Frankrikes dypt religiøse kong Ludvig 9. sender munken Willem til mongolenes land for å kristne dem og vinne dem som allierte i kampen mot muslimene. Willem prøver alt han kan, men mongolene biter ikke på.

© Bridgeman Images & Art Archive/Picture Desk
Utforskning - Oppdagerferder

Middelaldermunk på farlig fredsoppdrag

Frankrikes konge har en dristig plan. Han vil alliere seg med mongolene i øst for å slå muslimene, som har okkupert Jerusalem. Planen forutsetter at mongolene blir kristne. Den oppgaven får munken Willem, som legger ut på en reise inn i de blodtørstige mongolenes land.

Kvinnene er fantastisk tjukke. De sitter overskrevs på en hest akkurat som menn, og når de føder barn, ligger de ikke i sengen, men sitter på huk.

De vasker aldri klærne sine – hvis de henger klær til tørk, vil det nemlig bli tordenvær, heter det, og hvis noen likevel drister seg til å vaske, vanker det juling!

Ingen detalj er for ubetydelig til å bli nevnt i reiseskildringen som den franske munken Willem van Rubroek midt på 1200-tallet sender til sin konge, Ludvig 9., med tilnavnet «Den hellige».

I nesten tre år har munken vært på farten og reist over steppene i mongolenes mektige asiatiske rike. Han har sett og opplevd mer enn noen andre fra den vestlige verden før ham.

Egentlig har kongen sendt munken inn i det ukjente for å fiske sjeler til den kristne tro og skaffe allierte i kampen mot muslimene, som har okkupert Det hellige land.

Men på sin ferd gjennom Mongolriket er munken mer opp-dagelsesreisende enn misjonær.

Da han omsider vender hjem etter den strevsomme og innholdsrike odysséen, griper han sensommeren 1255 fjær og blekk for å skrible ned sine opplevelser.

Willem har lovet kongen en utførlig skildring av reisen til Østen, og det er akkurat det han får.

Munken innleder ydmykt med å understreke at «jeg gjør hva dere har pålagt meg, men med frykt og usikkerhet, fordi jeg ikke finner ordene som passer seg når jeg skal skrive til en så stor fyrste».

Mongolene er skamløse fylliker

Tre ukers tid etter avreisen fra Konstantinopel og landgangen på Krim møter Willem i begynnelsen av juni 1253 de første mongolene på steppene.

«Det var som å komme til en helt annen verden», skriver munken, før han forteller om mongolenes særpregede levevis.

«De har ingen faste boplasser, og de vet ikke hvor den neste skal ligge», konstaterer han forundret. Men det som overrasker ham mest, er mongolenes enorme telt.

De kan være ni meter i diameter og blir transportert på gigantiske oksekjerrer. Slike kjøretøy krever 22 okser, fordelt rundt et vogndrag så stort som en skipsmast.

«En rik mogul har vel rundt 100 eller 200 slike vogner, og leiren hans ser ut som en hel by, selv om den ikke har så mange innbyggere», forklarer Willem.

Indignert konstaterer han at mongolene ikke bare praktiserer flerkoneri, men at de også er harde på flasken.

De bokstavelig talt tvinger munnen opp på hverandre ved å gripe fatt i ørene og trekke til slik at munnen står på vidt gap. Så heller de drikken ned i halsen.

«Både menn og kvinner drikker, og noen ganger drikker de om kapp på skammeligste og mest løsslupne vis», opplyser Willem og legger til at leirens herre under drikkelaget alltid sitter ved siden av den av sine hustruer som han har delt seng med om natten.

Kontrasten til Willems egen tilværelse kunne neppe vært større. Som fransiskanermunk er han forpliktet til å leve i sølibat og ytterste nøysomhet.

Den katolske ordenens ideal er fattigdom, og Willem får ikke eie noe, men skal arbeide og tigge seg til mat. Dessuten skal han vie livet sitt til å hjelpe de fattige, skape fred og misjonere.

Det siste er lettere sagt enn gjort for Willem. Mongolene er svært nysgjerrige etter å høre om den kristne læren.

Gjennom tolken han har med seg, prøver munken så godt han kan, men han greier knapt å overbevise noen om at de bør la seg døpe.

I slutten av juni 1253 er han for første gang ganske nær ved å ha hellet med seg. Han blir oppsøkt av en mann som måpende lytter til Guds ord.

