Thor Heyerdahl om bord på Kon-Tiki

Kon-Tiki: Thor Heyerdahl på vilt eventyr mot Polynesia

I 1947 stevner Thor Heyerdahl ut fra Peru på en flåte bygd av balsatre. Han vil bevise at Polynesias befolkning kan ha kommet fra Sør-Amerika. 101 dager senere blir han skylt opp på en polynesisk øy.

I 1947 stevner Thor Heyerdahl ut fra Peru på en flåte bygd av balsatre. Han vil bevise at Polynesias befolkning kan ha kommet fra Sør-Amerika. 101 dager senere blir han skylt opp på en polynesisk øy.

Polfoto/Ullstein Bild

På flåten som vugger lett i brisen står Thor Heyerdahl og besetningen hans. De speider ivrig over havet, der taubåten langsomt blir mindre og mindre, for til slutt å forsvinne helt.

Dermed er den siste livlinen til fastlandet kuttet. «Nå, gutter, skal vi se å få startet motoren», kommer det muntert fra en av mennene.

De andre ler. Farkosten har ingen motor. Under seg har de en primitiv flåte bygd av balsatre, hampetau og bananblader. Til fremdrift bare vinden og bølgene. Foran seg har de 7000 kilometer med åpent hav.

Heyerdahl betrakter seilet, som henger nesten ubevegelig. På seilet er det malt et stort, skjeggete ansikt – høvding Kon-Tiki, som har gitt flåten navn.

Oversikt over Kon-Tikis rute
© HISTORIE

Kort oversikt

Bakgrunnen: Mens verden forsøkte å komme seg etter andre verdenskrig, bestemte eventyreren og vitenskapsmannen Thor Heyerdahl seg for å krysse Stillehavet på en primitiv flåte. Han ville bevise at Polynesias befolkning kunne ha inn-vandret fra Peru.

Forløpet: 101 dager etter at de seks ekspedisjonsdeltakerne forlot kysten av Peru, gikk de i land på den polynesiske øya Raroia.

Konsekvensen: Thor Heyerdahls teori ble
senere motbevist av DNA-analyser. Men Kon-Tiki-ekspedisjonen var fremdeles tidenes eventyr, og oppnådde snart legendestatus.

Hans kjennskap til denne høvdingen som levde 1500 år før ham, begynte i 1937 på en polynesisk øy, der Heyerdahl på den tiden bodde med sin kone Liv. En varm sommerkveld satt paret på stranden ved et bål.

Like ved dem satt en gammel mann som hadde bodd på øya hele sitt liv. Mens flammene kastet sitt flakkende skjær over sanden, fortalte mannen en utrolig historie om hvordan Kon-Tiki hadde ført folket sitt fra Sør-Amerika over havet til Polynesia.

Heyerdahl ble intenst opptatt av å lære mer om Kon-Tiki. Ifølge beretningene hadde han vært høvding for et folk i Peru som dyrket ham som både prest og gud. Men Kon-Tikis folk havnet i krig med en annen stamme, og ble nedkjempet. Sammen med en liten gruppe slapp Kon-Tiki unna og krysset havet til Polynesia.

Når Heyerdahl fortalte historien videre til andre, var det ingen som hadde tro på at tidens primitive flåter kunne seile 7000 kilometer over åpent hav fra Sør-Amerika til Polynesia.

Men Heyerdahl kunne ikke få historien ut av hodet, og bestemte seg for å forsøke. Han fikk bygd en flåte av samme type som flåtene søramerikanerne brukte på Kon-Tikis tid.

Utelukkende ved hjelp av de svært stabile passatvindene fra øst – og en god porsjon mot – skulle flåten bringe mannskapet tvers over Stillehavet. 28. april 1947 la ekspedisjonen ut fra Callao.

Kon-Tiki møter sin første storm

Så snart Kon-Tiki er på egen hånd, surrer de den siste provianten fast i kahytten. Det er nærmest vindstille, og mannskapet kan bevege seg ubesværet rundt på dekk og i den lave kahytten.

De har massevis av proviant: 200 kokosnøtter, poteter, frukt, røtter, hermetikk og feltrasjoner fra den amerikanske hæren. 250 liter vann i bambusrør henger under flåten, slik at det kan holde seg friskt.

