Kristoffer Columbus: Den gåtefulle oppdageren

Ingen av de rundt 600 innbyggerne i den vesle spanske havnebyen Palos kom noensinne til å glemme denne augustkvelden i det Herrens år 1492. Klokken var nesten elleve om kvelden, men selv om det var sent, var det usedvanlig hektisk i byens havn.

Ute på vannet lå to karaveller og et litt større lasteskip for anker. Mellom de tre skipene og kaien gikk mindre fartøy i skytteltrafikk med tønner med ferskvann, skipskjeks, tørket frukt og saltet flesk. Ordren var at proviant og mannskap måtte være om bord innen midnatt.

Navnet på den øverstkommanderende for den vesle flåten var Kristoffer Columbus, og målet for reisen var å krysse det store, ukjente havet mot vest og nå det sagnomsuste Asia.

Alle mente at det var umulig, bortsett fra denne Columbus – en utlending som med sin nesten overjordiske tiltro til prosjektet og til egne evner virket enda mer gåtefull for de vel 90 spanske besetningsmedlemmene enn selve destinasjonen gjorde.

Klokken seks om morgenen den 3. august – en halv time før soloppgang – snudde tidevannet omsider, og Columbus ga ordre om å sette seil i Jesu navn.

Like etter stevnet de tre skipene ut av Palos' havn for å følge “en rute...”, som Columbus skrev i skipsjournalen “...vi ikke med sikkerhet vet om noen andre noensinne har seilt”.

En spesielt oppfinnsom teori går til og med ut på at han skulle ha vært amerikaner; en etterkommer av vikingene i det såkalte Vinland i Nord-Amerika, som seilte tilbake til Europa og deretter dro av gårde igjen for å “oppdage” sitt eget kontinent.

Årsaken til forvirringen er at verken Columbus eller sønnen hans, Hernando, som skrev en biografi om faren etter hans død, forteller særlig mye om familiens forhistorie. Og de få tingene de forteller, er i flere tilfeller oppdiktet.

Hernando påstår for eksempel at familien nedstammer fra den romerske konsulfamilien Colon, at Columbus hadde lært å navigere etter å ha studert ved universitetet i Padua, og at han ikke var familiens første admiral.

Alle tre opplysninger er etter all sannsynlighet fri fantasi som skulle få Columbus-familien til å fremstå finere enn den egentlig var.

Alle troverdige historiske dokumenter peker derimot på at Columbus var født i Genova i Italia, og at han var sønn av en ullvever.

Det spørsmålet mange forskere stiller seg, er hvorfor Columbus gjorde seg så store anstrengelser for å skjule fortiden sin. Og hvordan kom sønnen til en enkel ullvever på at han skulle krysse Atlanteren?

Var Kristoffer Columbus jøde?

Den største av gåtene som omgir personen Columbus, er hva motivet for ekspedisjonen over Atlanteren var. Var det et ønske om å kristne Asias folkeslag? Var det gull og berømmelse? Eller var det noe helt annet?

Enkelte historikere har foreslått at årsaken til at Columbus konsekvent tåkela fortiden sin, var at han hadde jødiske røtter. Ifølge denne teorien var Columbus' familie jøder som hadde vært nødt til å flykte fra Spania til Italia på grunn av de spanske jødeforfølgelsene.

I Italia konverterte familien til kristendommen. Det kunne forklare det faktum at Columbus snakket og skrev den spanske dialekten kastiljansk allerede før han kom til Spania.

Det ville også forklare hvorfor Columbus gjorde alt for å holde herkomsten sin hemmelig, ettersom jødeforfølgelsene var på sitt mest intense da han kom til Spania i 1485.

Tilhengerne av teorien fremholder også at Columbus både ved hoffet i Portugal og særlig i Spania ble hjulpet av folk som enten var jøder, eller jøder som hadde konvertert til kristendommen i håp om å unnslippe forfølgelser.

Jødene var forhatt i det meste av Europa, spesielt i det nylig forente Spania. Fire måneder før Columbus' avreise fra Palos hadde det spanske kongeparet utstedt en befaling om at landets rundt 200 000 jøder måtte være ute av landet innen 3. august 1492 – samme dag som Columbus la ut på reisen over Atlanteren.

Samtidig viste den spanske inkvisisjonens nådeløse fremferd at heller ikke nykristne jøder kunne kjenne seg trygge – mange tusen av dem ble brent på bålet, anklaget for å være “falske­ kristne”.

