Marco Polo banet vei til Kina

I året 1271 forlot Marco Polo hjembyen Venizia og innledet verdenshistoriens kanskje mest berømte reise til Kina. Ved hjemkomsten ble reiseskildringene hans stemplet som rent oppspinn - selv påsto Marco Polo at han bare hadde fortalt det halve.

I året 1271 forlot Marco Polo hjembyen Venizia og innledet verdenshistoriens kanskje mest berømte reise til Kina. Ved hjemkomsten ble reiseskildringene hans stemplet som rent oppspinn - selv påsto Marco Polo at han bare hadde fortalt det halve.

Bridgeman

Forfatteren Rustichello satt i sine egne tanker da døren til den mørke cellen med ett ble revet opp.

“Noen til å holde deg med selskap”, ropte vakten og dyttet bryskt en ny fange inn i rommet. Vakten lukket den tunge tredøren igjen, mens den nye fangen reiste seg.

Han hadde et velpleid skjegg og var kledd i venetiansk drakt, likevel hadde mannen noe fremmedartet ved seg.

Klærne var av den fineste silke, og ringene på mannens fingre hadde edelsteiner som Rustichello aldri hadde sett maken til.

I fengselscellen i Genova fortalte Marco Polo ivrig om sine opplevelser i Asia. Medfangen Rustichello skrev ned alt og videreformidlet Polos beretninger.

© Polfoto/Topfoto

Og da fangen endelig snakket, var det med en kraftig aksent.

“Buon giorno, signore. Vi skal vist tilbringe litt tid sammen, så la meg presentere meg. Mitt navn er Marco Polo; borger av Venezia, handelsmann og kaptein på et av dogens skip. Og nylig vendt tilbake til min hjemby etter 24 år på reise i Orienten.”

Rustichello grep penn og skrivesaker fra en kiste. “Fortell, mester Polo...”

Marco Polos far og onkel besøkte khanen

Slik kunne møtet mellom Rustichello og Marco Polo ha utspilt seg for 700 år siden. I alle fall ble møtet i cellen innledningen til en av de mest berømte reiseskildringene i historien.

Kanskje var det tilfeldigheter som hadde innledet den eventyrlige reisen. Kanskje var det Guds vilje. Marco Polo var ikke sikker.

Men nesten 40 år før han og Rustichello kom til å dele celle, hadde Marcos far Nicolo og onkelen Maffeo vært på handelsreise øst for Svartehavet.

“Overdrev? Jeg fortalte ikke engang halvparten av alt jeg så!” Marco Polo på dødsleiet

Under reisen deres brøt det ut stridigheter mellom to mongolske fyrster, og veien tilbake til Venezia ble sperret.

Mens de to brødrene ventet, møtte de en adelsmann som inviterte dem til å bli med til mongolherskeren Kublai Khans hoff. Nicolo og Maffeo takket ja, og etter en lengre reise kom de frem til khanens palass.

Kublai Khan ville vite alt om italienernes land, religion og kultur. Brødrene svarte etter beste evne, og ble lenge ved hoffet.

Khanen ville bare la gjestene reise hjem hvis de kunne oppfylle betingelsene hans: brødrene Polo skulle levere noen brev til paven der Kublai ba om 100 europeiske lærde.

De skulle bringe både vitenskap og kristendom til riket hans, hadde khanen besluttet. Dessuten skulle italienerne skaffe olje fra lampen som brant ved Kristi grav i Jerusalem.

Før khanen sendte gjestene i vei, ga han dem en gulltavle med en inskripsjon som garanterte dem fri passasje i hele det mongolske riket.

Marco Polo ble med på reisen

Tilbake i Venezia fikk brødrene Polo problemer med å leve opp til avtalen med khanen. Paven var død, og valget av en ny trakk ut.

I over to år ventet brødrene, men i 1271 bestemte de seg for å vende tilbake til khanen uten å ha overlevert brevene hans. Denne gangen hadde de med seg den 17 år gamle Marco.

En galei fraktet de tre Polo-ene over Middelhavet til Jerusalem. Her fikk de tak i oljen khanen hadde bedt om, og de hadde knapt innledet reisen mot øst da de fikk beskjed om å dra til byen Akko.

En ny pave var omsider blitt valgt, og han ventet dem. Paven overrakte dem en rekke brev til khanen, men de 100 lærde kunne han ikke skaffe.