Thor Heyerdahl og hai på Kon-Tiki

Mennene brukte gjerne bare nevene når de gjorde det av med haiene som lurte rundt flåten.

© Polfoto/Ullstein Bild

Også når det gjelder mannskapet er Heyerdahl godt forberedt. Fire av de fem mennene i besetningen har han kjent i mange år. Knut Haugland og Torstein Raaby betjener flåtens radiosender – et hjelpemiddel Heyerdahl motstrebende har gått med på å ta med.

Disse to var Heyerdahls kamerater i den norske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Styrmannen Erik Hesselberg og ingeniøren Herman Watzinger har Heyerdahl håndplukket, mens svensken Bengt Danielsson har meldt seg frivillig. Han studerer indiansk kultur og har møtt Heyerdahl i Peru.

Med et krus dampende varm sjokolade i hånden og friske kokosnøtter nyter de seks mennene den første solnedgangen på Kon-Tiki. Det er en fredfylt første dag på havet.

Neste dag blåser det opp. Det store seilet blir fylt med vind, og bølgene blir høyere og høyere for hvert øyeblikk som går. Tre menn bakser med å få seilet til å stå slik at vinden kommer inn direkte bakfra. Imens arbeider de tre andre med den store styreåren i akterstavnen.

Mennene holder pusten da den første store bølgen treffer dem. Det rykker i flåten da den legger seg litt på høykant og nærmest klatrer opp på bølgen. Med en risting glir den igjen ned i bølgedalen for å vente på neste sjø. Det er som om de befinner seg i en gigantisk rutsjebane.

Kon-Tikis besetningsmedlemmer: Knut Haugland, Erik Hesselberg, Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Thor Heyerdahl og Torstein Raaby

Besetningsmedlemmene hadde sine spesifikke arbeidsoppgaver på Kon-Tiki.

© Kon-Tiki-Museet

Ekspedisjonen skulle bekrefte en teori

Kunne stammer fra Sør-Amerika ha krysset Stillehavet i et primitivt fartøy og bosatt seg i Polynesia? Ja, mente Thor Heyerdahl. Reisen med Kon-Tiki skulle sannsynliggjøre teorien hans.

Gåten om hvordan det polynesiske folket hadde havnet i det isolerte øyriket i Stillehavet, opptok en rekke vitenskapsfolk.

I 1940-årene, da Heyerdahl ble interessert i spørsmålet, var de fleste imidlertid blitt enige om at polynesierne måtte ha innvandret fra Asia. Heyerdahl gikk bokstavelig talt motsatt vei. Han mente at polynesierne – båret av den kraftige passatvinden – var kommet seilende fra øst, nærmere bestemt fra Peru i Sør-Amerika.

Heyerdahl bygde teorien sin på at det på flere øyer i Stillehavet fins steinarbeider i form av menneskelignende statuer, trinnformede pyramider og store portaler og murer, lik de som fins i Peru.

Han fremhevet også tidligere oppdagelsesreisendes observasjoner av at mange polynesiere var svært lyse i huden.

En innfødt polynesier fortalte Heyerdahl legenden om den peruanske høvdingen Kon-Tiki, som etter et angrep flyktet over havet med en del av folket sitt.

Da følte Heyerdahl at brikkene falt på plass. En av innvendingene det etablerte forskermiljøet hadde mot Heyerdahls teori var at det ikke var mulig å krysse Stillehavet med datidens primitive flåter.

Den misforståelsen ville han rette opp med Kon-Tiki-ekspedisjonen.

I dag er Heyerdahls teori tilbakevist av DNA-analyser. De beviser at Polynesia ble befolket fra Asia.

Plutselig kommer to bølger raskt etter hverandre. Vannet skyller ned over flåten, og mennene griper etter noe de kan seg fast i.

De kalde sjøene pisker mot ansikt og kropp, men bølgen ruller bort like fort som den er kommet, og vannet som er skylt opp på dekk siver ned mellom stokkene. Heyerdahl og mennene hans ser lettet på hverandre. Flåten fungerer nøyaktig slik den skal.

