Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Kapring i høy sjø

Hatet mot Spania drev Francis Drake ut på et årelangt tokt for å kapre spanske gullskip. Om bord på gallionen Golden Hind nådde han helt til Stillehavet og fikk ferten av en gigantisk skatt.

Look and Learn/Bridgeman Images

Francis Drake er i vanskeligheter denne septembermorgenen i 1568. Han er nestkommanderende i en flåte på seks engelske skip som har søkt ly for et kraftig uvær i den lille spanske kolonien San Juan de Ulúa.

Men så ankommer fire spanske krigsskip den lille øya utenfor Mexico-kysten, og det bryter ut innbitte kamper.

Inne i havnebassenget fyrer de seks små engelske skipene av kanonene sine mot to store spanske gallioner og de noe mindre følgeskipene.

Gallionen Almirante synker da en bredside trenger inn i skipets kruttkammer og får all ammunisjonen om bord til å eksplodere med et øredøvende brak.

Deretter retter engelskmennene kanonene mot den andre gallionen, men inne på land skjer det noe som avgjør slaget.

Spanske soldater overmanner Drakes menn som har besatt havnebyens kystbatteri. Spanjolene vender de elleve kanonene mot engelskmennene og skyter løs på kloss hold. Den ulike kampen er snart over.

Bare to engelske skip klarer å stikke av, resten faller i hendene på den spanske flåten. 28 år gamle Francis Drake er blant dem som slipper unna. Han sverger hevn over spanjolene.

Resten av livet kriget Drake mot den spanske kongens besittelser og plyndret dem ved enhver anledning. Han satte så stor skrekk i spanske sjøfolk at de døpte ham “El Draque” – dragen.

Hans mest berømte tokt førte ham hele veien til Stillehavet, der ingen engelskmann før hadde seilt.

Her lokket gullskipet med det fryktinngytende navnet Ildbæsjeren – et skip som ifølge ryktene rommet enorme verdier.

Francis Drakes jakt på det spanske gullet.

Engelsk svindelnummer i Karibia

Francis Drake vokste opp på landet i Devon og Kent i Sørvest-England.

Faren var leilending og måtte sende den voksende barneflokken ut for å jobbe i ung alder. Francis ble lærling hos en skipper som seilte på Den engelske kanal med et lite lasteskip.

Etter skipperens død tok Francis Drake kontakt med en eldre tremenning, John Hawkins, som eide flere skip og drev illegal handel med spanske kolonier utenfor kysten av Mellom-Amerika.

De spredte koloniene lå langt fra tradisjonelle handelsruter og det skortet alltid på forsyninger, ikke minst slaver til plantasjene.

Så selv om de offisielt ikke fikk handle med engelskmenn, var det for fristende til å takke nei til å gjøre forretninger med engelske eventyrere.

Hawkins og andre kom derfor tilbake gang på gang.

Men hver gang måtte kolonistene klekke ut påskudd for å unngå straff hvis de spanske myndighetene oppdaget ulovlighetene.

Derfor fulgte begivenhetene ofte samme mønster når Hawkins og Drake ankom en spansk koloni:

Først anmodet engelskmennene om lov til å selge lasten sin. Dette ble offisielt avvist. Deretter fingerte de et angrep på byen hvoretter innbyggerne ble “frarøvet” penger eller varer.

Før engelskmennene seilte videre etterlot de en mengde slaver på stranden. Antall slaver tilsvarte pussig nok akkurat det beløpet som spanjolene hadde mistet.

Svindelnummeret fungerte godt i noen år. Drake steg i gradene og fikk kommandoen over et av Hawkins’ skip. Men i 1568 utviklet toktet til Karibia seg til et blodbad i den lille havnebyen San Juan de Ulúa.

Drake var spesielt opprørt over spanjolenes svik. De to partene hadde høytidelig inngått en våpenhvile, og engelskmennene hadde fått løfte om fritt leide til å seile hjem.

Men den spanske kommandøren brøt løftet da skipet hans nådde havn.

De engelskmennene som spanjolene tok til fange i San Juan ble henrettet eller dømt til år som galeislaver – dette var nærmest jevngodt med en dødsdom. Mange av dem var Drakes venner.