Tanken på at han kan få tilgitt alle sine synder hvis han bare lar seg døpe, virker særlig forlokkende.

Mannen bestemmer seg på stedet for å bli døpt, men da Willem holder på med å forberede den hellige handlingen, får mannen kalde føtter.

Han svinger seg opp på hesten og forklarer at han først må rådføre seg med sin kone. Dagen etter kommer mongolen galopperende.

Han har kommet frem til at han likevel ikke tør å motta dåpen. Da kan han nemlig ikke drikke gjæret hoppemelk mer, mongolenes alkoholholdige favorittdrikk, som de tyller ned i store mengder både til fest og når de bare skal slukke tørsten.

Europeernes forestilling om mongolene var preget av frykt og overtro. Landet var befolket av djevelske monstre som spiste hverandre, mente de kristne.

© White Images & Scala Archives

Falskt rykte om kristne mongoler

I Europa har det gått rykter om at noen av de mongolske fyrstene er kristne, blant dem høvding Sartagh.

Men da Willem ankommer Sartaghs leir nær Volga (i dagens Russland) i slutten av juli 1253, ser han at det ikke stemmer.

«Sartagh er ikke kristen, men mongol. Og mongolene er så overmodige at selv om noen av dem muligens tror på Kristus, så ønsker de ikke å bli kalt kristne.

De ønsker at navnet deres som mongoler skal stå over alle andre navn», skriver Willem irritert.

Han har med et brev til Sartagh fra den franske kongen. Her ber kongen mongolen om å være vennlig stemt overfor de kristne og fiendtlig mot alle som er korsets fiender.

Men høvding Sartagh ønsker ikke å ta stilling til brevet, for han tør ikke løfte en finger uten farens tillatelse.

«Dere får dra til min far Batu Khan», befaler han og blar nysgjerrig i Willems salmebok og kjenner på korset munken alltid har på seg.

«Skal det forestille Kristus?», forhører Sartagh seg.

På reisen til Batu Khans leir i byen Saraj lenger nede langs Volgas løp frykter Willem for første gang under ekspedisjonen for sitt liv.

Ruten går rett gjennom et steppeområde som er beryktet for røverbander som slår til i gjenger på 20-30 stykker.

Bevæpnet med pil og bue dreper de alle de møter, og stjeler hestene deres, men Willem slipper med skrekken. Til gjengjeld holder han regelrett på å sulte i hjel.

Under det fire dager lange besøket hos Sartagh er hoppemelk det eneste han har fått tilbud om, og på den to dager lange vandringen til Batu må han ta til takke med litt kavring som han har med selv.

Til latter hos Batu Khan

Batu Khan er leder av Den gylne horde – en statsdannelse skapt av det mongolske rytterfolket som i årevis har plyndret Øst-Europa og spredt frykt på hele kontinentet.

Turen til Batus leir inkluderer en seiltur på Volga, og da Willem omsider går i land, stimler nysgjerrige mongoler sammen rundt ham.

Han ser ikke akkurat ut som en høyverdig utsending fra den katolske kirken der han står med bare føtter og iført grå munkekappe, men mer som et vesen fra en annen planet.

Den trinne franskmannen får folk i leiren til å gapskratte.

En representant for Batu Khan fører ham til fyrstens telt, men understreker at Willem ikke må si noe før Batu befaler det, og at han skal knele og snakke kort.

Omgitt av sine hustruer sitter Batu på en trone som er like lang og bred som en seng og helt forgylt.

Han byr Willem på hoppemelk i et beger av sølv og gull og besatt med edelsteiner. Så ber han munken om å snakke. Willem kneler høytidelig og er ikke redd for å si det som det er:

«Dere skal vite at dere ikke får ta del i de himmelske goder hvis dere ikke er kristne. For Gud sier: Den som tror og er døpt, han skal bli frelst. Men den som ikke tror, han skal fordømmes».

Da tolken har oversatt Willems tale, begynner Batu Khan å le. De andre mongolene i forsamlingen kaster seg på, og franskmannen skjønner at de ler av ham.

Men så maner Batu plutselig til ro og spør munken hvem det egentlig er franskmennene fører krig mot.

«Mot muslimene som herjer Guds hus, Jerusalem».

Akkurat som sin sønn Sartagh nekter Batu Khan å ta stilling til den franske kongens ønske om at mongolene skal gjøre felles front med de kristne.