Under stormen må mennene bytte på å holde styreåren om natten. Men arbeidet er så hardt at de bare har krefter til å sitte en time om gangen.

Når de blir avløst, krabber de inn i kahytten, våte, kalde og stuptrøtte. Her binder de et tau om beina slik at avløserne kan trekke i det når det igjen er på tide med vaktskifte.

Fiskene flyr opp på dekk

Etter tre døgns uvær våkner mennene til en klar dag. Rundt dem bruser sjøen fremdeles, men bølgene er ikke lenger så krappe. Solskinnet gjør at både himmel og hav fremstår milde og vennlige. Etter 60 timer i kraftig vind glir Kon-Tiki nå jevnt gjennom Stillehavet.

Alle i besetningen har faste arbeidsoppgaver. De bytter på å ha kokketjeneste og vekke de andre med nystekt fisk. Deretter er det på tide med en rask dukkert i havet før de går i gang med dagens gjøremål. Danielsson er utnevnt til stuert, og har ansvaret for provianten og de daglige rasjonene.

Watzinger er teknisk leder. Han er ansvarlig for alle meteorologiske og hydrografiske observasjoner, og er travelt opptatt hele dagen med målingene sine. Snart er han i masten, og snart dykker han inn under bunnen av flåten for å lese av instrumentene sine.

Hver natt sender Raaby og Haugland radiomeldinger om ekspedisjonens fremskritt ut i eteren. Om dagen står de på for å holde teknikken i gang i den fuktige kahytten, og å holde antennen i rett posisjon i masten.

Hesselberg lapper seil, spleiser tau og tegner skisser av reisefellene eller av de mange uvanlige fiskene han ser. Heyerdahl fører nøye loggbok, skriver rapporter og filmer.

Jobben som styrmann går på omgang, og alle deltar i fiskingen. Det siste er en både enkel og morsom oppgave, for mange fisker serverer bokstavelig talt seg selv; hver natt lander flere eksemplar flygefisk på dekk.

Thor Heyerdahl henger i mast på Kon-Tiki

Etter 97 dager på Kon-Tiki så Heyerdahl og resten av besetningen omsider land.

© Kon-Tiki-Museet

Mennene fanger også haiene som svømmer tett inntil flåten.

Både for å spise dem, men også fordi de utgjør en konstant trussel. Ofte kan de fange haiene bare ved å ta tak i halen på dem og kaste dem opp på dekk. Deretter er det bare å holde seg på avstand fra de skarpe tennene til haien er død.

Herman Watzinger faller over bord

Mennene blir solbrune og skjeggete. På spesielt rolige vakter kan rorgjengeren lene seg tilbake og blunde, mens han dovent styrer med en fot og flåten blir drevet rolig fremover av lette passatvinder.

Turen over Stillehavet begynner å ligne en fornøyelsestur. 21. juli, etter 84 dager på havet, er været imidlertid usedvanlig stille. Vinden legger seg fullstendig. Seilet henger slapt ned, og hvite, fjærlette skyer står nærmest stille på den blå himmelen.

Urolig speider mennene mot sør, der en svart sky samler seg og glir inn over himmelen. Deretter går det fort. Kastevinder griper tak i seilet og spiler det ut, mens himmelen blir mørk. Sjøen piskes opp i meterhøye bølger.

Watzinger skynder seg for å hente vindmåleren, og rekker akkurat å konstatere at vinden blåser 14-16 m/s da en grønn skygge farer forbi ham. Vinden har fått tak i Raabys sovepose og kaster den i bølgene med stor kraft.

Instinktivt og uten å ense hvor nær han er kanten av flåten, griper Watzinger etter soveposen. I neste øyeblikk ser de andre en arm stikke opp fra vannet, og hører et svakt rop om hjelp gjennom støyen fra bølgene. For en kort stund er de som lammet. Så går det opp for dem hva som har skjedd.

Kalde av skrekk ser de Watzinger kjempe for livet i de høye bølgene. Raaby, som sitter ved styreåren, kaster seg mot redningsflåten og trekker i bambustrommelen som linen er viklet rundt. Den sitter bom fast.