Hevnlystne søkte Hawkins og Drake Englands dronning Elizabeth om et såkalt kaperbrev samt skattepenger til å utruste flere skip.

Det var helt vanlig at konger og dronninger benyttet kaperbrev for å øke sin slagkraft til sjøs.

Ved å gi eventyrere lov til å kapre fiendens skip kunne majesteten både svekke fienden og få del i skattene som de statsstøttede piratene førte hjem.

For folk som Drake og Hawkins var kaperbrevet en slags livsforsikring: Dersom et tokt gikk galt og endte med at fienden tok dem til fange ble de ikke sett på som pirater men som soldater.

I stedet for henrettelse kunne de se frem til en fangeutveksling.

Men i 1568 hadde verken Hawkins eller Drake noe kaperbrev, for England hadde ennå ikke erklært Spania krig.

Drake søkte hevn og gull

Drake lot seg likevel ikke slå ut og fikk overtalt noen pengesterke adelsmenn til å utruste to skip slik at han kunne seile tilbake til Karibia – denne gangen for å plyndre.

Til gjengjeld skulle investorene få andel i byttet.

Men toktet fra 1570 til 1571 var ikke spesielt lukrativt.

Derimot lærte Drake alt om spanjolenes seilruter, antall krigsskip i området og hvor kolonistene hadde bygget festninger – kunnskap han fikk stor glede av de neste syv årene.

For eksempel fant Drake ut at gull og sølv fra hele Sør-Amerikas stillehavskyst ble seilt til Panama og fraktet over land med muldyrkaravaner før det ble seilt hjem til Spania.

Han plyndret derfor en av karavanene i Panamas jungler i 1573.

Selv om han ble nødt til å grave ned størstedelen av skatten da en større spansk hæravdeling nærmet seg, kom han hjem med gull og sølv til en verdi av 20.000 engelske pund – en betydelig sum penger som gledet investorene.

De engelskmennene som spanjolene tok til fange i San Juan ble henrettet.

Men Drake hadde verken fått stilt hevntørsten eller sin glupende appetitt på gull og sølv.

Han innså imidlertid at spanske skatter måtte erobres til sjøs eller i en havn så han kjapt kunne laste dem over på sitt eget skip og seile hjem før fienden satte etter ham.

Det kunne dog ikke komme på tale med et angrep på spanjolenes såkalte gullflåte selv om den fraktet rikdommer fra et helt års utplyndring av Sør- og Mellom-Amerika.

Gullflåten besto nemlig av flere store krigsskip som seilte i konvoi over Atlanterhavet.

I stedet ville Drake slå til et sted hvor spanjolene følte seg helt trygge på at ingen pirater truet: I Stillehavet, dit bare spanjolene og portugiserne hadde funnet sjøveien.

Planen lød så lovende at noen av Englands rikeste menn skjøt penger inn i prosjektet – deriblant mange av dronning Elizabeths nærmeste rådgivere og sannsynligvis også majesteten selv.

Hun øynet muligheten for å svekke Spania. Landet var en konstant trussel mot hennes trone i sitt forsøk på å gjeninnføre katolisismen i England.

Tilliten til Drake var så stor at han den 15. november 1577 kunne forlate hjembyen Plymouth i spissen for en flåte på fem skip. I alt hadde han med seg 164 mann som ikke skulle ha lønn under toktet.

I likhet med investorene ble de lovet en andel av byttet.

Men sterk storm tvang Drake til straks å søke havn i Falmouth på Englands sørøstlige landtange. Først den 13. desember begynte reisen mot Stillehavet for alvor.

Beseirede stammer ble tvunget til å utlevere alt av verdi til spanjolene.

© Look and Learn/Bridgeman Images

Spania plyndret indianerne for verdier

I Amerika opprettet Spania kolonier med ett eneste formål: Å skaffe seg rikdommer.

Afrikanske slaver ble seilt til plantasjer i Karibia og Mellom-Amerika. Derfra strømmet store mengder krydderier, bomull og matvarer til Europa.