I stedet befaler han Willem å dra til den store khan Mangu (eller Möngke) i nærheten av den mongolske hovedstaden Karakorum.

Mangu Khan er barnebarn av den beryktede Djengis Khan, Mongolrikets grunnlegger, og har som storkhan kontroll over hele det mongolske imperiet. I det mektige riket er hans ord lov.

Karakorum ligger knapt fem måneders reise fra Batu Khans hovedkvarter ved Volga, og khanen stiller gjestfritt en fører til rådighet for munken.

På forhånd advarer føreren om at kulden visse steder er så intens at steiner og trær sprekker. I dette klimaet er det ikke særlig praktisk med bare tær og en munkekappe, så føreren utstyrer Willem med en lodden saueskinnspels, skinnbukser, støvler, sokker av filt pluss hester.

Dyrene kunne han like godt klart seg uten. Mongolene i selskapet plukker ut de sterkeste dyrene til seg selv og overlater de eldste økene til de fremmede, som derfor er tvunget til å tilbakelegge lange strekninger til fots.

Forpleiningen heller ikke noe å skryte av. Munken er dødelig utmattet og fryser, men får ikke mye å styrke seg på.

Til frokost får han en beskjeden porsjon hirsegrøt, og først om kvelden vanker det ordentlig mat, ofte i form av sauebog. Det er knapt med brensel i ødemarken, så maten serveres gjerne helt rå eller i beste fall halvkokt.

I reisens første uker blir det enkle måltidet inntatt i dyp taushet, ettersom føreren åpenlyst forakter Willem.

Etter en stund tiner han imidlertid opp og begynner å spørre om Willems bakgrunn. «Er det sant at den store paven er over 500 år gammel, slik ryktet sier?»

Willem jager djevler på flukt

Gjennom dype daler og over høye, snøkledde topper vekselvis rir og vandrer Willems ekspedisjon, men da truppen i desember 1253 ankommer et pass i Altaj-fjellene (grensen mellom våre dagers Kasakhstan og Mongolia), nekter føreren å gå så mye som et skritt videre før Willem har fremsagt noen bønner.

Ifølge guiden har en flokk onde djevler tilhold i fjellene, og de bortfører mennesker eller river innvollene ut av dem. Føreren mener at bønner kanskje kan drive demonene på flukt, så Willem messer med høy røst i timevis mens han vandrer:

«Jeg tror på én Gud, jeg tror på én Gud».

Selskapet kommer seg helskinnet gjennom passet, og føreren glemmer alle forbehold overfor munken. Han ber Willem skrive noen lapper som han kan ha med seg:

«Jeg tror på Gud» og «Fadervår», rabler munken på noen papirlapper som den mongolske føreren takknemlig stapper inn under hetten sin. Men døpes vil han ikke.

Ferden fortsetter langs veiene som forbinder mongolenes hovedstad Karakorum med resten av riket. Willem beskriver – som den første europeer – en jakokse.

Og underveis hører han om tyskere som mongolene har bortført og nå bruker som slaver i gruver og smier.

Her, langt fra Europa, møter han flere kristne – såkalte nestorianere – men de imponerer ham ikke.

De er tilhengere av en gammelkristen lære som hevder at Jomfru Maria bare var mor til mennesket Jesus – ikke til den guddommelige Kristus.

I år 431 fordømte den romersk-katolske kirken denne læren som kjettersk og tvang nestorianerne på flukt.

Blant mongolene har disse troende funnet et fristed, men Willem legger ikke fingrene imellom i sin beskrivelse av disse selverklærte kristne:

«De er helt uvitende og fullstendig moralsk fordervede. De bedriver åger i stor stil og er fordrukne, og noen av dem har til og med flere koner slik mongolene har», harselerer han og irriterer seg over at nestorianerne ikke lever opp til sitt ansvar for i det minste å prøve å gjøre mongolene kristne.

I det hele tatt er Willem dypt skeptisk overfor folk med en annen religion enn hans egen. På veien til storkhanen oppdager han at det fins en trosretning som europeerne ikke har hørt om.

Buddhisme heter den, og i munkens øyne bedriver tilhengerne «tåpelige praksiser» – blant annet brenner de sine døde.