I vannet rekker Watzinger armen ut mot styreåren, men de utstrakte fingrene når ikke langt nok. Han glir akterut og forsvinner bak Kon-Tiki, som hogger ubønnhørlig fremover. Haugland og Hesselberg løper mot kahytten, der en redningsvest er festet med en lang line.

De prøver begge å kaste den ut, men vesten kommer ingen vei. Vinden er for sterk. Mens de kjemper for å få redningsflåten på vannet, glir Watzinger lenger og lenger unna. Armene går som bladene på en vindmølle, mens han desperat forsøker å kråle tilbake til flåten.

VIDEO – Bli med om bord på Kon-Tiki:

I neste sekund kaster Haugland seg i vannet. Med redningsvesten i den ene hånden svømmer han med raske, seige tak ut mot den fektende mannen. Hver gang Watzinger er oppe på en bølgetopp forsvinner Haugland ned i en bølgedal, og omvendt.

Åndeløst følger mennene på flåten kameratenes kamp i bølgene, helt til de til slutt ser dem møtes. Begge klamrer seg til vesten, mens havet vipper dem opp og ned.

Haugland rekker en arm i været som tegn på at de vil hales inn. De fire mennene på flåten har alle tak i linen og drar som gale, mens de håper at ingen av de to i vannet har sett den mørke trekanten som reiser seg faretruende bak dem.

Gispende krabber de to omsider opp på flåten akkurat i tide til å se den svarte skyggen nede i vannet forsvinne i bølgene.

Da går det opp for dem at det ikke er en hai, men et luftfylt hjørne av Raabys sovepose. Mens de får pusten igjen på dekk, grøsser alle ved tanken på hvilket vesen som har trukket soveposen ned.

«Jeg er glad jeg ikke var inni den», sier Raaby, og griper igjen styreåren. Ellers blir det ikke sagt mye den kvelden. De vet bare altfor godt at historien lett kunne ha endt helt annerledes.

I tre måneder ser ekspedisjonen ingenting annet enn himmel og hav. Men 30. juli, etter 93 dager på sjøen, kan besetningen omsider se land: den polynesiske øya Puka-Puka.

Men vinden er imot dem. Skuffet må de slå fra seg ethvert håp om landgang. Få dager senere er det igjen håp om fast grunn under føttene, da de får øya Angatau i sikte.

Alle flaggene på flåten går til topps. Mens de glir langs hvite strender med hytter med tak av palmeblader, finner Hesselberg frem gitaren.

Iført en stor peruansk solhatt skråler han sentimentale sydhavsmelodier, mens Danielsson serverer et overdådig måltid. De åpner en kokosnøtt og løfter den i en skål mot de friske eksemplarene på øya.

Flåten Kon-Tiki på åpent hav

Bare tau holdt stokkene sammen.

© Getty Images

Flåten var bygd av hampetau og balsatre

Kon-Tiki ble bygd med samme materialer og teknikker som eventuelle innvandrere hadde til rådighet for 1500 år siden.

Modellen for Kon-Tiki var skisser av den opprinnelige befolkningens flåter, tegnet av spanske oppdagere da de kom til Sør-Amerika på 1500-tallet.

Thor Heyerdahl fulgte selv byggingen, som foregikk med hjelp fra peruanske myndigheter.

Det ble ikke brukt metall i konstruksjonen– alt var surret med tau. Det gjorde flåten smidig, og tillot stokkene å forskyve seg i hard sjø.

Dekkets konstruksjon sørget for at vannet ikke samlet seg på flåten, men rant ut mellom stokkene.

Ni tykke stokker dannet selve flåten. Stokkene var av balsatre, som er både lett og meget sterkt.

Den lengste var 14 meter lang. For å lage feste for tauene ble det hogd spor inn i treet.

Kritikerne mente at stokkene ville slite tauet i stykker, men i stedet arbeidet det seg lenger inn i treet. Stokkene var spisset foran for å gli lettere gjennom vannet.

Den farligste delen av reisen ligger imidlertid fremdeles foran dem. Angatau er en del av Tuamoto-gruppen, en øygruppe som består av koraller.

Rev så skarpe som kniver sperrer for innseilingen. For å komme inn må de finne en åpning i korallrevet. Den minste feiltagelse kan få katastrofale følger. Dersom flåten treffer revet, vil de bli knust mot korallene.