Men den store gevinsten kom fra indianernes gullskatter og den berømte sølvgruven i Potosí.

I det som Spania kalte Visekongedømmet Peru tvang spanjolene inkafolket til å slave i gruvegangene.

På 1500-tallet ble over 80 prosent av verdens sølvproduksjon utvunnet i Potosí, og sammen med gullet som ble plyndret overalt i de nye koloniene ble rikdommene sendt hjem til Spania med de årlige gullflåtene – store konvoier av krigsskip.

Portugisisk los viste vei

Drake hadde sett Stillehavet fra en tretopp i Panama, men han ante ikke hvordan de fem skipene hans skulle nå trygt frem.

Problemet med å navigere løste seg imidlertid da Drake kapret et portugisisk skip ved Kapp Verde-øyene utenfor vestkysten av Afrika.

I tillegg til over tusenvis av vinflasker hadde skipet Santa Maria også en kapabel kaptein ved navn Nuno da Silva om bord. Han fikk beskjed om å føre Drakes flåte trygt rundt Sør-Amerika.

Historikerne strides fortsatt om det var snakk om tvang eller om Drake lokket med en fyrstelig belønning senere, for øyenvitneskildringer fra toktet kan tyde på begge deler.

Drake beslagla Santa Maria men løslot resten av den portugisiske besetningen. De løslatte fikk rikelig med forsyninger til rådighet samt en sjødyktig jolle som kunne seile dem til nærmeste havn.

Kaptein da Silvas første oppgave besto i å føre Drakes flåte trygt til den portugisiske kolonien Brasil. Det var ingen lett sak, for ifølge en av Drakes sjømenn viste Atlanterhavet seg fra sin opprørske side:

“Vi kom ut for voldsomme stormer, forferdelige lyn og en masse torden. Fra vi stevnet ut fra Kapp Verde seilte vi i 54 dager uten å se land. Og det første land vi støtte på var kysten av Brasil,” skrev Francis Pretty i sine erindringer.

Neste store utfordring besto i å finne det trange stredet rundt Sør-Amerika som ga adgang til Stillehavet.

Engelskmennene trodde at kontinentet var landfast med en stor, ukjent landmasse i sør (Antarktis).

Men heldigvis for Drake kjente da Silva til snarveien som hans landsmann Fernando de Magellan hadde oppdaget 58 år tidligere.

© Stock Montage/Getty Images

Bondesønn ble spanjolenes skrekk

Drake var født på landet, men spanjolene ble fort kjent med den fryktede kaperkapteinens navn.

For å svekke Spania utstedte dronning Elizabeth såkalte kaperbrev som ga kapteiner tillatelse til å kapre spanske skip og plyndre lasten – mot at dronningen fikk del i tyvegodset. Drake fikk sitt første kaperbrev i 1572, men da hadde han allerede plyndret skip i mer enn ti år.

  • 1558

    Sine første erfaringer til sjøs får Drake da han 18 år gammel seiler til Nord-Spania med tremenningen John Hawkins for å drive handel med spanske kjøpmenn.

  • 1563

    Drake deltar i sitt første tokt til Karibia. Hawkins kaprer et portugisisk slaveskip og selger lasten til spanske plantasjeeiere som er desperate etter å slå kloa i den billige arbeidskraften.

  • 1568

    Under enda et slavetokt til Karibia blir Drake og Hawkins angrepet av spanske flåteskip og må flykte hals over hode. Hawkins mister fire av sine seks skip.

  • 1572

    Drake får sitt kaperbrev, og hans første selvstendige oppdrag består i et overraskelsesangrep på havnebyen Nombre de Dios i Panama. Hit kommer det sølv fra Peru som blir lastet på skip og seilt til Spania. Med bare to skip erobrer Drake byen og en anselig skatt.

  • 1573

    Drake legger seg i bakhold i jungelen utenfor byen Nombre de Dios i Panama og overfaller en muldyrkaravane med 20 tonn spansk gull og sølv. Fra en tretopp ser han – som første engelskmann – det uendelige Stillehavet ute i horisonten. Drake skjønner at havet egner seg perfekt til det neste store toktet mot spanjolene.