Forfatteren og nazi-jegeren Simon Wiesenthal var en av dem som derfor mente at Columbus' egentlige oppdrag var å finne et nytt land til jødene.

I århundrer hadde jødene gjenfortalt myter om at flere av oldtidens jødiske stammer – etter å ha blitt deportert fra Israel av assyrerne – hadde bosatt seg i Asia, der de hadde skapt mektige riker.

Kanskje håpet Columbus på å finne disse rikene og be dem om å hjelpe Spanias jøder.

Det kunne også forklare hvorfor Columbus tok med en tolk som kunne oversette fra spansk til hebraisk. De fleste historikere avviser teorien, men ingen har klart å feie den helt av banen.­

En sjøfarer dukker opp fra havet

Historien om Columbus begynner i 1476. Den da 25 år gamle Cristoforo Colombo, som han het på italiensk, påsto selv at han allerede som 14-åring bestemte seg for at havet var hans skjebne.

Ifølge sønnens opptegnelser seilte han i årene som fulgte blant annet til Island, og senere var han kaptein på et skip som etter kongelig ordre angrep Tunis.

Forskerne har imidlertid ikke funnet et eneste bevis for at Columbus noensinne hadde hatt kommandoen over så mye som en elvepram før han seilte til Amerika i 1492.

Sommeren 1476 befant han seg angivelig på en flåte av genovesiske skip som skulle frakte en last til Lisboa i Portugal. Utenfor kysten av Portugal ble flåten angrepet av franske sjørøvere, og skipet til Columbus ble senket.

Den unge Columbus klarte å klamre seg til en åre og kjempe seg inn til kysten. Her ble han pleiet av lokalbefolkningen, og etter noen dager reiste han til hovedstaden Lisboa.

Portugal var på dette tidspunktet Europas største sjøfartsnasjon når det gjaldt oppdagelse av nye land, og portugisiske sjøfarere hadde blant annet utforsket det meste av den vestafrikanske kysten.

Og i Lisboa var det fullt av sjøfolk som kunne fortelle om gåtefulle land og folkeslag. Columbus ble i Portugal i åtte år – i Lisboa og på Madeira.

Columbus' bror, Bartolomé, var karttegner og hadde en sjøkartbutikk i Lisboa, der Columbus nå lærte kartografi. Snart etter skiftet han navn til det portugisiskklingende Cristóvão Colom.

Så Columbus vikingenes kart?

Det må ha vært i disse årene at Columbus fikk ideen om å krysse Atlanteren for å nå Asia. Akkurat hvordan ideen oppsto er uvisst.

Ifølge én historie møtte Columbus en strandet sjømann på Madeira. Skipet hans hadde blitt blåst tvers over Atlanteren i en storm, men han hadde greid å komme seg tilbake.

Columbus tok seg av den døende mannen, og som takk fortalte sjømannen ham om landet på den andre siden av havet.

En annen teori er at Columbus så en kopi av det såkalte Vinlandskartet over Nord-Amerika – et kart som angivelig var tegnet 50 år før, og blant annet viste de delene av Nord-Amerika som vikingene utforsket rundt år 1000. Kartets ekthet er imidlertid sterkt omdiskutert.

Uansett årsak begynte Columbus nå å lese alle geografiske bøker som underbygde ideen hans.

Han kastet seg blant annet over antikkens forfattere. Biblioteket hans har overlevd til i dag, og det er derfor mulig å lese de over 2000 små notatene han skrev i margen på bøkene sine.

For eksempel skrev Columbus følgende i margen på et utdrag av filosofen Aristoteles: “Aristoteles – Mellom Spa­nias­ ende og Indias begynnelse fins et lite hav som kan krysses på noen dager”.

Portugals konge avviser

Han forsøkte også å beregne jordens omkrets ut fra de antikke tekstene, og kom frem til at den målte 30 192 km – omtrent 10 000 km mindre enn den reelle omkretsen.

Ved hjelp av ytterligere beregninger kom han dessuten frem til at avstanden mellom Europa og Asia var høyst 4000 km. Den virkelige avstanden er fem ganger lengre: 19 600 km.

Columbus følte seg nå helt sikker på prosjektet sitt. Han hadde fått kontakter ved det portugisiske hoffet, blant annet kongens to innflytelsesrike, jødiske livleger, som la inn et godt ord for ham.

Og i 1484 fikk han audiens hos Portugals konge, Johan­ 2. Columbus fortalte om beregningene sine og sørget omhyggelig for å nevne Marco Polos beretninger om Asias enorme rikdommer – alt sammen kunne bli kongens hvis han bare ville finansiere ekspedisjonen.

Under audiensen fortalte han særlig om øya Cipangu – dagens Japan – som ifølge Columbus' beregninger lå nærmest Europa. Kongen lyttet, men var ikke imponert. Kanskje fordi portugiserne satset alt på å nå India ved å seile rundt sørspissen på Afrika.

Den samtidige historikeren Barros beskrev senere kong Johans reaksjon: “Da kongen innså at Cristóvão Colom var en skrythals, hovmodig i forhold til sine talenter og full av fantasi og forestillinger når han beskrev sin øy, Cipango, festet han bare svært liten lit til ham”.

Columbus hadde satset – og tapt.

Land i sikte

Columbus hadde påstått at reisen over Atlanteren ville vare høyst tre-fire uker. Den skulle komme til å ta nesten dobbelt så lang tid, og flere ganger var mannskapet nær ved å begå mytteri.

De fryktet at de aldri skulle få se Spania igjen. Men om natten den 12. oktober så besetningene på de tre spanske skipene endelig land. Ved daggry gikk spanjolene i land på en øy som de innfødte kalte Guanahani.

Ifølge presten og historikeren Las Casas gikk Columbus i land med det kongelige banner og tok øya i besittelse med ordene: “For kongen og dronningen”.

Akkurat hvor Columbus landet, er fortsatt en gåte. Historikere flest er imidlertid enige om at det må har vært en av øyene i Bahamas-øygruppen i Det karibiske hav.

Columbus ga øya navnet San Salvador, men øya interesserte ham så lite at han aldri vendte tilbake dit. Columbus hadde forventet å møte palasser med tak av gull og en høyt utviklet lokalbefolkning på den andre siden av Atlanteren.

Han ble derfor overrasket over øyas beboere, som “gikk nakne rundt, slik deres mødre hadde født dem – også kvinnene”.

Den store sjøfareren var imidlertid stadig overbevist om at han hadde nådd Asia, og at Japan, Kina og India lå like ved.

Flåten seilte videre og kom blant annet fram til Cuba. Her snakket innbyggerne om Cubanacan. Columbus trodde at de snakket om storkhanen av Kina. Men hverken storkhanen eller gullet Marco Polo hadde skrevet om, var å finne noe sted.

Til slutt kom spanjolene til en stor øy som de kalte Hispaniola – dagens Haiti.

Lokalbefolkningen fortalte at det lå et enormt fastland ikke langt fra øya. Columbus konkluderte straks med at dette fastlandet måtte være Cathay – Kina. Øya måtte derfor være Cipango – Japan. Og et sted ikke langt derfra måtte altså India ligge.

Han hadde nådd målet sitt. Han – Kristoffer Columbus – hadde­ funnet sjøveien til Asia.

Det endte i kaos. Columbus anla den nye kolonien, som ble kalt Isabella, i nærheten av et sumpområde der ingenting kunne dyrkes, og der febersykdommer stortrivdes. Samtidig nektet de spanske adelsmennene å følge ordrer fra utlendingen Columbus, og for å gjøre vondt verre endte han i krig med de lokale indianerne.

Det ble en katastrofe for indianerne, som også ble hardt rammet av spanjolenes medbrakte sykdommer. Forskerne regner med at nærmere 500 000 indianere døde på Hispaniola i løpet av de to årene Columbus styrte øya.

I 1496 var Columbus igjen hjemme i Spania, der han straks gikk i gang med å organisere nok en ekspedisjon.

Det var under denne tredje ekspedisjonen at han omsider nådde selve fastlandet, da han gikk i land i dagens Venezuela.

Han var imidlertid fortsatt overbevist om at det var Asia, og ikke et nytt kontinent.

Til tross for den store oppdagelsen endte også denne ekspedisjonen katastrofalt. På Hispaniola hadde kolonistene gitt opp kolonien Isabella og bygd en ny koloni, Santo Domingo.

Men snart brøt det ut en regulær krig mellom Columbus og støttespillerne hans og de andre spanjolene i kolonien.

Urolighetene fikk et slikt omfang at det spanske kongeparet til slutt beordret ridderen Francisco de Bobadilla til Hispaniola for å skape orden. Bobadilla kom frem 23. august 1500. Han ga straks ordre om at Columbus skulle sendes hjem i lenker.