Plutselig får mennene øye på noe som beveger seg inne på stranden. To polynesiere setter en kano på vannet og begynner å padle mot dem. Kanoen legger til ved siden av flåten, og med et smil rekker den ene mannen hånden frem. «Good night», roper han.

Bengt Danielsson hadde med seg 73 bøker om etnologi på ekspedisjonen. Han rakk å lese 72.

© Kon-Tiki-museet

Heyerdahl ønsker også ham en god kveld. Han er lettet, men da han spør om mannen kan engelsk, får han samme svar – «Good night». «Maimai hee iuta» – gå rett mot land – forsøker Heyerdahl, som kan litt polynesisk. Mennene nikker bekreftende og peker mot åpningen i revet som de nettopp har seilt gjennom.

Begge tar noen ordentlige drag av sigarettene Kon-Tikis besetning bød dem da de steg om bord. Heyerdahl gjør padlende bevegelser med armene som tegn på at han gjerne vil ha hjelp til å padle mot land.

Den ene mannen gjør en bevegelse, som om han trakk i en håndsveiv. «Brrrrr», sier han insisterende i et forsøk på å etterligne en motorlyd. Heyerdahl forstår.

Polynesierne tror at Kon-Tiki er en båt som er lastet så tungt at bare dekket er synlig. Han lar dem kjenne under bunnen på flåten. De måper da hendene glir inn under stokkene. Så slukker de sigarettene og begynner å padle så godt de kan.

Landgang må oppgis

Strømmen er for sterk. Selv om polynesierne henter forsterkninger på land, driver flåten bare lenger til havs. Da mørket faller på, må de innfødte snu. Slukkøret ser besetningen kanoene forsvinne i mørket med kurs mot øyas leirbål, som blir stadig mindre synlig.

Etter å ha vært så nær land er det frustrerende å være tilbake på åpent hav. I tre dager driver flåten av sted uten land i sikte.

Heyerdahl studerer kartet, og det er ingen tvil: De driver mot Takume – og Raroia-revene, en mektig atoll som sperrer 70-80 kilometer hav foran dem. De styrer mot revets sørligste del, der de håper å kunne komme klar av pynten og i land.

Natten etter dag nummer hundre på sjøen våkner Heyerdahl med en følelse av uro i kroppen. Han kjenner etter hvert flåtens bevegelser, men noe er annerledes. Rastløs går han rundt på dekk. Han klatrer opp i masten, men det er fremdeles bare vann å se.

Like før klokken seks, da morgenhimmelen får et lyseblått skjær, kommer Raaby farende ned fra mastetoppen og roper at han igjen kan se land. Forut ligger en rekke små palmeøyer.

Litt etter kan de alle se dem tydelig.

Kon-Tikis besetning går i land

Skjeggete og utmattede kunne eventyrerne vasse i land etter den vellykkede ekspedisjonen.

© Kon-Tiki Museet

De nærmeste ligger åtte-ni kilometer unna. Men revet ligger mellom dem og øyene, og Kon-Tiki har kurs like mot det. Uansett hva de gjør, driver strømmen ubønnhørlig flåten mot den sydende brenningen.

Den ubehagelige følelsen av uro viker for kald besluttsomhet. Mens Kon-Tiki gynger opp og ned i den urolige sjøen, deler Heyerdahl ut de siste ordrene, slik at hver enkelt vet hva han skal gjøre når flåten slår mot revet.

De bærer raskt alt av verdi inn i kahytten og surrer det fast så godt de kan. Viktige papirer og filmene Heyerdahl har tatt blir pakket ned i vanntette poser. De bryter opp bambusdekket slik at de kan skjære over tauene som holder styrefinnene.

Da de er fjernet, er bunnen helt flat og enklere å få over revet. Besetningen har laget et anker av tomme vannbeholdere, brukte radiobatterier, tungt skrammel og diverse trestykker. Det surrer de nå fast til babord mast.

Når ankeret blir kastet ut, vil Kon-Tiki gå inn i brenningen med akterstavnen først. Alle får ordre om å ta på seg sko og holde seg fast til flåten for enhver pris. Nå er det bare å vente.