Drake henrettet mytterist

I juni 1578 nådde flåten frem til den naturlige havnen Puerto San Julián i det sørlige Argentina. Vinteren satte nå inn på den sørlige halvkule, og dermed var det for farlig å seile gjennom Magellanstredet.

Drakes seks skip kastet anker, og besetningen forsøkte etter beste evne å slå i hjel tiden.

Fjernt fra England og fortsatt uten nevneverdig bytte i lasten begynte uroen snart å ulme. Noen av toktets lavadelige deltakere tisket i smug om å avsette Drake.

Francis Pretty skrev forsiktig om emnet i sine erindringer:

“I denne havnen innledet vår general (Francis Drake, red.) en etterforskning av mester Thomas Doughtys handlinger og fant at de nærmet seg mytteri eller en annen form for uredelighet som ville være til fare for oppdraget.”
Nøyaktig hvilken forbrytelse adelsmannen Doughty hadde begått, er uvisst, men noen historikere har spekulert i om mektige menn i det engelske parlamentet hadde pålagt ham å sørge for at Drake ikke angrep spanske skip. Dermed ville man kunne avverge en spansk krigserklæring.

“Fra vi stevnet ut fra Kapp Verde seilte vi i 54 dager uten å se land.”
Francis Pretty, sjømann på Drakes skip.

Til skrekk og advarsel dømte Drake mytteristen Doughty til døden, og den dømte “la hodet stille på blokken, der han endte livet,” skrev Pretty i erindringene sine.

I august 1578 brøt Drakes flåte opp og seilte sørover. Bare tre av de engelske skipene var tilstrekkelig sjødyktige til å våge seg ut i Stillehavet, som de nådde etter 16 dager i det lange og trange Magellanstredet.

Som de første engelskmenn kunne Drake og hans folk ta oseanet med det misvisende navnet i øyesyn.

Havet viste seg da heller ikke fra sin mildeste side:

I 52 dager blåste flere orkaner og mye uvær Drakes ekspedisjon sørover og spredte skipene fra hverandre.

Skipet Marigold gikk ned med alle mann, og kapteinen på Elizabeth mistet motet og valgte å seile tilbake gjennom stredet og hjem til England etter å ha mistet de andre av syne.

I november la vinden seg omsider nok til at Drake kunne seile nordover langs vestkysten av Sør-Amerika om bord på det siste gjenværende skipet, Golden Hind.

De små og spredte spanske stillehavskoloniene hadde ikke ventet å se fremmede og ble tatt på sengen.

Drakes skip var bygget for pirateri

Golden Hind var lett og hadde mange seil. Derfor kunne det innhente selv de raskeste spanske gallioner. Hun stakk heller ikke dypt – skipet trengte knapt tre meter vann for å holde seg flytende – dette var ideelt for pirater som ofte måtte inn i grunne bukter for å skaffe seg forsyninger.

Jose Antonio Penas/Science Photo Library

Smalt skrog

Golden Hind var bare 6,1 meter bredt og skar gjennom vannet i høy fart. Skipene i den spanske gullflåten hadde bredere skrog og var tyngre og langsommere.

Jose Antonio Penas/Science Photo Library & John Farmar/Imageselect

Skuddsikre sider

Under vannlinjen var skipssidene kledd med et ekstra lag almeplanker ovenpå et lag filt. Dette skulle forhindre fiendtlige kanoner i å skyte hull i skroget. Spanjolene kledde skipssidene sine med blyplater. Dette gjorde fartøyene tunge og langsomme.

Jose Antonio Penas/Science Photo Library

Tunge kanoner

Med 22 kanoner var Golden Hind ofte bedre bestykket enn de spanske skipene som Drake angrep. Men formålet var ikke å senke fiendens skip, bare å skremme dem til å overgi seg.

Jose Antonio Penas/Science Photo Library & Bridgeman Images

Trangt om plassen

Mannskapet sov på dekk og fikk magre rasjoner. Drake spiste derimot som en konge. Maten hans ble “servert på sølvfat, og alle er gravert med våpenskjoldet hans,” fortalte en spansk fange senere.