Buddhistprestene raker både hode og skjegg – «akkurat som franskmenn» – og går i safrangule drakter. Når de møtes i tempelet, er de tause og veksler ikke et ord med hverandre.

«De benytter seg av papir og skrifttegn til trolldomskunst, og derfor er templene deres også fylt med opphengte papirbiter», forteller Willem, som flere ganger diskuterer med buddhistene, uten at han blir det minste klokere på verdensbildet deres.

Storkhanen skjenker tolken full

Etter et knapt halvår på reise er Willem fremme ved Mangu Khans leir nær hovedstaden Karakorum rundt jule-tider i 1253.

Her bestemmer munken seg for å gå herskeren barføtt i møte, slik skikken er i hans hjemland, men den beslutningen skal han fort få angre.

Jorden er hard som stein og hvit av rimfrost, og munkens tåspisser blir så gjennomfrosne at han knapt kan gå. Men da Willem sammen med tolken blir ført inn til herskeren, er de blåfrosne føttene allerede glemt.

Innvendig er khanens telt pyntet med gyllent stoff, og midt i det hele troner Mangu Khan på en seng, iført et spettete og sterkt lysende skinn som kan minne om selskinn.

Munken bedømmer storkhanen til å være cirka 45 år gammel og beskriver ham som flatneset og av middels høyde.

Ved hans side sitter en ung kone og en voksen datter, som ifølge Willem er så «overmåte heslig» at han knapt kan ta blikket fra henne.

Gjestfritt forhører Mangu Khan seg om hva han kan by de besøkende av drikke. Til det svarer Willem: «Herre, vi er ikke folk som søker glede i å drikke. Det dere ønsker er godt nok for oss».

Øyeblikket etter får han stukket et beger risvin i hånden, og mens han selv nøyer seg med å nippe høflig til vinen, slurper tolken hans den gylne drikken i seg.

Igjen og igjen fyller munnskjenken hans begeret opp, og snart er han synlig beruset.

Willem går rett på sak. «Vår oppgave er å få mennesket til å leve etter Guds lære», erklærer munken og rekker Mangu Khan Bibelen. Herskeren begynner å bla i den, så fortsetter munken med tolkens hjelp:

«Vi ber derfor Deres høyhet om tillatelse til å bli værende i deres land, slik at vi kan holde gudstjenester for dere og deres hustruer og barn.

Vi har verken gull eller sølv eller edelsteiner som vi kan gi dere som gave, vi har bare oss selv, som vi tilbyr for å tjene Gud og for å be til Ham for dere».

Tålmodig lytter khanen til den fremmedes budskap. Så kommer svaret:

«Akkurat som solen sprer sine stråler overalt, slik er mitt og Batus herredømme utstrakt overalt. Derfor trenger vi ikke til deres gull og sølv».

Tolken er tydeligvis ikke den eneste som er full, khanen er også svært beruset. Slukøret må Willem gi opp å få noen mening ut av samtalen.

Det første møtet med mongolenes øverste hersker ender uten resultat.

Storkhanen Mangu og hans mongolske undersåtter ville ikke gi slipp på den gjærede hoppemelken for en fransk munks gud.

© Bridgeman Images & Art Archive/Picture Desk

Willem sendes til Karakorum

I april 1254 beordrer Mangu Khan at Willem og hans reisefeller skal sendes til Karakorum. Willem har ikke mye godt å si om mongolenes hovedstad, som ble grunnlagt av Djengis Khan bare 35 år tidligere.

Den er så stor at 500 oksekjerrer hver dag transporterer mat til innbyggerne. Inne bak festningsmuren ligger khanens palass med rundt 4000 diplomater fra hele den kjente verden – samt land Willem aldri har hørt om, for eksempel Korea.

Her er kinesere, arabere og til og med franske landsmenn. Willem møter blant andre den bortførte gullsmeden Guillaume Bouchier, som arbeider med å konstruere en helt spesiell attraksjon til Mangu Khans palass – et ti meter høyt tre av sølv og andre edle metaller.

Treet skal kunne servere drinker til khanens gjester.

Oppholdet i Karakorum gjør Willem til en ener blant historiens oppdagelsesreisende.

Hans skildring av mongolenes legendariske by er den første, og ikke lenge etter besøket mistet byen sin betydning og gikk til grunne.

Spåmenn er prester

Under oppholdet hos storkhanen innser Willem at det er flere enn ham som prøver å vinne mongolenes gunst.