Øyeblikket er kommet

Klokken 09.50 skriver Heyerdahl et siste notat i loggboken: «Bare noen hundre meter til nå...Alt er klart. Må pakke loggboken ned nå. Alle ved godt mot, det ser stygt ut, men det skal nok gå!» Et par minutter senere kaster de ankeret over bord.

Med et rykk stopper flåten og dreier rundt, så akterstavnen vender mot brenningen.

Kon-Tikis besetning hylles av president og på frimerke

De seks eventyrerne fra Kon-Tiki-ekspedisjonen var akkurat det en grå etterkrigstid lengtet etter. De ble hyllet av den amerikanske presidenten og den seiglivede Kon-Tiki-flåten kom senere på frimerke i Peru.

© Getty Images/Life

Verden fikk Kon-Tiki-feber

Da Thor Heyerdahl var liten, ønsket han seg en kokosnøtt i julegave. Etter Kon-Tiki ble han sin tids maskuline forbilde, og både sjokoladeplater og parfymer fikk navn etter ekspedisjonen.

Kon-Tiki-ekspedisjonen gjorde Thor Heyerdahl verdensberømt. USAs president Truman hyllet ham som en av de få menn som ennå «har den ståpåviljen som trengs for å gjennomføre en vitenskapelig ekspedisjon».

Den ranke, blonde nordmannen som trosset elementene på en tømmerflåte, ble et lyspunkt i etterkrigstiden. Produkter som sjokolade og parfyme ble oppkalt etter flåten, og solgte svært bra.

En oscarvinnende dokumentarfilm fjernet enhvert tvil om at ekspedisjonen var ekte, og Heyerdahls bok om ekspedisjonen ble oversatt til 70 språk.

Oppstyret rokket ikke Heyerdahl. Han jobbet videre – opptil 16 timer om dagen – med de vitenskapelige arbeidene sine om forskjellige folkevandringer i stillehavsregionen.

Både evnen til å fokusere og en sterk interesse for fjerne folkeslag hadde fulgt Heyerdahl hele livet. Som barn brukte han timer på å drømme seg bort til fremmede himmelstrøk. Senere studerte han zoologi, men hoppet av for å oppleve naturen på kroppen.

Den selvlærte Heyerdahl ble gjennom hele sin karriere utsatt for kritikk fra akademisk hold.

Både for Kon-Tiki-ekspedisjonen og seilasene med papyrusbåten Ra i 1969-70 og sivbåten Tigris i 1977-78, som i likhet med Kon-Tiki var ment å bevise folkevandringer.

Til tross for manglende akademiske titler ble Heyerdahl æresdoktor ved elleve europeiske universiteter – inkludert Universitetet i Oslo. Han døde av hjernesvulst i 2002, 87 år gammel, og ble begravd på statens bekostning.

Raaby arbeider febrilsk ved radioen for å få den siste meldingen av gårde. Da de driver mot Raroia-revet melder han.

«Ok, 45 meter igjen. Nå skjer det. Farvel».

Han slår av radioen, og Haugland forsegler papirene før de skynder seg ut på dekk til de andre. Bølgene løfter dem høyere og høyere, mens drønnene fra brenningen fyller luften. Alle klamrer seg til flåten. Det er bare Hesselberg som ikke har funnet et sikkert tau å holde seg fast i.

Han har glemt å ta på seg sko, og er forsvunnet inn i kahytten for å få tak i dem. Heyerdahl merker at sjøen har et godt tak i flåten, og at vannet kanskje kan løfte dem inn over revet. De kapper ankertauet, og en mektig bølge løfter Kon-Tiki høyt i været og sender dem mot land.

Farten og følelsen av uovervinnelighet overvelder Heyerdahl, og mens flåten knakende, brakende og dirrende løfter seg opp på bølgeryggen, roper han et rungende hurra. De andre kikker forbauset på ham, men så kan de ikke la være å smile.

Det skal nok gå. Som en mur av grønt glass reiser den neste bølgen seg over dem, og denne gangen løfter den ikke Kon-Tiki opp, men slår ned over flåten med imponerende styrke. Heyerdahl føler det som om en veldig kraft suger, presser, river og sliter i ham.