Jose Antonio Penas/Science Photo Library

Ballast av sølv

I bunnen av en gallion lå det normalt store steiner som skulle forhindre det høye, slanke skipet fra å kantre. Men da Drake erobret Cacafuegos enorme skatt kastet han steinene over bord og erstattet dem med sølvbarrer.

Jose Antonio Penas/Science Photo Library & Scala Archives

  • Golden Hind

    Gallionen het opprinnelig Pelican, men ved Magellanstredets innløp ble det omdøpt til Golden Hind – den gylne hind – til ære for sir Hatton. Han var en av dronning Elizabeths nære rådgivere og hadde et rådyr på familievåpenet.

    Lengde: 31 m
    Bredde: 6,1 m
    Dypgående: 2,7 m
    Bestykning: 22 kanoner
    Tonnasje: 100 tonn
    Besetning: 80

  • Cacafuego

    Skipet het Nuestra Señora de la Concepción men ble kalt Cacafuego, som betydde ”Ildbæsjeren”! Gallionen var etter alt å dømme ubevæpnet, og kallenavnets antydning av stor ildkraft var kanskje et bevisst forsøk på å avskrekke pirater fra å jakte på gullskipet.

    Lengde: 43-49 m
    Bredde: Ukjent
    Dypgående: 6,7 m
    Bestykning: Ingen kanoner
    Tonnasje: 120 tonn
    Besetning: 400

Kaperne ble hilst velkommen

Havnebyen Valparaíso i nåtidens Chile ble Drakes første bytte.

Bare et mindre spansk skip lå for anker i bukta utenfor byen, og besetningen “trodde vi var spanjoler og deres venner og ønsket oss velkommen med trommer og en kanne chilensk vin,” skrev Pretty.

Drakes menn inntok skipet uten kamp og plyndret deretter byen.

“Vi trengte inn i et lite kapell og fant en sølvkalk, to kanner og et alterklede,” husket Pretty.

I det erobrede skipet fant Drakes menn dessuten 25.000 gullpesos. Med det spanske skipet på slep dro engelskmennene nordover, og opptrinnet gjentok seg i neste havn, Arica, der tre mindre skip lå fortøyd. Et av dem hadde et halvt tonn sølv i lasten.

Don Francisco de Toledo, visekongen over hele Spansk Sør-Amerika, skrev nedstemt til spanskekongen:

“Engelske pirater har erobret skipet La Capitana og plyndret henne for over 20.000 gullpesos og mer enn 1700 kanner med vin.”

Angrepene mot spanske havner utviklet seg til et kappløp med tiden. Hver gang en by ble plyndret sendte den kurerer av sted på hesteryggen for å advare nabobyene.

Da engelskmennene måtte stoppe for å vedlikeholde Golden Hind, mistet Drake overraskelsesmomentet. Den neste byen han angrep hadde forskanset seg og gjemt verdiene.

Men så ble han velsignet med et hell som Drake tilskrev sin sterke tro på den protestantiske engelske kirken:

Under forhør avslørte kapteinen på et mindre spansk skip at det befant seg ufattelige rikdommer om bord på skipet Nuestra Señora de la Concepción i havnebyen El Callao lenger nord.

På folkemunne gikk skipet under navnet Cacafuego, som på spansk betyr ”ildbæsjeren”. Drake var likeglad med hvor tungt bevæpnet en motstander han risikerte å møte og opptok forfølgelsen.

Engelskmennene hadde fått kjennskap til at Cacafuego hadde tre dagers forsprang, men at det ville søke havn flere ganger på den 2300 km lange sjøreisen til Panama.

Drake var derfor overbevist om at han kunne innhente skipet hvis bare utkikkspostene hans kunne få øye på det.

Golden Hind satte alle seil, og uten at Cacafuego ante uråd ble avstanden mellom de to skipene mindre for hver time som gikk. Den 1. mars lød et rop fra utkikksposten: “Seil i sikte.”

“Vi er engelskmenn, stryk seilene, ellers sender vi dere til bunns.”
Francis Drake, 1. mars 1579.