Nestorianere, buddhister og muslimer svermer rundt Mangu Khan – med Willems ord «som bier rundt honningkrukken» – og herskeren er tolerant overfor alle.

Han slenger rundt seg med gaver og vennlige ord, men er på ingen måte mottakelig overfor verken den kristne eller noen som helst annen tro.

Uansett hvilke anstrengelser Willem gjør seg for å få anledning til å misjonere, blir han møtt av latter og undring.

Men i nødstilfeller kan det hende khanen tyr til munken – eksempelvis vil han ha Willem til å be Gud om å mildne kulden og vinden – men når det kommer til livets store spørsmål, lytter Mangu Khan bare til sine spåmenn.

«Når storkhanen ønsker å foreta seg et eller annet, gjør han bruk av spåmennene eller prestene, som han kaller dem. Og alt de råder ham til å gjøre, det gjør han uten nøling.

De forutsier hvilke dager som er heldige og uheldige til å utføre alle handlinger. Derfor stabler mongolene aldri en hær på beina eller innleder en krig uten å ha rådført seg med spåmennene».

Willem forklarer at storkhanen dessuten spør brente saueknokler til råds før han foretar seg noe – selv før han lar noen komme inn i huset sitt.

Hvis knoklene etter en tur på bålet har sprukket på langs, er veien banet for det han ønsker å gjøre. Er de derimot sprukket på tvers, unnlater han å skride til handling.

«Djengis Khan er Guds sønn»

Dagene går ved Mangu Khans hoff, og Willem begynner å tvile på at han vil få mulighet til å legge frem det kristne budskapet som brenner på leppene hans.

Når han er i audiens hos storkhanen, kan han ifølge reglene bare snakke hvis han blir spurt, og det meste av tiden tar khanen ordet selv.

Men 31. mai 1254 håper Willem at hans sjanse er kommet. Den dagen kaller Mangu Khan ham enda en gang til audiens og sier:

«Vi mongoler tror at det bare fins én Gud. Ham lever vi ved og dør vi ved. Overfor ham har vi et rettskaffent hjerte. Men akkurat som at Gud har gitt hånden flere fingre, har han også gitt menneskene flere veier.

Gud har gitt skriftene til dere kristne, men dere overholder dem ikke. Oss har han gitt spåmenn, og vi gjør som de sier, og vi lever i fred», poengterer Mangu Khan og sluker fire begre med hoppemelk.

Til det siste håper Willem at storkhanen helt mirakuløst skal bekjenne seg til kristendommen, men hver gang begynner herskeren å snakke om noe annet.

«Du har oppholdt deg her lenge. Jeg vil at du skal dra hjem. Det er en lang reise du skal ut på, styrk deg med mat, slik at du kan komme sterk hjem til ditt land», befaler han og gir Willem et brev som munken skal overrekke den franske kongen.

I brevet slår Mangu Khan fast at «Djengis Khan (Mongolrikets grunnlegger, red.) er Guds sønn og den eneste herre på Jorden».

Willem van Rubroek må slukøret erkjenne at hans forsøk på å omvende det hedenske steppefolket har endt som en dundrende fiasko.

Da han i juli 1254 begynner på hjemreisen, har han bare fått døpt seks av Mongolrikets mer enn hundre millioner innbyggere.

Den katolske kirkens håp om å finne nye misjonsmarker i Østen har strandet totalt, og Willem har heller ikke hatt suksess med å vinne mongolene over på de kristnes side.

To år etter avreisen er Willem omsider tilbake i den kristne verden igjen og kan avslutte sin reiseskildring til den franske kongen.

Det skjer med denne nøkterne konklusjonen: «Jeg anser det som fånyttes å la noen munk dra til mongolenes land slik jeg selv har gjort».

Med seg i bagasjen hadde Willem også et brev til Ludvig 9.

I brevet oppfordret Mangu Khan franskmennene til å underkaste seg mongolene og begynne å betale tributt (beskyttelsespenger), jo før, jo heller.

Les også:

Oppdagerferder

Skruppelløse europeere jaktet på gullet i El Dorado

9 minutter
Oppdagerferder

I hælene på Marco Polo: Sjøfarer på livsfarlig gulljakt i Østen

17 minutter
Oppdagerferder

Derfor heter det kannibaler

1 minutt

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!