Han spenner hver eneste muskel i kroppen, og han har bare en tanke i hodet – å holde seg fast! Da vannmassene slipper taket, ser han i et glimt bølgen rulle over kahytten. På taket henger de tre andre. «Se på flåten, den holder», roper Knut, som nå henger i taustigen.

Bare masten og kahytten er blitt slått en anelse skjeve. Men en høyere og mer faretruende sjø tårner seg opp. Heyerdahl rekker å brøle en advarsel til de andre før den åtte meter høye bølgen treffer flåten med enorm kraft.

De må ha truffet revet, for Heyerdahl kan kjenne at stokkene gir etter i rykk. Det slår ham at hvis han skal dø nå, er det slik det skal skje – med alle sanser åpne og alle muskler spent, kjempende for livet her på Kon-Tiki.

VIDEO – Se traileren til "Kon-Tiki" (2013):

Så ruller bølgen videre, og gispende kommer Heyerdahl til seg selv. Vannmassene har etterlatt flåten i kaos. Fartøyet som de i hundre dager har kalt et hjem, er nå bare en samling istykkerslått tre. Masten har brukket som en fyrstikk.

Balsablokken med styreåren er vridd rundt på langs, og tverrbjelken knekt. Styreåren er slått til pinneved, og de solide furuplankene i bauen er splintret. På taket av kahytten ligger en skikkelse helt ubevegelig.

Det er Watzinger. Heyerdahl stivner ved tanken på at Watzinger eller en av de andre er død – kanskje alle. I det perspektivet mister hans egen overlevelse og hele reisen plutselig sin verdi. Han ser seg febrilsk omkring mens han roper navnene til reisefellene.

I det samme er det bevegelse ved kanten av flåten. Raaby henger som en ape i et tau, og kjemper seg om bord igjen. Han ser matt ut, men er uskadd. På taket snur Watzinger på hodet og tvinger frem et smil. Snart melder de andre seg også.

Heyerdahl går i land

I samme øyeblikk skyller en ny bølge inn over flåten. I flere sekunder forsvinner alt rundt dem i vannmassene, mens trestokkene i flåten dunker og stanger mot revet uten å komme over.

Så blir de sugd ut igjen. Men idet dragsuget trekker bølgen av revet, ser de spissene på de glinsende, røde korallene stikke opp. Sjøene velter inn over dem, men kraften er avtagende.

Så glir flåten opp på revet. Besetningen skynder seg opp på akterenden av flåten, som er lengst oppe på revet. En etter en klatrer de ut på revet.

For hver mann som hopper av skyver bølgene flåten litt videre, og da de siste er over på revet, er både menn og flåte i sikkerhet.

Flåten Kon-Tiki var primitiv, men overlevde likevel

Den primitive flåten overlevde mot alle odds stormene på Stillehavet. Bunnen av flåten, balsastokkene, tålte til og med møtet med Raroia-revet.

© Polfoto/Ullstein Bild

Bortsett fra Danielsson, som har fått en lett hjernerystelse, er alle uskadd. Lykkelige vasser de mot øya, som ligger vel 600 meter unna. I det klare vannet, som snart når dem til anklene og snart til brystet, yrer det av farger og liv; alger, sjøanemoner, kaktus og forsteinede vekster i rødt og hvitt, gult og grønt.

Fisk og små haier svømmer omkring, men flykter for de plaskende menneskebeina. Med havvannet dryppende fra skjegget skyver Bengt kassen med gassapparatet foran seg. Det og det meste annet fra lasten blir berget.

Alt over dekk er knust, men de ni balsastokkene som utgjør selve flåten, holder. Heyerdahl bærer på en liten palme. Den har spirt fra en av kokosnøttene om bord på Kon-Tiki. Så snart han er kommet inn på stranden, sparker han skoene av seg og betrakter sporene de nakne føttene hans lager i sanden.

Rundt ham piler firfisler og blodrøde eremittkreps. Han synker ned på kne og borer fingrene dypt ned i den varme, knusktørre sanden. De er alle i live, og ekspedisjonen er fullført.

Etter 101 dager på havet har Thor Heyerdahl og hans menn bevist at det er mulig å krysse Stillehavet på en tømmerflåte.