List sikret byttet

Takket være sin lave vekt og de svære seilene halte Golden Hind fort inn på gullskipet – for fort etter Drakes smak.

Fortsatte de i samme fart, ville engelskmennene nærme seg Cacafuego midt på dagen – og dagslyset ville ubønnhørlig avsløre Golden Hinds kanoner.

Han besluttet å satse på at spanjolene hadde forlatt El Callao før nyheten om engelskmennenes herjinger hadde nådd dem, og at de derfor bare betraktet skipet hans som en spansk gallion på vei mot Panama.

Drake ga derfor mennene sine ordre om å binde rep om noen vintønner og kaste dem i havet som drivanker.

Trikset gjorde at Golden Hind mistet fart uten å måtte stryke et eller flere seil, noe som ganske sikkert ville ha vakt mistanke hos spanjolene.

Ni timer senere – i ly av tussmørket – nærmet Drake seg omsider Cacafuego fra babord side.

Han fylte en mindre jolle med bevæpnede menn og trakk den etter seg. Dermed kunne ikke spanjolene se mennene som skulle kaste entrehaker over gullskipets reling og klatre om bord.

“Hvem er dere?” ropte en offiser på Cacafuego da Golden Hind gled opp langs siden på skipet.

Drake tvang en av sine spanske fanger til å svare “et skip fra Chile som tilhører kaptein Meg Angel.”

I siste øyeblikk sendte Drake jollen med entrehaker over på styrbord side og ropte:

“Vi er engelskmenn, stryk seilene, ellers sender vi dere til bunns!”

Cacafuegos besetning stirret lamslått bort på Drake, men kapteinen svarte utfordrende:

“Kom og gjør det selv hvis du tør.”

Ifølge Prettys erindringer skulle det imidlertid ikke så mye overtalelse til før Cacafuegos kaptein endret mening:

“Rundt klokken seks kom vi opp langs siden på henne og fyrte av tre skudd som knekket mesanmasten.”

De spanske sjømennene ble skrekkslagne og flyktet under dekk. Bare kapteinen sto på broen da engelskmennene stormet om bord, og han hadde ikke annet valg enn å overgi seg.

“Vi fant store rikdommer – juveler og edelsteiner. 13 kister fulle av spanske dukater, 80 pund gull og 26 tonn sølv,” skrøt Pretty senere.

Byttet var så enormt at det tok fire dager å tømme lasterommet og seile herligheten over til Golden Hind i jollen.

Etter å ha fylt lasterommet kastet Drake ballast-steinene sine på sjøen og erstattet dem med sølvbarrene fra Cacafuego for å få plass til hele byttet.

Flukten til England tok 19 måneder

Generøst lot Drake den spanske kapteinen og besetningen hans få seile Cacafuego i land – de fikk sågar med seg proviant og en liten gave fra “El Draque” – som plaster på såret.

Kort tid etterpå skulle alle spanske skip i Stillehavet være på jakt etter Golden Hind og dens kaptein, som ifølge ryktene hadde et magisk speil der han så hvor spanske gullskip befant seg.

Drake prøvde først å seile nord om Amerika. Da han befant seg utenfor vestkysten av Nicaragua, kapret han enda et skip som viste seg å inneholde sjøkart over ruten til Filippinene samt en erfaren styrmann som kjente veien til Kina.

Likevel fortsatte Golden Hind opp langs Mexico-kysten, og Drake gikk i land i California og gjorde krav på landet i dronningens navn.

Han fant imidlertid ikke noen farbar rute nord om Amerika. Drake besluttet nå å krysse Stillehavet. Men først fylte han depotene med kjøtt fra sjøløver som karene hans skjøt utenfor våre dagers San Francisco.

I 68 dager så engelskmennene ikke skyggen av land mens solen nådeløst bakte alle som dristet seg opp på dekk.

Lettelsen var derfor stor da utkikksposten omsider så konturene av en øy som ifølge sjøkartet lå ca. 500 km øst for Filippinene – muligens dagens Palau.

Mange senere portretter viser dronning Elizabeth adle Drake med sverdet. I virkeligheten var det den franske ambassadøren som forvandlet den verdensberømte kaperen til sir Francis.

