsiver led imidlertid under mennenes fryktelige hjemlengsel:

«Vårt brennende ønske om å vende tilbake til Spania fikk oss til å bytte varer til en billigere pris enn vi normalt ville ha gjort», innrømmet Pigafetta, som fra dekket var lykkelig over å oppdage at matvarer var en del av handelen:

«Det var vidunderlig å se hvordan mange båter fulle av fjærkre, geiter, griser, kokosnøtter og andre spiselige ting hver dag ble seilt ut til skipene våre».

21. desember 1521 var lasterommene fylt med proviant og kostbart krydder. Men da ble det klart at Trinidad var lekk – Pigafetta hørte «vannet trenge inn som om det rant gjennom et rør».

Flaggskipet måtte etterlates på Tidore, og alle mennene kunne umulig vende hjem.

Sult kostet sjømennene livet

Pigafetta var en av 47 europeere og 13 øyboere som begynte på den lange hjemreisen om bord på Victoria. Skipet var nedslitt, og sjømennene merket av alle strabasene.

Likevel ønsket Elcano å seile de nesten 20 000 kilometerne hjem uten å gå i havn underveis. Ruten lå nemlig i fiendens interessesfære.

«Heller dø enn falle på portugisernes hender», erklærte Elcano, som dirigerte Victoria ut på Det indiske hav.

I måneder så mannskapet bare hav. Da sørspissen av Afrika omsider kom til syne, ventet nye problemer:

«Vi måtte bli ved dette kappet i sju uker, mens seilene var rullet opp på grunn av de meget voldsomme stormene», skrev Pigafetta, som etter rundingen av Kapp det gode håp innså at en ny trussel lurte:

«Vi hadde ikke annet å spise enn ris og vann, ettersom kjøttet vårt hadde råtnet fordi vi hadde manglet salt».

Pigafetta betraktet bekymret de radmagre mennene på dekk, som prøvde å finne skygge mens pusten deres langsomt gikk i stå.

Friske sjømenn måtte nesten daglig kaste døde kamerater på sjøen, før Elcano til slutt måtte ta en tung beslutning: Victoria måtte legge til ved den portugisiske øykolonien Kapp Verde, hvis ikke ville alle om bord dø.

Pigafetta ga skatten sin til kongen

Under påskudd av å ha kommet på feil kurs, lurte spanjolene erkefienden til å gi dem litt mat.

Ikke ett ord om Magellan og Krydderøyene ble nevnt, og de spanske sjømennene kunne etter besøket ro to båter fulle av ris ut til Victoria.

Da Elcano neste dag ønsket å skaffe mer proviant, gikk det imidlertid galt. Portu­giserne holdt tilbake 13 sjømenn, og den spanske kapteinen måtte raskt sette seil og forsvinne mot nord.

To måneder senere kunne de avkreftede sjømennene igjen skimte Sevilla havn og omsider puste lettet ut.

En tre år lang reise der de hadde krysset klodens tre største hav, var over. Som de første noensinne hadde mennene seilt rundt jorden.

Det var en stolt Pigafetta som mandag 8. september 1522 slepte sin utmagrede kropp fra borde.

Sjøfolkene kunne endelig sette fot i Sevillas gater. I sine fillete skjorter vaklet de til byens katedral for å takke Gud.

Pigafettas ferd sluttet imidlertid først noen uker senere, da kronikøren – med sitt kjæreste eie knuget tett inntil kroppen – ankom kongens residens i den spanske byen Valladolid:

«Jeg overrakte verken gull eller sølv til den hellige majestet, don Karl, men derimot noe en slik herre verdsetter. Jeg ga ham en bok, skrevet av min hånd om alle ting som hadde hendt dag for dag på vår reise».

Pigafettas oppdrag var fullført. Takket være ham ville verden snart kjenne til historiens første jordomseiling.