Derimot fikk Polo-ene følge av to munker som skulle lære khanen om kristendom. Den lille ekspedisjonen dro av sted, og etter noen dager møtte de en gruppe arabiske soldater.

Med seg hadde de en gruppe ynkelige fanger i lenker. “Mongolske krigere!” ropte soldatene fornøyd.

De to munkene ble sjokkert; så dette var altså de mektige mongolene som skulle sikre ruten til khanens hoff? Munkene nektet å fortsette, og de tre Polo-ene dro videre alene.

Kanskje burde munkene likevel ha blitt med, for Marco Polos reise var ikke bare et møte med nye kulturer; den var også en reise tilbake til bibelsk tid.

En dag så de reisende et mektig fjell i det fjerne. “Ararat”, forklarte Marcos far, “fjellet der Noas ark strandet etter syndfloden”.

Og den unge Marco syntes at han kunne skimte et trefartøy på toppen. Noen dagsreiser senere kom de til byen Saveh, der de tre vise menn lå begravd – med hår og skjegg som fortsatt var intakt, bemerket Marco Polo.

Kublai Khan ville sørge for Polo-følgets sikkerhet og ga dem derfor en liten gulltavle. Den ga fri ferdsel gjennom khanens store rike.

© Getty Images

Overalt i Persia møtte venetianerne vakre og merkverdige syn. Men de ble også minnet om mange tiår med krig og mongolske herjinger.

Byer som en gang hadde vært rike og storslagne, var nå ruiner dekket av ørken. For familien Polo var mongolenes erobringer imidlertid en stor gave.

Hvor enn de kom og viste frem khanens gulltavle, ble byporter og husdører åpnet for dem. Men selv ikke gulltavlen kunne avverge alle farer.

Sør i Persia levde en røverstamme som ikke bare var røvere – fortalte Marco – de var også djeveldyrkere som hadde lært svart magi i India.

De kunne få mørket til å legge seg over landet selv midt på dagen, og i ly av mørket plyndret de karavaner og drepte de handelsreisende.

“Jeg holdt selv på å lide samme skjebne”, fortalte Marco Polo. “Men som ved et mirakel klarte en håndfull av oss å stikke av og søke tilflukt i borgen Konsalmi – alle andre falt i røvernes klør”.

Konsalmi lå nord for reisens første mål: havnebyen Ormus. Derfra ville Polo-ene reise videre med skip, men venetianerne ble svært skuffet.

“Skipene i Ormus var av verste sort”, utbrøt Marco. “Mange gikk tapt fordi de ikke ble sikret med nagler, men sydd sammen med tråd av kokospalmebark. Enhver handelsreisende som seilte i dem, utsatte seg for de verste farer”.

En sjøreise ville være for farlig, så Polo-ene kom frem til at det beste var å dra tilbake gjennom Persia og deretter sette kursen mot nordøst. Der ventet verdens høyeste og farligste fjellkjeder.

Marco Polo var syk i et år

I cellens mørke fortalte Marco Polo begeistret om land og fremmede skikker, men han fortalte svært lite om seg selv.

Rustichello mente at Polo kanskje bar på en hemmelighet eller sorg. Av og til var han på nippet til å avsløre noe.

“Kvinnene i Kobian var de vakreste i verden”, sa Polo en dag med et fjernt og drømmende blikk. Men så tok han seg sammen.

“La meg nå fortelle om skikkene i landet vi reiste gjennom!” Rustichello fikk ikke vite mer om piken som Polo kanskje hadde forlatt. Men fortellingen fortsatte.

For hver dag kom fjellkjeden Hindukush – et av verdens høyeste områder – nærmere.

Columbus leste ivrig om Marco Polos opplevelser og hadde forbildets bok – med notater i margen – med på sine sjøreiser.

© Ullstein Bild

Oppstigningen mot de snøkledde tindene hadde akkurat begynt da Marco ble alvorlig syk med feber.

I nesten et år ventet Polo-følget på at han skulle komme seg, og langsomt mistet de håpet om å nå målene sine.

Men en dag fikk de høre om et sted oppe i høylandet hvor de lokale tok med sine syke. Turen opp til dalen tok en hel dag.

“De vidstrakte slettene var dekket av gress, trær og brede elver av det reneste vann som sprang frem fra klippene. Og elvene var fulle av ørret og annen deilig fisk. Og luften var så ren og forfriskende!”

Det rene vannet og luften gjorde Marco Polo frisk, og nå fortsatte oppstigningen mot toppen av Hindukush. I dagevis red mennene oppover til de kom til Pamir-sletten.

Her hersket is, kulde og stillhet mellom de knugende fjelltoppene. Det var ingen mennesker å se, og kulden gjorde at ingen fugler kunne fly der.

Men ett dyr levde i disse fiendtlige fjellene; “Jeg så sauer med horn som var tre, fire, ja, seks håndlengder lange!”

Marco Polo slo ut med armene for å demonstrere, og Rustichello måtte skjule et smil over nok en fantasifull historie.

Men han skrev pliktskyldig ned beretningen om de store sauene – som ble oppkalt etter Polo da det ble bekreftet 500 år senere at de eksisterte.

Efter fire års reise ankom Marco Polo i 1275 til den mongolske khanens hoff. Og den kvikke italieneren fikk straks en stilling ved hoffet.

© Getty Images

Marco Polo ble khanens yndling

Etter ankomsten i Kina ble Marco Polo ansatt ved Kublai Khans hoff. Det skulle gå hele 17 år før italieneren fik lov til å vende hjem til Venezia.

Marco Polo ankom Kublai Khans hoff i 1275 og ble snart en av den mongolske herskerens favoritter.

Khanen var imponert over Polos intelligens, skarpe observasjoner og enestående talent for å lære fremmede språk. Marco Polo fikk derfor straks en stilling ved hoffet.

Den italienske kjøpmannen var alltid tilbakeholdende med opplysninger om sin egen person, og det fremgår ikke av overleveringene akkurat hva stillingen gikk ut på, men trolig ble han ansatt som en slags diplomat.

I alle fall foretok Polo en rekke lange reiser under sitt opphold i Kina – både i mongolenes rike og andre land.

Italieneren besøkte blant annet provinser som Sichuan, Yunnan og grenseområder til Tibet og Burma.

Polo var sannsynligvis den første europeer som besøkte disse stedene, og det skulle gå mer enn 500 år før andre europeere fulgte i sporene hans.

Som alltid var Polo ivrig etter å lære om fremmede områders seder og skikker, og han underholdt gjerne khanen med fortellinger når han vendte tilbake til hoffet.

600 døde på hjemreisen

Marco Polo ble i Kina i 17 år. Flere ganger forsøkte han å bli løst fra khanens tjeneste for å dra hjem til Venezia, men hver gang nektet khanen å la ham reise.

Polo var særlig bekymret for at den aldrende khanen skulle dø og bli erstattet av en ny, mer fiendtlig khan. Til slutt fikk Polo-ene likevel lov til å reise.

En mongolsk prinsesse trengte eskorte under en reise til Persia, og khanen valgte Polo-familien til oppgaven.

Etter mer enn to års reise ankom Polo-ene omsider byen Trabzon – i det som i dag er de nordlige delene av Tyrkia.

Beretningene om hjemreisen er få, men turen var trolig full av prøvelser, for mer enn 600 av de andre deltakerne på ekspedisjonen omkom underveis.

I slutten av 1295 satte Marco Polo omsider føttene på venetiansk jord igjen – 24 år etter å ha forlatt byen.

Polo etterlot seg skatter

Etter hjemkomsten fortsatte Marco Polo som handelsmann, men i 1298 gikk Venezia og erkefienden Genova til krig, og Polo fikk kommandoen på en venetiansk galei.

Krigen endte med nederlag, og Polo ble sendt til Genova som fange. Her møtte han den franske forfatteren Rustichello, som skrev ned Polos mange fortellinger.

Marco Polos liv etter fangenskapet er omhyllet av mystikk, men historikerne vet at han giftet seg og fikk tre barn.

Da han døde i 1324, etterlot han en betraktelig arv – blant eiendelene fant hans kone klær, kunstskatter, juveler og andre minner fra reisene hans.

Etter sigende skal hun også ha funnet en gulltavle; Marco Polos pass til det mongolske riket.

Marco Polo lot seg ikke knekke

Tolv dagers reise senere begynte det endelig å gå nedover. Men landskapet var stadig goldt, selv om klimaet ble mildere.

40 dager senere nærmet Polo-følget seg den rike handelsbyen Kashgar. Etter reisen gjennom de øde fjellene var det nesten uvirkelig å se byens vakre vingårder og bugnende frukthager.

Men fortsatt gjensto store prøvelser – den første var Taklamakan-ørkenen.

Taklamakan betyr “Den som går inn, kommer aldri tilbake”, og ørkenen var beryktet for sine sandstormer. Men enda verre farer truet de reisende – Taklamakans onde ånder.

“Hvis en reisende kom bort fra følget sitt, var han fortapt”, fortalte Marco.

Ved å etterligne menneskestemmer lokket demonene ensomme reisende inn i ørkenen, hvor offeret til slutt omkom blant sandbanker og skarpe klipper.

Andre ganger kunne man i ørkenen høre lyder fra alskens musikkinstrumenter eller trommer og rasling fra våpen, men de reisende så aldri noe. Det hørtes ut som om en hel hær av døde krigere var på marsj gjennom ørkenen.

30 dager tok det for Polo-ene å krysse Taklamakan. Men så snart en ørken var passert, ventet den neste.

Gobi-ørkenen var ikke kjent for demoner, men derimot for voldsomme sandstormer. Under disse ble småstein og grus slynget gjennom luften med en slik styrke at både mennesker og dyr ble flådd.

Men heller ikke Gobi greide å ta knekken på de tre italienerne, og nå nærmet de seg for alvor reisens mål.

Kublai Khans sommerpalass i Xanadu lå ennå 40 dagsreiser borte da Polo-ene så ryttere i det fjerne. De nærmet seg raskt, og Marco så mørke, skjeggete krigere kledd i lær, pels og metallrustninger.

I hendene bar de korte buer, lanser eller krumme sverd. De reisende befant seg midt på en åpen slette og hadde ingen steder å søke tilflukt. De måtte bare vente og håpe det beste.

“Hvis en reisende kom bort fra følget sitt, var han fortapt.” Marco Polo om Taklamakans onde ånder

Krigerne omringet venetianerne, og for siste gang trakk Marcos far khanens gulltavle frem fra pelsfrakken og hevet den over hodet.

Lederen for rytterne ropte: “Vi ønsker herrene Polo velkommen til vårt rike! Dere er ventet. Vi er sendt ut for å føre dere trygt gjennom den siste delen av reisen til vår herre Kublai Khan”.

Marco Polos reise fra Venezia til Kub-lai Khans rike var over – men ikke fortellingen. Resten av tiden i cellen fortsatte Polo med å fortelle om sine opplevelser i khanens rike.

Etter et år i fangenskap ble Marco Polo løslatt og vendte tilbake til Venezia. Rustichellos nedtegnelser ble snart populær lesning i hele Europa og gjorde Polo berømt.

Men mange tvilte på fortellingene hans, og da han lå på dødsleiet, bønnfalt presten Polo om å tilstå at han hadde pyntet på virkeligheten i sine fortellinger.

Den 70 år gamle Marco Polo ristet på hodet. Stemmen var svak, men tydelig: “Overdrev? Jeg fortalte ikke engang halvparten av alt jeg så!”

Ifølge overleveringen hentet Marco Polo denne vasen fra Kina – som et fysisk bevis på sin reise.

© Polfoto/Topfoto & Getty images

Forfatter: Marco Polo dro aldri til Kina

Marco Polos fortellinger om Kina vakte fra første stund stor kontrovers, og allerede i sin levetid ble Polo beskyldt for å overdrive og fare med løgn.

Diskusjonene om Polos reiser har fortsatt opp gjennom tidene helt til våre dager.

I 1995 ga Frances Woods – lederen av British Librarys kinesiske avdeling – ut en bok der hun hevdet at Polo aldri reiste lengre enn til en handelsby ved Svartehavet eller Middelhavet.

Her skulle han ha hørt historier fra reisende som hadde vært i Asia.

Dr. Wood baserte sin teori på at Polo unnlater å nevne iøynefallende fenomener i kinesisk kultur som tedrikking, snøring av kvinners føtter og Den kinesiske mur.

Woods' påstander fikk stor oppmerksomhet, men ble avvist av flere historikere, som kom med sine forklaringer på Woods' beskyldninger.

At Polo ikke nevner te og snørte kvinneføtter, skulle skyldes at han hadde svært liten kontakt med kinesisk kultur – Kublai Khans hoff var mongolsk, og Polo beveget seg nesten utelukkende i utenlandske miljøer.

Forklaringen på den manglende kinesiske muren er enda enklere: Den ble først bygd etter Polos opphold. Det fantes riktig nok en form for grensevoller, men de sto til forfalls og vakte ingen oppsikt.