© The Print Collector/Imageselect

Hjemme ventet adling eller død på Drake

Da Golden Hind la til utenfor havnebyen Plymouth den 26. september 1580 visste ikke Drake om han ville bli belønnet eller straffet for toktet sitt.

Selv om Drake var kaper og dermed hadde majestetens tillatelse til å plyndre spanske skip, kunne hans enorme suksess fort ha blitt hans undergang.

Ved hjemkomsten forlangte mange av Englands mektigste menn at skatten straks skulle sendes tilbake til Spania for å unngå krig.

Dronning Elizabeth var kjent for sin forsiktighet og ville unngå et militært oppgjør med supermakten Spania for nesten enhver pris. Hvis hun henrettet Drake som pirat, kunne hun kanskje avverge krig.

Til Drakes store lettelse fikk han heldigvis et brev fra dronningen med forsikringer om at han ikke skulle frykte for livet men straks begi seg til London og vise henne “eksotiske eksemplarer fra sine eventyr.”

Under den seks timer lange audiensen hos dronningen fortalte Drake om de enorme skattene som befant seg i lasterommet på skipet hans.

Elizabeth ga ham tillatelse til å skjule verdier for 10.000 pund – så han var sikker på en passende belønning for sin heltemodige innsats.

Resten av byttet – kanskje så mye som 600.000 engelske pund – ble seilt til Tower of London.

I måneder forsøkte Drakes motstandere å få skatten levert tilbake til Spania, men hans støtter – hvorav mange hadde satt penger i ekspedisjonen – strittet imot.

Størrelsen på skatten avgjorde trolig saken. Gull og sølv fra Drakes tokt forble på engelske hender, og bare dronningens halvpart svarte til mer enn et helt års skatteinntekter.

Golden Hind ble museumsskip, og om bord på fartøyet adlet Elizabeth Drake den 1. april 1581.

For å unngå bråk med Spania lot Elizabeth Frankrikes ambassadør berøre Drakes skuldre med sverdet under seremonien.

Mikronesiske stammefolk seilte Drake i møte i kanoer og byttet frisk frukt for nips, kniver og hva engelskmennene ellers kunne unnvære.

Derfra satte skipet kurs mot de sagnomsuste Molukkene, der det vokste dyrebare krydderier.

Etter å ha tatt om bord ca. seks tonn kryddernellik og ingefær på øyene gikk Golden Hind på et undersjøisk skjær utenfor Sulawesi.

Halvparten av krydderet og to kanoner ble kastet over bord. Men først da sterke vinder grep seilene slapp skjæret taket i skipet.

Via Det indiske hav og sørspissen av Afrika kom Golden Hind hjem til England med Drake og 59 mann den 26. september 1580 – to år og 10 måneder etter at de hadde forlatt Plymouth.

Drake hadde kapret en kjempeskatt og utført historiens andre jordomseiling. Men han ante ikke om dronning Elizabeth ville motta ham som helt eller ussel sjørøver.

Besetningen stedte Drake til hvile i havet utenfor den spanske havnebyen Portobelo i dagens Panama.

Døden lurte i jungelen

Kapringen av Cacafuego gjorde Drake søkkrik, men han fortsatte som før.

I 1585 brøt det omsider ut krig mellom Spania og England, og Drake fikk kommandoen over 21 skip. Med dem herjet han spanske havnebyer i Karibia og på Pyrenéhalvøya.

I 1588 var han med og beseiret den spanske armadaen som forsøkte å landsette soldater i England, og i 1595 førte han 2500 engelske soldater over Atlanterhavet og angrep spanske kolonier i Panama og Puerto Rico.

Under felttoget gjennom jungelen ble han rammet av dysenteri og måtte bæres tilbake til flåten. Den 28. januar 1596 døde sir Francis Drake, 55 år gammel.

Les også:

Kriminelle

10 brutale pirater

8 minutter
Sjøfart

Hvem angrep Den engelske armadaen?

1 minutt
Sivilisasjoner

Det britiske imperiet: Pirat grunnla verdens mektigste imperium

4 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul